Litt av hvert

Dette blir litt av hvert. Bildene mine, meningene mine, ting som interesserer meg, provoserer meg eller engasjerer meg.



fredag 8. oktober 2010

Vi som tirrer verden.

Da har vi gjort det igjen, vi har krenket noen.
Akk, at vi aldri kan lære.
Vi visste det ville bli reaksjoner, likevel kunne vi ikke dy oss, vi bare måtte gi fredsprisen til den kinesiske bråkmakeren Liu Xiaobo, og med det krenke de kinesiske myndigheter og pådra oss deres vrede.

Lærte vi ingenting av runden med Muhammed-tegningene? Må vi rett og slett bare provosere? Ikke engang Jonas Gahr Støre så ut til å mene at det er ille å provosere bråkmakere lenger, hva skjer? Sist gang gikk han knallhardt ut og plasserte ansvaret der det hørte hjemme, hos provokatøren Selbekk som alene måtte stå til ansvar for en hel verden, før han måtte krype til korset som seg hør og bør for den slags oppførsel.

Det kalles ironi ja.

I år er jeg faktisk fornøyd med fredsprisutdelingen, som i fjor var til å gremmes over, og mest virket som et desperat ønske fra Nobelkomiteen om å få håndhilse på Obama.

Jeg mener at fredsprisen bør gå til noen som lenge har kjempet, med fredelige midler, og gjerne med fare for eget liv, for menneskerettigheter og bedring av forhold i land som ikke følger demokratiske spilleregler.
Jeg vet ikke så alt for mye om årets vinner, men det jeg har hørt plasserer ham i denne kategorien.

Fredsprisen bør gies til noen som både trenger oppmerksomheten det gir på saken de kjemper for, og som har behov for pengene som følger med prisen. Å gi prisen til statsledere eller krigere som omsider tar seg en liten pustepause synes jeg blir feil, vi har denne unike muligheten, en gang i året, til å rette verdens fokus mot noen av de mange overgrep som foregår mot sivilbefolkning i mange land, da må vi ikke skusle bort den muligheten.

I år tror jeg ikke vi har skuslet.

Kina skjønner ikke forskjell på norske myndigheter og Nobelkomiteen, selvsagt gjør de ikke det, de som lever i et land hvor myndighetene bestemmer alt, og ikke vet om annet.

Det får bli deres problem.

Vi gratulerer med prisen til Liu Xiaobo, ønsker ham lykke til videre med demokratiseringsprosessen i et av verdens største land (det 4. etter det jeg lærte på Memo-kurset) godter oss over de surmulende kinesiske myndighetene, og deres få norske sympatisører, og vurderer å feire seieren med en liten tur på Kina-restaurant i morgen.

For det skal de i alle fall ha, mat har de greie på, kineserne!

4 kommentarer:

  1. Jeg verdsetter dine ord og finner på mange måter interessant men jeg ser også du er på ingen måte kritisk til det systemet som styrer dette landet. Bare se deg rundt igjen, det vil være merkelig hvis du oppfatter det samme som du gjør nå....

    SvarSlett
  2. Jo jeg er kritisk til det systemet som styrer dette landet, om enn kanskje ikke så mye i akkurat dette innlegget. Jeg stoler hverken på pressen eller politikerne, mindre og mindre for hver dag som går...dessverre. Når man ser hvordan den samme utviklingen skjer i alle Europeiske land kan man virkelig få tanker om konspirasjoner, det er definitivt mye vi ikke blir fortalt.

    SvarSlett
  3. Kjære Anonym,
    Hvis du leser det denne unge damen skriver og ser det i en helhet vil du se at det er håp. Hun er slett ikke så "tapt bak en vogn" som du synes å tro. Men hun har en misunnelsesverdig evne til å se hva som er av betydning her og nå, og uten å glemme all annen galskap fokuserer hun på en sak om gangen. Vanviddet som styrer i dagens samfunn er så stort at det er lett å gå seg vil. Men vår bloggvenninde klarer faktisk å skille snørr og barter. Les henne i samenheng så ser du at hun slett ikke er "blind".

    Spiralis

    SvarSlett
  4. Takk Spiralis, håper du har rett.. ;-)

    SvarSlett