Fascinerende dyr.

Dyr er rare, jeg slutter aldri å undre meg over hva som foregår oppi hodene deres. 

Sauer er ålreite, og tenksomme dyr.

Sauer f.eks, der de står og ser på deg med alvorlig ansikt og store øyne, hva rører seg i de hodene der?

Katten, når man åpner døren og den lirer av seg en tiarde, lett irritert på vei inn, hva sier hun egentlig?

Kuen, når den står ute på jordet, momser på en gresstust og rauter høyt, hva prøver hun å fortelle verden?

Man vet da hvordan man gjør seg yndig for fotografen..

Og hvordan vet de hva de skal gjøre?

Fra pulten min på jobb ser jeg for tiden rett ut på et måkerede. Eller rede og rede, hva skal man kalle det, de har bare lagt eggene sine i en skråning, noen meter over veien.

Der ligger det nå en måke og ruger, time etter time. Og ikke bare en, de er to. Det er ikke noe «det er ikke mine egg» der i gården. Nei far stiller opp. Ikke ser jeg hvem som er hvem, men de bytter på å ruge. En ligger på eggene, så kommer den andre flygende og setter seg ned. Føler rugeren for det, så flyr så den avgårde, mens den andre legger seg på eggene. Det er morsomt å se når den legger seg ned, den rugger seg på plass, nedover eggene. Og så ligger den der, i vær og vind. En dag regnet det mye, men fuglen lå der, sammenkrøket i time etter time, hva tenkte den på da tro?

Av og til flyr begge vekk, hvordan vet de hvor lenge de kan være borte før eggene blir for avkjølte, har de noe begrep om tid?

Ikke mine måker, dette er Oslomåker, men det er i det minste måker.

Tenk den følelsen når du legger ditt første egg. En stor rund ball ligger plutselig der, hva ville din tanke vært? «Hm, jeg får legge meg på den ballen og bli liggende der i dager og uker, uansett vær, så får vi se hva som skjer?»

Mja... kanskje ikke?

En fugl har aldri lært av sine foreldre hva den skal gjøre, den kan jo ikke vite hva det egget er, så hva får den til å passe så godt på det?

Vi reflekterer vel sjelden over dette, for det er jo så vanlig, vi vet at det skal være sånn, men det er jo likefullt rart.

Det rareste er kanskje gjøken, som aldri har truffet sine foreldre, men likevel, den flyr sydover, til det samme stedet som foreldrene reiser til, hvordan i alle dager kan den vite hvor den skal?

Dyr er fascinerende. De tenker. De snakker.

Hva de sier vet vi ikke, hva de tenker vet vi heller ikke, men jeg skulle svært gjerne ha visst det.

Bergenshøner får en aha-opplevelse.

Pus har fine dager

Våren og sommeren er fine dager for pus. I alle fall i teorien. I praksis har man så langt i år ikke helt kommet skikkelig i gang med livsnytelsen, før neste regnbyge sørger for at en pjuskete og våt pus sitter jamrende på trappen og ber, nei man er vel mer ærlig om man sier krever, å få komme inn igjen.

Pus har lagt seg til den uvanen at hun vil ut klokken 5.. og inn klokken 6, om morgenen. Plutselig er det som å ha baby igjen, med nattevåk og remjing. Klokken 5 er det skraping på døren, og man får jo ikke fred før man slipper pus ut, og så står hun der da, under soveromsvinduet vårt en time seinere og vil inn igjen. Hrmpf!

Som husets herre sier, man må aldri begynne å regne på om det svarer seg å ha katt.

Men innimellom dukker det jo opp noen gode dager, hvor pus riktig kan kose seg, rulle seg i gresset, rulle seg på asfalten, jakte på fluer, og slappe av innimellom, jeg tok noen bilder av henne en slik dag, og her er de:

En liten jeger...

Prøver å finne stillingen.

Mja..litt mat først kanskje?

Noe der?

Eller der?

Hm, får heller prøve å finne stillingen igjen.

Sånn kanskje? Litt hardt..?

Søren og, denne puten er virkelig for hard ja.

Hva gjør jeg nå da?

Hva skuer mitt øye?

Dette må jeg sjekke ut.

Har du noe godt til meg?

Ikke om jeg prøver med mitt mest bedårende blikk heller? Nei vel, det blir opp klokken 5 som vanlig det da..

Hvorfor må alt pipe?

Min yngste datter ga meg klar beskjed om at nå måtte jeg skrive om noe morsomt på bloggen min, som Grand prix, eller katten vår eller noe i den dur.

Grand prix har jeg vel ikke mye morsomt å si om, spør du meg er det mer en tragedie, dog med visse komiske innslag, men de er vel helst ufrivillig komisk, så det teller kanskje ikke. Jeg likte ikke Stella sin sang, og jeg likte vel ikke noen av de andre sangene heller, det jeg hørte av dem, med et halvt øre. For å være ærlig så kommer dette konseptet langt ned på listen av hva som interesserer meg, og nå har jeg allerede nevnt det i hele to blogginnlegg, så nå er strengt tatt grensen for lengst overskredet.

Katten har jeg skrevet om før, lite er nytt under stolen der, hun spiser, hun går ut, hun kommer inn, hun spiser, man skjønner tegningen. Innimellom sover hun, klorer på møbler, røyter iherdig, og står og skriker under soveromsvinduet vårt i 4-5 tiden om natten og vil inn, eller står og skriker ved soveromsdøren vår i 4-5 tiden om natten og vil ha kos, mens hun spiser sin nattmat, og så, kanskje... vil ut. Feit som hun er har hun en praktfull dinglende hengemage, men hun lar seg på ingen måte affisere av det, selvtilliten er på topp, og arrogansen likeså.

Men jeg skulle skrive om ting som piper. Hva er det med folk som finner opp ting i våre dager?

I går var vi på besøk hos noen med nytt hus, og jeg fikk blant annet presentert induksjonstoppen deres. Jeg har jo sett denslags før, og irritert meg grenseløst over den idiotiske pipingen som kom hver gang man trykket effekten opp eller ned. Jeg spurte om denne også var sånn, og joda det var den, hver gang man ønsker å få temperaturen litt opp eller ned så etterfølges begivenheten av et hissig pip. Praktfullt!

Jeg kan jo skjønne det i bilen, når man kjører av gårde uten bilbelte at man skal drives såpass til vannvidd av piping at man tar på seg selen i rein frustrasjon for å slippe pipingen, men hvorfor må man belemres med disse ulydene når man står fredelig inne på sitt eget kjøkken og lager mat?

Brødbakemaskinen er akkurat på samme måte. Skal man bake seg et brød i fred og fordragelighet er det så mye ilter piping før man kommer til saken at man er i ferd med å gi opp i forsøket.

Hvilken sadist er det man har ansatt for å utvikle nye husholdningsapparater som har denne forkjærligheten for stygge pipelyder?

En som aldri bruker dem selv antagelig.

Og før jeg glemmer det, ha en strående 17.mai, med eller uten regn!!

Personlig er jeg blikkbokskastansvarlig i morgen og går til oppgaven med stort alvor og pågangsmot. 

Her blir det bøy og tøy!
Dette er for øvrig dagen det er lov å være nasjonalistisk, nyt den mens du kan!

Rare dyr.

Katter er morsomme dyr. Her er en film hvor noen har samlet mange små klipp av katter i en film, syntes den var så morsom at den var verdt å dele:

Pus er blitt feit...

Eller for å være mer nøyaktig; pus er blitt feitere.

Det er ikke lett å være sedat pusefrøken, og glad i mat. Når man i tillegg har et innebygd instinkt som sier en at hver gang man har vært ute en (liten) tur, kan man unne seg en matbit når man kommer seg i hus igjen, og når man reker ut og inn den hersens døren HELE dagen, sier det seg selv at man kanskje overspiser en smule.

Så pus har fått mage.

Skikkelig hengemage, som dingler fra side til side når hun springer.

Vinter, kulde og snø er ikke noe for en liten pusefrøken, så de store svarte øynene som følges av påfølgende hyperaktivitet, gjør at pus får stadig oftere utløp for oppdemmet energi inne i stuen.

Nå har ungene funnet på en ny lek.

Pus har en liten leke, jeg antar hun tror det er en mus, men egentlig er det en sel, som hun stadig jakter på.
Intens rompevrikking før hun skyter av gårde og fanger denne stakkars selen, som har mistet det meste av pelsen, og antagelig det meste av motet og, etter alle disse angrepene.

Det siste nye innen leking med pus består nå i at en, eller helst flere, unger legger seg langstrake på gulvet. Så hiver man sel-musen over de som ligger der, og venter på at pus skal ta opp jakten.

Det gjør hun gjerne, og som en annen halvproff hekkeløper hopper hun over hinderne, ekstra morsomt er det når hun hopper over ansiktet, så magen dasker en i fjeset.

Av og til bommer hun og lander på et hinder, det blir jo en smule komisk, dette er virkelig en lek man kan anbefale alle som har katt, og har man ikke katt kan kanskje andre i husstanden brukes?

Vel, vel, sånn går no dagan, mens vi venter på vår og sommer..

Mage eh..?  Noen er altså bare SÅ frekke!

Da var badesesongen i gang.

Det er midt i september, selv om vi har hatt en uke med mye fint vær, så er det definitivt høst.

Jeg liker ikke høst og jeg liker ikke vinter, jeg går med andre ord et festlig halvår i møte. Som jeg kanskje før har nevnt kunne jeg egentlig tenkt meg å være bjørn. Da kunne jeg rund og god tuslet inn i hiet mitt i disse dager, lagt meg til å sove, og våknet uthvilt, og ikke minst slank, en gang utpå våren, med et strålende halvår i vente.

Sukk!

Men jeg er ikke bjørn, så jeg må nok slite meg gjennom høsten, og karre meg gjennom vinteren dette året også.

Men alt er jo ikke helsvart heller.
For med høsten begynner badesesongen... min.
Nei, jeg er ikke i likhet med en rekke andre halvgamle og småsenile damer hoppet på konseptet isbading, det skulle tatt seg ut.

Her piner man ikke seg selv, her skal det nytes.

Så her bades det i badekar.
Jeg handler inn på gode badeprodukter fra Fitjar såpekokeri, som lukter rose og det som like bra er, og koker meg te og finner fram en bok og dukker ned i den deilige varmen en times tid, mens vinden uler og regnet gjør hva enn det vil, who cares, jeg har ikke vindu på badet.

Men i år har jeg utvidet konseptet.
Siden fjernsynet vårt alltid er opptatt av unger som alltid har noe viktig de skulle ha sett, får jeg aldri sett noen av de filmene jeg av og til drasser med meg hjem fra biblioteket.

Så jeg tenkte jeg kunne få sett en film mens jeg lå i badekaret, på PC'en min.

Vel vel, der lå jeg og skvulpet, mens jeg prøvde å få i gang denne filmen. Det viste seg at PC'en følte at den ikke hadde det som skulle til for å se DVD, vrangpeisen, så jeg vurderte å laste ned et program. Men jeg våget ikke, tror jeg må forhøre meg om hva som er brukbart først, så jeg endte opp på youtube, hvor jeg så diverse innlegg av Pat Connell, og et foredrag om kornsirkler..

Og så kom katten inn.
Hun satt og så rart på meg, lurte kanskje på å ta en tur oppi badekaret, så vi begynte å diskutere vasketeknikker, jeg fortalte villig vekk om sjampo og balsam og skrubbesåper, mens hun satt med hodet på skakke og lurte på hvorfor man skal gjøre ting så vanskelig og rart, når man strengt tatt klarer seg med en lett skrubbende og effektiv tunge.

Vel, vel, hver sin lyst, jeg kan ikke fordra å få hår i munnen.


Vask?! Hvem trenger vask?! Dette er en seng ser du vel!

Dyr i bur

Det er merkelig hva man kan synes er greit og tror er helt OK, fordi man er vant med det.

Da jeg for noen år siden kjøpte meg en perserkatt, fikk jeg vite av damen som solgte den at dette var en innekatt. Ung og naiv som jeg var, antok jeg at damen visste hva hun snakket om, og holdt katten inne. En ting er at man betaler en del for en slik katt og ikke ønsker at noen skal stikke av med den, eller at den skal forsvinne, en annen ting er at den har mye pels som kan bli flokete og skitten om den går ute. Men er dette god nok grunn til å la en stakkars katt leve et helt liv innenfor husets fire vegger?

Nei, fant jeg ut. Jeg så jo hvor ivrig hun var etter å prøve å komme seg ut av en åpen dør, og etter hvert slapp vi katten ut, og hun ble en fantastisk musefanger.

Hvem skulle trodd det, om den utspjåkede pelsdotten, at bak det fjonge ytre befant det seg et villdyr?




En katt er en katt med sine instinkter, og det er dyrplageri å nekte de et naturlig katteliv.

Jeg dro jo det stakkars dyret med på utstilling og. Kort fortalt: stresset katt, mange skrullete mennesker, sur katt, angrep på dommer (ikke av meg, men av sur og stresset katt)

Vi sluttet raskt med denslags.

Nå har vi bare en bastard, som vi fant forlatt, og som går sine egne veier, som katter skal.

For noen år siden kjøpte vi oss hamster. Eller det vil si, vi fikk en. Det stakkars lille dyret ble plassert i et bur, som vanlig er for den slags dyr, man kan jo ikke akkurat la de springe løst i huset heller. Den var på størrelse med en mus.

Så en morgen var plutselig hamsteren ikke lenger i buret. Den hadde funnet en åpning som var stor nok til å krype ut gjennom, vi fant den under sengen, den hadde hatt en travel natt.

Først hadde den funnet posen vi oppbevarte maten i. Der hadde den plukket ut maten den likte, og jeg aner ikke hvor mange turer hun hadde hatt, men få kan det ikke ha vært, hun hadde fraktet all den maten hun likte tvers over rommet, til sitt eget matlager som hun hadde opprettet, ved siden av bolet hun hadde bygget av det hun hadde funnet av hybelkaniner (joda, det har vi og)

Hun ble plassert tilbake i buret sitt, og det var slutten på hennes eventyr.

Så har vi hatt fisk. Det siste vi hadde var et par gullfisk i et ikke veldig stort akvarium. Der svømte de rundt og rundt, og utforsket de ikke veldig spennende omgivelsene sine, dag etter dag.
Jeg fikk dårlig samvittighet overfor den siste gullfisken. Hver gang noen kom inn i rommet, lysnet den liksom opp, svømte ivrig opp, som om den tenkte «Endelig kommer det noen og befrir meg fra dette marerittet.»

Det var nesten en lettelse da den døde, og jeg bestemte meg da for at det skulle aldri mer en fisk i det akvariet.
Så i dag har jeg fylt det med sand, jord, stein og planter, de går jo uansett aldri noen steder.

Konklusjonen blir, det er ikke bra for dyr å leve i bur for vår fornøyelses skyld.

Den eneste måten man kan stoppe dette på er ved å la være å kjøpe fugler, gnagere og andre dyr som er solgt for å leve sitt liv i en liten kasse.

For tiden lurer vi på hvor vi kan få plassert en katteluke. Vi begynner å bli litt lei av å være dørvakt, og stå opp i halv-femtiden om natten for å slippe inn pus.

For da er hun ofte klar for å entre det store buret, som også går under benevnelsen hus.

Vi har fått en jeger i huset.

Nei, det er ikke mannen i huset som har kommet i panikkalderen, gått til innkjøp av våpen, og er begynt å springe rundt i skogen på jakt etter de søte små harepusene, de spretne hjortene, eller skogens konge. (som strengt tatt ikke finnes på disse trakter, men en ku duger vel kanskje?) Det er heller ikke husets frue det har rablet totalt for.. man dreper da ikke dyr for gøy heller! Nei det er pus som plutselig har våknet og oppdaget jaktinstinktet sitt.

Hun er to år nå, og vi har stort sett vært spart for kjekke gaver som halvdøde mus, og mishandlede småfugler. Greit nok, hun kom en gang hjem med en (antagelig selvdød) rotte, som hun stolt og kry bar helt inn på kjøkkenet, og antagelig følte at hun ga et viktig bidrag til husholdningens matlager.

Men her en dag stod plutselig pus og kikket inn vinduet ved inngangsdøren med en død fugl i munnen. Skrekk og gru hva gjør man da?

Hun la omsider ned fuglen, et skrekkelig øyeblikk fryktet jeg at den satt fast i munnen på henne, og vi fikk sluppet inn katten uten fugl, og mens noen avledet henne fikk jeg lurt den døde fuglen unna. For ikke ønsket vi å skryte av henne for den flotte gaven hun tross alt (fra en katts synspunkt) brakte til oss, og ikke ville vi kjefte på henne heller, det var jo faktisk en gave, og det ville være fryktelig uhøflig overfor den stolte jeger.

Vi håpet at dette bare var et lite uhell, kanskje fant hun en halvdød fugl, jo vi antok at det måtte være sånn.

Helt til neste dag, da en skrikende pus ble sluppet inn.... med en ny død fugl i munnen. Denne gangen bar hun den helt inn, og det oppstod lettere panikk hos eieren av rommet som ble forært den fine gaven.

Akk og ve, vi fikk da fjernet også denne fuglen, den endte samme sted som den første, i bosset så hun ikke skulle få tak i de igjen.

Seinere leste vi i katteboken at spesielt steriliserte hunkatter har for vane å komme til sine eiere (som hun ser på som sine barn og elendige jegere som trenger kvalifisert hjelp til å lære å jakte) for å vise oss hvordan dette skal gjøres..

Så hun er altså læreren, og vi er elevene.

Måtte aldri den dagen komme at jeg springer rundt i hagen med en død fugl i munnen!


Ser DU nokken fugler eller??

Sommertid er stoletid.

I mangel av sol, får man satse på stol bør kanskje mottoet bli etter denne sommeren. Jeg har nemlig gått til innkjøp av i overkant mange stoler, 7 for å være nøyaktig.

Det begynte med at vi bestemte oss for å kjøpe nytt spisestuemøblement. Det vi har er ca 70 år gammelt arvegods, fint eikebord med stoler til, men med tiden har flere av stolene avgått ved døden, eller som man vil gjøre med en hest med brukket bein, avlive den så den ikke skal lide. Så to av stolene var ikke lenger tilrådelig å sitte på, og flere av de andre skrantet.

Etter å ha saumfart brosjyrer, fant vi noen vi likte, men det viste seg ved nærmere ettersyn at kvaliteten var dårlig, ikke rart de var billige. Man bør jo like både design og kvalitet, og vi slet med å finne noe som passet. Dessuten var egentlig bordet for bra til å kasseres, og to spisebord blir liksom litt i overkant, dessuten er det ekstra vanskelig å kvitte seg med møbler som har vært i familien så lenge.

Så droppet jeg innom IKEA en dag i forbifarten, og der fant jeg noen fine eikestoler jeg mente ville passe bra til bordet vi hadde, gode å sitte på var de og. (mente i alle fall jeg, min datter var ikke helt enig..)

Så jeg kjøpte 6 stoler og håpet at husets herre ville like de.

Det gjorde han, i alle fall sa han så, og jeg og min 11-årige datter monterte stoler, hun alene skrudde sammen 3 stykker, skulle ikke tro hun hadde drevet med annet, hva skal man med en handymann når man har en handydatter?

Men under runden i labyrinten på IKEA, for man må jo passere alt de har i butikken før man atter finner veien ut, kom jeg til å prøve en lenestol. Med saueskinn og krakk, og veldig god å sitte i. Og jeg klarte ikke helt å glemme denne stolen, så neste gang jeg passerte IKEA (og det ble stadig vekk på mine turer til og fra hytten) måtte jeg bare inn og kjøpe den og. Helt uten å innhente tillatelse fra husets herre, noen ganger må man bare ta en sjefsavgjørelse helt på egenhånd altså.

Så nå har jeg fått meg egen stol, med krakk og deilig saueskinn. Sauer er virkelig dyret som har alt, og selv om det er trist at en har måttet bøte med livet for at jeg skal sitte godt, så er jeg jo ikke vegetarianer heller, så at man bruker hele dyret til noe er jo strengt tatt bare et pluss, trøster man seg med.

Men det var ikke bare jeg som likte stolen. Husets sjef ( nei, ikke husets herre) la raskt beslag på den, og gjorde sitt for å innynde seg, så hun ikke skulle bli bortvist...Og hvem kan vel bli sint på dette sjarmtrollet?


Ah! Ny stol, den tar jeg!



Åååå, utrolig myk og deilig altså.



DIN stol??



Kan jeg ikke bare få ligge her litt? Pliiiis?



Pliiiis?



Se, den passer akkurat til meg!



Jeg lover å IKKE røyte, og IKKE klore!



Bare 5 minutter til, OK?




Takk!

Katt og traktor

Vi har som tidligere nevnt en katt. Katten er snill og grei den, men egner seg dårlig for transport. Bur har vi, og tidligere erfaring med andre katter tilsier at de er greie å frakte med seg i bil om man har egnet bur, men denne gang ei.

Etter omtrent 50 meters kjøring i bil begynner katten vår å mjaue. Eller man kan vel kalle det skrike. Det er i alle fall helt klart et uttrykk for misnøye, først blir katten misfornøyd, så ganske snart etter blir bilens sjåfør misfornøyd... og så begynner katten å skite.

Da skjer to ting. ALLE i bilen blir misfornøyde, og jeg, av en eller annen grunn alltid jeg, må etter beste evne rydde opp i problemet.
Ut med buret, ut med katten, og klok av skade ligger katten på en stabel med håndklær, så øverste håndkle må enten kasseres eller i alle fall fjernes fra buret.

Sånn fortsetter turen, vi har hatt noen av disse, og innen turen er til endes er stressnivået høyt hos katt og sjåfør, og håndklehaugen stadig synkende.

Vi har prøvd med reisesyketablett ja, og nei, det funker ikke.

En av turene ble riktig så absurd, finsk fjernsynsteater kunne ikke gjort det bedre.
Etter at katten hadde hatt sin fjerde skiterunde, eller deromkring, ble den oppkavede sjåfør, nå med mord i blikket, oppringt av lokalavisen.

Han fikk parkert ved en avkjørsel til en skogsvei, tumlet ut av bilen, og der satt jeg med buret på fanget, og så frem til at turen skulle ta slutt.

Så kommer det en traktor kjørende fra sideveien. Vi stod helt fremme i et T-kryss, så det var god plass til å kjøre forbi oss bak bilen, men ikke foran.

Det brydde ikke Herr Traktormann seg nevneverdig om. Han kom opp på siden av bilen vår og kilte seg inn på skrå, så det var ikke så veldig vanskelig å forstå at her pleide han å kjøre, og det aktet han å gjøre i dag også, uavhengig av hva annet som måtte befinne seg der. Og der satt altså jeg, med en stykk bilsyk katt på fanget, og lurte på hva jeg skulle gjøre. Jeg konkluderte ganske raskt med at Herr Traktormann måtte være såpass forskrudd i topplokket at han kunne finne på å presse seg forbi, det ville i så fall ramme bilen vår, mer enn hans falleferdige vrak av en traktor.

Så jeg fikk da karret meg ut av bilen, plassert katten i buret noenlunde trygt, og rygget noen meter, så traktordusten kunne kjøre forbi, og vi kunne starte på den trivelige siste delen av hjemturen.

Etter dette har ikke pus vært med på kjøretur.
Det setter i grunn både katten og resten av familien pris på.



Skal jeg være helt ærlig...liker jeg meg best i hagen.

En tidlig 2. pinsedags morgen..

..kan mye skje.
Man ligger der og sover så søtt i sin seng, klokken er vel 6 eller deromkring, og våkner brått til noe som høres ut som om noen drysser peanøtter på altanen utenfor soverommet.
Ha-ha hvor sannsynlig er det liksom?

Kan det være hagl?
Kan det være peanøtter.?
Kan det være naboen?

Jepp, det er peanøtter. Nabo og nabo, en slags nabo er det vel, de bor høyt i toppen av et tre og er en smule tyvaktige, vil jeg påstå.

I hele vinter har vi hatt fuglemat hengende i rekke og rader som småfuglene har fått kose seg med. Meisekulene var ikke så populære, så de fikk henge i fred. Min eksklusive, hjemmelagde, superklodons laget av delfiafett, havregryn og solsikkefrø fikk heller ikke bein å gå på, men peanøttene de var populære.

Men så, for noen uker siden, var plutselig hele raden av forskjellig mat søkk vekk, og vi hadde våre mistenkte.

Så i går, fant jeg i skapet en ny pose peanøtter og tenkte at «her trenger dere jo ikke ligge og bli gamle, jeg får henge dere ut, mai og vår til tross, småfuglene setter sikkert pris på litt mat ennå».

Og der fikk de henge helt til i dag morges, hvor fru, eller kanskje det var herr Skjære tok affære, og reiv opp hele posen.

Vi kommer til å få landets feiteste og største skjærunger i hagen vår utover sommeren, oppfostret på peanøtter og delfiafett.

Klokken 6.05 jamret katten og ville ut. Klokken halv 8 jamret katten og ville inn. Som tidligere nevnt vet hun utmerket godt hvor vi befinner oss om natten, så når hun vil inn stiller hun seg under tidligere nevnte altan og ynker seg helt til vi roper til henne at hun må løpe rundt huset til døren. Og da er hun kjapp, og veldig fornøyd, når vi står der trøtte i trynet og holder opp døren for henne.

Klokken 8 begynte en vekkerklokke å hyle iltert og intenst et sted i huset. Mannen påstod hardnakket at det var ikke hans, helt til han kom på at jo, det var visst hans. Den hadde nettopp fulgt med ham på en tur til St.Petersburg, og hjem igjen. Hadde fått batteriet sitt demontert ett eller annet sted på flyplassen (det skjer hver gang at noen åpner kofferten hans og tar batteriet ut av den klokken, så sikkerheten skal man kanskje ikke klage på) og montert tilbake på plass da han pakket ut kofferten i går. Måleutstyret for måling av tetthet på sjøvann som han også ofte drar med seg i kofferten hadde de tydeligvis også undersøkt og klødd seg i hodet over..


Klokken 10 oppdager den nylig hjemkomne at katten har tilbragt store deler av natten på spisebordet, midt oppå en nyinnkjøpt T-skjorte fra Russland... tydelige spor levnet ingen tvil om det.

Fuglematen hang i en tynn tråd, nå henger goodwillen til katten der.


Kem eg? Eg har'kje gjort nokke gale..

Terrassedagen for pus med eier.

Katten hadde en stor dag i dag.
Hun fant ut at om hun klatret opp kanten på terrassen, så kunne hun komme seg videre derfra opp på taket.
Ikke nok med at våren er kommet, temperaturen er blitt behagelig, og solen varmer, insektene har våknet fra dvalen og trenger noen til å jakte på seg, nå kan man at på til spankulere på taket.
For en utsikt og for en følelse.



Hadde jeg ikke vært belemret med høydeskrekk og har naboer og et visst rykte å tenke på, skulle jeg jammen spankulert litt på taket jeg og. Jeg kjenner jo igjen følelsen av å ha besteget en fjelltopp, og nyte utsikten og roen der oppe, så jeg forstår godt at hun syntes det var fascinerende å sitte der oppe og se utover sitt rike.


En flue kom visst forbi..


Ikke kunne noen andre katter komme opp der for å plage henne heller, for terrassen har bare utgang fra huset, hun har rett og slett fått seg en takterrasse helt for seg selv.


Noen burde malt skorsteinen kanskje.. jo maling har jeg greie på.

Dette har virkelig vært en deilig dag. Vi andre fant frem stoler og (jeg) monterte utebord, og nøt dagen etter beste evne vi og. Vi fikk det fint til vi og, som bare hadde en helt vanlig terrasse å kose oss på...


Komme ned?? Hva snakker du om..?

Katter og dører.

Jeg vil på ingen måte påstå at katten vår er dum. Tvert imot, hun fremstår som en smart liten sak, i de fleste sammenhenger, men dette med dører, det forstår hun seg ikke helt på.

Dører er nok for katter kun en provokasjon, og et gnagsår i en ellers stort sett bekymringsfri hverdag.
Jeg har ikke tall på hvor mange timer vår pus har tilbrakt ventende utenfor døren, med ønske om å komme inn. Nå som våren ser ut til å ha bestemt seg for å trå frem, omsider, ble det med ett mye mer fristende for pus å være ute, men så er det jo kjekt inne og, og der befinner jo også maten seg, så i går tror jeg neppe jeg overdriver om jeg påstår at hun gikk ut og inn sånn cirka 20 ganger.

Men det var det med dører. Hun er dessverre avhengig av at noen åpner disse dørene, og selv om det ikke er viljen det står på, så er vi jo ikke alltid til stede og parat til å være døråpnere.

Men det gjelder utedøren. Når det kommer til dører inne i huset er det litt enklere. Står en dør på gløtt, er det mulig for en pus å åpne den. Men så var det det med at dører går begge veier, det byr på litt utfordringer.
At en dør kan skyves opp er greit nok, problemet er når døren må dras mot deg, der sliter pus. Hun er vant til at stikker man hodet inn gjennom åpningen så åpner døren seg, derfor prøver hun det uansett hvilken retning døren skal åpnes, med det resultat at hun heller skyver døren igjen om det er en dør av type «feil retning». Andre ganger stikker hun inn en labb, det er jo et skritt i riktig retning, problemet er at hun har ikke skjønt at hun må dra i døren med labben. Hun stikker bare inn poten og vifter frem og tilbake med den, det ser ganske komisk ut om man befinner seg på andre siden av døren, og har ingen påviselig effekt på døren.
Jeg har hatt andre katter før, og de har fint klart å åpne døren begge veier, men den nåværende pusen har altså en slags sperre der.

Det finnes faktisk noen katter som har lært seg å hoppe opp på dørhåndtaket og åpne døren selv, det er jo imponerende, jeg tror det er en stund til vår pus kommer til dette nivået.
Dog trodde ungene her i forrige uke at hun hadde lært seg det. De satte katten ned i kjellertrappen, og lukket døren ovenfor, men vips, der kom pus ut av døren. De prøvde en gang til, og pus kom atter en gang ut av døren. Jeg begynte å se litt mørkt på det, så for meg utgangsdøren stadig på vidt gap, pus på soverommet om natten og lignende.
Men det var ingen grunn til bekymring. Etter å ha undersøkt døren, viste det seg at selv om døren var lukket, så var det ett eller annet galt med lukkemekanismen, så det var bare å bruke det gamle trikset med å skyve på døren, så åpnet den seg, og takk og pris for det.

Det får være grenser for hvor smart katt man ønsker å ha også da.


Dører er jeg ikke så god på, men hvordan vasken skal brukes har da jeg forstått.

Kattens termostat

(eh, ja jeg har litt mage, eh nei, jeg bryr meg ikke)

Katten er noe for seg selv, på mange måter.

Aristokratisk som den er, insisterer den på å alltid gå i pels, og pelsen er alltid velstelt og vakker.

Ekstra flott er katten når den har vært ute, og kommer hjem to størrelser større enn vanlig, med pelsen oppblåst og fluffy. Rett til matskålen, før den spinner noen runder i stuen, med store svarte pupiller og viftende hale, mens den jakter på alt som rører seg, og om ikke noe rører seg så later man som noe gjør det.
Det tar tid å omstille seg fra jakt- og vær-på-vakt-modus ute, til ligge-å-dra-seg-foran-ovnen-modus inne.
Men pelsen, den beholder den på.
Og hvem liker seg vel ekstra godt når den kan ligge lunt og varmt og strekke seg ut i sin fulle lengde rett foran ovnen, med full fyr, så det grenser til det ubehagelige for oss relativt pelsløse?

Så er det ut igjen. Minus 5, minus 10... hva gjør vel det for en bepelset liten pus?
En natt kom ikke katten inn før vi gikk og la oss. Hun pleier ofte å nøye seg med en 5-10 minutters tur ut om gangen i disse tider, men borte var hun. Jeg var ute flere ganger for å se etter henne, var til og med oppe seinere på natten og ropte på henne, men ingen pus. Men neste morgen satt hun på trappen, ikke noe heft dette visst, minus 10 en hel lang natt tar man da på strak pote..
Og så legger man seg rett på badegulvet. Nesten 40 graders temperaturendring på få sekunder er da ikke noe problem, man skrur bare pelsen sin over på inne-modus.

Jeg har jo ikke pels, og det byr meg imot å stjele noen annens pels, så jeg har nettopp kjøpt meg en god og varm vinterjakke. Siden det nå forhåpentligvis nærmer seg vår. Jeg håper at jakkekjøpet vil fremskynde prosessen.. på samme måte som den beste måte å unngå regn på, er å ta med seg paraplyen når man skal ut.

Jeg tror nok pusen gleder seg til våren også.. termostat eller ei, hun har tilbragt mye mer tid inne i vinter enn hun pleier. En ting er å tåle kulden, noe helt annet er å like den

Katter.

Jeg leste et sted at noen hevdet at katter var romvesner sendt for å spionere på oss.
En fascinerende teori, og man ser jo på katten sin i et litt annet lys med dette i bakhodet..

Jeg leste ellers en gang en bok som het "Kafka på stranden", skrevet av japaneren Haruki Murakami. En veldig spesiell bok skrevet av en forfatter med hyperaktiv fantasi, men jeg likte den. Poenget, som vi snart skal komme til, er at en av hovedpersonene i boken kunne snakke med katter. Jeg tror man kunne fått mang en interessant samtale i selskap med en katt, hva filosoferer de over tro?

Vel nok om det. Mer ble det ikke tid til nå, jeg har vært på utdanningsmesse, og nå får jeg beskjed om å rydde dukene på plass, alltid er det noe.. Er vel strengt tatt på tide å legge seg og.

Her er et bilde av romvesenet vårt, den gang den var liten og nylig hadde ankommet jorden:

Katter er ålreite dyr.

Jeg har alltid hatt sans for katter. De er arrogante så det merkes, men ikke så arrogante at de ikke likevel er sjarmerende. De er selvstendige og klarer seg selv, men ikke verre enn at de viser stor glede og entusiasme når man kommer hjem, eller står opp om morgenen. Og står man ikke opp i tide, tar de gjerne på seg å hjelpe til. Vår pus har forstått hvor soverommet vårt er, så når hun er ute om natten, pleier hun å stille seg under verandaen og be pent om å få komme inn... sånn i halv femtiden om natten. Så roper vi til henne "Du må gå rundt!", og da springer hun rundt huset og til inngangsdøren. Men nå er det vinter, og hun foretrekker heldigvis å tilbringe nettene inne..




De vet hvordan de skal innynde seg når det er noe de vil ha, og de vet hvordan de skal sende deg et foraktfullt blikk når de synes du fortjener det. De vet hva de ikke har lov til, men bryr seg stort sett ikke om det. Og bryr de seg når du er til stede, så benytter de anledningen når du snur ryggen til.
Vår pus vet at hun ikke har lov til å være på bordet. Det forholder hun seg til, når vi er hjemme, men vi har kommet over henne om morgenen, midt på spisebordet. Vi har funnet kattehår steder hun ikke har lov til å være, og en dag jeg hadde gått fra huset, kom jeg til å kikke inn kjøkkenvinduet, og hvem satt vel der, midt på kjøkkenbordet tro?


(sånn kan en pus se ut når den ser en hest for første gang)

Katter er rare på mange måter. De er veldig selskapssyke, når det kommer til mennesker, men kom igjen når man treffer på naboens katt, da er det ingen kjære mor.
Katten vår ligger gjerne og breier seg i godstolen når vi går og legger oss om kvelden, men når alle plutselig har forlatt rommet liker hun seg ikke alene, og tusler inn på rommet til en av ungene og legger seg heller der.

En av kattene jeg har hatt satt en gang og så på et dyreprogram på TV. Hun var fullt klar over at dette var TV, sånt forstår de seg selvsagt på, men det er lett å glemme seg, og plutselig hoppet hun opp for å ta noe hun så bevege seg på skjermen. Søren så flaut!! Men man later som ingenting og setter i gang iherdig vasking for å dekke over fadesen.

Oppklorte møbler, hår og intens døraktivitet til tross, katten er uunnværlig i ethvert sivilisert hjem.


(mye hår her ja..)