Mitt liv som kalkun

Av og til tar livet en litt uventet vending..

Da vi hadde tenkt å legge oss i går, rett etter kveldsnytt, annonserte nrk at de skulle sende programmet «Mitt liv som kalkun».  Eh.. ja akkurat, det var jo en sær tittel, men det ble til at vi ble sittende litt til for å se hvor dette ville ende, og programmet var så fascinerende at vi endte opp med å se hele..

Som tittelen delvis forteller, handler dette altså om en mann som levde med kalkuner, ville kalkuner i Florida. Han får en del kalkunegg av en bekjent, disse ruger han ut, og når kalkunene klekkes sitter han klar for å «prege» dem, det vil si at den første kalkunen ser vil den oppfatte som mor, og følge. Har jo hørt om dette før, men trodde vel ikke helt at det fungerte sånn, men det gjør det.

Så med en flokk på rundt 15 kalkuner på slep, gikk altså denne mannen rundt i skogen et års tid og var «mor» for disse. Han måtte tilbringe hele dagen sammen med dem, for de kunne ikke selv beskytte seg mot farer i begynnelsen. Etter hvert vandret de mye rundt i skogen der han bodde, et sted med et rikt dyreliv, og det var morsomt å se kalkunene leke med andre dyr de traff i skogen, som rådyr og ekorn, jeg trodde ellers ikke at forskjellige dyrearter hadde noe med hverandre å gjøre på den måten.

Joe, som kalkunmoren heter, lærte seg også å tolke en del av språket til kalkunene, han lærte hva en del forskjellige slanger ble kalt på kalkunspråket for eksempel, og de skilte forskjellige arter fra hverandre. Kalkunene vandret rundt i skogen i flokk og levde i nuet, karpe diem kan man vel si, med Joe som fascinert medlem av flokken. Disse fuglene er tydeligvis mer intelligente enn vi antar, i likhet med mange andre dyr vi helst ser på som mat, og ikke fascinerende, levede skapninger. 

Kalkunene hadde også forskjellig personlighet oppdaget han tidlig, en var veldig kosete og skulle stadig klappes, spesielt to av dem fikk han et spesielt forhold til.

Programmet ligger tilgjengelig på nrk frem til 7 april 2013, og jeg vil på det sterkeste anbefale å  se dette, det var virkelig en selsom opplevelse.

Smarte dyr.

Jeg så nettopp et svært interessant program på nrk om dyr og intelligens.

Det begynte med en som hadde forsket på hund, og hadde lært opp hunden sin til å kunne navn på over 1000 leker! Han ga lekene et navn, så la han lekene frem for hunden, noen om gangen, og ba hunden plukke lekene etter navn. Dette var leker som han gjennom tid hadde lært hunden, men det viste også en gang han la en ny leke blant de andre. Da han ba om et navn hunden ikke kjente, ble den litt usikker, men siden alle de andre lekene hadde et kjent navn, brukte hunden eliminasjonsmetoden, og valgte så ut den ukjente leken, og på denne måten fikk også denne leken et navn som hunden ville huske.

Så var det noen ørkenrotter, eller noe lignende, husker ikke helt hva disse ble kalt. De hadde et språk som varslet fare. Ved å ta opp lydene dyrene laget for forskjellige fiender, som ørkenrev og grevling, oppdaget man at lydene var forskjellige, og det var også reaksjonene, man oppdaget at for ørkenrotte trengte de ikke gjemme seg, det var nok å vise at man hadde oppdaget faren, så ga reven opp, mens for grevlingen måtte man gjemme seg, for den ga seg ikke like lett.

En annen mann hadde lært seg mustangenes kroppsspråk. På den måten kunne han lese, men også snakke med og gi beskjeder til disse hestene. Han beveget en arm sånn eller sånn, og hesten forstod hva han mente, første gang han gjorde dette var med en vill hest, det er altså ikke språk han har lært hestene, men språk hestene hadde lært ham.

Man testet intelligensen til elefanter som måtte dra i hvert sitt tau for å få tak i noe godt å spise, de lærte raskt at det holdt ikke at den ene dro, de måtte begge dra, samtidig for å få tak i maten.

Man testet også ut hvordan elefanten oppfattet sitt eget speilbilde, og ved å male et kryss i pannen, som elefanten berørte med snabelen, viste man at elefanten faktisk forstod at den så på seg selv.

Så er det selvsagt aper. De omtalte dvergsjimpanser, som så vidt jeg forstår er bonoboer eller menneskeaper. Jeg leste en gang «Apehuset» av Sara Gruen, som omhandlet denne type aper, og som beskrev en del av det de viste i programmet. Der hadde en forsker lært seg å kommunisere med apene ved hjelp av plansjer med bilder som forstilte ord, og apen kunne på den måten forklare hva den hadde lyst til å spise, drikke, gjøre osv.

Vi fikk også se hvaler som oppsøkte mennesker og lot seg bli klappet, det viser seg at hvaler på samme måte som mennesker og aper har et stoff i hjernen som styrer følelser og empati, og hvalene hadde visst mye av dette.

Vi så kråker, som husket ansiktet til en mann som hadde fanget en av dem, varslet hverandre og tydelig var svært oppøst da mannen var ute og gikk gatelangs, selv etter flere år, og vi så fugler som latet som de gjemte mat, da de visste at en annen fugl så på, men som så gjemte maten et annet sted da den andre ikke fulgte med.

Det er litt av hvert som rører seg i hodet til våre null-to-og firbeinte venner der ute og..

Anbefaler dette programmet!

Morsomme dyr

Synes denne er så bra at jeg vil dele den med dere:

Også bjørner er ålreite dyr.

For et år eller to siden kom jeg tilfeldigvis til å se slutten av et program om en mann som forsket på bjørner, ved å gå ut i skogen og rett og slett omgås dem.

For en absurd ting å gjøre, alle er jo redd for disse dyrene som er troende til hva som helst.... tror vi.

Men Lynn Rogers har forsket på bjørner i 40 år, han er rett og slett blitt kompis med dem, og det verste er at det ser ikke engang vanskelig ut.

Bjørnene er veldig tillitsfulle og fredelige. De spiser av hånden hans, han serverer druer eller annen snacks, og når det er tomt er det greit for bjørnene, de trenger ikke kjøtt for dessert..

Naturfotograf Gordon Buchanan reiser til Minnesota for å filme bjørnene og får hjelp av Lynn til å bli kjent. Første tur ut i skogen for å treffe på bjørn er en skremmende opplevelse, men han blir snart kjent med bjørnene, og blir fortrolig med dem.

Han lar til og med sin kone og sine barn få hilse på bjørnene.

Nrk har så langt sendt to av episodene i serien «Min bjørnefamilie»

Serien ligger ute på nettet en kort periode, den første episoden bare til 18. august, de neste blir vel også liggende en uke, de er definitivt vel verdt å se. Ellers sendes serien onsdager klokken 19.30

Man får et helt annet inntrykk av dyret bjørn når man ser disse fantastiske klippene, det fryktinngytende dyret fremstår plutselig som den teddybjørnen vi alle har vært så glade i. Men skinnet kan bedra, det er selvsagt ikke bare å vandre ut i skogen og begynne å klappe bjørner, man skal vite hva man holder på med.

Vi møter den unge bjørnemoren Lilly og hennes førstefødte, og vi får seinere se at moren forlater ungen sin Hope, som mot alle odds ser ut til å klare seg på egenhånd, dog med litt hjelp fra bjørneforskeren. Datteren Hope er en tøff liten frøken, som på egenhånd må finne ut av hva som er spiselig.

For noen år siden var vi i dyreparken i Ålborg, der har de flere isbjørner, og det var vel det dyret i parken som fascinerte mest av alle, der de lekte seg i vannet med store traktordekk, og så virkelig ut til å ha det riktig så gøy.

Bjørner er virkelig dyr man bør bruke tid på å finne mer ut om, det er nesten så man kunne tenke seg å bli bjørneforsker for en dag.

Å jeg vet en sæter...

Da har jeg fått geitebildene over på PC'en.

Det ble ikke så reint få bilder heller, geiter er virkelig fascinerende og tillitsfulle dyr. Vi stoppet to steder, og det ble mange bilder til sammen, stort sett dårlige og rotete bilder...

Da jeg så gjennom bildene fra det siste stoppet la jeg merke til Frøken Lineslus i egen høye... geit. Jeg husker jo godt den geiten, den var sjarmerende og selskapssyk og villig fotomodell, men etter å ha talt gjennom bildene viste det seg at akkurat denne geiten hadde prestert å komme med på hele 27 bilder, og det var mange geiter der...

Så her er hun, dagens fotomodell:

Er det bra sånn, eller bør jeg smile litt mer?

Er profil bedre, eller viser skjegget litt for godt kanskje?

Halvprofil og et tenksomt, lite smil tror jeg blir bra.

 

Eh..hva gjør du på MITT bilde..?

Vi slapper bare av litt vi.

To små sjarmtroll

Åh... klør på nesen.

Argh... klør på øyet.

Og hjemme ventet et annet dyr...

Aaaa, klør på øret

Skjønner ikke alt dette snakket om hengemage..

Kjekt på taket, og DEN utsikten da.

Villdyret på vakt.

Fascinerende dyr.

Dyr er rare, jeg slutter aldri å undre meg over hva som foregår oppi hodene deres. 

Sauer er ålreite, og tenksomme dyr.

Sauer f.eks, der de står og ser på deg med alvorlig ansikt og store øyne, hva rører seg i de hodene der?

Katten, når man åpner døren og den lirer av seg en tiarde, lett irritert på vei inn, hva sier hun egentlig?

Kuen, når den står ute på jordet, momser på en gresstust og rauter høyt, hva prøver hun å fortelle verden?

Man vet da hvordan man gjør seg yndig for fotografen..

Og hvordan vet de hva de skal gjøre?

Fra pulten min på jobb ser jeg for tiden rett ut på et måkerede. Eller rede og rede, hva skal man kalle det, de har bare lagt eggene sine i en skråning, noen meter over veien.

Der ligger det nå en måke og ruger, time etter time. Og ikke bare en, de er to. Det er ikke noe «det er ikke mine egg» der i gården. Nei far stiller opp. Ikke ser jeg hvem som er hvem, men de bytter på å ruge. En ligger på eggene, så kommer den andre flygende og setter seg ned. Føler rugeren for det, så flyr så den avgårde, mens den andre legger seg på eggene. Det er morsomt å se når den legger seg ned, den rugger seg på plass, nedover eggene. Og så ligger den der, i vær og vind. En dag regnet det mye, men fuglen lå der, sammenkrøket i time etter time, hva tenkte den på da tro?

Av og til flyr begge vekk, hvordan vet de hvor lenge de kan være borte før eggene blir for avkjølte, har de noe begrep om tid?

Ikke mine måker, dette er Oslomåker, men det er i det minste måker.

Tenk den følelsen når du legger ditt første egg. En stor rund ball ligger plutselig der, hva ville din tanke vært? «Hm, jeg får legge meg på den ballen og bli liggende der i dager og uker, uansett vær, så får vi se hva som skjer?»

Mja... kanskje ikke?

En fugl har aldri lært av sine foreldre hva den skal gjøre, den kan jo ikke vite hva det egget er, så hva får den til å passe så godt på det?

Vi reflekterer vel sjelden over dette, for det er jo så vanlig, vi vet at det skal være sånn, men det er jo likefullt rart.

Det rareste er kanskje gjøken, som aldri har truffet sine foreldre, men likevel, den flyr sydover, til det samme stedet som foreldrene reiser til, hvordan i alle dager kan den vite hvor den skal?

Dyr er fascinerende. De tenker. De snakker.

Hva de sier vet vi ikke, hva de tenker vet vi heller ikke, men jeg skulle svært gjerne ha visst det.

Bergenshøner får en aha-opplevelse.

Pus har fine dager

Våren og sommeren er fine dager for pus. I alle fall i teorien. I praksis har man så langt i år ikke helt kommet skikkelig i gang med livsnytelsen, før neste regnbyge sørger for at en pjuskete og våt pus sitter jamrende på trappen og ber, nei man er vel mer ærlig om man sier krever, å få komme inn igjen.

Pus har lagt seg til den uvanen at hun vil ut klokken 5.. og inn klokken 6, om morgenen. Plutselig er det som å ha baby igjen, med nattevåk og remjing. Klokken 5 er det skraping på døren, og man får jo ikke fred før man slipper pus ut, og så står hun der da, under soveromsvinduet vårt en time seinere og vil inn igjen. Hrmpf!

Som husets herre sier, man må aldri begynne å regne på om det svarer seg å ha katt.

Men innimellom dukker det jo opp noen gode dager, hvor pus riktig kan kose seg, rulle seg i gresset, rulle seg på asfalten, jakte på fluer, og slappe av innimellom, jeg tok noen bilder av henne en slik dag, og her er de:

En liten jeger...

Prøver å finne stillingen.

Mja..litt mat først kanskje?

Noe der?

Eller der?

Hm, får heller prøve å finne stillingen igjen.

Sånn kanskje? Litt hardt..?

Søren og, denne puten er virkelig for hard ja.

Hva gjør jeg nå da?

Hva skuer mitt øye?

Dette må jeg sjekke ut.

Har du noe godt til meg?

Ikke om jeg prøver med mitt mest bedårende blikk heller? Nei vel, det blir opp klokken 5 som vanlig det da..

Sol, varme og flått.

De siste dagene har virkelig været vist seg fra sin beste side. Hvem skulle tro det var påske, dette er jo som en god dag i juni. Sol, over 20 grader, hva mer kan man ønske seg?

Men med varmen kommer jo også flåtten, flere dager nå har vi sett de små krypene kravle rundt i pelsen til pus, og i dag hadde hun plutselig fått en stor brun vorte ved siden av nesen.

I går fikk hun medisin mot flått, men det tar vel litt tid før den virker, så vi får vel plukke noen gråbrune, gufne småkryp en stund ennå kanskje.

Jeg har tidligere brukt en vanlig pinsett for å fjerne flått, tatt tak i krypet og rotert rundt til det løsnet, men i fjor kom jeg over det geniale konseptet O' tom, som ligner på et bittelite kubein som man trær rundt flåtten, og så roterer man til dyret løsner. Man får med en stor og en liten, så man får tak i flåtten uansett om den er liten eller stor. Det er jo en fordel å få med hele dyret og ikke bare dra av kroppen, selv om det er viktig å få fjernet den så snart man kan. Med denne går det greit hver gang, selv på en sprellende pus som ikke forstår hvorfor den blir holdt fast sånn helt uten videre.

Vi var vekke noen dager i påsken, i to omganger. Da vi var i Oslo fikk vi en nabo til å slippe katten ut og inn en gang hver dag, men pus blir jo veldig ensom, selskapssyk som hun er, så det er blitt mye og intens kosing etter at vi kom tilbake. Er ikke minstemann hjemme (så hun kan ligge og sove i en stol ved siden av sengen hennes) er det jamring i gangen i 4-tiden om natten. Når man trøtt og sur så står opp for å slippe pus ut, viser det seg at hun bare hadde tenkt seg en liten matbit, men gjerne ville ha litt selskap og kos mens hun spiser. Så der står man, stadig surere, og lurer på om man skal hive pus ut, men vet at man da kan bli vekket en time eller to seinere av pus som vil inn igjen. Og hun vet hvor soverommet vårt er så hun vet hvor hun skal stå ute og skrike og, you bet!

I to dager nå har hun vært hjemme alene igjen, denne gangen inne hele tiden, og den som har flydd ut og inn, minst 100 ganger, etter at vi kom hjem igjen i dag, det er pus. Dører er virkelig verdens største provokasjon! Litt kos, sjekke matskålen, joda den er full av mat som vanlig den, så ut igjen. Hvorfor har vi ikke skaffet oss katteluke??

Men hvordan kan jeg sitte her og klage, med følelsen av sommer lett svevende rundt i rommet? Livet er igrunn ganske så flott!

Rare dyr.

Katter er morsomme dyr. Her er en film hvor noen har samlet mange små klipp av katter i en film, syntes den var så morsom at den var verdt å dele:

Pus er blitt feit...

Eller for å være mer nøyaktig; pus er blitt feitere.

Det er ikke lett å være sedat pusefrøken, og glad i mat. Når man i tillegg har et innebygd instinkt som sier en at hver gang man har vært ute en (liten) tur, kan man unne seg en matbit når man kommer seg i hus igjen, og når man reker ut og inn den hersens døren HELE dagen, sier det seg selv at man kanskje overspiser en smule.

Så pus har fått mage.

Skikkelig hengemage, som dingler fra side til side når hun springer.

Vinter, kulde og snø er ikke noe for en liten pusefrøken, så de store svarte øynene som følges av påfølgende hyperaktivitet, gjør at pus får stadig oftere utløp for oppdemmet energi inne i stuen.

Nå har ungene funnet på en ny lek.

Pus har en liten leke, jeg antar hun tror det er en mus, men egentlig er det en sel, som hun stadig jakter på.
Intens rompevrikking før hun skyter av gårde og fanger denne stakkars selen, som har mistet det meste av pelsen, og antagelig det meste av motet og, etter alle disse angrepene.

Det siste nye innen leking med pus består nå i at en, eller helst flere, unger legger seg langstrake på gulvet. Så hiver man sel-musen over de som ligger der, og venter på at pus skal ta opp jakten.

Det gjør hun gjerne, og som en annen halvproff hekkeløper hopper hun over hinderne, ekstra morsomt er det når hun hopper over ansiktet, så magen dasker en i fjeset.

Av og til bommer hun og lander på et hinder, det blir jo en smule komisk, dette er virkelig en lek man kan anbefale alle som har katt, og har man ikke katt kan kanskje andre i husstanden brukes?

Vel, vel, sånn går no dagan, mens vi venter på vår og sommer..

Mage eh..?  Noen er altså bare SÅ frekke!

Dagen med de gode sitater.

I dag har jeg lest mye «bra» i avisene, jeg kan jo begynne med denne:

«Jeg oppfatter ikke en øks som truende»

Nå snakker man ikke tømmerhugger her, men krakilsk somalier på vei inn gjennom den lukkede og låste døren til Kurt Westergaard...med øks.

Nei det var selvsagt en overreaksjon av den stadig drapstruede Westergaard å oppfatte denne vennligsinnede, men kanskje noe overivrige gjesten som truende, noen er bare altså så full av fordommer.

Så kan man lese om travle, på grensen til hyperaktive, rovdyr i nord, (antagelig også med en smule bulemi?) Rein er altså SÅ godt at både ørn og gaupe og jerv fråtser uhemmet i dette, se bare her:

«Ørna tok 18 000 rein»

«I Troms er det nå meldt inn tap på nesten 18.000 rein de siste fem årene. Fylkesmannen har erstattet halvparten. Totalt i de to nordligste fylkene skal ørna ha forsynt seg med minst 60.000 rein.»

«Hevder at gaupa spiste 47 424 rein i fjor»

"Vi sier ikke at gaupe og jerv spiste over 47 000 dyr, men de kan ha drept så mange. Heller ikke mennesker spiser alt kjøttet som er i kjøttdiskene, sier Nils Henrik Sara, leder for Norske Reindriftssamers Landsforbund til Dagbladet.

Kun 542 drepte dyr kunne dokumenteres."

"Gaupebestanden i Norge er på i underkant av 500 dyr. Flest gauper finner man i Midt-Norge, ifølge Norsk institutt for naturforskning (NINA). Jervebestanden er noe lavere, i overkant av 300 dyr.

Nå trodde jeg at jeg visste hvordan reinsdyr ser ut, men jeg begynner å lure, kan jeg ha kommet til å forveksle det med lemen?

Det må jo være livsfarlig å bevege seg rundt i dette området med alle disse morderiske dyrene springende og flyende rundt. Gud forby om de skulle slå seg sammen i gjenger, og synkronisere sine angrep både fra luften og fra bakken... eller er det kanskje nettopp det de alt  har gjort?

Man skulle nesten tro det, med tanke på hvilken effektiv drapsmaskin de fremstår som, 130 rein drept hver dag, av jerv og gaupe, noen få hundre rovdyr til sammen, i tillegg kommer ørnenes bidrag.

Hvordan i alle dager kan man sitte på et kontor og få dette lagt foran seg og akseptere slike åpenlyse forsøk på rein svindel med skattepenger?

Det blir bare for dumt. Men dette har pågått i årevis, og det er vel ingen grunn til å bryte gode tradisjoner og stramme inn i år heller.

Plutselig begynner man jo å lure på om man har duppet av et øyeblikk og allerede er kommet til april, det hadde ikke vært meg imot, jeg er klar for våren nå, men man blir jo skuffet og må bare innse at ikke så reint sjeldent overgår virkeligheten fantasien.

Vel, vel, plutselig glad jeg bare har en katt, vi er så langt fulltallige, men jeg begynner å bli en smule bekymret, i alle fall for de yngste av ungene..

Lemen...  eller rein, begynner jammen å bli litt usikker...

Dyr i bur

Det er merkelig hva man kan synes er greit og tror er helt OK, fordi man er vant med det.

Da jeg for noen år siden kjøpte meg en perserkatt, fikk jeg vite av damen som solgte den at dette var en innekatt. Ung og naiv som jeg var, antok jeg at damen visste hva hun snakket om, og holdt katten inne. En ting er at man betaler en del for en slik katt og ikke ønsker at noen skal stikke av med den, eller at den skal forsvinne, en annen ting er at den har mye pels som kan bli flokete og skitten om den går ute. Men er dette god nok grunn til å la en stakkars katt leve et helt liv innenfor husets fire vegger?

Nei, fant jeg ut. Jeg så jo hvor ivrig hun var etter å prøve å komme seg ut av en åpen dør, og etter hvert slapp vi katten ut, og hun ble en fantastisk musefanger.

Hvem skulle trodd det, om den utspjåkede pelsdotten, at bak det fjonge ytre befant det seg et villdyr?




En katt er en katt med sine instinkter, og det er dyrplageri å nekte de et naturlig katteliv.

Jeg dro jo det stakkars dyret med på utstilling og. Kort fortalt: stresset katt, mange skrullete mennesker, sur katt, angrep på dommer (ikke av meg, men av sur og stresset katt)

Vi sluttet raskt med denslags.

Nå har vi bare en bastard, som vi fant forlatt, og som går sine egne veier, som katter skal.

For noen år siden kjøpte vi oss hamster. Eller det vil si, vi fikk en. Det stakkars lille dyret ble plassert i et bur, som vanlig er for den slags dyr, man kan jo ikke akkurat la de springe løst i huset heller. Den var på størrelse med en mus.

Så en morgen var plutselig hamsteren ikke lenger i buret. Den hadde funnet en åpning som var stor nok til å krype ut gjennom, vi fant den under sengen, den hadde hatt en travel natt.

Først hadde den funnet posen vi oppbevarte maten i. Der hadde den plukket ut maten den likte, og jeg aner ikke hvor mange turer hun hadde hatt, men få kan det ikke ha vært, hun hadde fraktet all den maten hun likte tvers over rommet, til sitt eget matlager som hun hadde opprettet, ved siden av bolet hun hadde bygget av det hun hadde funnet av hybelkaniner (joda, det har vi og)

Hun ble plassert tilbake i buret sitt, og det var slutten på hennes eventyr.

Så har vi hatt fisk. Det siste vi hadde var et par gullfisk i et ikke veldig stort akvarium. Der svømte de rundt og rundt, og utforsket de ikke veldig spennende omgivelsene sine, dag etter dag.
Jeg fikk dårlig samvittighet overfor den siste gullfisken. Hver gang noen kom inn i rommet, lysnet den liksom opp, svømte ivrig opp, som om den tenkte «Endelig kommer det noen og befrir meg fra dette marerittet.»

Det var nesten en lettelse da den døde, og jeg bestemte meg da for at det skulle aldri mer en fisk i det akvariet.
Så i dag har jeg fylt det med sand, jord, stein og planter, de går jo uansett aldri noen steder.

Konklusjonen blir, det er ikke bra for dyr å leve i bur for vår fornøyelses skyld.

Den eneste måten man kan stoppe dette på er ved å la være å kjøpe fugler, gnagere og andre dyr som er solgt for å leve sitt liv i en liten kasse.

For tiden lurer vi på hvor vi kan få plassert en katteluke. Vi begynner å bli litt lei av å være dørvakt, og stå opp i halv-femtiden om natten for å slippe inn pus.

For da er hun ofte klar for å entre det store buret, som også går under benevnelsen hus.