Om kasting av klær.

Jeg er generelt imot kasting av klær, det bærer klesskapene mine preg av...

Har jeg en utvasket T-skjorte eller en litt sliten joggebukse, tenker jeg alltid at den kan jeg jo male i, eller bruke når jeg skal ut og jobbe i hagen, problemet er bare at jeg ikke maler, (siden husets herre er mye flinkere til det enn jeg er, og dessuten liker at den type jobb gjøres grundig og skikkelig, altså sånn som han gjør det....dessuten er det jo veldig kjedelig...), og når jeg skal jobbe i hagen tar jeg på meg det som for tiden er favoritt-joggebuksen, og glemmer alle de jeg har lagt av til formålet.

Men de siste årene har jeg begynt å gi vekk klær som så sendes til Øst-Europa, og da kan man selvsagt kvitte seg med brukbare klær, som man en gang har kjøpt, men av en eller annen grunn aldri tar på seg, fordi man ikke liker de så godt som man først trodde. Eller fordi man på merkelig vis har gått opp i vekt, eller fordi man etter mye kamp har gått ned i vekt...

Det var en form for kasting av klær, så har man den andre.

Stadig vekk, år etter år, kommer nye unge kvinner på den geniale ideen, som ingen noensinne kan ha tenkt på før, at om de bare kler av seg, og så lar en eller annen småluguber fotograf ta bilder, for så å publisere bildene i det som finnes av dårlige manneblad, se det, veien til suksess er bare rett rundt hjørnet, hvorfor har virkelig ingen tenkt på dette før tro?

Så går det en tid, jubelen og den forventede responsen og  respekten for det geniale stuntet uteblir, og etterhvert innser disse dumme damene hva de har gjort, hva de for all fremtid vil huskes for, det må være litt av et slag i trynet, livet er ikke enkelt nei.

Hvorfor skjer dette stadig vekk, er det så vanskelig å forstå at veien til suksess ikke er så enkel, og at man faktisk ikke oppnår respekt på denne måten, men tvert imot latterliggjøres? Men noe skal jo naboene ha å snakke om også da..

Det merkelige er at nå har også endel kjendisdamer hevet seg på denne trenden. Kvinner som allerede har oppnådd suksess, er blitt kjente og burde ha mer enn nok av både ønsket og uønsket oppmerksomhet, føler også dette kallet om å stille opp for de mest lavpannede av manneblader, som FHM og lignende. Og ja, jeg har lest dette bladet, og ja, jeg vet at lavpannet, det er faktisk bare forbokstavene.

Jeg begynner å bli DRITTLEI av å lese overskriftene på Se&Hør og denslags blader som med store bokstaver stadig vekk proklamerer at den og den c-kjendisen har kastet klærne. Gjesp hvor kjedelig, gjesp hvor uinteressant, har damen en arm som stikker ut bak på ryggen, 3 bein, en skulder på kneet eller noe vi faktisk ikke har sett før, eller er det bare det samme gamle?

Stygt redd for at det er det ja, gi meg noe nytt da folkens, denne evinnelige reprisen må dere være så snill å spare meg for, prøv, PRØV å tenke litt nytt!

Ny veske

Jeg har kjøpt meg ny veske.
I den forbindelse kom jeg til å tenke på det underlige forholdet en del kvinner har til håndvesker. Noen kjøper omtrent like mange vesker som de kjøper sko, og de er ofte villige til å betale utrolige summer for disse veskene.

Av og til føler jeg meg nesten som en mann som sliter med å forstå kvinner.

Veske? Et middel for oppbevaring av ting man drasser med seg, hva er det som gir slike sterke følelser overfor dette transportmiddelet?

Jeg har lest at f.eks i Japan er dette med vesker helt sykelig for enkelte, noen lar omtrent være å spise, sparer hver krone... eller der heter det vel yen, og bruker kanskje en hel månedslønn på en veske.

Og for hva da? Snur menn seg på gaten etter kvinner med de flotteste og dyreste veskene?
Finner man mobilen eller lommeboken sin raskere i en dyr veske? Blir man en bedre person med en dyr veske, eller blir verden et bedre sted om flest mulig har dyrest mulig vesker?

Tror neppe det nei. Jeg hørte et innslag på radio (eller kan det ha vært TV?) om dette en gang, hvor de spurte menn om deres syn på håndvesker, og den gjengse mening (helt til de traff på en som var homofil..) var at de la ikke engang merke til veskene, langt mindre ante de hva de kostet og hvilke merker som var eksklusive.

Så om du ikke er ute etter homofile menn kan du spare deg bryet, og pengene.

Og grunnen til at jeg da måtte ha meg ny veske var..?

Vel, den jeg hadde var gammel og slitt, med ødelagt glidelås. Dessuten ville jeg ha en med eget rom for mobiltelefonen, så min nye mobil skulle slippe å ligge og slenge sammen med de omtrent 15 pennene som viste seg å befinne seg i vesken, og foruten slippe å tilsauses av den store ansamlingen med støvete tyggis jeg fant i bunnen da jeg ryddet opp og våget meg helt til bunns.

Jeg måtte tråle to butikker for å finne en som var grei nok, for det jeg faktisk lette etter fant jeg jo ikke, jeg ville ha en som kunne brukes både som veske og som sekk (det hadde jeg nemlig fra før) og jeg ville ha en med flere rom, men jeg tror mine veskekriterier ikke er helt på linje med veskedesignerenes sine, eller så får jeg vel kanskje tro damene i butikken på at de faktisk var utsolgt for denne typen..

Så nå har jeg spandert den svimlende sum av 300 kroner (jammen hadde de avslag på 100 kroner der i butikken du) på min nye veske, og regner med at det skal bli lenge til neste gang.

Tror jeg satser på å bruke resten av pengene mine på helt andre ting..

Frustrasjon omkring klær og denslags.

Av og til bli man en smule oppgitt.
Jeg har et særdeles anstrengt forhold til støvler.
Type gummistøvler, den slags man trer på for å holde føttene noenlunde tørre.

Jeg bruker det sjelden selv, jeg har vanntette joggesko og fjellsko som jeg bruker når jeg går tur.
Men opp igjennom årene har jeg jo kjøpt et par støvler og ti til ungene.
Minst to par til hver av ungene hvert år.

Fordi mine unger lider av kjempevekst og vokser ut av klær og sko hele tiden?

Neida. Kun fordi de som produserer støvler ikke aner hva de driver med, og lager så elendige produkter at 6 måneders bruk er maks før man kan kassere elendigheten.

Jeg tuller ikke.
Jeg har kjøpt dyre støvler og jeg har kjøpt billige støvler, det er ett fett, de varer ikke noen av de.

Noen morkner rett og slett opp oppover sidene, noen sprekker opp i sålen, de siste støvlene, som var innsatt med bivoks for å ikke morkne i stykker, man er da ikke amatør heller, ble det slitt hull i hælen på.
Ikke et stort hull, det burde ikke by på problemer, hadde det ikke vært for at støvelen var åpen helt fra denne tynne hælen og opp, da jeg tok ut innersålen kunne jeg se rett gjennom støvelen.

Type Viking, de som har laget støvler siden tidenes morgen.

Så nå må jeg på handel igjen, for det er vel for mye å håpe på at det skal bli en tørr vinter.

Det var en ting.

Så har man ting nummer to; knapper.

Hvem har jobben med å sy knapper i klær, og har noen vurdert å vise vedkommende hvordan dette bør gjøres?

På en uke nå har jeg sydd fast alle knappene på to nyinnkjøpte skjorter, fordi knappene rett og slett henger i en tynn tråd, og drar man så smått i denne tråden, så detter jammen santen hele knappen av.

Ungene kommer med den ene knappen etter den andre som jeg må sy på, så for å være føre var kan man like godt feste resten og, for det ser ut som knappesyerne konsekvent har en dårlig dag.

Så til siste punkt; lapper.
Hvilken sadist var det som fant på at lapper med vaskeanvisning og annen info, må lages av det stiveste og mest kløfremkallende man kan finne av syntetisk stoff?

Og ikke nok med det, de klarer å finne det mest sårbare og følsomme punktet for plassering av disse lappene, så man drives til vannvidd, helt til man klarer å finne en saks så man kan få klippet vekk elendigheten.

Så kan man stå der og klø seg i hodet, og lure på hvordan plagget skal vaskes, når den tid kommer.

Kanskje rett og slett en måte å unngå klage på? Har man ikke veskelapp så plagget ender opp med å bli vasket feil og blir ødelagt, kan man jo ikke akkurat klage heller.

Og så får man behov for å kjøpe et nytt plagg... vinn, vinn for lappesadistene.

Den evinnelige burkadebatten.

Jeg skjønner rett og slett ikke at det er noe å diskutere, om man skal tillate tildekking av ansikter i det offentlige rom. Det bør være forbudt, uansett begrunnelse, selvsagt med unntak av bruk av motorsykkelhjelm, mens man er i fart.

Man bruker den meningsløse begrunnelse for å ikke ønske å forby burka og niqab, at det er en menneskerettighet å kle seg som man ønsker.

Vel, om jeg skulle få et sterkt ønske å gå i banken med finlandshette en dag, antar jeg at mine menneskerettigheter rakst ville bli krenket. Om jeg ville ønsket å gå naken på shopping, tror jeg nok også at noen ville grepet inn og satt en stopper for de planene ganske effektivt.

Det er uholdbart at noen skal kunne gå rundt i blant andre mennesker med ansiktet sitt kamuflert eller maskert. Det er kanskje et valg for den personen det gjelder, selv om det for de aller fleste er en manns krav og tvang som tvinger plagg som burka og niqab på disse kvinnene, men hva med mine rettigheter til å kunne se hvem jeg har rundt meg, hva med min trygghet? Det er ikke mitt valg å omgåes mennesker jeg ikke kan se.

Om jeg skulle bli ranet eller overfalt på gaten av en person i burka, hvordan i alle dager skal jeg kunne gi en brukbar beskrivelse overfor politiet? Og om en etterlyst kriminell trer på seg burka og vandrer rundt i byen, hvordan kan politiet få fatt i personen, når han kan gjemme sin identitet så effektivt?

Nå kan man lese at det er begått ran i Frankrike av en person iført burka. Selvsagt måtte dette skje, det har jo også skjedd før, og selvsagt vil det skje igjen, når man på denne måten faktisk har lov til å gjemme seg vekk for vitner og andres blikk.

Snart trer forbud mot burka og niqab i kraft i Frankrike, sunn fornuft tilsier at det blir forbudt i alle siviliserte land, hvor kvinner er likestilte og ikke skal måtte gjemmes bort som vandrende telt, for å hindre å bli beglodd av fremmede menn, fordi hun er en annen og sjalu manns eiendel. For det er dette som faktisk er tanken bak dette plagget.

Begrunnelsen til burka er syk, og det er ingen grunn «what so ever» til å utvise noen som helst respekt for dette skrekkelige, kvinneundertrykkende og krenkende plagget.

Hvem kjemper for de som ikke selv velger å gå i dette plagget sin frihet til å slippe, når så mange er så opptatt med å kjempe for rettighetene til de få som kanskje går med plagget av egen vilje?

Noen fås rett til selvvalgt undertrykkelse skal ikke overgå alle andre borgeres rett til trygghet, så gal kan da ikke verden være?



Blått tøy i vinden, og ikke tvunget ned over et kvinnehode.

Støvsuger for viderekomne.

Det har skjedd en liten revolusjon i heimen.

Vi har fått ny kommode, OG ny støvsuger. Plutselig kom husets herre hjem med full bil, han skulle hente ungene, men jammen gikk ikke mannen til innkjøp av en støvsuger på veien, og fikk stappet inn en kommode på toppen.(kommoden hadde vi bestilt, så den var jeg forberedt på)

Som jeg tidligere har skrevet, så har vi en hattehylle som jeg har et noe anstrengt forhold til. Fordi man aldri klarer å finne det man trenger der oppe, uten å få så utrolig mye man ikke ønsker eller trenger på kjøpet. Og har man i tillegg dårlig tid, og det har man jo relativt ofte, er det veldig irriterende når alt man har av luer, votter, sjal og den slags må plukkes opp av gulvet og lempes opp igjen på hyllen... om man ikke skal få veldig mye kjeft for å gå fra rotet da...

Men ikke nå lenger!

For vi har fått kommode i vår nyoppussede gang. Med tre store skuffer. Jeg har okkupert den ene, og de andre fire i huset har da en halv skuff hver, sånn måtte det bli syntes jeg. Så nå ligger det bare en sommerhatt igjen på hattehyllen, mens alt det andre er i kommoden. Og siden det er sommer, og.. vel, ikke godt vær, men luer og hansker og votter trenger man dog ikke, så fungerer dette foreløbig aldeles utmerket, uten antydning til rot eller kaos.

Og vi har fått ny støvsuger.
Husets herre ble litt amper under innkjøp, for han ville teste de forskjellige støvsugerne, for å sjekke sugeevne og støynivå. Slikt var de visst ikke særlig vant med på Elkjøp. Så mens han støvsugde halve butikken i sin iver etter å finne den beste støvsugeren, var det ikke mye hjelp fra betjeningen å spore, noe de visstnok så smått fikk høre av den ivrige og litt sure støvsugerkjøper etterpå.

Men handel ble det, og snakk om effektiv liten sak.
Det er nesten så man lurer på om noen har gått til innkjøp av et svart hull.

Heldigvis er det 5 muligheter for innstilling av styrken, for da jeg skulle støvsuge soverommet her en dag, holdt gulvbelegget på å forsvinne inn i støvsugeren. Gulvbelegget er nemlig ikke limt fast, noe den gamle støvsugeren ikke så ut til å plages av, men denne her måtte stilles på trinn 1 før man klarte å rikke den bortover i noenlunde behagelig tempo. Og det var ETTER at jeg hadde støvsugd madrassene, (som nå selvsagt er befridd for det som måtte finnes av midd og andre uhumskheter) men selv ikke tonnevis med midd vipper vår nye venn av pinnen.

Det er sånn at vi er litt bekymret for å støvsuge bilen, hvem vet om vi har bil etterpå, og vi er begynt å telle over ungene, og se etter at katten ennå er blant oss, når vi er ferdig med å støvsuge.

Så langt er vi fulltallige.

Fint sjal

Vi som støtter den feile siden i Midtøsten (om du forholder deg til den politisk korrekte definisjonen) bør helst ikke vise det, for vår egen sikkerhet.

(Jøder som stilte opp for å markere Krystallnatten i Oslo for noen år siden og som hadde med seg Israelske symboler, ble fjernet av politiet for sin egen sikkerhet, men palestinasympatisører kunne marsjere trygt gjennom gatene samme kveld, det var ingen fare for at noen ville angripe dem.
Vi snakker altså her om Krystallnatten!)

Men er du modig nok, kan du flotte deg med Israel-sjalet, motstykket til palestinasjalet.

Det kommer i fargene blått og hvitt, men finnes også i andre farger.



Sjalet kan bestilles her.

Og her kan du lese litt mer om sjalet på den norske bloggen Skaperen.

Da fikk vi skrevet litt om mote i dag og, vi er i støtet nå!

De kompliserte rettighetene.

Myndighetene, med justisministeren i spissen, mener at det å forby bruk av burka og niqab vil være brudd på menneskerettighetene, og derfor kan man ikke forby den slags bekledning, som man nå ønsker å gjøre i mange andre land.

Jeg var ikke klar over det, men jeg utsettes altså for et menneskerettighetsbrudd; JEG HAR JO IKKE BURKA!!
Hvordan har jeg egentlig klart meg uten så lenge? Hvem sitt ansvar er det at jeg er så forsømt på dette området, kan jeg klandre staten for dette og kanskje kreve erstatning? Alle disse år uten, jeg føler en tomhet og et savn som er vanskelig å sette ord på. Tenk hvor mange som har sett meg i alle disse årene!

Det er jo en hver oppegående kvinnes soleklare rett å gå kledd slik at ingen kan kjenne henne igjen. Tenk hvor praktisk om man ønsker å rane en bank for eksempel, det er jo en gavepakke i så henseende, ingen kan vite hvem du er. Det er dessuten plass til mye under dette teltet, så er du bare en vanlig butikktyv, har du ypperlig oppbevaringsplass der under burkaen, og ingen vil våge å be deg lette på sløret, det sømmer seg jo aldeles ikke.

Er du stygg på håret trenger du ikke bekymre deg, ingen vil se det. Er du bekymret for økende vekt, vel who cares, ingen ser det heller. Du kan spare en formue på sminke, du trenger ikke kjøpe fine klær, rynkene kan du helt se bort fra, de grå hårene er det bare du som vet om, i det hele tatt, dette er et genialt konsept vi alle burde omfavne.

Har du en riktig stor burka, kan du ta hele familien med deg på telttur. Du trenger ikke bekymre deg for bikinisesongen, for du går jo aldri i bikini.
Skal du på karneval har du jo allerede kostymet klart, du kan med stor suksess kle deg ut som spøkelseskladden, eller bare et helt vanlig spøkelse, uten å måtte gå til innkjøp av nye gevanter.

Ingen kan se hvor gammel du er, så om du bøyer deg litt fremover og går litt sakte, vil andre tro du er en gammel dame, og reise seg for deg på bussen.

Du vil aldri bli solbrent, og vil spare en formue på solkrem, og tenk hvor deilig det vil være å tilbringe sommerkvelden utendørs, uten å trenge å bekymre seg for myggen.

Om du sørger for å ha goretex-varianten, vil du aldri bli våt uansett vær, og er det noe du burde deltatt på, som du rett og slett ikke orker å gå på, sender du bare en annen, ingen vil vite at det ikke er deg.

Du vil aldri trenge å si «Men jeg har jo ingenting å ha på meg,» for du har jo alltid noe å ha på deg.

Jeg er så glad for at vi har slik en klarsynt justisminister som først og fremst tenker på oss kvinner og våre rettigheter. Det er jammen en lykke for landet at vi får inn slike nye impulser, som kan forbedre situasjonen for oss kvinner, denne såkalte "friheten" er vel egentlig bare en belastning vi kunne vært foruten.


Men så var det skogsturene mine da, hvordan skal jeg få gått tur i disse hemmende tøystykkene? Jeg kommer til å snuble og ligge langflat, innkveilet i et ukjent antall kvadratmeter tøy der ute i lyngen.

Og hva med de deilig sommerdagene, når man tar seg en tur med båten, kjenner vinden i året, og kanskje våger seg ut i sjøen en tur før man legger seg godt til rette på stranden med en bok. Jeg har en mistanke om at en burka vil legge en liten demper på denne gleden.

Når jeg tenker meg om kan jeg komme på utallige situasjoner hvor en bruka vil ødelegge hele opplevelsen, ikke minst det symbolske i at her kommer en herre med eiendelen sin, som han må pakke inn så du ikke ser den.

Nei denne rettigheten tror jeg rett og slett jeg frasier meg.

Retten til underkastelse er ikke noe for meg.

Klær

Hva er det med klær?
De er overalt. De ligger plutselig midt på golvet, de samler seg i hauger på badegulvet, de henger rundt til tørk i stuen, fordi det aldri er god nok tørk ute så siste fintørken må taes inne. De breier seg i klesskapet så hyllene raser ned, de fyller opp skittentøykurven, de henger på snorene, de henger på stolene, de ligger og venter i vaskemaskinen, forventningsfulle etter å henges opp...
Hvor kommer alle disse klærne fra?

Noe har jeg jo kjøpt, men jeg kan da ikke erindre å ha kjøpt alt dette. Det har jeg forsåvidt ikke heller, ungene er blitt så store at de handler litt klær på egenhånd, og minstemann arver, i bøtter og spann, fra søstre og kusiner. Man sparer jo mye på det, men det kan av og til bli litt nok. Så jeg fyller opp sekker og poser og gir bort til veldedige organisasjoner. Stadig vekk.

Men likevel er det så mye klær, det minker jo ikke, kan klær formere seg? Er hybelkaniner egentlig klær på larvestadiet som med tid og stunder blir til plagg om de ikke feies vekk i tide? Er støv en slags klærenes rogn?
Man kan tidvis lure.

«Hvem er denne trusen sin?» er et av de mer vanlige spørsmålene i vårt hjem. Det ligger 11 reine truser, 17 sokker, hvorav 12 blir til par, 3 t-skjorter, 2 bukser og diverse annet som kan defineres som klær og venter på å komme til sine respektive skap omtrent hver eneste dag. «Er denne din?» Nesten hver gang vi har hatt fordeling ligger det noe igjen, noe som ingen kan huske at de eier..

Jeg har begynt å samle enslige sokker i en pose i et skap, der havner 4-5 stykker hver eneste gang. Til tross for at jeg er forutseende og kjøper 15-20 par helt like sokker, så klarer alltid noen å dukke opp som single, i hver bidige klesvask. Så da havner de i posen, og sånn cirka annenhver måned tømmes posen, og av de rundt 80 sokkene ender da gjerne 50 opp som par. Glad og lykkelig (eller kanskje ikke?) havner de i sokkeskuffene, mens de resterende enslige må vente på sine partnere. Og hva vet jeg, kanskje trives de godt med det, det er jo ingen som maser på en enslig sokk.
Og når vet man for sikkert at «nei denne sokken må ha mistet partneren sin for godt»? Er dette den samme som sist eller er det den andre tro? For ikke har jeg lært meg ennå å skille venstre- og høyresokker.

Sokkene har det godt hos oss. De får leve pensjonisttilværelsen i posen i skapet år etter år før de til slutt, kanskje, kasseres for godt. Men sjansen for det er ytterst liten. Man vet jo heller aldri når en enslig sokk kan komme til nytte.

Og imens krangles det. Om hvem som skal legge sammen håndklærne. Om hvem som skal henge opp klærne fra maskinen. Om hvem som skal rydde vekk haugen med klær på ganggulvet, som tilhører husets krakilske og litt vrange tenåring, som ikke føler seg i ryddemodus for øyeblikket.
Og ikke minst, om hvem som skal forbarme seg over den hvite og blå t-skjorten som ligger igjen på stuebordet, og som ingen vil kjennes ved...


Men den røde kjolen er i alle fall min...

Hattehylle

En hattehylle er en grei oppfinnelse, for de som har hatt.
Jeg har hattehylle, men ikke hatt.
Jeg har derimot luer, hansker,votter, sjal, paraplyer, buffer, refleksvester, såler, brodder og gamasjer. Dette havner på hattehyllen, og det er da man innser at hattehyller egner seg for hatter, punktum.
Høyt der oppe ligger det, sammenkveilet i en stor haug. Og skal du ha tak i luen din, får du tre hansker, et brannsjal og en knekt paraply på kjøpet. Når du slenger dette opp igjen, deiser refleksvesten og mannen sin sommerhatt i gulvet.

Skal du ha tak i hanskene dine er det litt verre. Du finner den ene, og du finner en til, men det er fra et annet par. Du bør ikke ha det travelt når du skal finne et par hansker på en hattehylle.

Hattehyller henger for høyt og har feil fasong. Flosshattenes tid er forbi, her har noen sovet i timen, vi trenger en bedre oppfinnelse for oppbevaring av luer og alt det andre man omgir seg med av løsstesj.

Da ungene var små pleide mannen min å slenge luene deres opp på hyllen, det var jo genialt, for ikke hadde de noen mulighet for å få tak i noe som helst der oppe under taket, så der ble de gjerne liggende, til de tilfeldigvis datt ned en dag som en moden plomme. Selv jeg ser ikke noe særlig av hva som er der, man famler i blinde, og er glad om man finner noe man gjenkjenner som sitt eget.

Sånn er det med den saken. I dag har jeg, om ikke annet, ryddet på hattehyllen..
Men hvor den nye svarte luen min er blitt av, er virkelig en gåte.

Da har jeg begynt å gå i herreklær..

Det er ikke så dramatisk som det kanskje høres ut som, jeg har ikke kjøpt meg dress og slips.
Men jeg måtte faktisk inn på herreavdelingen for å finne en varm ullgenser, etter to måneder med kulde og snø, hvor jeg har trålt det jeg kom over av damebutikker for å finne det jeg lette etter.
Der var det ikke mye varmt i ull å finne nei! Det nærmeste jeg kom var noe mohair-kunstig- polyester-acryl-junk, som klør infernalsk, og fort mister fasongen.

Nei ull må det være. Det finnes ikke noe bedre og varmere. Man får kjøpt ull-undertøy, men hvor ble det av de gode varme ullgenserne? Min kjære mann tok seg også en runde, han var på desperat jakt etter både morsdags- og bursdagspresang, og kom lett sjokkert hjem og sa at mange visste ikke engang hva ullgenser er, de flakket med blikket og henviste ham til ullundertøyet..

Da mine barn var babyer gikk det her i huset i tøybleier og ullbukser. Vi brettet og vasket og tørket og brettet igjen, før de revolusjonerende ferdigsydde gjorde livet så mye enklere, man kunne helt se bort fra bretting... Man kan jo kanskje komme til å tro at dette kom av vårt heftige miljøengasjement.. sannheten er at det kom av bleiereklamer. På den tiden gikk det kontinuerlig reklamer for Pampers og Libero, som førte til at jeg fikk bleier og bleieprodusenter såpass langt opp i halsen at jeg bestemte meg for at her i huset skulle det ikke gå et øre til de som stod bak denne dumskapen. (Det var for øvrig på den tiden jeg også hadde OMO oppi halsen, jeg boikottet de av samme grunn..)
Heldigvis oppdaget jeg Nøstebarn, som foruten tøybleier også har mange andre gode produkter til store og små.

Tilbake til poenget: Lørdag var jeg innom et handlesenter, og stakk innom en butikk jeg hadde funnet noen fine klær en annen gang jeg var på de trakter. Jeg var i ferd med å forlate butikken med uforrettet sak (og utålmodig ektemann), da den unge mannen i kassen plutselig følte behov for å informere meg om at de hadde herregensere i ull til halv pris akkurat denne dagen. Jeg så kanskje ut som jeg var på desperat jakt etter herregensere der jeg stod, selv om det ikke føltes sånn, men plutselig fikk jeg det for meg at hvorfor ikke ta en kikk? Så det gjorde jeg, og tror dere ikke de hadde noen fine gensere i ull, som på toppen av alt passet til meg? (i størrelse M, lurer på hvilke menn de hadde tiltenkt disse, jeg er 163 høy..)

Så nå kan min kjære mann få tilbake den ullgenseren jeg fant i klesskapet hans tidligere i vinter, for nå har jeg fått mine helt egne herregensere...



Her passer det i alle fall med et bilde av en sau. :-)