Dagens feminister er i stor grad menn.

Den pågående strømmen av migranter fra store deler av Midtøsten, Nord-Afrika, Afghanistan osv., i tillegg til alle de som har kommet fra disse områdene tidligere, setter i stadig sterkere grad sitt preg på samfunnet vårt. Nyttårsaften 2015 førte til at det gikk hull på en byll som i lang tid har vokst, og omsider gikk det an å snakke, relativt åpent og fritt, om det elendige kvinnesynet enkelte kulturer bærer med seg. Enhver som har hatt et halvt øye åpent en gang i blant de siste 20 år har selvsagt visst og sett, men det har ikke vært særlig korrekt, blant dannede mennesker, å snakke om dette.

Men nå er det så ille fatt at det er vanskelig å tro, og umulig å tie om. At menn (som hevder å være forfulgte og tas imot og gis beskyttelse, trygghet og materielle goder) kan gå i flokk, enorme flokker, og bevisst og planlagt begå helt åpenlyse overgrep mot tilfeldige kvinner, til og med kvinner som er sammen med mannlige venner, har man litt problemer med å fatte at kan være mulig. I by etter by kommer det rapporter om lignende saker, dog ikke i så stor skala som i Køln, og etter hvert dukker det også opp informasjon om at svensk presse(bombe!) og politi, bevisst, og av politiske grunner, har holdt tilbake informasjon om at tilsvarende overgrep, mot til dels svært unge jenter, er blitt begått flere år på rad på festivaler i Stockholm. For ikke å nevne de systematiske overgrepene som skjedde mot unge, sårbare, engelske jenter i tusenvis over mange år…

Ikke bare har man i Sverige holdt skjult overgrepene, men selv om man da på kammerset må ha forstått sammenhengen mellom overgrepskulturer og at økende import av dette beviselig vil føre til enda mer av elendigheten, har man turt frem som om ingenting har hendt, og med jubel og pågangsmot sluppet inn enda flere.

Men hvem er mest bekymret nå? For å ta norske forhold, etter å ha lest en god del kommentarer og innlegg på facebook blant annet, sitter jeg helt klart igjen med inntrykket av at de som i dag er mest bekymret for norske kvinners og jenters rettigheter og trygghet på sikt, faktisk er menn. De som i størst grad bortforklarer, unnskylder, bagatelliserer og hevder at norske menn er like ille, det er norske kvinner.

Norske kvinner og menn er blant verdens mest likestilte. Norske menn respekterer i svært stor grad kvinner, unntak vil alltid forekomme, men om man ser på den typiske norske mannen, så er han hverken spesielt voldelig, spesielt kvinnehatende eller spesielt tilbøyelig til å forgripe seg på kvinner. Det er rett og slett ikke kultur for det, han mister enhver ære, og da snakker man om den positive varianten, om han blir avslørt. Det er ingen han kan gå i flokk med for å bedrive den slags aktiviteter, han blir sett på som en drittsekk og et utskudd av de aller fleste menn om han skulle finne på å gjøre noe slikt.

Jeg har de siste 20 år ventet på at kvinnefronten, Ottar, feministene eller hva man skal kalle dem, skulle løfte blikket og begynne å kjempe for de virkelig undertrykte kvinnenes rettigheter, som jeg også har skrevet om før. Jeg har ventet på parolene, men jeg har ventet forgjeves. I fjor kom det, absurd nok, paroler angående «kjønnslemlestelse», men hva klarte ikke disse kvinnene den gang å sette fokus på? Jo voksne, myndige kvinners egne valg om å operere seg basert på «skjønnhetsidealer». Ingen grunn til å forsvare dette, men man har faktisk lov og rett, hvor dumt det enn er, til å fikse på egen kropp. At man prioriterer denne saken fremfor de lemlestede småjentene som aldri får velge, er så kvalmt at man finner ikke ord, der heller.

Og de samme kvinnene, som ikke ser noen grunn til å prioritere kamp mot kjønnslemlestelse når man skal demonstrere mot inngrep og angrep på kvinnekropper, de ser tydeligvis heller ikke ut til å klare å engasjere seg nevneverdig mot at kvinnekropper utsettes for overgrep på åpen gate. For skams skyld må man selvsagt «fordømme», men det sitter langt inne, det kommer liksom ikke fra hjertet, det kommer gjerne med en twist, og det skal for Guds skyld fokuseres på at dette er først om fremst menn, det er tilsynelatende et manneproblem, ikke et kultur-, og for alt i verden IKKE et religionsproblem. For islam er, her som alltid, helt fri for skyld.

Menn er fedre, brødre, sønner, kjærester, ektemenn osv. De ønsker selvsagt ikke at noe skal ramme deres kjære, derfor kjemper de for sine kvinner. Men kvinner er også mødre, søstre, døtre, kjærester osv. så hvorfor kjemper de mindre, de som i tillegg også selv risikerer å bli utsatt for dette?

De stod på barrikadene og kjempet for sin egen likestilling, mot sine egne menn, hvorfor er det så mye vanskeligere å kjempe for andre kvinners likestilling, eller å engasjere seg når det er «andre» menn som er problemet.

Selvsagt finnes det mange hederlige, kvinnelige unntak. Vi har flinke kvinner som kjemper, men det føles feil at man sitter igjen med inntrykket av at flere menn engasjerer seg, og at de til dels kjemper mer.

Nå er det på tide vi går i samlet flokk, og hjelper mennene, i å kjempe for vår sak.

Våre døtre fortjener det.

Alt er kvinnenes feil

Opp igjennom historien må menn verden over ha vært livredde for kvinner. Med tanke på alle tiltak de har satt i stand for å holde kvinner nede, ute og borte er det ikke måte på hvilken frykt de må ha hatt for disse damene.

De store religionene har ledet an. De religiøse lederne var bare menn, og det skulle de fortsette å være. Kvinner skulle tie, kvinner skulle dekke seg til, kvinner skulle holde seg hjemme med hus og barn, kvinner skulle varte opp mannen, kvinnen skulle underordne seg mannen.

Tanken på å skulle gi kvinner makt må ha tatt nattesøvnene fra disse staute mennene, ikke fikk de stemmerett når menn fikk det, ikke var de med på styre og stell.

Hva var de så redde for egentlig? At det skulle vise seg at kvinnene var bedre en dem? At det skulle vise seg at kvinnene var like gode som dem? Og hva så, hva er det med disse mennene som gjør at de må heve seg og hevde seg over halve jordens befolkning, hva er det som gjør at de noen steder er villige til å ødelegge sine døtres liv, sine koners liv, sine søstres liv, bare for å kunne hevde seg selv?

Ikke bare skulle kvinnene holdes nede, de skulle også tildeles skyld når noe gikk galt. Hekser ble brent i stor stil, heldigvis er det et tilbakelagt stadium i vår egen historie. Men i andre deler av verden er det ikke blitt bedre, noen steder faktisk verre. I den muslimske verden må kvinner gå tildekket, for å beskytte seg mot menn, det er kvinnens ansvar å hindre å bli antastet, det er kvinnes skyld om hun skulle bli det.  Oppfører ikke kvinnene seg som mennene ønsker er det stor sjanse for at de kan bli drept.

I land som Saudi-Arabia, og nå dessverre stadig flere andre land, er man så redd for kvinner, at man foretrekker å kle dem ut som spøkelser, sier i grunn mye om den kvinnefobien disse mennene må lide under at kvinner er skumlere enn spøkelser.

I disse dager kan man lese at Iran har konkludert med at kvinner ikke lenger skal få studere en rekke fag. Grunnen til dette er i følge avpixlat at kvinnene gjør det bedre enn menn, hvor forsmedelig da, ikke rart man må ta affære.

Hvor patetisk. Hvor ufattelig ynkelig, hvor ubeskrivelig barnslig. 

Er det rart muslimske land ikke klarer å bidra med noe som helst av oppfinnelser eller viktige oppdagelser når de er mest opptatt av å holde kloke hoder unna læring og kvinnene nede og borte? I England er man pålagt å undervise at det var muslimene som oppdaget tallet 0, noe som ikke stemmer, det kommer nemlig fra India, så ikke engang den oppdagelsen kan de faktisk skryte på seg.

Men også vi har våre egne svin på skogen. Bloggeren Eivind Berge og en del andre ser ut til å mislike at kvinner i vårt land har fått frihet til å velge selv. Tenk at kvinner velger bort menn de ikke liker, tenk at noen heller vil leve alene enn sammen med en håpløs fyr, tenk at kvinner skal få velge selv hvordan de vil leve sine liv.

Jeg har tidligere skrevet om at verden mangler rundt 200 millioner kvinner. De er enten drept eller fikk aldri bli født, på grunn av sitt kjønn.

Dessverre går vi ikke i riktig retning, ting blir ikke bedre, ting blir verre. I vår frie del av verden leser man stadig om nye tilbakeslag. Den norske, gode, sympatiske og snille mannen er utrydningstruet og i fare. Norske menn som stort sett respekterer og anerkjenner kvinner som likeverdige er i verdenssammenheng nesten en kuriøsitet.

Det er dessverre ikke nødvendigvis sånn at det gode overvinner det onde, oftest er det motsatt.

Det er antagelig kvinnenes feil det og..

Jeg skrev tidligere om en forfatter jeg leste noen bøker av, og som jeg likte godt, han lager også musikk, og har skrevet en sang som heter «Alt är kvinnans fel.»

Det passer kanskje å avslutte med den.

Hvor ble det av feministene, igjen?

På 70-tallet stod kvinnene på barrikadene og kjempet for sine rettigheter. Her skulle man opp og fram, her skulle man likestilles med menn både på hjemmebane og i arbeidslivet. Undertrykkelse med bakgrunn i religion ble det fnyst og frest av, og enkelte menn ble antagelig vettskremt av å se hva som faktisk kunne bo i kvinner, for når det kom til å kjempe for sine rettigheter og likestilling, gikk mange av kvinnene på med dødsforakt. Og de fikk resultater, Norge er antagelig verdens mest likestilte land.

Vi som kom etter og nyter godt av det man har kjempet frem er takknemlige for at de tok kampen. Vi setter pris på likestillingen, at kvinner har de samme mulighetene som menn og at vi står fritt til å bestemme over vårt eget liv, tjene våre egne penger, være vår egen «herre» og blir respektert på linje med menn.

Men så skjedde det noe. Omtrent samtidig som feministene la seg til å hvile på sine laurbær, med et relativt fornøyd smil om munnen, dukket det opp en ny kvinneundertrykkende religion midt i blant oss. Mennesker fra fremmede land tok med seg kulturen og religionen sin og bosatte seg i landet vårt, som frem til da hadde vært en liten, homogen utpost.

Man tar jo imot gjester så høflig man kan, derfor fikk man seg ikke til å påpeke at man ikke hadde helt sansen for den mangelen på likestilling og respekt for kvinner man så blant noen av de nyankomne. Man tenkte at dette går seg vel til, med tid og stunder vil de vel se hvor bra vi har det, og bli som oss.
Men man tok i stor grad feil.

Tiden har gått, innvandrere kommer i stadig større antall, og en del av dem vil aldeles ikke tilpasse seg vårt samfunn, tvert imot mener de at vårt samfunn må tilpasse seg dem... og hvor absurd det enn må høres, er det nok av innbyggere i dette landet som også synes at dette faktisk er en god ide'.

Man har funnet på flotte, nye ord som multikultur, flerkultur og islamofobi, og pompøse uttrykk som «det nye vi», man prøver å fremstille alt dette som noe eksotisk og positivt, men under alt det fine så finner man mye grums om man letter litt på sløret.

Jeg kan jo nevne tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og æresdrap, som er de verste tilfellene av overgrep som begås i den nye flerkulturen, disse groteske forbrytelsene burde få enhver feminist på beina og marsjklar på under 5 minutter, men hvor i alle dager er de?

Hvor utrolig det enn kan høres, kan det virke som om islamister og feminister nå tildels er på samme lag, for hvem er det som forsvarer tildekking av kvinner, om ikke nettopp mange av de såkalte feministene. De må ha glemt at de, eller kan det ha vært deres mødre, brant BH'er som symbol på kampen for likestilling, for når noen i sitt lille forsøk på å kjempe mot tildekking av kvinner i vår tid brenner en hijab, får hun ikke støtte, men avsky, fra dagens feminister. Nei dette blir virkelig å gå for langt altså!

Og hijaben er jo bare et stykke tøy, må vite. Et stykke tøy det altså blir et voldsomt rabalder om man setter fyr på, eller ikke tar på seg, i enkelte kretser. Et plagg man skal ha respekt for. Uvisst av hvilken grunn, siden det bare er et tøystykke. Symbolikk er visst et fremmedord for enkelte, eller det er vel kanskje heller sånn at de ikke liker at noen gjennomskuer symbolene.

Og selv dagens selvutnevnte feminister, som Martine Aurdal, trer hijaben på seg når hun blir bedt om det, mens hun sitter foran kamera og forklarer hvor viktig det er at kvinner selv får velge. Få har vel blitt mer avkledd enn nettopp henne, der hun tillater å dekkes stadig mer til. For å tekkes en kvinnefiendtlig ideologis krav om at det er kvinnens ansvar å hindre at hun blir utsatt for overgrep, for det er det hun gjør ved å dekke seg til, så ikke noen skal blir fristet til å forgripe seg på henne. Det feministene ikke forstår i sitt forsvar av «kvinners rett til å dekke seg til» er at det også da er kvinnens ansvar om hun blir utsatt for overgrep, hun har ikke oppført og kledd seg tekkelig nok, den stakkars overgriperen må da ikke lastes, dette er utenfor hans kontroll.

Når temaet kjønnslemlestelse kommer på banen og det snakkes om at man bør foreta undersøkelser for å avdekke eventuelle overgrep, er man raskt ute med å hevde at problemet er så lite og belastningen ved en undersøkelse så stor, at nei denslags bør man da ikke bedrive. At man kan hevde at antallet er lite, når man faktisk aldri har undersøkt jentene og ikke aner hva tallet er, er jo en gåte. Men man finner en velvillig «forsker» som intervjuer kvinnene i disse miljøene, (som også er de som sørger for at denne uskikken går i arv) og blir beroliget når disse sier at nei dette er da ikke noe problem, dette har man da sluttet med. Så da er den saken ute av verden, helt uten konkrete bevis for noe som helst.

HVOR er feministene, hva holder de på med? Hva står på parolene når de taktfast marsjerer sin litt slitne marsj gjennom Oslos gater den 8. mars hvert år? Det er ikke dagens virkelige undertrykte kvinner som er i fokus, det er lønn, det er «ut av Afghanistan» og «boikott Israel». Det eneste landet i Midtøsten med en likestilling verdt å snakke om.
År etter år har jeg ventet på at de skal ta opp de viktige sakene, at de skal kjempe for de muslimske jentene som tvinges inn i ekteskap, blir skåret opp sydd igjen og ødelagt, eller rett og slett drepes eller må leve resten av livet i frykt, fordi noen i familien føler at æren deres er besudlet.

Nei den kampen hverken vil eller makter de såkalte feministene å ta. De lytter heller til den gruppen muslimske kvinner som selv velger undertrykkelse, de som sitter der med hijaben hardt strammet, og strenge blikk og ilske replikker, og kjemper en innbitt kamp for å ha rett til å arve halvparten av menn og lignende absurditeter. Feministene bekymrer seg tilsynelatende ikke for hvem som skal kjempe for dem som ikke hverken kan eller makter å ta kampen for å komme seg ut av undertrykkelsen, de som faktisk ikke synes at det å være undertrykket er toppen av lykke. De som står der unge og ynkelig alene, med hele storfamilien mot seg, som er villige til å gå langt for å sørge for lydighet.

Det er ikke først og fremst kvinnene som kjemper kvinnenes sak i dag, det er menn. Det er svært betenkelig, det er rett og slett en skam . Ayaan Hirsi Ali sier det samme, hun sier faktisk at dagens feminister er hvite menn. Hun sier: «Jo mere jeg ser mig omkring for at finde ud af, hvem der støtter mig, des mere opdager jeg, at det er hvide mænd.»

Kan vi kvinner være bekjent av dette? Har vi mistet gnisten, er vi blitt for selvopptatte, er vi dumme, er vi late, er vi uopplyste, er vi konfliktsky eller har vi så mye respekt for mennesker med en annen kulturell, religiøs og etnisk bakgrunn at vi ikke våger å si hva vi mener?

En annen uheldig konsekvens av den nye multikulturen er de stadig økende voldtektstallene. I Sverige er situasjonen ekstrem, men også i vårt land ser man tendensene, og hvem som er offer og hvem som er overgriper. Heller ikke dette ser ut til å plage feministene i nevneverdig grad.

Partier som på den ene siden hevdes å være opptatt av likestilling, er samtidig de mest ivrige forkjempere for andre kulturers innpass og påvirkning, de må da kollidere med seg selv i døren dagstøtt, får de ikke problemer med seg selv og sin egen samvittighet? Ser de ikke hva som ofres?

Jeg får ofte det inntrykket at det er ikke hva som sies, men hvem som sier det som er det viktigste. Om «feil type mennesker», altså politiske motstandere, påpeker et problem, føler mange tydeligvis en så sterk plikt til å være uenig, uavhengig av hva som faktisk påpekes, at budskapet drukner i iveren etter å finne motargumenter. Er det på tide å bli voksen? Kan vi ikke alle bli enige om at dette må vi gjøre noe med, og så faktisk også gjøre noe?

Ordet feminist er blitt belastet, man forbinder det nå mest med selvopptatte, humørløse, grinete, akterutseilte kvinner som også kan mistenkes sterkt for å hate norske menn. Kvinner som ikke tåler kritikk, og som ikke kan tenke nytt eller følge med på utviklingen.
Men det å kjempe for kvinners rettigheter er viktigere i dag enn noen gang, aldri før i moderne tid har grupper av kvinner i Norge hatt større behov for beskyttelse, hjelp og støtte mot en kultur som knebler dem og stjeler deres frihet og deres liv. Etter min mening er dette en alvorlig form for rasisme i landet vårt i dag, det at man aksepterer det som skjer med jenter med annet etnisk opphav, for det er jo i bunn og grunn det man gjør, når man ikke på en bedre måte klarer å forhindre det.

Der sviktes det totalt. Vi er et land med særdeles mange oppegående, velutdannede, engasjerte, ressurssterke, velorganiserte kvinner, og det er vårt ansvar å ta fatt i disse sakene. Vi burde hjelpe våre medsøstre opp og frem til den samme friheten som vi selv har. Vi skal samarbeide med mennene, men vi kan ikke la de kjempe kampen for oss alene, dette kan vi ikke være bekjent av!

Ha en fin kvinnedag, både kvinner og menn!

Og vi gratulerer....

IRAN!

med plassen i FNs panel for kvinners rettigheter.

Vel fortjent kan Iran nå, dagen før kvinnedagen, (kunne det ha klaffet bedre?), stolt innta sin plass i dette viktige kvinnepanelet.

Nå regner vi med at det skal bli fart i sakene, Iran er landet sitt som vet å kjempe for kvinners rettigheter, så det er ytterst fortjent at de nå kan få vise hva de kan få til, forventningene er skyhøye, men vi regner ikke med å bli skuffet.

Fra før kjenner vi til at Saudi-Arabia allerede er valgt inn i ledelsen for FNs nye organisasjon for ivaretakelse av kvinners rettigheter. Der får Iran en flott partner de kan samarbeide med, vi setter utrolig stor pris på at FN vet å finne slike gode bidragsytere til dette viktige panelet.

Verdens kvinner har mye å være taknemlig for, og vi kan nå tre inn i kvinndagen vel vitende om at våre interesser vil bli ivaretatt.

Det er rett og slett en deilig dag.

Og kan jeg få tipse om en sak man kan begynne med som en liten start?

Hva med å finne ut hvor de 200 millioner manglende kvinnene ble av?

Skulle vel ikke være for mye bry å nøste opp i dette vel?

Halve himmelen er vår.

Jeg kom over denne overskriften da jeg bladde gjennom en avis i går, og den fikk meg til å tenke.

Det var overskriften som slo meg, saken under rakk jeg ikke å lese, men jeg fikk med meg at det dreide seg om kampen for likestilling i den muslimske verden, som et apropos til det som for tiden skjer i arabiske land, og Egypt spesielt. Og tittelen var hentet fra en bok, jeg fant saken på nettet seinere. Det viste seg at himmelen var oversatt fra «the sky», mens jeg oppfattet den som «the heaven» og det er det jeg har tenkt å holde fast ved, for jeg synes det er mer betegnende.

Hva hører vi om himmelen og kvinner?

Islams martyrer som sprenger seg selv til døde for å drepe flest mulig, og på den måten sikrer seg strake veien til Paradis, er blitt lovet 72 jomfruer ved sin ankomst.

Hver gang jeg hører dette blir jeg mektig provosert. 72 jomfruer, intet mindre, som en belønning til en drapsmann.

Hvem er alle disse kvinnene, hvor kommer de fra, hvordan var deres liv, hva er deres håp og drømmer? Er deres høyeste ønske å bli 1/72 medlem av et harem til en mann som gjerne dreper for å oppnå egne fordeler?

Hva er grunnen til denne overkapasiteten av kvinner på dette stedet?

Hva venter en kvinne som kommer til Paradis, det har jeg aldri hørt noe om, men jeg tviler på at det er 72 unge, kjekke menn. Jeg tviler vel på at det er noe som helst verdt å snakke om, med tanke på hvordan kvinner er verdsatt i dette livet.

Og ved et nettsøk fikk jeg vel mine antagelser ganske godt bekreftet. Noen har lurt på det samme, og stilt en imam spørsmålet. Joda, hun får svar. Kvinner er så tilbakeholdne og forsiktige og har ikke så mange ønsker, så av den grunn er ikke dette noe man snakker så høyt om, eller i det hele tatt vet så mye om. Men om kvinnen har vært gift, og de begge kommer til Paradis, så vil hun jo få sin mann, og hun vil ikke på noen måte føle sjalusi for at han tildeles disse 72 andre kvinnene. Og om hun er ugift, eller om hun kommer til Paradis, mens mannen ikke gjør det, så vil hun bli tildelt en eller annen «skapning».

Konklusjonen blir noe sånn som: vi vet ikke helt hva du får, men vi er rimelig sikker på at du blir fornøyd, for du er jo heller ikke særlig kravstor..

For en del år siden leste jeg en nyhet på nettet som jeg ennå husker godt, den hadde overskriften: «Mangler 200 millioner kvinner»

EN artikkel var saken verdt, siden kan jeg ikke huske å ha sett noen store overskrifter om dette, men den brutale sannheten er altså at verden i dag mangler 200 000 000 kvinner, kvinner som statistisk skulle levd, men som altså ikke eksisterer i blant oss lenger.

De er rett og slett drept, eller er blitt så neglisjert eller mishandlet at de har dødd av det.

Vold mot kvinner hevdes å være en av de fire viktigste dødsårsakene i verden i dag, ved siden av sykdom, hungersnød og krig.

«- Tallet på kvinner som dør på grunn av kjønnsbetinget vold og diskriminering er større en det samlede tapstallet i alle kriger i det tjuende århundret til sammen»

Tallet tilsvarer over halvparten av alle kvinner i Europa, i Europa bor det ca 700 millioner mennesker.

Omkring 80 millioner av kvinnene som mangles er grunnet kjønnsbetingede aborter. I mange land er jenter mye mindre verdt enn gutter, og ønskes derfor ikke. Noen drepes før fødselen, noen drepes etter, noen dør av mangel på mat eller medisinsk behandling, som man heller prioriterer for hennes brødre, og mange utsettes for så alvorlig vold at de dør av det.

Hvis kvinneunderskuddet forblir på 200 millioner, vil det si at 2-3 millioner drepes hvert år, dvs, rundt 8000 hver eneste dag. Eller omtrent alle kvinner i Norge, hvert år.

Dette var tall fra 2005, det er vel ingen grunn til å tro at bedre tilgang på ultralyd for å kjønnsbestemme foster har redusert antallet.

Og så kan man jo spørre seg om hvor nyhetssakene om temaet fra 2006, 2007, 2008, 2009, 2010 og 2011 befinner seg.

Halve himmelen er vår. Ja sånn burde det ha vært. Halve jorden burde også vært vår.

Men det er den beviselig ikke.

Sonja Wigert

En av Norges, og Sveriges, største kvinnelige skuespillerinner før, under og etter 2. verdenskrig var Sonja Wigert, en kvinne man i dag sjelden høres omtalt i noen sammenhenger. Jeg har nettopp lest boken om hennes liv, som nylig kom ut, og er skrevet av den norske historikeren Iselin Theien.



Jeg hørte om Sonja Wigert første gang for et år eller to siden, via et radioinnslag som handlet om kvinner som jobbet som agenter under krigen, men som i motsetning til de mannlige heltene, aldri fikk anerkjennelse for sin innsats etter krigens slutt. Tvert imot, som i Sonjas tilfelle, opplevde hun at mange trodde hun hadde jobbet for tyskerne, fordi tyskerne selv hadde satt ut rykte om dette, som aldri ble skikkelig avkreftet av de som visste.

Men hun jobbet ikke for tyskerne, hun var dobbeltagent, som innyndet seg hos rikskommissær Josef Terboven, Hitlers øverste mann i Norge, for å få sin far fri fra Grini. Samtidig som svensk etterretning hadde instruert henne om å prøve å hente ut mest mulig informasjon fra den ganske så betatte og amorøse tyske rikskommissæren og hans hoff på Skaugum.
Terboven tror at Sonja vil jobbe for ham, og får oppdrag som hun skal sjekke ut for ham, angående situasjonen i Stockholm, kampånden i England og lignende, og hun rapporterer tilbake, etter avtale om hva hun skal si, med svensk etterretning. Hun benytter selvsagt også sin posisjon til å prøve å spørre ut sine tyske kontakter, men må gjøre det diskret, uten at det skal vekke mistanke.

Sonja Wigert jobbet altså for den svenske etterretningen, og det var hun som avslørte hvem som var Gestaposjefen i Stockholm og også hvem som var lederen for hele den tyske etterretningen i Sverige. Hun jobbet også for amerikanerne, det som seinere skulle bli CIA.

Sonja bodde stort sett i Sverige under krigen, siden hun giftet seg med en svensk mann, og derfor ble svensk statsborger. Men hennes mann viste seg snart å være en svært usympatisk person, det antydes i boken at han var sadist, så hun skilles fra denne mannen.

Samtidig har hun et svært aktivt liv som skuespiller, hun spiller både i filmer og på teater, listen over hennes deltagelser er lang, det er rart denne kvinnen ikke er bedre kjent, og mer anerkjent, både som skuespiller, og for sin krigsinnsats.

Da Sonja Wigert døde, ensom, avdanket, alkoholisert og antagelig ganske bitter i sitt hjem i Spania i 1980 bare 66 år gammel, reiser hennes to brødre ned for å rydde i hennes saker. Hennes bror Knut, som også var en kjent skuespiller, brant da alle hennes private papirer, brev o.l. Noe som nok gjorde det vanskelig for forfatteren som ville skive bok om henne å få et fullstendig bilde over hvem hun var som person. Det bærer boken kanskje litt preg av, det kan ikke være enkelt å skrive en bok om en person man aldri har møtt, og som man ikke har tilgang til så mye private papirer om, man kommer aldri helt under huden på Sonja, man vet ikke hva hennes tanker og følelser var, men forfatteren har helt klart gjort en stor innsats i å finne ut mest mulig om Sonja og hennes liv, og historisk er den nok ganske korrekt. Ikke minst er det viktig at man en gang for alle renvasker Sonjas navn.

Intervju med forfatteren og Sonjas bror, om boken, og om Sonja, kan man se her:

NETT-TV



Sonja Wigert var vakker og sjarmerende. At hun skulle ende opp som skuespiller var vel egentlig en tilfeldighet, hun meldte seg på i en konkurranse om å bli Norges Greta Garbo, og ble en av tre vinnere. Hun må ha hatt et naturtalent, og ble etterhvert tildelt stadig flere roller. Tyskerne gjorde det de kunne for å få norske skuespillere til å spille filmer og teater med pro-tysk innhold, men de norske skuespillerne gjorde ofte det de kunne av motstand mot å delta, selv om de nærmest ble tvunget til deltagelse.
Sonja hadde flere menn i sitt liv. Den første ektemannen varte som nevnt ikke lenge, hun hadde gjennom store deler av sitt liv kontakt med Anders Jahre, hun hadde et forhold til ungareren Andor Gellert, som hun også ble gravid med. Men Sonjas far var skeptisk til dette forholdet, Ungarn var i forbund med Tyskland, og selv om Gellert antagelig sympatiserte og jobbet for den andre siden, aksepterte ikke Sonjas far forholdet, og det endte med at Sonja tok abort, noe som antagelig førte til komplikasjoner, så hun aldri seinere ble gravid igjen.
Hun giftet seg også igjen, men heller ikke dette forholdet varer.

Etter krigen opplever Sonja at mennesker hun kjenner ikke vil hilse på henne på gaten. Rykter er ikke lett å kvitte seg med, og mange som visste at hun hadde hatt kontakt med tyskerne, og vært i selskaper hos Terboven på Skaugum, nekter å la seg overbevise om at hun faktisk jobbet mot tyskerne.

Så mye for å være kvinne og helt.

Dora Carrington

Historien er full av interessante personligheter, vi får ofte høre deres historie, men de interessante personlighetene er nesten alltid menn.

Fordi bare menn er interessante personligheter, eller fordi kvinnene alltid har måttet stå i skyggen?

Kvinner står ennå skyggen, ikke nok med det, vi beveger oss inn i en tid da kvinner atter skal skjules, bak gevanter av sort tøy, det er til å grine av.

Men heldigvis finnes det også interessante kvinnepersonligheter i historien, en av disse het Dora Carrington.



Jeg så en film om hennes spesielle liv for noen år siden, jeg har sett filmen flere ganger, og anbefaler den på det varmeste, den heter rett og slett Carrington.

Ikke bare er det en fengende historie, det er også en sann historie.

Dora Carrington, som gikk under navnet Carrington, var maler, og ganske eksentrisk.
Hun levde på begynnelsen av 1900-tallet, og kobles til Bloomsbury-gruppen, en kontroversiell gruppe som omfattet forfattere, kunstnere, intellektuelle og kritikere, som holdt uformelle diskusjoner, mange av gruppens medlemmer er blitt kjent hver for seg, som f.eks.Virginia Wolf.

Carrington gikk sine egne veier, klippet håret slik hun selv ville ha det, og kledde seg som hun selv ønsket. Hennes livs kjærlighet ble den like eksentriske forfatteren Lytton Strachey, som var homofil. Et underlig samliv fulgte, hvor hun levde sammen med mannen hun elsket, samtidig som de begge hadde sine kjærlighetshistorier hver for seg, og Carrington giftet seg også.

Men likevel var det Lytton Strachey hun delte mesteparten av sitt liv med.



Carrington malte, men gjorde lite for å gjøre sin kunst kjent, hun signerte knapt bildene sine, og er først i seinere år blitt anerkjent som en av de store kunstnerne fra denne tiden.

Hun må ha hatt et spesiell personlighet, for flere forfattere har brukt henne som modell i sine romaner, som D.H. Lawrences Women in Love (som Minette Darrington); Wyndham Lewis’ The Apes of God (som Betty Blythe); Rosamund Lehmanns The Weather in the Streets (som Anna Corey); og Aldous Huxley’s Chrome Yellow (som Mary Bracegirdle)



I 1931 ble Lytton Strachey alvorlig syk, men legene klarer ikke å finne en diagnose, det viser seg i ettertid at han dør av kreft.

Han dør etter 17 års samliv med Carrington.
Carrington er utrøstelig, og begår selvmord ved å skyte seg selv, bare 38 år gammel.



Man finner lite bilder av Carrington på nettet, her er et bilde fra filmen Carrington, hvor Emma Thompson spiller rollen som Carrington.