Litt av hvert

Dette blir litt av hvert. Bildene mine, meningene mine, ting som interesserer meg, provoserer meg eller engasjerer meg.



torsdag 28. oktober 2010

Av og til er verden et rettferdig sted.

Jeg skrev i februar en liten sak om artikkelen "Den usynlige" som stod i Dagbladet.

Det var en av få ganger jeg ble positivt overrasket over norsk journalistikk, som dessverre sjelden er mye å skryte av.

Nå har journalisten bak artikkelen, Bernt Jakob Oksnes fått "Den store journalistprisen" for artikkelen, vel fortjent.

Han brukte tre måneder på saken, han grov seg ned og fant frem informasjonen som var nødvendig for å fortelle om livet til en ensom mann, som levde sitt ensomme liv, og som ingen kom i begravelsen til. Han het Jan Erik Fosshaug.

En politimann lette seg frem til Fosshaugs leilighet ved hjelp av nøkkelknippet man fant på ham, han døde brått en dag han var ute og syklet, og det var ingen som etterlyste ham.

Den usynlige.

2 kommentarer:

  1. Hjertelig takk for at du gjorde meg oppmerksom på denne utrolig gode artikkelen! Nydelig journalistisk arbeid. Måtte nesten gråte en liten skvett da jeg levde meg inn i Jan Erik Fosshaugs stillferdige og ensomme liv.

    SvarSlett
  2. Ja det er trist og gripende lesning, at det i vårt "vellykkede" samfunn finnes personer som er så totalt oversett og ensomme som Jan Erik Fosshaug.
    Og kanskje er han mest misforstått. Det var en del ting som slo meg i beskrivelsen av hans problemer som kunne minne om Asberger syndrom.

    http://no.wikipedia.org/wiki/Aspergers_syndrom

    Et syndrom som først i de siste år er blitt skikkelig kjent, en lettere form for autisme, og som fører til at personen sliter i sosiale sammenhenger, men egentlig er man gjerne normal intelligent, og med litt hjelp kan man klare seg bra. Men man sliter ofte med å ta kontakt med andre personer, og andre misforstår ofte personen, fordi han ikke helt forstår de vanlige sosiale spilleregler.

    Vi kan vel alle til en viss grad sette oss inn i hvordan det må være å være så totalt alene og ensom, vi kjenner vel kanskje noen vi vet er ensomme, vi burde kanskje også bli flinkere til å inkludere dem, invitere dem og prøve å gjøre livet deres litt mindre ensomt. Det er ikke så mye som skal til.

    SvarSlett