Stignomer og visdomsord..

Det kan kanskje bli i overkant mye snakk om tur og orientering i disse dager, men det er nå engang det jeg bedriver for tiden, foruten å irritere meg over udugelige politikere og løgnaktige journalister, men det kan vel bli nok av det og.

I dag var det på an igjen. Da jeg trødde og snublet rundt der oppe, med pågangsmot og godt humør i den fine vårkvelden mens jeg halvfilosoferte, kom jeg på at det sikkert kunne være på tide å komme opp med noen nye visdomsord. For alle visdomsord kan da ikke være oppfunnet ennå?

-Den smale sti er bedre enn ingen sti.
Jeg lærer aldri. Jeg skal alltid «bare» krysse rett over, ta en snarvei og finne en sti lenger borte. I teorien veldig lett, i praksis en tabbe nesten hver gang. Før jeg vet ordet av det står jeg og kaver for å komme løs fra en innpåsliten busk, har kilt meg fast mellom noen mosedekte steiner, står til knes i en myr eller snubler i en haug med greiner eller røtter eller hva det nå enn er som befinner seg der ute i skogen.
Akk ja, trim får man i alle fall. Høye kneløft skal jo være bra for noe det og.


-Granskog og einerkratt er ikke ment for mennesker å vandre i, kun Stignomer, også kalt nisser, bør vandre der.
Uvisst av hvilken grunn ender jeg alltid opp i tetteste granskogen, ispedd kraftige innslag av einer. Under disse tette granene går det merkelig nok stier, selv jeg med mine knappe 162 kommer meg ikke under der uten å brøyte meg fram, så hvem bruker disse stiene? Det må være noen bitte små Stignomer, som vandrer rundt der ute i skogen. Nå har jeg aldri hørt om Stignomer, så jeg har kommet frem til at jeg kanskje rett og slett har funnet sporene til Nissen. En sensasjon, intet mindre!


-Stignomer er ikke menneskets beste venn.
Sier seg vel selv etter punktet over. En ting er at de leder meg inn i skogen og under grantrær, en annen ting er alle tullestiene de lager andre steder i terrenget. Jeg går der og aner fred og ingen fare, men plutselig deler stien seg. Man må jo foreta et valg, jeg velger den ene retningen, går 10-20 meter, og hva skjer? Stien stopper plutselig opp i intet. Sånne små blindvei-stier er det så mange av at man kan gå på kryss og tvers i det uendelige, men den skikkelige stien, den finner man aldri igjen.

-Er man opptatt med kart og kompass glemmer man helt å se etter orm, og det er i grunn like greit.
Ganske selvforklarende. Ikke ser man orm, og ikke ser man hvor man går, så litt lett snubling kan det også bli, sikkert bare bra for noen muskler det og.

-Den ivrige forlater alltid stien for tidlig.
...og ender opp i granskogen gang etter gang. Sånn er det med den saken.

Dere får trøste dere med at nå har jeg funnet over halvparten av postene, så det er ikke lenge til årets sesong med turorientering er over.... og jeg skal i gang med Topptrimmen.. ;-)


Fant bare sporene etter nissen, og elgen dukket heller ikke opp...