Fredens religion på krigsstien.

Representanter for fredens religion er atter på banen og truer med drap og vold.

Er det noe som skurrer? Er det ordet «fred» noen ikke forstår betydningen av?

Når skal vi sette foten ned? Når skal vi stå opp og forsvare vår uerstattelige frihet? Når det er for seint, og den er for evig tapt?

Hvorfor finner vi oss i dette evinnelig knefallet for en intolerant, menneskefiendtlig ideologi og dens rabiate tilhengere, hvorfor lar vi oss true fra skanse til skanse og hvorfor forråder vi de få modige som våger å si ifra?

Kurt Westergaard får ikke lenger jobbe, Lars Vik får ikke holde foredrag, de er begge kunstnere truet på livet og utsatt for konkrete, planlagte eller gjennomførte drapsforsøk. South-Park skaperne sensurerer en episode til ære for terroristene, er det noen som tror det vil stoppe der?
Og dette var bare DAGENS nyheter.

Hva var det mange sa da Muhammed-tegningene satte i gang bråket for 4 år siden? «Gir vi etter nå får vi aldri fred.»
Vi ga etter og har åpenbart vår feighet, vi får aldri fred for fredens religion, den har grepet på oss nå.
Den vet at vi er feige.

Men det store spørsmålet er: hvorfor ser ikke alle hva vi har med å gjøre? Hvorfor unnskyldes ideologien bak disse horrible utfallene gang på gang? Hvorfor snakker vi hele tiden om dialog med mennesker som ikke forstår et annet språk enn vold og død?
Hva har de å si oss som er verdt å lytte til?

Ingenting, før de legger ned sverdet for godt og aksepterer andre menneskers frihet til å tro, mene, tegne , elske og si hva de vil, uten at de skal være redde for represalier og straff langt utover enhver fornuft.

Frihet må man kjempe for, hver gang, det har våre forfedre gjort før oss, og det må vi gjøre nå.

For hver gang vi utsetter denne kampen, fordi det er det mest behagelige, gjør vi den litt vanskeligere å vinne ved neste korsvei. For hver person vi svikter og lar kjempe en enslig kamp, utsetter vi oss selv for sjansen for at vi selv blir den neste som må kjempe en ensom kamp.
Med forakt fra alle de feige som synes at alle bør legge seg flate, som de selv gjør.

Sammen er vi sterke, kanskje på tide å begynne å stå sammen i kampen for friheten og mot ondskapen, galskapen, undertrykkelsen og idiotien?
Jeg har ingen respekt eller forståelse for noen ideologi som kjemper for å undertrykke andre mennesker basert på kjønn, legning, tro eller etnisk bakgrunn, hva den enn måtte kalle seg eller uansett hvilken gud den måtte forsvare.

En virkelig gud trenger ikke mennesker til å løpe sine ærend, en virkelig gud straffer selv de som straffes bør, rart at de som er så sterke i troen ikke tillegger sin gud såpass med tillit og egenskaper at han kan rydde opp i egne affærer.

Og rart at de som kaller seg lærde innen samme tro, ikke utsteder fatwaer mot blasfemikerne som vanærer deres guds navn og stiller ham i slikt et dårlig lys, når fatwaene ellers sitter rimelig løst i andre sammenhenger.

Sannheten er nok så enkel som at hadde de lærde villet, så hadde de fått en slutt på alt dette ved å formidle et budskap om at slikt gjør man ikke, i følge fredens religion.

Så hvorfor gjør de ikke det?

Og hvorfor spør ikke politikerne og journalistene dem om dette?

Kan det være at dette er fredens religons sanne ansikt?

For ingen annen religion kommer i nærheten av å stille seg selv i slikt et elendig lys. Alle andre tåler latterliggjøring og kritikk uten å gå bananas og med drapstrusler, drap og vold forlange respekt for noe man ikke selv tror på, og for verdier som går totalt på tvers av ens egne.

Det er virkelig bemerkelsesverdig hvilket elendig inntrykk fredens religion gjør på meg, noen må jobbe med imaget sitt.

Jeg foreslår vi heller kaller fredens religion for fryktens religion, for det er akkurat det den er.
Så får det være opp til den og dens tilhengere å bevise at jeg tar feil.