Hjernevask.

Min gamle helt, og etter min mening Norges morsomste mann; Harald Eia, har virkelig havnet i rampelyset de siste ukene. Best kjent som komiker, men med utdannelse innen sosiologi, har han tatt på seg å stille noen interessante spørsmål som virkelig trenger å blir stilt, og røske opp i påstandene til forskere som lever i sitt eget lille og snevre univers.

Er det vi er lært opp til å tro fakta, eller er det vedtatte sannheter?

Det spørsmålet kan man virkelig stille seg etter å ha sett de tre første programmene til Eia, hvor de norske forskerne som er intervjuet river ned sin egen troverdighet helt uten Eias hjelp, og åpenbarer total kunnskapsløshet.
På enkle spørsmål som hvilken forskning de baserer sine uttalelser på, kan de rett og slett ikke svare. De latterliggjør amerikansk forskning og ler hånlig av anerkjente forskere med grundig forskning bak seg, men når det kommer til egne prestasjoner er det så tynt at det ender opp med stamming og stotring som svar på de enkleste spørsmål.
Og det er ikke bare en forsker dette gjelder, det utrolige er at det gjelder den ene etter den andre, de norske forskerne fremstår rett og slett som like avkledd som keiseren uten klær.

Det er ganske sjokkerende når forskere, med den ene tittelen flottere enn den andre, fremstår som dummere og med mindre elementær kunnskap enn folk flest. Det hevdes fra dette miljøet at man fødes som blank ark, genene er så å si uten betydning, det er miljøet som påvirker oss til å bli den vi blir. At jenter foretrekker typiske jenteleker kommer altså i følge disse teoriene av at man gir jenter denne type leker, snakker til jenter i en annen tone enn til gutter, og kler dem opp som jenter. Jeg trodde ærlig talt ikke det jeg hørte fra det norske forskermiljøet, man får virkelig inntrykk av at de kun forsker i teori, og ikke i praksis.

Alle som har barn vet at de tar feil. Før man får barn vet man veldig godt hvordan barn skal oppdras. Etter det første barnet, med litt korreksjoner der teori ikke lar seg gjennomføre i praksis, vet man også relativt godt hvordan man skal oppdra barn, men når barn nummer to dukker opp faller alt sammen som et korthus, og man innser at man har tatt feil. Man fødes med sine egenskaper, de kommer svært tidlig til syne, og personligheten man fødes med tar man med seg gjennom livet. Dette har jeg selv sett utallige eksempler på, både blant egne og andres barn, disse forskjellene fremtrer ganske tidlig. Og som den ene forskeren som brukte som argument for sine påstander at hun selv hadde vært barn, og hadde venner som hadde barn, må vel mine observasjoner være like mye verdt som hennes, kanskje jeg skulle begynne å kalle meg forsker jeg og..

Det mest forunderlige var kanskje dette med homofili, der det bastant ble hevdet at man ikke kan se på noen om de er homofile, og der den ene forskeren (professor var han visst, og det tok meg omtrent tre sekunder å konstatere at han var nok homofil) hevdet at han hadde selv tatt valgt å bli homofil, han likte å være litt spesiell, det var ikke medfødt.

Da lurer man jo på hvorfor det er så vanskelig for mange å «komme ut av skapet», om det er de selv som har valgt å gå inn i det. Synes man det er et problem å være homofil, kan man jo da bare velge det bort, om professoren har rett. Noen bruker mye energi på å prøve å omvende seg til heterofile, uten suksess, hvordan forklarer egentlig forskerne det?
Og tjener det homosaken å komme med disse vedtatte sannhetene? Tvert imot bør det være i de homofiles interesse å bevise at de er født sånn, hvis de skal oppnå full aksept for sin legning, og ikke bare hevede øyenbryn fordi de på død og liv måtte velge å være annerledes.

Det var bra det ble en mann som Eia som grep fatt i dette. Han har sin tilhengerskare som sikrer høye seertall, han har samtidig relevant bakgrunn innen faget så man kan ikke bare le ham vekk denne gangen. Han er intelligent og stiller interessante spørsmål, som mange andre ikke våger å stille, fordi de ikke er politisk korrekte og stuereine, man latterliggjøres om man kommer med slikt i dette miljøet, heldigvis er Eia vant til å bli ledd av, så for hans del er vel ikke det så farlig.

Denne gangen er det ikke de som stiller spørsmål det les av, det er tvert imot de som i altfor mange år har hatt politisk makt til å villede med sin liksomforskning som bare «beviser» det man har bestemt skal bevises.

Det man føler er at disse forskerne er ikke vant til kritiske spørsmål, de kan aldri ha blitt møtt med motstand og skepsis, man kan virkelig lure på hvordan tilværelsen i dette miljøet arter seg.
Og hvordan begynte dette, hvordan kom man inn på dette sporet, og hvordan kan det ha seg at man forble der?

Det skal bli veldig interessant å se hvilke konsekvenser dette programmet vil få på sikt, noe må definitivt gjøres, mange har ikke gjort jobben sin, på den annen side, som med så mye annet i dette samfunnet, er det ikke fakta man ønsker å få frem, men det man ønsker skal være fakta. Kanskje kan dette programmet føre til at vedtatte sannheter på andre områder også vil bli sett på med et litt kritisk blikk.

Man kan jo alltids håpe....