Elefantpassernes barn

Elefantpassernes barn av Peter Høeg

Jeg har nettopp hørt ferdig denne boken som lydbok.

Peter Høeg er mannen som skrev «Frøken Smillas fornemmelse for snø», som jeg tidligere har skrevet om, en bok jeg likte særdeles godt.

Også denne boken likte jeg godt, men det er en helt annen type bok Høeg har skrevet denne gang.

Det er ikke først og fremst historien i boken, men selve språket, alle digresjonene og de underlige vendingene som gjør boken bra, selv om det til tider kanskje kan bli litt i overkant. Historien er i seg selv ganske absurd og langt fra troverdig, men det gjør ikke noe, fordi fortelleren, prestesønnen som også heter Peter, har en sånn fantastisk og humoristisk måte å formulere seg på.

Den geskjeftige Peter, og hans enda mer geskjeftige og to år eldre søster Tilte, kommer opp i litt av noen problemer da deres ikke helt lovlydige foreldre plutselig forsvinner. Det er ting som tyder på at de har noe muffens i gjære, samtidig som noen myndighetspersoner prøver å sperre de to ungene inne på en slags anstalt. Men selvsagt kommer de seg unna, og den absurde historien dreier seg om en synode, et slags fellesreligiøst møte som skal finne sted, verdifulle skatter som skal stilles ut i forbindelse med møtet, et brysomt lik, og en rekke snurrige personer med de mest praktfulle navn, som Anaflabia Borderrud, Thorkild Thorlacius-Drøbert, Leonora Ganefryd, Pallas Athene og Aleksander Bister Finkeblod, for å nevne noen.

Det er dog ingen elefanter i boken, elefantene man snakker om er de indre elefanter.

Boken leses av Haakon Strøm som gjør en utmerket jobb, jeg kan anbefale denne boken, det er et under at det går an å skrive denne type bøker, hvor i alle dager tar han ordene fra?