Hvor ble det av feministene, igjen?

På 70-tallet stod kvinnene på barrikadene og kjempet for sine rettigheter. Her skulle man opp og fram, her skulle man likestilles med menn både på hjemmebane og i arbeidslivet. Undertrykkelse med bakgrunn i religion ble det fnyst og frest av, og enkelte menn ble antagelig vettskremt av å se hva som faktisk kunne bo i kvinner, for når det kom til å kjempe for sine rettigheter og likestilling, gikk mange av kvinnene på med dødsforakt. Og de fikk resultater, Norge er antagelig verdens mest likestilte land.

Vi som kom etter og nyter godt av det man har kjempet frem er takknemlige for at de tok kampen. Vi setter pris på likestillingen, at kvinner har de samme mulighetene som menn og at vi står fritt til å bestemme over vårt eget liv, tjene våre egne penger, være vår egen «herre» og blir respektert på linje med menn.

Men så skjedde det noe. Omtrent samtidig som feministene la seg til å hvile på sine laurbær, med et relativt fornøyd smil om munnen, dukket det opp en ny kvinneundertrykkende religion midt i blant oss. Mennesker fra fremmede land tok med seg kulturen og religionen sin og bosatte seg i landet vårt, som frem til da hadde vært en liten, homogen utpost.

Man tar jo imot gjester så høflig man kan, derfor fikk man seg ikke til å påpeke at man ikke hadde helt sansen for den mangelen på likestilling og respekt for kvinner man så blant noen av de nyankomne. Man tenkte at dette går seg vel til, med tid og stunder vil de vel se hvor bra vi har det, og bli som oss.
Men man tok i stor grad feil.

Tiden har gått, innvandrere kommer i stadig større antall, og en del av dem vil aldeles ikke tilpasse seg vårt samfunn, tvert imot mener de at vårt samfunn må tilpasse seg dem... og hvor absurd det enn må høres, er det nok av innbyggere i dette landet som også synes at dette faktisk er en god ide'.

Man har funnet på flotte, nye ord som multikultur, flerkultur og islamofobi, og pompøse uttrykk som «det nye vi», man prøver å fremstille alt dette som noe eksotisk og positivt, men under alt det fine så finner man mye grums om man letter litt på sløret.

Jeg kan jo nevne tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og æresdrap, som er de verste tilfellene av overgrep som begås i den nye flerkulturen, disse groteske forbrytelsene burde få enhver feminist på beina og marsjklar på under 5 minutter, men hvor i alle dager er de?

Hvor utrolig det enn kan høres, kan det virke som om islamister og feminister nå tildels er på samme lag, for hvem er det som forsvarer tildekking av kvinner, om ikke nettopp mange av de såkalte feministene. De må ha glemt at de, eller kan det ha vært deres mødre, brant BH'er som symbol på kampen for likestilling, for når noen i sitt lille forsøk på å kjempe mot tildekking av kvinner i vår tid brenner en hijab, får hun ikke støtte, men avsky, fra dagens feminister. Nei dette blir virkelig å gå for langt altså!

Og hijaben er jo bare et stykke tøy, må vite. Et stykke tøy det altså blir et voldsomt rabalder om man setter fyr på, eller ikke tar på seg, i enkelte kretser. Et plagg man skal ha respekt for. Uvisst av hvilken grunn, siden det bare er et tøystykke. Symbolikk er visst et fremmedord for enkelte, eller det er vel kanskje heller sånn at de ikke liker at noen gjennomskuer symbolene.

Og selv dagens selvutnevnte feminister, som Martine Aurdal, trer hijaben på seg når hun blir bedt om det, mens hun sitter foran kamera og forklarer hvor viktig det er at kvinner selv får velge. Få har vel blitt mer avkledd enn nettopp henne, der hun tillater å dekkes stadig mer til. For å tekkes en kvinnefiendtlig ideologis krav om at det er kvinnens ansvar å hindre at hun blir utsatt for overgrep, for det er det hun gjør ved å dekke seg til, så ikke noen skal blir fristet til å forgripe seg på henne. Det feministene ikke forstår i sitt forsvar av «kvinners rett til å dekke seg til» er at det også da er kvinnens ansvar om hun blir utsatt for overgrep, hun har ikke oppført og kledd seg tekkelig nok, den stakkars overgriperen må da ikke lastes, dette er utenfor hans kontroll.

Når temaet kjønnslemlestelse kommer på banen og det snakkes om at man bør foreta undersøkelser for å avdekke eventuelle overgrep, er man raskt ute med å hevde at problemet er så lite og belastningen ved en undersøkelse så stor, at nei denslags bør man da ikke bedrive. At man kan hevde at antallet er lite, når man faktisk aldri har undersøkt jentene og ikke aner hva tallet er, er jo en gåte. Men man finner en velvillig «forsker» som intervjuer kvinnene i disse miljøene, (som også er de som sørger for at denne uskikken går i arv) og blir beroliget når disse sier at nei dette er da ikke noe problem, dette har man da sluttet med. Så da er den saken ute av verden, helt uten konkrete bevis for noe som helst.

HVOR er feministene, hva holder de på med? Hva står på parolene når de taktfast marsjerer sin litt slitne marsj gjennom Oslos gater den 8. mars hvert år? Det er ikke dagens virkelige undertrykte kvinner som er i fokus, det er lønn, det er «ut av Afghanistan» og «boikott Israel». Det eneste landet i Midtøsten med en likestilling verdt å snakke om.
År etter år har jeg ventet på at de skal ta opp de viktige sakene, at de skal kjempe for de muslimske jentene som tvinges inn i ekteskap, blir skåret opp sydd igjen og ødelagt, eller rett og slett drepes eller må leve resten av livet i frykt, fordi noen i familien føler at æren deres er besudlet.

Nei den kampen hverken vil eller makter de såkalte feministene å ta. De lytter heller til den gruppen muslimske kvinner som selv velger undertrykkelse, de som sitter der med hijaben hardt strammet, og strenge blikk og ilske replikker, og kjemper en innbitt kamp for å ha rett til å arve halvparten av menn og lignende absurditeter. Feministene bekymrer seg tilsynelatende ikke for hvem som skal kjempe for dem som ikke hverken kan eller makter å ta kampen for å komme seg ut av undertrykkelsen, de som faktisk ikke synes at det å være undertrykket er toppen av lykke. De som står der unge og ynkelig alene, med hele storfamilien mot seg, som er villige til å gå langt for å sørge for lydighet.

Det er ikke først og fremst kvinnene som kjemper kvinnenes sak i dag, det er menn. Det er svært betenkelig, det er rett og slett en skam . Ayaan Hirsi Ali sier det samme, hun sier faktisk at dagens feminister er hvite menn. Hun sier: «Jo mere jeg ser mig omkring for at finde ud af, hvem der støtter mig, des mere opdager jeg, at det er hvide mænd.»

Kan vi kvinner være bekjent av dette? Har vi mistet gnisten, er vi blitt for selvopptatte, er vi dumme, er vi late, er vi uopplyste, er vi konfliktsky eller har vi så mye respekt for mennesker med en annen kulturell, religiøs og etnisk bakgrunn at vi ikke våger å si hva vi mener?

En annen uheldig konsekvens av den nye multikulturen er de stadig økende voldtektstallene. I Sverige er situasjonen ekstrem, men også i vårt land ser man tendensene, og hvem som er offer og hvem som er overgriper. Heller ikke dette ser ut til å plage feministene i nevneverdig grad.

Partier som på den ene siden hevdes å være opptatt av likestilling, er samtidig de mest ivrige forkjempere for andre kulturers innpass og påvirkning, de må da kollidere med seg selv i døren dagstøtt, får de ikke problemer med seg selv og sin egen samvittighet? Ser de ikke hva som ofres?

Jeg får ofte det inntrykket at det er ikke hva som sies, men hvem som sier det som er det viktigste. Om «feil type mennesker», altså politiske motstandere, påpeker et problem, føler mange tydeligvis en så sterk plikt til å være uenig, uavhengig av hva som faktisk påpekes, at budskapet drukner i iveren etter å finne motargumenter. Er det på tide å bli voksen? Kan vi ikke alle bli enige om at dette må vi gjøre noe med, og så faktisk også gjøre noe?

Ordet feminist er blitt belastet, man forbinder det nå mest med selvopptatte, humørløse, grinete, akterutseilte kvinner som også kan mistenkes sterkt for å hate norske menn. Kvinner som ikke tåler kritikk, og som ikke kan tenke nytt eller følge med på utviklingen.
Men det å kjempe for kvinners rettigheter er viktigere i dag enn noen gang, aldri før i moderne tid har grupper av kvinner i Norge hatt større behov for beskyttelse, hjelp og støtte mot en kultur som knebler dem og stjeler deres frihet og deres liv. Etter min mening er dette en alvorlig form for rasisme i landet vårt i dag, det at man aksepterer det som skjer med jenter med annet etnisk opphav, for det er jo i bunn og grunn det man gjør, når man ikke på en bedre måte klarer å forhindre det.

Der sviktes det totalt. Vi er et land med særdeles mange oppegående, velutdannede, engasjerte, ressurssterke, velorganiserte kvinner, og det er vårt ansvar å ta fatt i disse sakene. Vi burde hjelpe våre medsøstre opp og frem til den samme friheten som vi selv har. Vi skal samarbeide med mennene, men vi kan ikke la de kjempe kampen for oss alene, dette kan vi ikke være bekjent av!

Ha en fin kvinnedag, både kvinner og menn!