Litt av hvert

Dette blir litt av hvert. Bildene mine, meningene mine, ting som interesserer meg, provoserer meg eller engasjerer meg.



onsdag 26. januar 2011

Ikke mobb kameraten min..

Det å mobbe andre er ikke noe sympatisk personlighetstrekk. Hva får oss til å gjøre dette, er det et slags primitivt instinkt vi ikke klarer å legge av oss? Føler man seg bedre ved å påpeke feil og mangler hos andre, feil og mangler som kanskje ikke engang er der, men som man gjerne får offeret til å innbille seg at han har? Man kan jo lese at de som mobber ofte selv føler seg underlegen, tror det kan være mye sant i det, for en som føler seg vel med seg selv har neppe noe behov for å gjøre livet surt hos andre.

Men i dyreverden hvordan er det der, er det utbredt med mobbing?
Har du hørt den velkjente skvatrelyden til skjærene når de ser en katt i nærheten? Hva annet enn mobbing er det egentlig de driver med, de samler seg i store flokker, og sitter og lager disse irriterende og typiske lydene som kan drive en til vannvidd, mens de stadig kommer nærmere katten, som til slutt pleier å finne ut at det beste er å stikke. Det er nå så om de gjør det for å beskytte reir og unger, men dette er langt mer enn det, dette er regelrett mobbing, og at på til av en annen art, det er ikke så vanlig.

Høns hakker jo på hverandre, og blant flokkdyr er det ofte rangordninger hvor alle kjenner sin plass, og det er gjerne kamp om lederjobben, men da gjelder det innen samme dyreart.

I dag opplevde jeg en annen type mobbing. En havørn fikk det for seg at den skulle ta seg en pause, i et litt pinglete lerketre på baksiden av huset jeg jobber i. Der satt den, stor, stolt og majestetisk, i dette latterlige lerketreet... lenge. Greinen stod på halv åtte på grunn av vekten på fuglen, vi virret rundt på jakt etter et kamera for å ta bilde av fuglen, og endte opp med et speilrefleks med en beskjeden zoom-linse, som ikke helt svarte til forventningene.

Så bildene ble ikke mye å skryte av.
Vi gikk til lunsj, og da lunsjen var over satt den der ennå.

Men da oppdaget vi at to kråker hadde inntatt arenaen, de våget seg nærmere og nærmere ørnen, til slutt satt den ene så tett at den nesten var borti ørnen, da lettet ørnen og forsvant, med kråkene på slep..

Man ser ofte at ørn forfølges av kråker, vet ikke om det kan kalles mobbing, eller om det mer kommer inn under stalking, men snodig er det. Hva føler kråkene de oppnår ved dette? Ørnen flakser jo bare uberørt, dog muligens en smule irritert, videre, den får seg neppe en psykisk knekk av de små plageåndene.

Hvorfor kan man ikke rett og slett la andre få være i fred?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar