...forkjølelse..
Da var vi der igjen. Halsen er først vond, eller den kribler intenst. Nesen er tett, eller den renner, eller, tro det eller ei, begge deler på en gang.
Det svir i øyne, det svir i nese, det klør i ører, det klør enda mer i halsen, man begynner å hoste, man føler seg elendig, trøtt, hodepine, frostig og litt kvalm.
Man er forkjølet.
Man har vært der før, man vet hva det er, det er ikke farlig, man tenker ikke på å oppsøke lege, man er da ikke pyse heller, og man vet hva man vil få som svar, men det er forferdelig ubehagelig, og man vil bare få det overstått. Det er som et tannlegebesøk, noe ubehagelig man ikke kommer utenom, en gang eller flere i året.
Så der har dere meg i dag.
Nesen er rød etter intens pussing, ikke for å gjøre den finere, men for at den skal ta seg noenlunde presentabel ut i andres åsyn. Dotter i ørene, gruggen i halsen, dotter i hodet, man føler seg ikke akkurat «fresh» som Jan Thomas kanskje ville sagt det.
Men det går over. Og det er de dagene man føler seg dårlig, man husker på å sette pris på alle de dagene man faktisk er frisk, og man sender en tanke til alle de stakkarene som lever med kroniske sykdommer, intense smerter eller en sykdom med dødelig utgang.
Så jeg bør jo ikke akkurat klage heller.
Men er det for mye å be om, at forskere, leger og den slags, legger litt mer av sin tid ned i å finne opp noe som i det minste kan dempe symptomene? De driver tross alt ikke alle på med å løse kreft- eller aidsgåten, noen driver og skjærer i folk nærmest på gøy, litt fett vekk der, litt silikon inn her, så kunne ikke noen av disse, som tross alt er utdannet leger, heller bruke noe av sin tid på å finne en kur mot forkjølelse?
Er det virkelig for mye å be om?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar