Litteratur for de søte små.

I min barndom leste jeg Astrid Lindgrens fantastiske bøker om Pippi, Emil, Saltkråkan, Bråkmakergaten, Karlson på taket, Marikken, Ronja Røverdatter, Bakkebygrenda osv.
Eller vår egen Torbjørn Egner og hans Hakkebakkeskog eller Kardemommeby, eller Anne Kath. Vestly og hennes verden, eller Alf Prøysen og hans historier. Vi leste bøkene til Tove Jansson om Mummidalen, lenge før den endte på TV, eller bøkene om Ole Brumm og hundremeterskogen. Jeg likte godt bøkene til Elsa Beskow, som gikk på rim, og hadde så flotte tegninger. Seinere elsket jeg bøkene til Jules Verne', og historiene om Robin Hood, Robinson Crusoe og andre klassikere.

Men nå gjelder ikke klassikerne lenger.
Jeg husker jeg leste for et år eller to siden en "spesialist" hevde at man burde kvitte seg med alle disse gamle bøkene, og bare la ungene lese bøker skrevet av nye forfattere, bøker fra den nye tiden.

Vel, vel, er jeg enig i det?

Nå skal jeg vel ikke påstå å ha lest så mange av disse nye forfatterne. Mine unger har i stor grad lest de bøkene jeg selv vokste opp med, og som jeg selv kjenner og elsket.
Så har de jo også lånt bøker på biblioteket som de leser selv, eller lydbøker, som de hører på.
Noen ganger har jeg hørt litt på disse, og sjelden likt det jeg hørte.
Svein og Rotta er unntaket, de er ganske bra. Den vesle vampyren er ungene begeistret for, men jeg ser ikke sjarmen i at unger skal kose seg med likkister og vampyrer, vi orket ikke høre mye på dem.

Men i går fikk jeg bakoversveis. Min datter har leseprosjekt på skolen, som innebærer at de skal lese mest mulig bøker. Det er jo bra. Så kommer hun hjem med en bok som langt i fra ser koselig ut, og som hun hevder er litt skummel. Vel, jeg antar jo at lærerne vet hva de deler ut, så jeg tenker ikke så mye mer på det. Min datter har også lånt en lydbok i samme serie, som hun vil at vi skal høre i bilen, på en tur vi var på i går.
Joda, det er jo greit. Så vi lytter. Jeg sjekker coveret, boken er skrevet av en lærer, den anbefales til barn fra 8 år.

Den begynner litt guffent, noen skal flytte inn i en leilighet, og de hører snakk om at rester av et menneske er blitt funnet i en container utenfor huset. Vel tenker jeg, det viser seg nok at det ikke er et menneske det er snakk om, men noe annet. Man mistenker at en kannibal har vært på ferde. Kjære vene, skal 8-åringer måtte ta stilling til kannibalisme også nå tenker jeg, og husker tilbake til min barndom og de gufne historiene vi hørte om at den galne Idi Amin spiste mennesker...

Så forsvinner en av naboene, jeg hører ikke helt etter angående detaljene her, men så blir det dramatisk. Ungene boken handler om ser noen grave i hagen seint på kvelden, de går ut, blir oppdaget, flykter, mistenker at det er den skumle nabodamen som graver ned likrester og blir redd for henne. Nabodamen får i oppdrag å være barnevakt for ungene, de flykter fra henne, og inn til en annen og mer koselig nabo. Som selvsagt viser seg å være kannibalen. Han doper ungene ned med brus, men den ene liker ikke brusen og drikker ikke så mye og sovner derfor ikke. Kannibalen forbereder drap og lemlesting av ungene på badet, kvesser kniven og dekker badegulvet med plast, mens jenten som er våken planlegger flukten.

Rett og slett en historie som for ikke mange år siden ville vært beregnet som krim for voksne, og en ganske guffen krim og.

Ungene kommer seg på dramatisk vis unna, men det gjør kannibalen og, og boken slutter med at han flytter inn i et nytt nabolag, hvor han ser ut av vinduet, på ungene i sitt nye nabolag, og legger planer for sitt neste måltid.

DETTE er altså kvalitetslitteratur for 8-åringer i 2010.

Takke meg til våre gamle helter, ikke la ungene dine lese ukritisk av dagens såkalte barnelitteratur.