Da jeg for noen år siden kjøpte meg en perserkatt, fikk jeg vite av damen som solgte den at dette var en innekatt. Ung og naiv som jeg var, antok jeg at damen visste hva hun snakket om, og holdt katten inne. En ting er at man betaler en del for en slik katt og ikke ønsker at noen skal stikke av med den, eller at den skal forsvinne, en annen ting er at den har mye pels som kan bli flokete og skitten om den går ute. Men er dette god nok grunn til å la en stakkars katt leve et helt liv innenfor husets fire vegger?
Nei, fant jeg ut. Jeg så jo hvor ivrig hun var etter å prøve å komme seg ut av en åpen dør, og etter hvert slapp vi katten ut, og hun ble en fantastisk musefanger.
Hvem skulle trodd det, om den utspjåkede pelsdotten, at bak det fjonge ytre befant det seg et villdyr?
En katt er en katt med sine instinkter, og det er dyrplageri å nekte de et naturlig katteliv.
Jeg dro jo det stakkars dyret med på utstilling og. Kort fortalt: stresset katt, mange skrullete mennesker, sur katt, angrep på dommer (ikke av meg, men av sur og stresset katt)
Vi sluttet raskt med denslags.
Nå har vi bare en bastard, som vi fant forlatt, og som går sine egne veier, som katter skal.
For noen år siden kjøpte vi oss hamster. Eller det vil si, vi fikk en. Det stakkars lille dyret ble plassert i et bur, som vanlig er for den slags dyr, man kan jo ikke akkurat la de springe løst i huset heller. Den var på størrelse med en mus.
Så en morgen var plutselig hamsteren ikke lenger i buret. Den hadde funnet en åpning som var stor nok til å krype ut gjennom, vi fant den under sengen, den hadde hatt en travel natt.
Først hadde den funnet posen vi oppbevarte maten i. Der hadde den plukket ut maten den likte, og jeg aner ikke hvor mange turer hun hadde hatt, men få kan det ikke ha vært, hun hadde fraktet all den maten hun likte tvers over rommet, til sitt eget matlager som hun hadde opprettet, ved siden av bolet hun hadde bygget av det hun hadde funnet av hybelkaniner (joda, det har vi og)
Hun ble plassert tilbake i buret sitt, og det var slutten på hennes eventyr.
Så har vi hatt fisk. Det siste vi hadde var et par gullfisk i et ikke veldig stort akvarium. Der svømte de rundt og rundt, og utforsket de ikke veldig spennende omgivelsene sine, dag etter dag.
Jeg fikk dårlig samvittighet overfor den siste gullfisken. Hver gang noen kom inn i rommet, lysnet den liksom opp, svømte ivrig opp, som om den tenkte «Endelig kommer det noen og befrir meg fra dette marerittet.»
Det var nesten en lettelse da den døde, og jeg bestemte meg da for at det skulle aldri mer en fisk i det akvariet.
Så i dag har jeg fylt det med sand, jord, stein og planter, de går jo uansett aldri noen steder.
Konklusjonen blir, det er ikke bra for dyr å leve i bur for vår fornøyelses skyld.
Den eneste måten man kan stoppe dette på er ved å la være å kjøpe fugler, gnagere og andre dyr som er solgt for å leve sitt liv i en liten kasse.
For tiden lurer vi på hvor vi kan få plassert en katteluke. Vi begynner å bli litt lei av å være dørvakt, og stå opp i halv-femtiden om natten for å slippe inn pus.
For da er hun ofte klar for å entre det store buret, som også går under benevnelsen hus.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar