Skal bare...

Skal bare.

De fleste kjenner vel til det velkjente begrepet «skal bare»

Unger bruker det når man ber dem om noe, til man river seg i håret av frustrasjon, men det hender, uten at det egentlig var meningen at man skal så mye bare, at det man hadde tenkt å gjøre plutselig ble utsatt på ubestemt tid.

I dag kom jeg hjem fra jobb i nydelig høstvær. Vel høst og høst, jeg håper ennå på en fin sommer, men må vel etterhvert innse at slaget der er tapt, vi er i september, og den sommeren som ikke er kommet nå, har vel heller ingen planer om å komme heller, mistenker jeg.

Så jeg tenkte at i dag må jeg komme meg til fjells.

Turen jeg hadde tenkt involverer noen kilometer i bil, og så en tur opp og ned på ca 1,5 time, en ca 7,5 km tur.

Men først skulle jeg bare spise litt. Og så skulle jeg bare kjøre min yngste datter til butikken for å kjøpe bursdagspresang til noen hun skal i bursdag til i morgen. Og mens vi var der, skulle vi bare kikke litt på en sykkel som hun ønsket seg.

Klokken nærmet seg halv 5, og jeg skulle bare hjem for å hente datter nr. 2, som jeg bare skulle kjøre til spilletime. Mens jeg ventet på henne stakk jeg bare innom biblioteket og leverte og lånte noen bøker, så var det bare å plukke opp den pianospillende nummer to, og kjøre hjem.

Jeg så frem til fjelltur, men så viste det seg at husets herre hadde tenkt å ha bilen, for han skulle være med og lede en fotogruppe for unger den kvelden.

Skulle jeg bare bli hjemme?

Ellers skulle jeg gå gjennom skogen og ta en annen rute, eller kanskje gå helt opp?

Jeg skulle bare bestemme meg for valget, og imens skulle jeg bare skulle surfe litt, og sjekke noen mailer.
Og der gikk jo timene, som alltid.

Jeg kunne jo utsette turen, det var jo bra meldinger fremover og...

Men i morgen blir det ikke, for da skal vi bare i et besøk på ettermiddagen, og så på teater seinere på kvelden.

Vel,vel, lørdag er jo også en dag.

Og så vidt jeg vet, skal jeg ikke noe som helst bare da.