Jeg sliter med toleransen..

Jeg innser og innrømmer at jeg har et problem med toleransen.

Jeg sliter med å tolerere at norske kvinner i stadig mindre grad kan gå trygt på våre gater, og at tryggheten er omvendt proporsjonal med antall ikke-vestlige (i praksis stort sett muslimske) innvandrere.

Jeg sliter med å tolerere at mennesker halshugger norske kvinner som er sendt ut for å hjelpe andre i Afghanistan, fordi noen brenner «papir med blekk på», for å sitere Ann Barnhardt, i USA.

For Siri Skare ble, i likhet med sin svenske kollega ikke bare «drept», men rett og slett halshugget. Dette føler dog ikke norske aviser noe ansvar for å fortelle oss, vi kunne jo få et inntrykk av at det var barbarer vi hadde med å gjøre der borte..

Jeg sliter med å tolerere at tilsynelatende oppegående mennesker midt i blant oss, oppvokst i vestlige land, med eller uten etnisk europeisk bakgrunn, mener at den som er ansvarlig for drap på mennesker på den andre siden av jorden er en mann i USA som har brent en bok. Jeg sliter med å akseptere at man likestiller en morder med en bokbrenner og kaller begge to ekstremister, som om de var likeverdige.

Jeg sliter med å tolerere at hver gang det begås nye groteske overfallsvoldtekter i landet vårt, som de siste årene så å si utelukkende er begått av tidligere nevnte ikke-vestlige (muslimske) innvandrere, så kommer den politisk korrekte bermen på banen og flytter fokus totalt, for der i gården vil man helst snakke om mørketallene hjemme og på fest osv.. For DER skal det, i følge deres uforståelige og merkelige logikk tydeligvis befinne seg utelukkende norske menn om jeg forstår dem rett. Nei det er selvsagt ingen grunn til å tro at menn fra kulturer som overfaller ukjente kvinner på gaten også er tilbøyelig til å gjøre det samme hjemme, og i andre egnede situasjoner. Eller at i de miljøene man finner kjønnslemlestelse og tvangsekteskap vil det også finnes svært høye tall på voldtekt innen ekteskapet. Spesielt siden dette ikke en gang er ulovlig i følge det lovverket disse menneskene helst ønsker å følge.

Det skjer f.eks ikke store mengder overgrep mot unge engelske jenter fra lavere sosiale lag, utført av voksne, gifte menn av asiatisk opphav. Eller forresten jo, det gjør det visst, men vi prøver å late som det ikke skjer, politiet legger lokk på saken.

Jeg sliter med å tolerere at norske politikere snakker så varmt om det flerkulturelle samfunnet, samtidig som de sørger for at egne unger går på privatskoler hvor det knapt nok befinner seg en svenske. At politikerne flytter bort sine barn til skoler med flere etnisk norske elever finner man utallige eksempler på, jeg kan jo nevne Erik Solheim og Jonas Gahr Støre som en start.

Ann Barnhardt heter en modig kvinne som inntil nylig var totalt ukjent for meg.

Hun har nå beseglet sin skjebne, hun har antagelig underskrevet sin dødsdom.

I følgende to youtube-klipp kan man høre en svært provosert og reflektert kvinne si sin sanne mening, først om kongressmannen Lindsey Graham, som ønsker å endre grunnloven i USA for å kunne straffe brannstiftere man ikke liker, altså mennesker som brenner noe de ikke liker, men helt forsvarlig, og uten at det i dag på noen måte er straffbart.

Men damen slutter ikke der. I neste klipp leser hun opp sitat etter sitat fra en bok som oppfordrer til drap på vanntro, underkastelse og overgrep, og brenner side etter side. Hvilken bok hun brenner kan man vel bryne hjernen sin en gang eller to med å finne ut, så veldig vanskelig er det vel dog ikke.

I dagens absurde verden er det altså ikke sett på som akseptabelt å kritisere, (ref. Ayaan Hirsi Ali, Geert Wilders osv.) brenne, (ref Ann Barnhardt, Terry Jones osv.) karikere (ref. Kurt Westergaard, Lars Wilks osv.) «fredens religion» eller dens symboler, men det er derimot fullt forståelig at noen dreper tilfeldig om det så skulle skje. Det finnes ikke så reint få mennesker som er hjernevasket inn i den forestillingen om at provokasjonen er den virkelige forbrytelsen, ikke reaksjonen, og flere blir det tilsynelatende for hver uke som går. 

Det lover jo bra for alle konebankere der ute, det er vel dette de har ment i alle år.

Hva er man mest redd for egentlig? At sannheten om ondskapen denne religionen formidler skal komme frem og åpne øyne, eller at rabiate tilhengere skal gå amok, som vanlig?

Hvorfor spør ikke flere seg hvordan "fredens religion" konstant kan være på krigsstien?

Hvorfor spør ikke flere seg om det er fornuftig å akseptere at dette en en hellig bok man skal ha stor respekt for, uten å sette seg inn i innholdet eller stille noen kritiske spørsmål angående om man i år 2011 skal holde hellig oppfordringer om drap, undertrykkelse eller groteske straffemetoder for å selv velge å bestemme over sitt kjærlighetsliv.

Hvor mange nordmenn med vår livsstil i dag ville overlevd sharias straffemetoder tro? Ikke mange jeg kjenner i alle fall.

Man kan jo begynne med alle samboerne i dette landet... de begår jo en dødssynd, er du en av disse synderne bør du kanskje sette deg litt mer inn i hvilken straff du har i vente, det er alltid greit å være forberedt.

Jeg sliter mildt sagt med å tolerere islams fremgang i Europa, helt uimotsagt fra politikerne som med åpne armer tar imot og hevder å respektere en religion, nei en ideologi, som ikke på noen måte respekterer våre verdier tilbake.

Er det tilfeldig at det få dager etter den omtalte brenningen plutselig oppstod en voldtektsepidemi i vår hovedstad?

Jeg er ikke så sikker på det. Voldtekt er en vel utprøvd metode i krig, man fornedrer vel sjelden fienden mer enn når man skamferer og ødelegger deres kvinner.

Jeg sliter med toleransen, jeg innser at jeg har mye å jobbe med.

Pat Condell, her har du en utfordrer!