Hva er norsk kultur?

Flerkultur, multikultur og norsk kultur har vært debattert i diverse forum etter terroraksjonen i juli.

Hva er norsk kultur, og hva er det med enkelte fremmede kulturer man har et så anstrengt forhold til?

Ja si det.

Hva tenker jeg på som norsk kultur?

Først og fremst tenker jeg på hvordan foreldre i Norge behandler sine barn. Med kjærlighet, respekt, omsorg, tid. De fleste norske foreldre ville gått i døden for sine barn. De elsker dem over alt på jord, men ønsker samtidig at de skal bli selvstendige, klare seg selv, ta egne fornuftige valg, helst basert på det grunnlaget foreldrene har gitt dem, men også når det går på tvers av dette vil det stort sett bli respektert. Man kjører på trening, er med på dugnader 17. mai, korpsturer, henter og bringer seint og tidlig, svært mye av foreldrenes tid går med til å sørge for at ungene har det bra. Og det å krumme et hår på ungenes hode er ikke akseptert, selv om det selvsagt i noen familier forekommer, man elsker sine barn, men man tukter dem ikke.

Derfor blir det så ufattelig når man leser om utslag av andre kulturer, hvor unger lemlestes på den mest bestialske måten. Hvor de går for lut og kaldt vann, eller, for jentenes del, svært ofte bevoktes og holdes konstant øye med. Foreldrene stiller sjelden opp på fotballtrening, men sender ungene alene, de stiller ikke på dugnad. Bagateller ja, kanskje, men den dagen ingen foreldre stiller, er det ikke lenger noe fotballlag å snakke om, ingen aktiviteter vil fungere uten frivillig innsats.

Så har man ære og respekt. Viktige verdier i norsk kultur, men med helt annen betydning i andre kulturer. Mens vår ære og respekt er noe man må gjøre seg fortjent til, og mister om man oppfører seg dårlig, er det i andre kulturer ofte egne ungers oppførsel som fratar en æren, hvor absurd det enn måtte virke. Begrepene ære og respekt er gått fra å være positiv ladede ord, til å assosieres med noe negativt, hvor spesielt uttrykket æresdrap virkelig drar æren ned i skiten. Hva i alle dager har det med ære å gjøre, hvordan kan vi tillate den besudlingen av et så viktig ord?

Man skriker seg hes på respekt, som om det er noe man kan brøle seg til, absurd og langt i fra norsk kultur. Respekt opparbeider man seg gjennom lang tid og med måten man oppfører seg og behandler andre på, ikke gjennom trusler og vold.

Nordmenn har satt sin ære i ærlighet. Det å bli tatt for uærlighet får en til å tape ansikt og er en skam. Tenk å bli tatt for tyveri f.eks, det ville for de aller fleste nordmenn være en katastrofe rett og slett. Men det vil ikke være noen katastrofe om ens datter skulle komme hjem med en mann av en annen tro eller opphav. Ei heller om hun skulle føde et barn utenfor ekteskap, bli skilt, eller komme hjem med en kone.

Den slags aksepterer vi i norsk kultur. Vi behandler våre døtre like bra som vi behandler våre sønner, og vi forventer det samme fra dem. Vi har likestilling som de aller fleste aksepterer, og ikke minst har vi rettigheter som tillater alle de samme mulighetene.

Nordmenn er stort sett fredelige mennesker som sjelden tyr til vold. Dog er det i noen tilfeller et unntak i beruset tilstand, nordmenn har et ikke helt uproblematisk forhold til alkohol, hvor vi dessverre ikke kan sies å ha verdens beste drikkekultur. Men det er normalt ikke typisk norsk å ville løse uenigheter med never eller kniv.

Hva er det så vi frykter mest fra andre kulturer?

Selvsagt verdier som går på tvers av våre. Kulturer hvor man løser sine problemer med vold, hvor man tukter sine barn og tvinger dem inn i ekteskap de ikke selv velger, eller hvor de nektes å være sammen med en fra feil religion eller etnisk opphav. Kulturer som forakter og ser ned på den norske, og prøver å endre den så vi mister viktige deler av det som er viktig for oss.

Har vi virkelig ikke mye verdifullt å miste?

Det jeg her har nevnt er bare en liten bit, vi må ikke være så unnselige at vi ikke tror vi ikke eier noe viktig, at vi ikke har mye å tape.

For vi har nettopp mye å tape, og lite å vinne, og om noen mener vi har så mye å vinne, så vennligst rams opp det vi mangler, så vi med egne øyne kan få vite hva i alle dager det kan være.

Mat, musikk, klær, kunst, litteratur, den type kulturelle bidrag tar vi gjerne imot, det er ikke der skepsisen ligger, men når det kommer til levemåte kan jeg ikke med min beste vilje se at vi har noe å hente.

Men jeg er åpen for forslag.

Kulturrevolusjonen.

Da ble det oppstyr igjen. Noen fra Frp våget å ta bladet fra munnen, og forsvare norsk kultur.
Slikt gjør man da ikke!

Etter min mening er den norske kulturen verdens beste.

Det antar jeg at jeg enn så lenge står fritt til å mene, og jeg antar også at mange nordmenn er enige med meg.

Og hva mener jeg med norsk kultur?

Likestilling, frihet, fred, omtanke, ærlighet, respekt, samhold er ting jeg forbinder med norsk kultur, og verdier jeg føler det er viktig å ta vare på, som jeg også har vært inne på før.

Men nordmenn skal ikke, som alle andre faktisk har lov til, få være fornøyde med sin kultur og ønske å bevare den.

Nei, for vi skal aller helst berikes av andre kulturer. Jeg hørte faktisk Jonas Gahr Støre bruke dette belastede og meningsløse uttrykket i en debatt på TV denne uken. Den mannen blir bare mer og mer usmakelig, hovmodig og virkelighetsfjern.

Vi skal berikes. Og vi er blitt beriket. Kulturrelativistene mener det er så flott! Drømmen er i ferd med å gå i oppfyllelse.

Vi har fått mer kriminalitet, grovere vold, mer voldtekter, mer drap.
Vi har fått tilført skikker som jeg aldri i mitt liv hadde trodd ville kunne krysse den norske landegrensen, noensinne:
Kjønnslemlestelse, tvangsekteskap, æresdrap, systematisk undertrykkelse av kvinner gjennom apartheid som tilsier at de skal kle seg på spesielle måter, og ikke kan delta i undervisning på linje med gutter.

Dette er den berikelsen store deler av landets befolkning i stadig større grad opplever. Samt syting og klaging over hvor slemme vi er, som ikke går mye lenger i vårt knefall, mye raskere.

Joda, det finnes positive ting ved andre kulturer: Mat, musikk, klær, kunst, det er mye som er bra, men det viktigste i en kultur, måten man ser på andre mennesker, måten man behandler andre mennesker, det er den som er den viktige.

Og det er ingen overdrivelse å si at vi har sett kulturers bakside mye mer enn vi har sett det positive de siste årene.

Det er blitt så ille at det faktisk er mennesker som seriøst foreslår å verne det norske og den norske urbefolkningen, på samme måte som man verner samisk kultur og samene som urbefolkning.

Ennå ler man av dette, men for hvor lenge?

Vi er under 5 millioner nordmenn som lever med den norske kulturen, og vi blir stadig færre. For stadig flere «nordmenn», det vil altså si personer med norsk statsborgerskap i disse tider, ønsker ikke å leve med norsk kultur, i Norge, men tvilholder på sin egen. Kulturen fra landet de måtte flykte fra, fordi det ble ulevelig der.

Så nå skal de heller leve den ut her. Som om fjell, daler og midnattssol gjør den noe bedre.

Det blir ikke bedre i andre land, fordi det blir verre i vårt. Vi ofrer oss selv og vår kultur til ingen nytte.

75 % av VGs lesere er enige med utspillet om bevaring av norsk kultur.

Og i Tyskland er det ballade fordi en tysk sosialdemokrat har skrevet bok og påpekt hvilke problemer Tyskland sliter med, slikt gjør man ikke ustraffet i Tyskland heller.

Og SV sutrer, og mener det er et spill for å komme på offensiven.
Så rart da, at også andre enn SV ønsker oppmerksomhet om sin politikk.

Trodde de at de skulle få være alene om det?
De er tross alt et parti med rundt 5-6 % oppslutning, så det ville vel ikke være annet enn fortjent at de skulle få bestemme hvordan dette landet skal styres, helt alene.

Så får vi vel heller ofre den norske kulturen, siden SV mener at den ikke er verdt å ta vare på?