Design meg her og design meg der..

Siden jeg er i nytt-hus-modus for tiden, ble det til at jeg bestilte et abonnement på Bonytt etter gammelt. Jeg holdt bladet for mange år siden, men det ble i overkant mye Alessi-kanner i enhver kjøkken-reportasje, så jeg sa opp abonnementet da jeg gikk lei av alle klisjeene.

Kan ikke si jeg er så veldig imponert, kan jo nevne at husets herre heiv seg på tilbudet om et annet interiørblad, Bo bedre heter visst det, så for tiden får vi to, og det er stort sett det samme det går i, sære, stygge og dyre ting og møbler, som ikke er gode sitte i.

Og klisjeene... gjesp. Som nevnt var Alessikannen, (som er flott, jeg elsker min Alessi-kanne) en stadig gjenganger. Men jeg syntes det ble litt unaturlig at den stod på enhver komfyr i enhver kjøkkenreportasje i ethvert blad, den gang for mange år siden da jeg holdt bladet sist. Nå er den erstattet av nye klisjeer, nemlig Arne Jacobsens 7er stol og Eames-stolene, enten må man tydeligvis ha den ene, eller så må man definitivt ha den andre, om man skal få Bonytt på besøk.

Joda stolene er stilige de, men de er ikke spesielt gode å sitte på.

Jeg har sittet en god del på begge to, den første er ubehagelig, man skal ikke sitte lenge på den 7er stoler før man vrir seg og ønsker seg langt vekk, på et kurs på jobben måtte jeg rett og slett gå og hente en vanlig kontorstol fordi 7er-stolen jeg satt på var for vond.

Og Eames-stolen, vel det sier seg vel nesten selv, stolen er i plast og man blir utrolig klam av å sitte på den stolen, noe man selvsagt ikke vil oppdage før man har kjøpt stolen og sittet en stund på den..

Jeg bare advarer.

Tekanner, en oppfølger.

Jeg føler en viss forpliktelse til å følge opp te-kanne-tråden fra tidligere, som har vist seg å være en hit og få stadige nye og uventede besøk.

Men jeg tok den enkle vrien, det ble ikke intens tekanne-shopping, jeg har istedet tatt bilder av andres kanner, og kopper, det ble litt i overkant å investere i et utall nye kanner bare for å ta bilder syntes jeg.

Jeg kan begynne med mine foreldres tekanner.

Denne er av fabrikat Arabia, navnet er Ruska i følge en bekjent, serviset stammer fra 60-tallet, og har vært ganske populært. Ting kan tyde på at dette er kaffekannen, og at tekannen er litt lavere, men den slags får man bare leve med.



Denne tekannen er laget av en keramiker fra Bergen som heter Elisa eller Elsa eller noe lignende. Initialene er EA, det er i alle fall det den er stemplet med.

Denne kannen ble mye brukt i min oppvekst, jeg drakk mye te, og jeg likte godt denne kannen, i uglasert leire. Jeg liker godt fasongen på kannen også.



Denne koppen er laget av samme keramiker, denne koppen liker jeg også godt.




Denne tekannen kjøpte jeg til mine foreldre en gang vi var i Danmark. Jeg vet ikke navnet på keramikeren, det står ikke noe på kannen, den er kjøpt i Blokhus.



Hos min svigermor finnes to fine serviser som er kjøpt i Japan rundt 60-tallet.
Her er tekannen til det ene:



Jeg er ikke så stø i japansk, så jeg tok bilde av stempelet, som dere ser her.




Dette serviset er av porselen, og holder man koppen opp mot lyset, ser man konturene av en kvinne, som man ikke ser om man bare ser ned i koppen, det er tykkelsen på godset som får frem det fine bildet.






Her er koppen:



og her er fatet.



Dette er deler av et middagsservise også fra Japan på noenlunde samme tid.



Her er merket under



Her er koppen som hører til



Og her er fatet.



Da har dere noe å bryne dere på, mens jeg jakter videre på flere tekanner.

Hva folk vil vite noe om.

Jeg har hatt bloggen min nå siden januar i år, og skrevet litt om det som har falt meg inn, opprørt meg, irritert meg og engasjert meg.
Det er etterhvert interessant å se hvilke blogginnlegg som er mest besøkte, basert på tilfeldige treff via søk.

Det er definitivt ikke nødvendigvis de saken jeg ville trodd var mest interessant for nettets lærelystne.
Jeg skrev en gang en liten epistel om tekannene mine, som jeg en gang bestemte meg for å begynne å samle på, men som jeg raskt endret mening om, da jeg ikke ville ende opp med å bli kjent som "hun skrullete kjerringen med de 347 tekannene". Så jeg stoppet før jeg kom til 10.

Jeg brukte litt tid på å ta bilder av kannene og noen av koppene mine, så i den forbindelse må jeg vel si at jeg setter pris på at dette, av mine etterhvert mange innlegg, er det som ser ut til å ha relativt mange og jevnlige besøk.

Hvem skulle trodd at tekanner var blant folkets største interesser?
Eller er det rett og slett for få der ute som skriver om det, så alle som søker etter tekanner havner hos meg??

Andre saker jeg ser er jevnlig besøkt er angående kornsirkler, og dette med ord og uttrykk.

Men tekanner folkens, ingenting slår det!

Skal jeg virkelig måtte kjøpe noen kanner til for å kunne lage en oppfølger av suksessen?

Sommertid er stoletid.

I mangel av sol, får man satse på stol bør kanskje mottoet bli etter denne sommeren. Jeg har nemlig gått til innkjøp av i overkant mange stoler, 7 for å være nøyaktig.

Det begynte med at vi bestemte oss for å kjøpe nytt spisestuemøblement. Det vi har er ca 70 år gammelt arvegods, fint eikebord med stoler til, men med tiden har flere av stolene avgått ved døden, eller som man vil gjøre med en hest med brukket bein, avlive den så den ikke skal lide. Så to av stolene var ikke lenger tilrådelig å sitte på, og flere av de andre skrantet.

Etter å ha saumfart brosjyrer, fant vi noen vi likte, men det viste seg ved nærmere ettersyn at kvaliteten var dårlig, ikke rart de var billige. Man bør jo like både design og kvalitet, og vi slet med å finne noe som passet. Dessuten var egentlig bordet for bra til å kasseres, og to spisebord blir liksom litt i overkant, dessuten er det ekstra vanskelig å kvitte seg med møbler som har vært i familien så lenge.

Så droppet jeg innom IKEA en dag i forbifarten, og der fant jeg noen fine eikestoler jeg mente ville passe bra til bordet vi hadde, gode å sitte på var de og. (mente i alle fall jeg, min datter var ikke helt enig..)

Så jeg kjøpte 6 stoler og håpet at husets herre ville like de.

Det gjorde han, i alle fall sa han så, og jeg og min 11-årige datter monterte stoler, hun alene skrudde sammen 3 stykker, skulle ikke tro hun hadde drevet med annet, hva skal man med en handymann når man har en handydatter?

Men under runden i labyrinten på IKEA, for man må jo passere alt de har i butikken før man atter finner veien ut, kom jeg til å prøve en lenestol. Med saueskinn og krakk, og veldig god å sitte i. Og jeg klarte ikke helt å glemme denne stolen, så neste gang jeg passerte IKEA (og det ble stadig vekk på mine turer til og fra hytten) måtte jeg bare inn og kjøpe den og. Helt uten å innhente tillatelse fra husets herre, noen ganger må man bare ta en sjefsavgjørelse helt på egenhånd altså.

Så nå har jeg fått meg egen stol, med krakk og deilig saueskinn. Sauer er virkelig dyret som har alt, og selv om det er trist at en har måttet bøte med livet for at jeg skal sitte godt, så er jeg jo ikke vegetarianer heller, så at man bruker hele dyret til noe er jo strengt tatt bare et pluss, trøster man seg med.

Men det var ikke bare jeg som likte stolen. Husets sjef ( nei, ikke husets herre) la raskt beslag på den, og gjorde sitt for å innynde seg, så hun ikke skulle bli bortvist...Og hvem kan vel bli sint på dette sjarmtrollet?


Ah! Ny stol, den tar jeg!



Åååå, utrolig myk og deilig altså.



DIN stol??



Kan jeg ikke bare få ligge her litt? Pliiiis?



Pliiiis?



Se, den passer akkurat til meg!



Jeg lover å IKKE røyte, og IKKE klore!



Bare 5 minutter til, OK?




Takk!

Tekanner for enhver smak.

Jeg regner med at verden dør etter å høre om tekanne-samlingen min.
Jeg er litt usikker på om jeg samler på tekanner, men jeg har i alle fall en del tekanner.
For noen år siden bestemte jeg meg for å begynne å samle, siden jeg allerede hadde noen, og fikk forært noen gamle, rare kanner som noen ikke brukte selv.
Men så så jeg liksom for meg Norge-rundt innslaget, om den halvgamle, småskrullete damen, med de 254 tekannene. Som stod stablet på hyller og i skap, og den lettere fortvilte mannen innerst i kroken, som nesten ikke fikk plass i stuen lenger på grunn av alle disse tekannene.
Jeg har sett noen sånne innslag, og man har liksom ikke lyst å bli den neste..

Så jeg tror jeg nøyer meg med de jeg allerede har, som er disse:


Dette er den kannen jeg vanligvis bruker. Ikke til daglig, for jeg har så stor kopp at til eget bruk trenger jeg ikke kanne, men når noen kommer på besøk.
Er laget av keramikerne Eivind og Solveig Rongved i Bergen.



Min første tekanne, kjøpt i Bergen for rundt 25 år siden, keramikeren heter Anne Krog Øvrebø tror jeg.


Liten kanne som min far fikk da Hotel Norge skulle kassere disse en gang på 60-70-tallet.



Alf og Kari Rongved-kanne. Arvet etter min bestemor, jeg kjente personlig keramikerne, så dette er et kjekt minne. Kari er dessverre død, men Alf lever.



Den typiske kinarestaurant-kannen, med riskorn.



En jeg har fått av min far, keramikk fra 60-tallet vil jeg tro, men vet ikke navnet på keramikeren.



Denne kjøpte jeg på loppemarked i Danmark. Likte fasongen.



Denne er fra England, kanskje 50-60-tall? Arthur Wood står det under den.


Denne er også fra England. Sadler står det under den.

Så har jeg selvsagt noen tekopper og.
Til hverdags bruker jeg en stor tekopp som nesten rommer en halv liter, men ellers har jeg noen finere kopper til gjeste-bruk:


Eivind og Solveig Rongved kopp. Har kaffe og te-service av denne typen.



Som katteelsker trenger man kattekopper. Jeg har service med 6 forskjellige motiver av denne typen.


Liv Sundal har laget disse tre koppene. Har til sammen 5 stykker, smart og stilig hank!






Min nyeste Mallorca-kopp. Kjøpt i sommer, hadde tenkt å kjøpe meg en fin og skikkelig kopp da vi var der på ferie, men de selger jo bare billig juggel overalt, så dette var det beste jeg fant, til den svimlende summen 5 Euro.


Får vel ta med et bilde av den trofaste hverdagskoppen min, som har fulgt meg i tykt og tynt lenge nå. Arabia, fin fasong, og behagelig å drikke av.



Da er det vel bare å sette på vannkannen, som er av denne typen, men min var så slitt og stygg etter daglig bruk i 20 år at jeg låner dette bildet.
Elsker den geniale Alessi-kannen min!

Interiørblogg..

I tillegg til blogger hvor man forteller om klær og sminke og viser bilder av de nye skoene sine, veskene sine og annet jeg strengt tatt interesserer meg lite for, finner man mye blogger om interiør.

Mange folk har tydeligvis flotte og perfekte hjem og liker å vise de fram for oss andre som sliter litt mer med å holde hjemmene våre flotte og perfekte.
Mye grunnet rotet som flyter og som vi aldri ser ut til å finne egnede plasser for. Eller jeg. HAN vet om egnede plasser for rotet, det begynner på b- og slutter på -oss-spannet

Men i dag kan også jeg bidra til en aldri så liten bloggebit om interiør.

Vi har nemlig pusset opp gangen. Nei, forresten, feil, HAN har pusset opp gangen, jeg har vel bare bidratt så smått til å fjerne deler av den gamle tapeten, som riktignok var litt av en jobb. Det sier vel litt om meg at jeg kun deltar i den destruktive fasen. Det skyldes delvis min mangel på tålmodighet når det kommer til pirk og finish, og delvis hans noe velutviklede nøyaktighet, disse to egenskapene er en relativt dårlig kombinasjon når det kommer til samarbeid på oppussingsfronten.

Så han har malt de 9 dørene i gangen grå, to strøk, om det ikke var tre. Montert nye dørhåndtak. Han har tapetsert, lagt gulv, demontert og malt listene flere strøk, skåret til og montert listene..

Nå er gangen ferdig, den er ennå ikke full av rot, så tiden er inne til å ta bilde av vår nyoppussede gang.

Som jeg tidligere har nevnt slet vi litt med den siste tapetrullen, den med trær på som vi har på begge endeveggene.. På tredje forsøk fikk vi en uten produksjonsfeil. Så omsider kom også den på plass.


(om gulvet ser litt skjoldete ut er det faktisk fordi jeg nettopp har vasket det..)

Slenger med et bilde av et skap vi har på kjøkkenet og mine selvsydde kjøkkengardiner.

Skapet inneholder kopper jeg nesten arvet etter min bestemor.
Det vil si at hun hadde sånne kopper, men litt for mange barnebarn, så noen sørget for å kjøpe like kopper til meg på en bruktbutikk, så det føles i alle fall som om jeg har arvet de etter min bestemor.


(glassene øverst er i alle fall arvet etter bestemor)


Og kjøkkengardinene har jeg sydd. Helt selv.
Men hestene er det IKEA som har laget.


(man ser bare hestene ja.. og det er sikkert like greit)