Egoscue

De fleste har vel, eller får vel, problemer med rygg, nakke, knær og lignende en eller flere ganger i livet. Så kreker man seg avgårde til lege, fysioterapeut, kiropraktor, naprapeut eller hva det nå heter alt sammen. Der eltes man eller knas man, eller får noen piller, og er man heldig så forsvinner plagene.. men sjansen for at de kommer tilbake er stor, for grunnen til plagene er sannsynligvis ikke fjernet.

En effektiv, men ganske ukjent metode for å hjelpe til å løse denne type problemer er Egoscue.
Metoden er vel hva man kan kalle hjelp til selvhjelp. Det er nemlig ikke hokus-pokus, men logikk og egentrening som skal hjelpe deg til å bli kvitt plagene.

Tanken bak er enkel og logisk; alle ledd i kroppen (skulder, hofter, knær og ankler) skal være på linje både sett forfra og fra siden. Føttene skal peke rett frem, og være uten pronasjon (at foten er rotert inn eller utover) Om du stiller deg foran et speil, og så går litt på stedet før du stopper opp og studerer stillingen din, (eller helst får noen til å ta bilder av deg forfra, fra sidene og bakfra) vil du kunne se om du er «ute av stilling», men det krever litt erfaring å se dette.

Egoscuebehandlingen begynner med at man blir avfotografert og studert for å finne hva som ikke er på linje eller hvor det er skjevheter. De fleste har slike skjevheter i kroppen, og dine vonde knær kan komme av at føttene er for mye rotert innover, så knærne kommer for langt inn (kalvbeint), nakkeplagene kan komme av at korsryggen din buer for mye eller for lite osv. Når dette er avklart får hver enkelt et spesialtilpasset treningsprogram som skal rette opp de individuelle skjevhetene.

Og det er dette som er det viktige! Den øvelsen som kan være bra for deg kan være helt feil for meg. Ca. annenhver uke går man tilbake til sin behandler som sjekker effekten av øvelsene, og gir nye øvelser om det behøves.

Men det krever litt egeninnsats. Man må være villig til å sette av 20-30 minutter hver dag for å gjøre disse øvelsene. De er ikke krevende, men tar litt tid. Noen går rett og slett ut på å ligge på rygg og slappe av, så det er ikke noe å kvie seg til. Og det viktige er at her tar man det vonde ved roten, man retter opp i det som er utgangspunktet for plagene dine, og vil på den måten være med på å begrense slitasjeskader som kanskje blir umulige å rette opp seinere.

Man finner ikke så mange behandlere i Norge ennå. Jeg vet det finnes en i Bergen, man kan selvsagt sjekke på nettet for mer info. På youtube ligger noen filmer som viser noen øvelser og forklarer litt om konseptet.


Man trenger ikke gå til så mange behandlinger, den viktige delen gjør du selv hjemme. Så om du i en periode, ved å reise til Bergen eller nærmeste behandler et par ganger i måneden, lærer deg øvelsene, kan du være din egen behandler etterpå når du kjenner på kroppen hvor det trengs å gjøre noe og når du vet hvordan du ser etter skjevhetene.

Her er noen filmer som forklarer litt, og viser noen øvelser:



Noen øvelser for ryggen:

Skrulle i bakken.

Da har naboene fått den endelige bekreftelsen på det de sannsynligvis lenge har mistenkt; jeg er ikke ved mine fulle fem.

Jeg er blitt anbefalt å prøve intervalltrening, det skal i følge reklamen være den beste måten å trene på.

Så i dag har jeg gått i gang, bokstavelig talt.

Rett bak huset har vi en ganske bratt bakke. Den er ikke så veldig lang, litt over 100 meter kanskje, men den er altså ganske bratt og tung å gå i, spesielt om man går fort.

Så i dag har jeg gått fort opp denne bakken, og litt roligere ned igjen.

7 ganger.

Etter å ha passert noen av naboene 14 ganger, de stod ute i hagen og prøvde å få en eller annen maskin i gang, syntes jeg at det kanskje var nok for denne gang.

Jeg er litt usikker på om de skjønte hva jeg egentlig holdt på med, om ikke har de noe å snakke om resten av denne uken. Snnasynligvis litt uti neste uke og.

Men jeg har i alle fall kommet i gang med intervalltrening...rart jeg ikke har kommet på dette før.


Omtrent sånn så naboene ut.. etter den 5. passeringen.

Stignomer og visdomsord..

Det kan kanskje bli i overkant mye snakk om tur og orientering i disse dager, men det er nå engang det jeg bedriver for tiden, foruten å irritere meg over udugelige politikere og løgnaktige journalister, men det kan vel bli nok av det og.

I dag var det på an igjen. Da jeg trødde og snublet rundt der oppe, med pågangsmot og godt humør i den fine vårkvelden mens jeg halvfilosoferte, kom jeg på at det sikkert kunne være på tide å komme opp med noen nye visdomsord. For alle visdomsord kan da ikke være oppfunnet ennå?

-Den smale sti er bedre enn ingen sti.
Jeg lærer aldri. Jeg skal alltid «bare» krysse rett over, ta en snarvei og finne en sti lenger borte. I teorien veldig lett, i praksis en tabbe nesten hver gang. Før jeg vet ordet av det står jeg og kaver for å komme løs fra en innpåsliten busk, har kilt meg fast mellom noen mosedekte steiner, står til knes i en myr eller snubler i en haug med greiner eller røtter eller hva det nå enn er som befinner seg der ute i skogen.
Akk ja, trim får man i alle fall. Høye kneløft skal jo være bra for noe det og.


-Granskog og einerkratt er ikke ment for mennesker å vandre i, kun Stignomer, også kalt nisser, bør vandre der.
Uvisst av hvilken grunn ender jeg alltid opp i tetteste granskogen, ispedd kraftige innslag av einer. Under disse tette granene går det merkelig nok stier, selv jeg med mine knappe 162 kommer meg ikke under der uten å brøyte meg fram, så hvem bruker disse stiene? Det må være noen bitte små Stignomer, som vandrer rundt der ute i skogen. Nå har jeg aldri hørt om Stignomer, så jeg har kommet frem til at jeg kanskje rett og slett har funnet sporene til Nissen. En sensasjon, intet mindre!


-Stignomer er ikke menneskets beste venn.
Sier seg vel selv etter punktet over. En ting er at de leder meg inn i skogen og under grantrær, en annen ting er alle tullestiene de lager andre steder i terrenget. Jeg går der og aner fred og ingen fare, men plutselig deler stien seg. Man må jo foreta et valg, jeg velger den ene retningen, går 10-20 meter, og hva skjer? Stien stopper plutselig opp i intet. Sånne små blindvei-stier er det så mange av at man kan gå på kryss og tvers i det uendelige, men den skikkelige stien, den finner man aldri igjen.

-Er man opptatt med kart og kompass glemmer man helt å se etter orm, og det er i grunn like greit.
Ganske selvforklarende. Ikke ser man orm, og ikke ser man hvor man går, så litt lett snubling kan det også bli, sikkert bare bra for noen muskler det og.

-Den ivrige forlater alltid stien for tidlig.
...og ender opp i granskogen gang etter gang. Sånn er det med den saken.

Dere får trøste dere med at nå har jeg funnet over halvparten av postene, så det er ikke lenge til årets sesong med turorientering er over.... og jeg skal i gang med Topptrimmen.. ;-)


Fant bare sporene etter nissen, og elgen dukket heller ikke opp...

Turorientering.

Da har jeg hatt årets første runde med turorientering.

Dette er tingen for oss lett sedate,som liker å gjøre ting i vårt eget tempo. Har du aldri prøvd kan jeg anbefale det, det er en kjekk form for trim, man kommer seg ut i naturen, man lærer å bruke kart og kompass, man oppdager nye steder å gå tur, og det er jo litt spennende å lete etter postene.

Det er enkelt, hele familien kan delta om de ønsker det, uvisst av hvilken grunn går jeg stort sett alene, men det er kjekt det og..

Noen hyggelige ildsjeler har altså brukt tid og krefter på å plassere postene ut i naturen, og har markert av på kartet, med en enkel beskrivelse, hvor postene befinner seg. Har registrert at de som plasserer postene her i min kommune har en forkjærlighet for myrer, så skikkelige sko som tåler vann er et bra tips.

Enten er jeg blitt en bedre kartleser, eller så har de vært litt greiere i år, og ikke plassert alle postene inni de tetteste einerbuskene, jeg fant i alle fall alle 6 postene i dag rimelig greit, men så var det vel og det mest barnevennlige området jeg tok for meg og, får vel mer å bryne meg på etterhvert kjenner jeg de rett.



Du kan sjekke på turorientering.no om det er turorientering i din kommune, der kan du også legge inn kodene du finner på hver post på internett, og konkurrere med de andre om du vil om å bli først ferdig, men det er jo strengt tatt ikke noe mål. Ikke for oss lett sedate i alle fall.
Pakke med kart og registreringskort kjøpes for ca 130 kroner, vel verdt pengene, man får mye trim for pengene, tenk hva det koster på et treningssenter.



Jeg kan i alle fall anbefale dette på det varmeste. Å labbe rundt i lett kupert terreng er bra trim, godt for rygg og muskler er det definitivt etter en lang vinter med mye asfalttrakking.

Trim for eldre damer.

Man drar jo litt på årene, det er vel ikke noe man kan kan argumentere seg vekk ifra. Ikke det at man egentlig ser det på seg selv, men man får seg en aldri så liten liten støkk når man treffer gamle klassekamerater, som man ikke har sett på 10-15 år, og innser at, «jøss, de er jo blitt gamle damer»
Da må man jo innrømme for seg selv, selv om det sitter langt inne, at man kanskje selv også er blitt ...i alle fall en halvgammel dame.
Akk ja.

Nå sies det jo fra ymse hold at fysisk aktivitet skal være bra. Man skal jo ikke tro på alt man blir fortalt, sunn skepsis er viktig, men hylet om dette er såpass unisont, at man får vel innse at det er muligens noe i det.
Dessuten er ikke fysisk aktivitet å forakte, når man bare er kommet i gang.
Turen fra sofaen og ut i gangen kan være hardere enn de neste 8 kilometrene er min erfaring. Har man bare fått tredd på seg lue, hansker, sjal, jakke, sko, ipod med skritteller, pulsklokke med skritteller, og funnet frem mobilen med skritteller, er i grunn det meste gjort spør du meg. Da er man klar til å bedrive fysisk fostring, med god mulighet for dokumentasjon av prestasjonene.

For noen år siden bestemte jeg meg for at nå skulle kondisen til pers, så jeg heiv på meg joggesko og begynte å løpe. Men hva syntes mine sære knær om det tro?
Begeistringen var ikke til å ta og føle på, tvert imot ble de ganske vrange, dette hadde de rett og slett ikke sansen for, spesielt ikke det høyre. Søren og, der gikk det gode forsettet i vasken.

Men man gir da ikke opp heller. Kan man ikke løpe kan man saktens gå. Så da ble det alternativet knærne mine aller nådigst kunne akseptere. Så jeg gikk og jeg gikk, jeg gikk rundt og jeg gikk opp, og den som går opp må også gå ned, akkurat det kunne knærne også styre sin begeistring for, men det får de jammen finne seg i, fysikkens lover kan man ikke så lett sette seg opp imot.

I fjor heiv jeg meg dessuten på både turorientering, topptrim, idrettsmerke og Fitjardalt, foruten en dagstur på tvers over øyen.
For å toppe dette, har jeg i år (og det angrer jeg allerede på) sagt ja til å bli med på 7-fjellsturen. Kunne liksom ikke si nei til en venninne som ville komme hele veien fra Oslo for å gå. Så nå er jeg i oppkjøringsfasen, ikke vet jeg helt hvordan man kjører opp til dette, men teorien er enkel, man går, går og atter går.
Men hva skal jeg gjøre med all denne snøen som bare ligger og ligger?

Man har tross alt lårhalsene å tenke på. Så det ble å bite i den sure snøen og grave frem broddene noen var så elskverdige å forære meg for noen år siden, de som ble pent lagt på øverste hylle, i påvente av pensjonsalderen. Jammen kom de til sin rett, såpass at de allerede har fått nedslitte tupper, og jeg må vurdere å gå til innkjøp av mitt andre par brodder.

Så mens jeg venter på at vinteren skal innse at slaget er tapt, tusler jeg langs veiene, og prøver å trø der det er mest snø, så ikke broddene mine skal bli helt utslitte. Jeg har vært noen turer til fjells og, men det har helst vært i helgene når det tross alt er lyst,(det er bedre nå, det merkes på ettermiddagene) og jeg har gått opp langs veien, og akt ned på akebrett. Det siste kan anbefales på det varmeste, i år har det faktisk vært morsomt med snø, men alt med måte synes jeg, DET ER NOK NÅ.

Fordelen med å ha blitt en eldre dame er man har sluttet å bry seg om hva folk tenker om deg. Om jeg tusler rundt med broddene mine på, eller om jeg går til fjells med akebrettet på slep, helt uten unger som alibi, så har jeg akseptert at folk får tenke hva de vil, for jeg bryr meg faktisk ikke.

Om noen tenker de ser en gammel dame den ene dagen, og om andre tenker de ser en barnslig dame den neste, så vil uansett snittet være bra.
Det hyggelige med statistikk er at det kan brukes til å få frem akkurat den sannheten man ønsker.
I snitt er jeg akkurat sånn passe gammel, mentalt er jeg evig ung.



De ser avslappet ut her ja.. de aner nok ikke hva de har i vente..
(Skulle egentlig legge ut et bilde av den flotte utsikten fra fjellene rett bak huset vårt, men fant det ikke i farten.)

OL nå igjen?

Det er visst OL igjen. For en ukes tid siden fant jeg ut hvor det skulle være og, så jeg er helt oppdatert.

Den korrupte olympiske komite' skal drikke champagne og sole seg i glansen av sin egen fortreffelighet, mens en gjeng bloddopede trikotkledde skal svette og kave for å komme først i mål. Som de pleier. Gjesp.
Hvor revolusjonerende er egentlig det? Du vant i går, men jeg vant i dag, så kjekt da. Jeg får det store rare smykket med gullfarge, mens du får det grå ikke fullt så fine om halsen.

Sa noen keiserens nye klær?

I disse tider hvor det er så viktig å bekymre seg for miljøet, klimaet eller hva man kaller det, er det merkelig hvor få som påpeker hvor meningsløst det er å bygge et komplett sett med idrettsarenaer hvert fjerde år, for at de bloddopede trikotkledde skal tilbringe et par uker i området, mens den olympiske komite' sprader rundt med champagneglassene sine. Er dette en fornuftig bruk av ressurser og penger?

Men det er for så vidt ikke det som plager meg mest. Det som plager meg, er at jeg må høre om dette. Ikke kan jeg slå på TV, ikke kan jeg gå inn på en nett-avis, man kan ikke en gang være trygg på å innlede en samtale med en person man treffer, uten at dette med OL skal komme i fokus.
Det er rett og slett en smule irriterende.

Å være fysisk aktiv er selvsagt positiv for kropp og sjel, men logikken svikter helt for meg når noen synes det er kjekt å sitte pal i sofaen og SE på andre som er fysisk aktive.
Det blir som å stille seg opp utenfor en fornøyelsespark, og se på at de andre har det kjekt, eller sette seg langs veien, og se på de som går en tur til fjells.
Det er liksom ikke noe poeng i det.

Og grenene er jo så kjedelige og forutsigbare. Gå fort på ski, kanskje veldig langt på ski, masse tider og tall, og så har en eller annen vunnet fordi hans tall er litt lavere enn de andre sine tall. Javel, og så da?
Gå i ring runde etter runde på skøyter, masse tall, mange runder, gjesp.. og så har noen litt lavere tid enn de andre, javel, og så da?

Vi kunne gjort det samme på jobb. Hver gang vi kommer kunne vi gått opp på en vekt, den som hadde lavest tall hadde vunnet, eller den som hadde størst endring i tallet fra uken før, det er jo bare en slags måling av tall, hvorfor må det være så mye kav og brukes så mye tid, og ikke minst penger, på dette?

Om ikke annet kunne de funnet på noen nye og mer spennende grener. På de nye youghurtbegrene til Tine har de introdusert noe som ser ut som en kjekk vri.
Skiskyttere som skyter på skihoppere.
DET hadde vært noe, det hadde dessuten vært en effektiv måte å bli kvitt disse irriterende idrettsutøverne på. Videreutvikler man denne ide'en litt vil man til slutt ende opp med bare Ole Einar Bjørndalen, og han er vel såpass opp i årene at han skal pensjonere seg snart, så er man kvitt hele problemet med disse forkavede spradebassene.

Når det kommer til sport kan jeg strekke meg til å se på Golden Goal, men der går også grensen.


Har man det litt mindre travelt kan man kikke ned i isen, og der kan man faktisk oppdage mye rart, som her, en hane, kanskje to.