Ringenes herre

Jeg har i løpet av de siste ukene/månedene hørt gjennom de tre lydbøkene i denne triologien, og dessuten sett de tre filmene, igjen, for jeg har sett dem før. Første gang må jeg vel si de var en stor, forvirrende skuffelse, jeg skjønte lite av dem, det var stort sett bare stygge orker, slag og slåssing jeg satt igjen med av inntrykk etter å ha sett filmene.

Nå har jeg altså først pløyet meg gjennom historien.

Jeg må vel si at jeg synes den var unødvendig lang og komplisert, og inneholder ekstremt mange personer det er vanskelig å få oversikt over. Beskrivelsene er dessuten ofte lange og til dels uinteressante. Historien er definitivt godt kommet på, men man kunne kanskje begrenset antall ord når man skulle skrive den ned?

Alven Legolas

De fleste kjenner vel historien, hvor hobbiten Frodo sammen med tre andre hobbiter, trollmannen Gandalf, alven Legolas, mennene Aragorn, Boromir og dvergen Gimli legger ut på en reise hvor målet er å tilintetgjøre trolldomsringen som den onde makten Sauron en gang mistet og nå er ute etter å få igjen. Han sender sine svarte ryttere ut for å få tilbake ringen, trollmannen Saruman er med på den ondes side, de bygger opp en enorm hær av orker, som er et slags troll eller monster de bruker som soldater, og ellers er det ikke mangel på andre vesener man helst ikke ønsker å treffe alene i en mørk bakgate, det blir en slitsom tur med større utfordringer enn hva vanlig er..

Det er ikke tvil om at det er en fascinerende historie, og filmatiseringen er svært imponerende, jeg fatter egentlig ikke at noen våget å gå i gang med dette prosjektet. Man kan undre seg over hvordan de har klart å gjennomføre de enorme slagscenene, og de flotte byggverkene ser virkelige ut, selv om de selvsagt ikke er det. Noe ble dog bygget, som byen Edoras, hvor kong Theoden holdt til.

Noe jeg reagerte på da jeg hørte boken var de idiotiske navnene i den norske oversettelsen. Hvorfor var Bilbo Sekker fra Hobbiten nå blitt til Bilbo Lommelun, og landsbyen heter Hobsyssel, elven Brennvina og i Bukkaborg bor det også hobbiter. Ellers hadde de heldigvis beholdt mange av de opprinnelige navnene, med unntak av det idiotiske Vidvandre, som var det navnet de brukte på Aragorn før hans identitet ble kjent. Ellers synes jeg de originale navnene som Gandalf, Legolas, Aragorn, Arwen, Elrond osv. er mye bedre og passer bedre til historien. 

Aragorn

Når det gjelder filmen har de også vært svært dyktige til å finne skuespillere som passer til rollene. Den vakre alven Legolas spilles av Orlando Bloom, kongen Aragorn spilles av Viggo Mortensen, og fremstår som noe som kan minne om en Jesus-skikkelse. Trollmannen Gandalf spilles av Ian McKellen, man skulle egentlig håpe han ville fortsette å være Gandalf, verden trenger en som ham.

Arwen spilles av Liv Taylor, som er usedvanlig vakker og en prektig alv som blir Aragorns kone.

Alven Arwen

Det er alltid frustrerende når bokens historie ikke stemmer overens med filmen. I denne historien er det ikke til å unngå at noe må utelates, som Tom Bombadill, og også slutten, hvor man hopper over det som har skjedd i Hobbsyssel under den onde tiden hvor Saurons makt har fått spre seg i hele landet. Ellers er det en del mindre endringer og en del utelatelser, men det meste er med, og det meste er i henhold til boken.

Skal du se disse filmene så er det nok lurt å lese boken først, for å få den hele og fulle historien.

Ellers vil mye gå deg hus forbi, og det blir mye å forholde seg til på kort tid.

Det er jo en kamp mellom det gode og det onde dette, hvor samhold, vennskap, tapperhet og oppofrelse er viktig for at det onde skal kunne overvinnes. Men det er også kamp på blodig alvor, hvor man må ty til harde og voldelige midler for å drive det onde tilbake. Kanskje noe å tenke på det gamle ordtaket: ondt skal ondt fordrive, i vår tid hvor man er så opptatt av rettighetene til kriminelle og andre som vil oss vondt, hvor man selv lar seg ofre for å fremstå som prektig og god, mens ondskapen vinner stadig sterkere innpass og ødelegger oss.

Trollmannen Gandalf, man skulle hatt en bestefar som ham!

Dora Carrington

Historien er full av interessante personligheter, vi får ofte høre deres historie, men de interessante personlighetene er nesten alltid menn.

Fordi bare menn er interessante personligheter, eller fordi kvinnene alltid har måttet stå i skyggen?

Kvinner står ennå skyggen, ikke nok med det, vi beveger oss inn i en tid da kvinner atter skal skjules, bak gevanter av sort tøy, det er til å grine av.

Men heldigvis finnes det også interessante kvinnepersonligheter i historien, en av disse het Dora Carrington.



Jeg så en film om hennes spesielle liv for noen år siden, jeg har sett filmen flere ganger, og anbefaler den på det varmeste, den heter rett og slett Carrington.

Ikke bare er det en fengende historie, det er også en sann historie.

Dora Carrington, som gikk under navnet Carrington, var maler, og ganske eksentrisk.
Hun levde på begynnelsen av 1900-tallet, og kobles til Bloomsbury-gruppen, en kontroversiell gruppe som omfattet forfattere, kunstnere, intellektuelle og kritikere, som holdt uformelle diskusjoner, mange av gruppens medlemmer er blitt kjent hver for seg, som f.eks.Virginia Wolf.

Carrington gikk sine egne veier, klippet håret slik hun selv ville ha det, og kledde seg som hun selv ønsket. Hennes livs kjærlighet ble den like eksentriske forfatteren Lytton Strachey, som var homofil. Et underlig samliv fulgte, hvor hun levde sammen med mannen hun elsket, samtidig som de begge hadde sine kjærlighetshistorier hver for seg, og Carrington giftet seg også.

Men likevel var det Lytton Strachey hun delte mesteparten av sitt liv med.



Carrington malte, men gjorde lite for å gjøre sin kunst kjent, hun signerte knapt bildene sine, og er først i seinere år blitt anerkjent som en av de store kunstnerne fra denne tiden.

Hun må ha hatt et spesiell personlighet, for flere forfattere har brukt henne som modell i sine romaner, som D.H. Lawrences Women in Love (som Minette Darrington); Wyndham Lewis’ The Apes of God (som Betty Blythe); Rosamund Lehmanns The Weather in the Streets (som Anna Corey); og Aldous Huxley’s Chrome Yellow (som Mary Bracegirdle)



I 1931 ble Lytton Strachey alvorlig syk, men legene klarer ikke å finne en diagnose, det viser seg i ettertid at han dør av kreft.

Han dør etter 17 års samliv med Carrington.
Carrington er utrøstelig, og begår selvmord ved å skyte seg selv, bare 38 år gammel.



Man finner lite bilder av Carrington på nettet, her er et bilde fra filmen Carrington, hvor Emma Thompson spiller rollen som Carrington.

Siderhusreglene.

For tiden leser jeg boken, OG ser filmen "Siderhusreglene". Kanskje en noe uortodoks måte å gjøre ting på, men det ble nå en gang sånn.

Jeg er ikke kommet så langt i boken, men filmen har jeg nettopp sett ferdig, så her kommer en liten filmanmeldelse.

John Irving har skrevet "Siderhusreglene", som er historien om Homer Wells som vokser opp på barnehjemmet St. Cloud's i Maine, rundt 2. verdenskrig.
Stedet drives av den oppofrende og sympatiske legen Larch, og to pleiere. Kvinner kommer til Larch for å føde, og etterlater sine barn på barnehjemmet, eller de får utført illegale aborter der. Alternativet er at de får dem utført andre steder, med de konsekvensene det ofte innebærer.

Homer Wells blir bortadoptert flere ganger, men tilfeldighetene bringer ham stadig tilbake til barnehjemmet, hvor han til slutt vokser opp, og går i lære hos Larch. Han tar imot barn, men nekter å utføre aborter, selv om han læres opp også i det.

Som ung mann forlater han barnehjemmet mot Larch sin vilje, og ender opp som epleplukker på en farm, hvor han bor sammen med de andre epleplukkerne, som alle er svarte, og ikke kan lese.

Som Larch sier; "I think we have lost him to the world"

Tittelen "Siderhusreglene" kommer av et oppslag på veggen i huset epleplukkerne bor, som forteller hva de ikke har lov til å gjøre. Men hva hjelper det, for de som ikke kan lese, og hvorfor bry seg om regler andre lager, og som de selv slipper å følge?

Homer opplever livets gleder og sorger i sitt nye liv, og får nye erfaringer og opplevelser.

Jeg bør vel ikke fortelle hele handlingen...

Jeg likte filmen svært godt, gode skuespillere, et godt manus og en fin historie gjør sitt til at denne filmen er vel verdt å se.

Filmen fikk 7 Oscarnominasjoner, og vant to.

Og jeg har en sterk mistanke om at boken også er verdt å lese, det er detaljer der som ikke kommer frem i filmen, så bortkastet er det ikke.

Jeg får avslutte med Dr. Larch sin vanlige godnatthilsen:

"Goodnight, you princes of Maine, you kings of New England!"