Og vi gratulerer....

IRAN!

med plassen i FNs panel for kvinners rettigheter.

Vel fortjent kan Iran nå, dagen før kvinnedagen, (kunne det ha klaffet bedre?), stolt innta sin plass i dette viktige kvinnepanelet.

Nå regner vi med at det skal bli fart i sakene, Iran er landet sitt som vet å kjempe for kvinners rettigheter, så det er ytterst fortjent at de nå kan få vise hva de kan få til, forventningene er skyhøye, men vi regner ikke med å bli skuffet.

Fra før kjenner vi til at Saudi-Arabia allerede er valgt inn i ledelsen for FNs nye organisasjon for ivaretakelse av kvinners rettigheter. Der får Iran en flott partner de kan samarbeide med, vi setter utrolig stor pris på at FN vet å finne slike gode bidragsytere til dette viktige panelet.

Verdens kvinner har mye å være taknemlig for, og vi kan nå tre inn i kvinndagen vel vitende om at våre interesser vil bli ivaretatt.

Det er rett og slett en deilig dag.

Og kan jeg få tipse om en sak man kan begynne med som en liten start?

Hva med å finne ut hvor de 200 millioner manglende kvinnene ble av?

Skulle vel ikke være for mye bry å nøste opp i dette vel?

Det er dårlige tider for diktatorer..

Det er ikke bare bare å være diktator i disse dager. Mange av disse kyniske despotene, som har stjålet makt og skruppelløst undertrykket befolkningen i landet de hersker over, har tøffe tider.

Vi unner dem det.

Først ute var Tunisia, der stakk landets leder med halen mellom beina så raskt at vi rakk ikke engang å få med oss navnet, men han het visstnok Zine El Abidine Ben Ali. Nestemann ut til å svette og slite med nattesøvnen var Hosni Mobarak i Egypt. Han var standhaftig og holdt ut en stund, men til slutt slengte han inn håndkleet, og trakk seg tilbake med alle milliardene sine, som han hadde lurt unna i sin tid som selvutnevnt leder for landet.

Nå er det vår gamle venn Muammar Ghadaffi som sliter. Mannen med de fjonge kjolene, og de snodige hattene, han prøver å overbevise folket om at han er elsket, men han tror det vel knapt selv, i så fall er han ganske alene om det.

Det er merkelig å se Vgs oversikt over landene hvor det er begynnende opprør. Jemen, Iran, Bahrain, Algerie, Jordan og Kuwait er landene det nå er mest motstand i, men men også i Marokko, Sudan, Syria, Libanon og Irak har det begynt å ulme.

Alle disse landene har noe til felles, de er muslimske land som ikke er demokratiske.

Det er ett bitte lite land midt inni alt dette som ikke opplever opptøyer og bråk. Det er ett land som allerede er det vi håper at de andre skal bli, nemlig et fritt, velfungerende demokrati, og det er ett land i dette området både media og mange av våre landsmenn elsker å hate, og ikke minst demonstrere hyppig imot, nemlig Israel.

For det er det eneste velfungerende landet i Midtøsten som får all vår pepper, all vår oppmerksomhet, alt vårt sinne og all vår kritikk, mens det begås grusomme og groteske overgrep mot befolkningen i mange av de andre landene i området, som vi aldri har leet på et øyenbryn eller løftet en fingeren for å protestere på, for ikke snakke om aldri marsjerer mannsterke i demonstrasjoner for å vise vår avsky imot.

Hvor underlig det enn kan virke. Hvor er Blitz når man trenger dem??

Hvordan dette skal ende er dog et åpent spørsmål. Det er lett å rive ned, men så skal det bygges opp igjen, og helst bli stødig og stabilt, og demokratisk, DET er langt fra like enkelt.

Spesielt er jeg bekymret for hva resultatet vil bli i det relativt moderate Egypt, som har det sterke «muslimske brorskap» å hanskes med, som helt klart er lysten på makt, og langt ifra er lysten på demokrati.

Iran derimot kan ikke bli så mye verre. Folket der levde i et et relativt vestlig demokrati frem til deres revolusjon da de kvittet seg med den da forhatte sjahen, som jeg vil tro mange angrer på nå, når man ser hva de endte opp med, så om de nå klarer å kvitte seg med sin lille despot og prestestyret, kan de neppe få det annet enn bedre.

Midt oppi alt dette er det litt komikk og. Noe uventet vil jeg tro for OL-komiteen i London 2012, som syntes de hadde gjort en flott jobb med å lage en logo, spør du meg var den grusom, men det er nå meg. Billig var den ikke heller, 4 millioner kostet det å «utvikle» dette merkelige symbolet.

Men tror du ikke sjefen for Irans olympiske komité, Mohammad Aliabadi klarte å lese et genialt budskap ut av den logoen?

Jepp! Dette er et sionistisk symbol!! Jødene er frempå igjen altså, de sniker seg inn overalt. Tar man fantasien, og antagelig en rekke fargerike og morsomme tabletter til hjelp, klarer man visst å lese SION ut av denne:

«Dessverre er vi vitne til at den kommende olympiaden står overfor en alvorlig utfordring. Dette er gjort av rasistisk ånd, har Aliabadi uttrykt i et brev til leder av Den internasjonale olympiske komité, Jacques Rogge.

Iraneren mener logoen staver ordet «ZION», et bibelsk begrep som ofte referer til byen Jerusalem.

Bruken av ordet Zion av OL-logoens designer, er en ekkel handling, fortsetter Aliabadi. Han mener logoen kan påvirke deltakelsen til flere land og at Rogge må agere raskt.»

Joda, det ER lov til å le..

Et velkomment virus

I august 2010 startet Iran opp sine atomreaktorer, med russernes hjelp.

Verden lurte på hva Israel ville gjøre for å hindre dette, ville de prøve å bombe som de gjorde i Irak, og som hindret Saddam i å få atomvåpen?

Noen droner traff reaktorene, men det helt store skjedde ikke, trodde vi.

Men hjernekraft er ofte bedre enn muskelkraft, israelerne er som alltid ellers et hakk eller ti foran de fleste andre, for det viste seg etterhvert at Irans atomprogram var blitt utsatt for tidenes mest avanserte datavirus, Stuxnet.

Man antar at viruset er produsert av Unit 8200 innenfor Israels militære etteretningstjeneste. Denne enheten har de siste 20 år rekruttert et stort antall datahackere, som har fått bruke sine evner til noe kreativt.

Viruset er så avansert at man har aldri sett maken. 

Det er bekreftet at viruset har ødelagt over 1000 sentrifuger ved et atomanlegg i Natanz og det har ført til utsettelser ved atomreaktoren i Busher. Viruset får uransentrifugene til å øke og redusere omdreiningshastigheten, som fører til overopphetinger og av og til også eksplosjoner.

Det er også ting som tyder på at viruset har infiltrert det iranske flyvåpenets radaranlegg, så operatørene ser falske ekko. Det er dessuten påført skade på andre militære dataanlegg.

Høstøvelsen til revolusjonsgarden ble nærmest en katastrofe, med den ene militære fiaskoen etter den andre, og stadig oppdages nye typer skader som Stuxnet har forårsaket.

Israel må ha hatt hemmelige agenter inne i Irans anlegg for å plante dette viruset. Viruset sprer seg av seg selv, sletter sine spor så maskinen virker virusfri, og tar seg med ujevne mellomrom en lengre pause, så virusbekjemperne får en følelse av at nå er viruset borte.

Men så gjenoppstår viruset i en ny variant, og retter sine angrep mot nye områder.

Det har vært spekulert i hvem som står bak viruset, selv om Israel var sterkt mistenkt.

Men nå må man vel kunne si at det er bekreftet, da Israels visestatsminister uttalte: «Israel har nylig vunnet en formidabel delseier over den iranske atombomben. I en topphemmelig «krig».

Iran er for tiden ikke i stand til å bygge noen atombombe på egen hånd. Når det gjelder Irans fremtidige muligheter til å bygge sin egen atombombe, snakker vi nå om en tidsramme innenfor omtrent de tre kommende årene»

Inntil nylig var det snakk om tre måneder.

Så nå er det bare å hindre at Iran får kjøpt atombomber av andre, som f.eks Nord-Korea.

Kilde: Dagenmagazinet 14.01.2011

vg

Hva skjer i Iran, og hvorfor får vi ikke høre om det?

På utenlandske nettsider kan man lese om dramatikk i midtøsten som man merkelig nok ikke finner noe om i norske aviser.

Den 21. august skal reaktorene til Irans atomkraftverk startes opp, med russernes hjelp. Russerne hadde lovet at de skulle vente med oppstart, men har nå tydeligvis skiftet mening.
Er reaktorene først startet opp, kan man ikke lenger stanse dem utenfra, uten å risikere radioaktive utslipp som er til fare for menneskene i området. Derfor er det god grunn til å tro at noe snart vil gjøres for å hindre Iran fra å få i gang sitt atomkraftverk, som vil gi dem økte muligheter til å utvikle atomvåpen.

Den 1. august ble reaktoren truffet av tre droner, som man ennå ikke er sikker på hvor kom ifra. Og i dag skjøt Iran sannsynligvis ned ett av sine egne fly, det er nervøs stemning der nede nå, noe er på gang, Israel kan neppe sitte og se på at Iran kommer et skritt videre i sin jakt på atomvåpen.

Den dagen Iran får atomvåpen blir situasjonen i området enda mer spent og enda mer farlig, Iran har en mann ved makten man ikke på noen måte kan stole på, dette kan bli en selvmordsbombe man aldri før har sett maken til.

For Israel skal jo utslettes, det er det stor enighet om blant flere av landets naboland, men hvordan utslette Israel, uten også å ramme naboene?

Et land som steiner sine kvinner, er troende til hva som helst.

Iran er et merkelig land.

Lenge var det et moderne og vestlig inspirert land, men ledet av en diktatorisk sjah som ikke behandlet befolkningen i landet bra. Revolusjon med folkelig støtte fjernet sjahen, men den som tok over var Ayatollah Khommeini, og han innførte islamske reformer og ledet landet i anti-vestlig retning.

Nå ledes landet av Mahmoud Ahmadinejad.
Etter valget i fjor var det store opptøyer, for folket mente av «valgseieren» til MA var på grunn av juks. Men det knallharde iranske styret klarte å slå ned opprøret, til tross for enorme demonstrasjoner i gatene, og helt tydelig et stort ønske om et annet styre.

For tiden er Iran atter i media fordi de har dømt en kvinne til steining. For utroskap.
Saken er tragisk, straffemetoden er barbarisk, dette er sharia i praksis, dette er hva islam sier er den rette straffen for en kvinne som har vært utro. Eller er beskyldt for å ha vært utro, eller er blitt voldtatt. For om en kvinne hevder seg voldtatt, trenger hun 4 vitner på at det hun hevder er sant, om ikke risikerer hun selv straff for utukt.

Men mens Irans gode herrer sitter på sin høye hest, og dømmer kvinner til bestialske straffer, for noe man i normale land ikke ser på som en forbrytelse, så søker de samme herrer etter prostituerte. For pilgrimene må jo ha noe å more seg med må vite.
Man kaller det bare ved et annet navn, så er saken grei. For det geniale er at islam tillater midlertidige giftermål. Man kan være gift i timer, dager eller uker.

«Et tegn på det er nyheten om at en kjent helligdom over den 8. imam, Reza, søker kvinner i alderen 12 til 35 år til kortvarige ekteskap for å glede pilgrimene som er på reise langt borte fra familien. De religiøse trenger trøst og glede, og kan kjøpe seg en kone fra fem timer til maks 19 dager.»

Så ønsker du deg en 12 år gammel kone i 4 dager, intet problem, det tillater nemlig sharia.

Samtidig kan man lese at en sekt som ønsker å fremskynde endetiden får stadig mer makt i Iran, blant annet skal presidenten tilhøre denne sekten.

De venter på gjenkomsten til den 12. imam, problemet er at denne imamen skal komme til Jerusalem, og der bor det jo jøder, så de må først fjernes.
Og driver man en endetidssekt så vet man vel hvordan det bør gjøres. Ikke rart Iran prøver å skaffe seg atomvåpen.

Det triste med Iran er at folket er kneblet av dette motbydelige lederskapet. Litt tilfeldig ble vi tidligere i år kjent med tre iranere som tilfeldigvis krysset vår vei. Vi inviterte de til middag, og de var svært hyggelige mennesker som har invitert oss så mange ganger til Iran nå, at det nesten er flaut ikke å ha reist dit ennå.

Og det de hevdet var at ingen av dem regnet seg som muslimer, selv om de utad måtte late som de var det. Irans nedtur begynte da landet ble «angrepet av islam» som de kalte det, og jeg unner virkelig våre iranske venner å slippe ut av det fengselet de er havnet i, helt uten å ha gjort noe som helst galt, de er bare så uheldige å bo i et land med feil styre.

Nylig hørte jeg et foredrag, hvor foredragsholderen, som virket som han var en svært bereist mann, anbefalte på det sterkeste å reise til Iran, for aldri noe sted var han blitt bedre mottatt og mer hjertelig behandlet på sine mange turer.

Det gjør jeg gjerne, iranerne må bare gjøre alt de kan for å få fjernet sin motbydelige president og hans menn først. Jeg ønsker ikke å havne samme sted som de tre uheldige amerikanske fotturistene, og som nå har sittet et år i fengsel i Iran.

Og til slutt det mest absurde: Iran er valgt inn i FN-kommisjon for kvinners rettigheter. Neida, det er ikke 1. april, det er bare den sinnsyke og absurde verden, hvor FN er i ferd med å miste sin siste rest av troverdighet.

En hyggelig aften.

Tilfeldighetenes veier er uransakelige. Denne uken førte de til at vi, noe uventet, inviterte tre iranske herremenn på besøk på fredagskvelden, til pizza med noko attåt.

Det ble en svært hyggelig og ganske selsom opplevelse.
Vi var jo i utgangspunktet fordomsfullt forberedt på at iranere kunne være litt sære i kosten, det viste seg å være ganske så feil, disse karene hadde som filosofi at alt som rører seg kan spises. Men de bedyret at katten vår skulle de ikke prøve seg på..

Hva vet vi egentlig om Iran? Lite, fant vi ut når vi begynte å tenke oss om.
Vi har jo hørt om Ayatolla Khomeini og Ahmadjinejad, men er de representative for den typiske iraner?
Tydeligvis ikke og langt derifra. Da presidentens navn ble nevnt av den ene, brøt det ut noen voldsomme grimaser i ansiktet på en av de andre, det var ikke vanskelig å se at den mannen stod ikke høyt i kurs.
Synet deres på USA var mer moderat enn det man finner i en hvilken som helst norsk avis, på en god dag, og vi fikk ikke akkurat inntrykk av at de hadde som mål å utslette staten Israel heller.

Det kom tydelig fram at var det noe iranere flest var eksperter på, så var det å omgå diktatorenes mange påbud og regler. Sympati med lederskapet stakk ikke dypt hos den jevne iraner, de følte seg på ingen måte på linje med sine ledere, de er frihetselskende persere først og fremst, og svært stolte av sin kultur.

Nedturen begynte «da islam angrep dem» som de kalte det. Jeg har stor sympati med det iranske folket som lever under et regelverk de forakter, som ønsker seg demokrati uten blodbad, og som modig demonstrerer i hundretusenvis i gatene med livet som innsats, fordi de kjemper for den friheten vi tar som en selvfølge.

Vel den er ingen selvfølge. Iranerne ba ikke om å komme i den situasjonen de er, de har ikke ønsket eller valgt de lederne de har. Og vi kunne kanskje bruke litt mer energi på å sympatisere med mennesker som kjemper for sin frihet uten vold og terror, og vise litt mindre sympati og forståelse for de som krenkes av griser, tegninger, synlig hår og kvinners frihet.


Rød, hvit og grønn frihet.