Pat Condell.. igjen.

Noen får bare sagt det, Pat Condell er en av dem.

Her er hans siste monolog, verdt å høre:



Vil man ha norsk oversettelse kan man finne det her.

Her er hele teksten:

"«Dagens Europa er et lysende eksempel for hele verden på hvordan man pisser i sitt eget drikkevann. Over hele kontinentet vedtas lover for å kvele ytringsfriheten og folk kriminaliseres for å si det de mener. Senere denne måneden vil Elisabeth Sabaditsch-Wolff stilles for retten anklaget for å ha rakket ned på religiøse lærdommer, en tiltale som kommer rett ut av inkvisisjonen. Hennes forbrytelse? Å peke på det avsnittet i Koranen som gir en mann lov til å slå sin kone. For dette risikerer hun tre års fengsel. Velkommen til et rettssystem av eurabeisk merke.


Ellers hører jeg at noen nederlandske politikere er bekymret for sitt lands internasjonale omdømme nå som Frihetspartiet er med og styrer. Vel, de burde ikke bekymre seg. Landets rykte kunne ikke være noe dårligere enn det er akkurat nå, takket være dem, og takket være den uloven som får landets mest populære politiker trukket for retten som en forbryter for å ha fortalt sannheten, fremfor et kollegium av klart partiske dommere som siden har vist seg ute av stand til å iscenesette en Stjernekammer-lignende rettssak fordi de ikke har tilstrekkelig klokskap eller selvdisiplin til å holde partiskheten deres for seg selv.

I samme øyeblikk som verdens øyne var rettet mot Nederlands rettssystem viste de skurkene av noen dommere i Amsterdam hva de var gode for, og gav en så strålende oppvisning i ynkelig inkompetanse og partiskhet at saken måtte stanses. Klart mer opptatt av ideologi enn rettferdighet som de er, har de vist seg uegnede til å dømme selv i et babyshow. En av dem var til og med så frekk å beskylde Wilders for å undergrave domstolene, men de trenger ærlig talt ikke hans hjelp når de selv er så flinke til å undergrave ikke bare hele det nederlandske rettssystemet, men den vestlige sivilisasjonens selve grunnvoller.

Aktoratet ønsker ikke å gå videre. De sier at det ikke finnes noen tiltalepunkter, men dommerne kjører likevel på med en ny sak fordi de er fast bestemte på å få has på denne fyren. For hensikten med denne saken var aldri å dømme upartisk, ei heller den i Østerrike. Hensikten er å bringe folk til taushet ved å statuere et eksempel, ved å vise alle andre at de også vil bli behandlet som simple forbrytere hvis de våger å uttrykke en negativ oppfatning om verdens mest tilbakestående, intolerante og voldelige religion. Så langt er vi kommet i dagens Europa. Det virker som en levning etter Sovjetunionen. Jeg er overrasket over at de ikke har prøvd å sperre Wilders inne i et mentalsykehus. Kanskje det kommer senere.

Hva verre er, ganske mye verre også, er at vi må nøye oss ikke bare med skurker som dommere og lovgivere uten ryggrad, men også med late og partiske journalister som ødelegger språket for å undertrykke sannheten, og som bakvasker enhver som står opp for vestlige verdier som «høyreekstrem», som en fascist, en hatspreder, en rasist - hvilket er det «høyreekstrem» betyr.

Sannheten er at venstresiden langt på vei er de nye høyreekstreme i dagens Europa. Og dette kommer mest brutalt til uttrykk her i Storbritannia med det oppsopet av antidemokratiske kulturelle selvhatere, relativister, kvisete studenter, islamister, antisemitter og ekstreme venstrefascister som utgjør organisasjonen med det ironiske navnet Unite Against Fascism hvis foretrukne taktikk er å øve vold mot fredelige demonstrasjoner de ikke er enige i som en gjeng støvelkledde nazi-forbrytere, fordi de er redd for ytringsfriheten og de vet at de forsvarer noe som ikke kan forsvares. Sammen mot fascismen, men ikke den religiøse fascismen, for det kunne fornærme fascistene. Best å ikke tenke på det en gang.

Men slapp av. Dere trenger ikke å skamme dere, som om dere visste hva det er, for vi andre er i ferd med å gjøre det for dere, med renter. Og disse tingene skjer over hele Europa nå. Enhver som arrangerer en fredelig demonstrasjon til støtte for demokratiet eller vestlige verdier kan forvente å bli fysisk angrepet av gjenger av disse voldelige, selvrettferdige nautene som skylder sin frihet til andre menneskers vilje til å forsvare den, men som selv ikke er i stand til å klare annet enn å undertrykke den legitime uenigheten. Du verden, så progressivt. Disse folkene er selvsagt ikke antifascister i det hele tatt, er de vel? De er imot friheten. Mot den frie tanken, mot ytringsfriheten, og mot alle andre friheter, bortsett fra friheten til penger fra staten. Venstrefolk og islamister har en felles sans for ytelser fra et samfunn de foregir å forakte, så de står sammen i hykleriet, foruten intoleransen, ignoransen, dumheten og hatet.

Multikulturalismen i Europa har grunnstøtt, noe alle nylige valgresultater har vist. Selv politikerne innrømmer det nå. Noen klamrer seg fortsatt fast til den, slik folk i Sovjet klamret seg til kommunismens illusjon, men det er slutt, og disse rettsfarsene og denne gatevolden er symptomer på dens dødsrykninger. Det er desperate handlinger fra desperate personer som har gått seg fullstendig vill. Å kriminalisere meninger er å innrømme åpent at lovgiverne har mistet kontrollen og skapt en situasjon de ikke kan hanskes med. Men det er sånn som skjer når folk aldri blir spurt om hva de mener, og de blir ignorert når de sier det likevel.

Vel, nå kan det ikke ignoreres lenger, og det vil ikke bli ignorert. Uansett hva som skjer under disse to rettssakene, er dette bare begynnelsen. Ånden er ute av flasken i Europa, og ingen multikulturell mangfoldsfascist vil klare å putte den tilbake igjen. Det er allerede tusenvis av mennesker som hever stemmen og sier sin mening rett ut i opposisjon til den ubarmhjertige islamiseringen av vårt samfunn, og snart kommer det til å bli millioner av dem. Folk som har fått nok av politisk korrekthet, av å bli fortalt hva de har lov til å tenke og si, av å bli fortalt at de må respektere en religion som ikke respekterer noen som helst.

Og etterhvert som de snakker finner de ut at de ikke er alene, og at de faktisk ikke er fascister eller hatspredere eller rasister i det hele tatt, til tross for det de gjentatte ganger er blitt fortalt av en feig og uhederlig presse. Og i likhet med mange av disse menneskene er jeg imot islam av den enkle grunn at islam er imot meg og alt jeg står for. Jeg bryr meg ikke om hva muslimer eller noen andre synes om det, ei heller bør jeg være nødt til det.

Etter min mening er islams avskyelige behandling av kvinner en forbrytelse mot menneskeheten, intet mindre. Det er ett tusen prosent galt, det finnes ingen gråsone, det er samvittighetsløst og utilgivelig, og det forgifter hele verden. Det er ikke annerledes eller relativt, det er tilbakestående og usivilisert. Det finnes ingen unnskyldning for det, og ingen unnskyldning for å forsvare det.

Dette er er min svært sterke mening, du kan være uenig, og du har rett til å være det, akkurat som jeg har rett til å si det jeg sier, og insisterer på retten til å si det så åpent, så ofte og så høyt jeg vil, og enhver som velger å la seg krenke kan dra til helvete for min del, med all respekt, særlig der borte i den islamske republikken Østerrike.

Å innskrenke ytringsfriheten er som å skattlegge luft. Ingen har rett til å gjøre det, uansett hvem de er eller tror at de er, hva slags fancy merke de bærer, eller hvilken hellig bok de holder i sine ekle små hender. Så de kan vedta så mange lover de har lyst til, og de kan feste dem alle til hverandre i en papirlenke hvis de vil, eller heise dem opp som flagg på alle moskeenes minareter.

Disse lovene vil bli bekjempet, og de vil bli omgjort fordi det er de ettergivende feigingenes lover hvis råtne multikulturelle løgn snart ikke vil være annet enn en pinlig historisk plett, og jo før jo bedre, hvis jeg får lov til å si det.

Fred. Det hadde vært noe.»

Dårlige venner og gode fiender.

For en ukes tid siden ble det stor ståhei, da TV2 «avslørte» at USA hadde drevet det man kalte «hemmelig overvåking»her til lands.
De hadde gjort det overgrepet det er, å prøve å finne ut hvem de var, personene som stod med hatske tilrop, kastet stein, eller på annen måte viste sin avsky eller sitt hat mot våre allierte, og redningsmenn under krigen, USA.

Skrekk og gru for noen uhyrligheter! Tenk at de tok bilde av demonstrantene på åpen gate, og registrerte hvem de var!

«Alle» (med unntak av meg tydeligvis) har reagert med sjokk og vantro på dette, kan man høre og lese. Man trives best i flokk må vite.

Så var det en reportasje på nrk sist lørdag, en «avsløring», angående imamer sendt fra Iran, og som oppfordrer til hat og vold mot vesten via moskeer i Norge.
Hvorfor er jeg ikke forundret over reaksjonene på denne avsløringen?
Selvsagt fordi vi alle må forstå at man ennå ikke er kommet over sjokket fra den forrige avsløringen, her kommer de på løpende bånd, i et tempo som gjør at man mister munn og mæle, og ikke gjenvinner det før neste store avsløring avdekkes.

For hvilke andre grunner kan det være til den store TAUSHETEN?

For å sitere Ragnar Ulstein:

«Av Oslo’s 73 ambassadar er det to som er mål for ein velkjent fredselskande flokk i Oslo. Dei to er ikkje ambassadane til Iran eller Sudan, ikkje Cuba og Sri Lanka, ikkje Kina og Russland. Eller Venezuela og Syria. Dei utvalde mål er ambassadane til to demokratiske statar, den amerikanske og den israelske ambassade.
Mellom ambassadane som det er fredfullt rundt, er dei som representerer ein aller annan type diktatur. Av grunnar som kan vere vanskeleg å forstå, marsjerer demonstrantar sjeldan mot ambassadar til land som Kina, der årets nobelprisvinnar sit i fengsel, eller mot Iran som praktiserer dødsstraff med steining, eller Egypt, der dei kristne kopterar blir forfølgde. Nei, den vanlege løypa går mot USA-ambassaden eller den israelske. Slik har protestflokken halde på i mange år.
Folkemordet i Sudan, som har gått føre seg i år etter år, har ikkje skapt trengsel framfor Sudans ambassade, okkupasjonen av Tibet heller ikkje framfor Kinas ambassade, ikkje den russiske framferd i Tsjetjenia, mot Russlands ambassade. Cubas overgrep i mannsaldrar mot opposisjonelle har ikkje drege protestungdommen til Cubas ambassade.
Verda er stor og her skjer hyppige overgrep i regi av despotiske styresmakter. At Iran held fram å dømme folk til døden ved steining, for at dei skal dø sakte, og at presidenten erklærer at staten Israel skal utslettast, fører ikkje til samanstimling framfor den iranske ambassade.
For demonstrasjonsgjengen er løypene til USA’s og Israels ambassader velbrukte. Det er så å seie normalen. Normalt også at NRK grundig dekker demonstrasjonane Det er ei slags symbiose. Ikkje slik at den eine – NRK – lever av den andre, men at NRK sørger for publisiteten for dei på gata, og held dei i live, og til gjengjeld får ferskt stoff til sendingane sine.

I 1930-åra, da Hitler og Stalin kvar for seg hadde planar for sitt Europa, vart Storbritannia sett på som den sterkaste hindring. Derfor demonstrerte forvirra fredselskande ungdom fram for britiske ambassadar. Der var dessverre ingen israelsk ambassade då, men der var jødar i Europa, som det også fanst planar for. Utan å ha staten Israels ”brotsverk” som påskot vart som alle veit, og mange har gløymt, 6 milllionar jødar til slutt drivne i døden.
I dag skjuler antisemitten seg som kritikar av Israel, derfor er løypa til Israels ambassade uvanleg hardtrakka
Det er betente tider.
Det kan tenkjast at midt i denne profesjonelt rasande protestflokken ved dei to ambassadane skjuler det seg ein og annan terrorist som vil observere sitt mål. Det er vel slike den amerikanske ambassaden gjennom sine lokalkjente norske expolitifolk ser etter. Ambassaden har god grunn. Al Quaidas folk sprengde i 7. august 1998 dei to amerikanske ambassadane i Kenya og Tanzania i lufta, med store tap av menneskeliv.
Oslo’s demonstrasjonsgjeng - er gamle kjente for amerikanarane og for oss, takka vere norsk fjernsyn..
Alle aviser veit kva folk ambassaden er på vakt mot., NRK’s dyktige medarbeidarar veit det. Utanriksminister Jonas Gahr Støre veit, NUPI-direktør Jan Egeland veit. Men alle let som dei ikkje veit, og er sjokkerte.
Dette er i sanning betente tider..
Som tidene var i 1930-åra. Ikkje så få av dei som då skulle vite, skapte tvert om mistru til Storbritannia, den makt som skulle berge oss om vi kom i ulykke. Nå er USA i førarstolen, og har lenge vore det fremste terrormål. Men USA, som ein flokk nordmenn elskar å hate, er den makt som skal berge oss, om landet vårt på nytt kjem i nød.
Ragnar Ulstein»

Nei ingen grunn til uro, har man bare styr på vennene sine, trenger man da ikke bekymre seg for hva ens fiender holder på med.

Og, før jeg glemmer det: Vi må jo huske å gratulere Saudi-Arabia med deres plass i ledelsen for FNs nye organisasjon for ivaretakelse av kvinners rettigheter.

Det var fortjent, nå er vi alle beroliget over at kvinners rettigheter vil bli ivaretatt som seg hør og bør verden over.

Lykke til med jobben, vi har tillit til dere!!

Når man har en hyggelig sjef....

..er det aldri trist å gå på jobb.

Jeg har en hyggelig sjef, og jeg har hatt den samme hyggelige sjefen i mange år.
Det er en utrolig viktig faktor for trivsel på jobben.
Min er ikke bare hyggelig, han er også faglig utrolig flink.

Her en dag hadde jeg, eller min PC, klart å rote til noe på det jeg jobbet med, så programleverandøren måtte inn i bildet for å rydde opp. Noe underlig hadde skjedd, på en eller annen måte hadde programmet en liten halvtime vært innom en eldre versjon av seg selv og gjort noe, som forårsaket at mye var klurt til og ødelagt.
Selvsagt veldig kjedelig.

Mens vi satt der på sjefen min sitt kontor, skulle jeg bøye meg frem for å vise noe på skjermen. Da klarte jeg, elegant nok, å velte den digre te-koppen min, som stod strategisk plassert og var nesten full.
Så plutselig lå musen hans og svømte, tastaturet stod til knes i te, og diverse tegninger og annet knask var behørig døpt i te.
Og hva sier så sjefen min?
Jo, hans reaksjon var et stort smil, mens han utbryter: «Så KOOOSELIG!!»

Han var bare glad til for at også andre hadde for vane å velte sine kopper, og skvette litt rundt omkring, for den slags driver han selv en del med, i ledige stunder.

Han fant ut at det var jo ganske praktisk og, for nå fikk han tørket vekk noen gamle kaffeflekker i samme slengen.

Så vil du blidgjøre sjefen, så hell en kopp te utover pulten hans og se hva som skjer.

Blir han sur, er ikke du like heldig med sjefen din som det jeg er.

Piano til besvær.

Da min nest eldste datter bestemte seg for å havne i det musikalske hjørnet her for et års tid siden, gikk vi til innkjøp av et lite elektronisk keyboard/piano. Når man ikke er helt sikker på om det bare er en flopp, eller om det er en interesse som vil vare og utvikle seg, investerer man ikke i utgangspunktet all verden i et instrument, så det varte ikke lenge før keyboardet (som ikke hadde nok tangenter i bredden, og manglet pedaler, og som ingen pianolærer med respekt for seg selv ville nedverdige seg til å kalle instrument) kom til kort.

Så da kom spørsmålet opp igjen: skal vi kjøpe et piano?

Et piano veier minst 300 kilo og trenger å stemmes, helst en gang i året. Det tar plass, og selv om det kan være et vakkert møbel, er det et stort skritt å gå til innkjøp av ett.
Risikoen for at man investerer i en 300 kilos diger og uhamselig støvsamler er definitivt til stede.

Et elektronisk piano er lettere å hanskes med, trenger ikke å stemmes, og tar litt mindre plass. I verste fall kan det pakkes ned igjen i esken, og stues vekk, eller selges, uten at alle naboene må innvolveres i flytteprosessen.

Så det ble til at vi bestemte oss for det, man trapper gradvis opp, til man en dag, kanskje..., får et flygel i huset.

Så far og datter drar av gårde til musikk-butikk, og kommer fornøyde hjem med elektronisk piano. Ved hjelp av verdens dårligste bærer, jeg, får vi omsider boksen i hus, bokser er alltid så uhåndterlige, hvorfor kommer de uten hank?

Etter diverse mask og styr står det et piano der, klar til innsats.
Men hva er den lyden?

Det viste seg at pianoet brakte med seg en irriterende høyfrekvent pipelyd, som i alle fall pianisten selv ble sterkt plaget av (den type lyd man ikke lenger hører med årene, men jeg hørte såpass at jeg skjønte at det var plagsomt) Så da var det å demontere pianoet, og returnere til butikken.

Søren og, rykk tilbake til start.

Så skulle jeg til Bergen en tur, og i den forbindelse fikk jeg oppdraget å sjekke ut noen pianoer som var annonsert på tilbud.

Vel, i butikken solgte de alskens instrumenter, butikken var dessuten full av håpefulle musikere, som testet det som testes kunne så det ikke var ørens lyd, og pianoet vi vurderte å kjøpe viste det seg (da vi langt om lenge omsider fikk tak i en ekspeditør) å ikke være flere igjen av på lager uansett, så da så.

Neste butikk, en skikkelig pianobutikk. Der gikk det faktisk an å høre pianoet man ønsket å prøve, og det ble til at vi fant et vi likte der.

Så var det bare å løpe gjennom halve byen, til der bilen var parkert, tråkle seg gjennom den bilkøen som brått og uventet oppstod helt ut av det blå, mens man ser på klokken, og håper man rekker frem før butikken stenger om 10 minutter.

Jo, det gikk det og, takket være et par gule lys, noen litt på kanten manøvere og en U-sving.

Så var det bare det at for å få plass til pianoet måtte man legge ned to seter, det betydde at en av ungene ikke ville få plass i bilen.

Alt skal man jo også måtte tenke på. Pianomannen hadde helt tydelig sagt at man måtte legge ned ETT sete, her var det en ligning som ikke helt gikk opp, men siden en av ungene var på besøk den dagen, var det et problem man ikke trengte å forholde seg til før dagen etter.

Så den som kjørte byen rundt resten av helgen med det dominerende pianoet sentralt plassert, det var jeg.

Og det ble en kabal som involverte en snill bestefar, og noen tilfeldige andre bekjente, å få hele flokken med seg hjem igjen etter helgen, men det gikk det og.

Så nå står det ett stykk elektronisk piano, helt uten ulyd, klar til dyst.

Og jeg er akkurat passelig lei av å kjøre rundt med et piano i bilen, måtte det bli veldig lenge til neste gang.


Piano... hvordan smaker det tro?

Jammen bra at noen passer på..

Det er visst en sensasjon, en skandale, et grusomt overgrep fra vår viktigste allierte, (den man ellers regner med vil stille opp neste gang en eller annen skrulling skulle finne på å innta vårt land, som noen gjorde for 70 år siden), at de har drevet det man kaller «overvåking» innenfor vårt lands grenser.

Jeg synes det føles betryggende jeg.

Hvem stoler egentlig på PST? Hva driver de med? Har de kontroll?
Jeg mister nattesøvnen hver gang jeg ser lederen fra PST uttale seg, det gjelder både den forrige og den nåværende, og jeg krysser fingrene for at andre innad i PST har mer troverdighet og peiling enn det deres leder ser ut til å ha, eller i alle fall prøver å gi inntrykk av.

Stadig avsløres det planer for terroraksjoner verden over, så langt har mange blitt avverget, men før eller siden smeller det igjen, det vet vi alle.
Hva er det som avverger dem?

Og er det da noe problem at flere passer på og følger med?

Ikke så lenge den det dreier seg om er vår viktigste allierte, vil nå jeg mene.

Men gjengen med marsjstøvler, palestinasjerf, lommene fulle av steiner, sekken stappet med amerikanske og israelske flagg, samt lighter, og med velutviklet arbeidsvegring, vil kanskje ikke være enig.

Dem om det.

De som på død og liv bare må ut og demonstrere hver gang amerikanske eller israelske statsrepresentanter besøker landet vårt (men som stort sett glimrer med sitt fravær hver gang en representant fra et undertrykkende diktatur er på besøk) føler seg kanskje en smule paranoid i disse tider.

Den følelsen unner jeg dem.

For hvilken trygghet ville resten av oss føle, om deres anarkistiske drømmesamfunn ville blitt realisert? Hvor «snuten» er fienden, og hvor totalt kaos ville råde, hvor volden ville blomstre, hvor annerledestenkende ville bli utsatt for vold og hvor demokrati ville være et fremmedord.

Venstreekstremister er ikke hakket bedre enn høyreekstremister, vi trenger å følge med på begge grupperinger, og at USA antagelig er behjelpelig med det synes jeg vi skal være takknemlig for.

Når venstreekstremister og islamister så slår seg ihop skal man ha takk. Demonstrasjonen under Gaza-krigen viste hvilken gjeng man har med å gjøre, det ble ropt «død over jødene» i Oslos gater, det sier i grunn alt.

At amerikanerne fotograferer demonstrasjoner er vel neppe heller ulovlig, så lenge fotografering på offentlig sted enn så lenge er tillatt, meg bekjent.


Fra document.no:

«Både TV 2 og Høyres Erna Solberg nevner som moment at amerikanerne kanskje ikke har vært fornøyd med informasjonen de har fått av norsk politi. Kan det tenkes at norsk politi ikke er effektivt nok? Kan det tenkes at forholdet mellom de to land ikke er så hjertelig som medier og politikere tar som en selvfølge?

Under utarbeidelsen av terrorloven advarte amerikanerne mot at det skulle være lov å være medlem av terrorgrupper og ha ekstreme synspunkter. Det er ikke forbudt å være medlem av Al Qaida i Norge. Det er først i det øyeblikk man forbereder voldshandlinger at politiet har lov å interessere seg. For å bli dømt må man ha inngått forbund, dvs. lagt planer sammen med minst en annen person.
Det er dette punkt professorer, forsvarsadvokater og medier har forsøkt å sannsynliggjøre er tilfelle for de tre terrortiltalte som ble pågrepet i juli. Det kan virke som om man ønsker å finne hjemmel for en lovanvendelse som gjør at de tiltalte må frifinnes. Den samme tendensen så vi i saken om en somaliers innsamling av penger til Al Shabaab.
Det toppet seg da amerikanerne og israelerne ikke ble varslet om at Arfan Bhatti og to andre planla å rette et terroranslag mot ambassadene. Bhatti ble kun dømt for grovt skadeverk, som var betegnelsen på skytingen mot synagogen. Først ble amerikanerne holdt uvitende om terrorplaner mot egen ambassade, og deretter ble tiltalen redusert til nesten ingenting.
I tillegg kommer mullah Krekar-saken. Norske myndigheter har konsekvent valgt å holde sin beskyttende hånd over Krekar. Det kom denne uken frem i Wikileaks-lekkasjen at Krekars gruppe Ansar al Islam hadde drept mange hundre mennesker, til dels på bestialsk vis. Men mediene stilte ikke det naturlige spørsmål: Dette er kjent informasjon, men den ble trukket i tvil under rettssaken mot Krekar.
Den røde tråden er at norske myndigheter kunne gjort mye mer: i lovgivningen, i Bhatti-saken og i Krekar-saken. I den siste terrorsaken har amerikanerne forsynt norsk politi med sterke kort. Likevel ser det ut til at det norske systemet kan komme til å frikjenne dem.
Denne unnfallenheten har ikke USA kunnet leve med. Derfor har man fått tillatelse på politinivå til å drive en form for forebyggende kartlegging. Trolig.»


Noen trenger å overvåkes, enten datatilsynet og tv2 liker det eller ikke.

Man er ikke skyldig i terror før man har utøvd terror, men da er det i grunn også for seint.

Og at den iranske ambassaden overvåker eksiliranere i Norge har visst tv2 ennå ikke avslørt, kanskje noen burde tipse dem?

Men så er vel heller ikke omvendte eksiliranere til noen fare for rikets eller noen andres sikkerhet, så da teller det vel kanskje ikke?

Når man blir avkledd, ved å bli påkledd.

Mine gode gamle helter er tilbake!
Bård og Harald, som jeg har fulgt siden den spede start med Lille Lørdag, er nå i gang med en ny runde humorprogram.

Etter en litt famlende start, slo de på stortrommen så det ljomet og sang, med et fantastisk skjult-kamera-liksomintervju med to av Norges selvutnevnte feminister; Brita Møystad Engseth og Martine Aurdal.

De trodde de skulle bli intervjuet av en arabisk TV-kanal, men i løpet av intervjuet blir kvinnene bedt om å kle mer på seg, først er det et sjal rundt halsen, så er det sjal over hodet, så blir man delvis skjult bak en plante, og til slutt bak en gardin!

Og de norske «feministene», hva gjør de?

Jo, de lar det skje!

Verst er Martine Aurdal, som tilsynelatende svært velvillig blir tildekket gradvis mer og mer.

Hvorfor lot de det skje?

Hvorfor lar man seg ydmyke og undertrykke bare det er eksotisk nok?

I følge VG var også Hege Storhaug invitert, vi så ikke snurten av henne under innslaget, hun har tydeligvis satt foten ned, og nektet seg ydmykelsen det må ha vært å bli bedt om å dekke seg til for å tekke den «egyptiske» tv-kanalen og deres kvinneundertrykkende krav.

Bård og Harald har med dette geniale lille innslaget sagt mer om norske feminister anno 2010 enn en forskningsrapport på 600 sider ville gjort. Om «feministene» var blitt intervjuet av en feministforsker fra samme miljø, f.eks UIO, hadde de med fine ord og vendinger antagelig klart å kamuflere sine meninger, og fremstå som det de selv ønsker å være, men altså beviselig ikke er.

Det understreker også mitt inntrykk, og hva jeg tidligere har skrevet, om de tradisjonelle feminister som navlebeskuende og selvopptatte, uten forståelse for hva kampen om kvinners rettigheter i dag faktisk går i.

De sitter på skjermen og forsvarer kvinners rett til å velge hijab, samtidig som de selv lar seg påkle, tydeligvis ikke frivillig, men uten å sette seg til motverge. Så totalt absurd som det faktisk kan bli, og uten at de selv ser ut til å skjønne det.

Og dette var bare et intervju. Det var ikke pappa, med makt og myndighet til å gjøre hva han vil med deg, som stod der med sjalet og truet seg til lydighet. Om norske «feminister» ikke klarer å stå imot presset, hvordan forventer de samme kvinnene da at en 7-8-14-15 år gammel jente skal kunne klare det, når familien og omgangskretsen krever at hun skal dekke seg til, for å vise sin underkastelse?

Det er de muslimske kvinnene som trenger vår fulle støtte og oppmerksomhet i dag. Det er de som må dekke seg til, om de selv ønsker det eller ikke, kun fordi de er født med et mindreverdig kjønn, i de miljøer. For tildekkingen skjer for å beskytte kvinnen mot overgrep og menns blikk. Alternativet å be menn se en annen vei om de ikke kan styre seg, har man visst ikke vurdert i de kretser. Man legger ansvaret på kvinnene for å hindre henne i å bli antastet og utsatt for overgrep, og da legger man samtidig skylden på henne om det faktisk skulle skje. Genialt, utspekulert, ondskapsfullt og noe enhver ekte feminist ville reagert på med den avsky det fortjener.

Hijaben er dessuten «Det muslimske brorskaps» politiske symbol, det er ikke bare et tøystykke som mange hevder, det er et svært viktig symbol, det er en uniformering.

Og hijaben er jo bare toppen av isfjellet, de virkelige problemene ligger under, som innebærer tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, det å aldri være «herre» over eget liv, det å alltid være overvåket, enten av egen familie, eller av andre som føler de har rett til å bestemme over deg og følge med deg, som i drosjemiljøet i Oslo.

Disse kvinnene snur norske «feminister» ryggen til, mens de forsvarer deres «rett» til å underkaste seg.

Harald Eia er en intelligent mann som skjønner hva som rører seg der ute og hva som ligger under. Han må ha fått seg både en og ti aha-opplevelser under og etter arbeidet med sin serie «Hjernevask», jeg håper det kommer flere slike geniale avsløringer, for dette er ikke bare humor, dette er noe langt mer. Dette er viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette må få etterspill, dette bør få et par av de såkalte feministene til å tenke litt over sine holdninger, og hvor vanskelig det faktisk kan være å si nei, når det er noen man ikke ønsker å såre, eller våger å provosere.

Stå på Bård og Harald!

Og takk!

Såpe til folket - trekning.

Da har jeg hatt trekning i blogg-jubileum-såpelotteriet.

Noen kom inn på mail, og noen som kommentar, her er alt lov, og de heldige vinnerne er:

-M-
Bård
Ingrid

Som alle får en såpe hver.

Da håper jeg premien faller i smak, og at dere kommer til å fremstå som usedvanlig hygieniske og velduftende i tiden fremover. :-)

Gratulerer til vinnerne.