Det norske helsevesenet, noe å skryte av?

Vi hører stadig om at vi er så heldige i dette landet, for vi har sånn et flott helsevesen, og det kan man jo ledes til å tro, helt til man får personlig befatning med det.

Greit nok, det er gratis, det er selvsagt svært viktig at alle har rett på lik behandling, den skal de ha. 

Men man føler vel av og til at det at helsevesenet er gratis, betyr at man selv er lite eller  ingenting verdt, det er i alle fall den følelsen man sitter igjen med om man har vært i nærkontakt med vesenet.

Nå har ikke jeg så langt personlig vært borti alvorlig sykdom, og takk for det, men jeg og / eller ungene har nå hatt våre opplevelser med helsevesenet, og venner og familie likeså, og merkelig er det å stadig høre de samme historiene og registrere at folk har hatt de samme opplevelsene som en selv har hatt.

En ting er tid, det virker som om tid og klokkeslett er ukjente begrep når man entrer et sykehus. Kom klokken 14 får man beskjed om, man kommer i tide, selvsagt, setter seg for å vente, og der blir man sittende. Leeeenge.  Har de glemt oss, har de ikke sett oss? Det kan gå en time, det kan gå flere, og når man så omsider slipper til så er det ingen beklagelse, eller kanskje en halvhjertet en  i beste fall, for at man har blitt sittende å vente i det uendelige. 

Så er det arrogante eller ufølsomme leger. Jeg har vært med på både egen og min datters ultralydundersøkelse, hvor legen som foretok undersøkelsen satt med et gravalvorlig uttrykk i ansiktet, omtrent som om alt var galt på en gang, og man var døden nær, men uten en eneste kommentar til hva han så. Først etter å ha blitt beordret om å snu seg i diverse stillinger og etter at undersøkelsen var over, får man høre at alt så bra ut, før legen så stimer ut av rommet. Er det nødvendig å oppføre seg sånn?

En venn som nylig ble alvorlig syk, fikk rett og slett beskjed om at her var det ingenting å gjøre, han kunne få et rom han kunne få dø på, men det var det. Antagelig var det spredning, de tok noen bilder for å få bekreftet det, men da han dagen etterpå kom for å snakke med legene var det ingen info om disse bildene. Til slutt måtte han spørre selv, og da var det ikke lenger så interessant dette ( som burde være en gledelig kjempenyhet) angående spredningen, de hadde tatt feil, det var visst bortimot et nederlag for dem at han ikke hadde spredning som de hadde antatt. Pasientens interesser og følelser klarer de rett og slett ikke forholde seg til. Det hører med til historien at det slett ikke var så ille som pasienten først ble fortalt, det var muligheter, det var behandling, det var ikke engang sikkert at det var det de trodde det var først, så hvorfor slenger de det verst tenkelige senario i ansiktet på en pasient, uten å gi ham et spor av håp? 

Det er så inhumant at man rett og slett burde vurdere å melde legene til ledelsen til tider. 

Først når pasienten selv oppsøkte en privat klinikk ble han virkelig tatt på alvor, først da traff han noen som lytter og bryr seg. Jeg har selv vært innom privatklinikker, og det som først og fremst slår en der er at her eksisterer faktisk tid, her har de faktisk system, orden og oversikt, interesse og tid.

Så er det den evinnelige fortell om ditt liv, til de 10 forskjellige legene du treffer på en dag på sykehuset. Hver gang må du fortelle fra A til Å, hver gang sitter legen og nikker, skriver og noterer, hver gang en ny lege dukker opp, for det er jo ny lege hele tiden, ser det ikke ut som om forrige legen husket å trykke på «lagre», for da er det på’an igjen. Det blir samtidig en voldsom ansvarsfraskrivelse, ingen har virkelig ansvaret for en pasient, du detter mellom alle stoler, ingen har ansvaret for å informere deg om din situasjon, man håper bare at en eller annen gjør det, men det er neimen ikke sikkert. En annen jeg kjenner var veldig slapp og dårlig etter en operasjon, det viste seg at hun hadde mistet så mye blod under operasjonen at hun rett og slett hadde blodmangel, men ingen opplyste henne om det før hun reiste hjem. Så gikk hun noen måneder i svime før det ble oppdaget..

Så har man selvsagt dette med at man blir plassert på 4-mannsrom, om man ikke havner på gangen da, og der skal man prøve å slappe av og sove. Når man langt på natten omsider faller i søvn, blir man brått vekket klokken 7 neste dag, når en ny dag begynner på sykehuset. Man skal jammen være frisk for å holde ut noen dager på et sykehus.

Man skulle kanskje tro, eller i alle fall håpe, at denne typen opplevelser var unntaket, men så mange historier man hører føler man nesten at det er regelen.

Er det penger det står på? Jeg har mer inntrykk av at det er systemet som svikter, og det at man ser ut til å totalt overse at det er levende mennesker man har med å gjøre.

Selvsagt finnes det mange flinke og sympatiske leger der ute, ingen tvil om det, men det er ikke disse man husker, man husker de andre, de som ikke behandler deg som et menneske, de som gir deg de frykteligste beskjeder uten et snev av håp, de som aldri skulle vært leger. Det finnes vel ikke verre situasjoner å bli behandlet med umenneskelighet enn i den sårbare situasjonen hvor du er syk og trenger omtanke og noen som bryr seg, er dette et utelatt tema i legeutdanningen, eller hva er det som gjør at det er så lite fokus på dette?

Man skulle faktisk tro at dette var et instinkt, helt selvsagt og ikke engang trengte å læres, men det ser neimen ikke alltid sånn ut.

Det blir ikke bedre med mer penger, det må en holdningsendring til, man må se på pasientene som en kunde, et medmenneske, ikke som en plage.