Wikidiots

Da er hele mediaverden i se&hør-modus, det er så man må gni seg i øynene, igjen.

Hva som er «store» nyhetssaker slutter aldri å overraske.

Nå har vi gjennom nettavisene lenge fått daglige oppdateringen om for meg totalt ukjente skuespillere, reality-«kjendiser» jeg aldri har hørt om, og diverse andre, antar de bedriver sport, som jeg heller aldri har hørt om... gjesp, hvor givende.

Men i dag er nyhetene?

Sladder!

Grafsing i andres private saker, o...lykke, kan det bli bedre?

Har du hørt hva noen sa? Ahmadinejad beskrives som Hitler!

Og hvem skulle i så fall det være en fornærmelse for? Ahmadinejad som benekter Holocaust, men strengt tatt antagelig har Hitler som sitt forbilde, i alle fall gjør han det han kan for å følge i hans fotspor, eller er det det å snakke stygt om avdøde noen reagerer på?

Angela Merkel lite kreativ og redd for risiko? Wow, trenger man å være diplomat for å innse det tro?

Putin som batman og Medvedev som Robin? Tja, vi vet jo alle hvem som styrer det landet.

Kim Jung-Il en vinglete gammel kar? Jo, vi kan vel skrive under på den og.

Mugabe, den gale gamle mannen? Jepp!

Og Berlusconi som forfengelig, tiltaksløs og ineffektiv?

Kjære vene, jeg tror jeg bør bli diplomat, alt dette har jeg jo visst lenge!

Er dette nyheter? Er dette skandaler? Kom ikke Se&hør ut denne uken siden alle slenger seg på Wikidiot-karusellen?

Og den motbydelige, voldtektstiltale Assange, hva er det egentlig han tror at han driver med?

En ting er disse meningsløse sakene her, internt, ubetydelig og opplagt sladder som aldri var ment å slippe utenfor husets vegger, på samme måte som det man sier om naboene eller andre bekjente ikke alltid er like hyggelig og vil være ubehagelig om det kom ut, men det er tross alt bare flaut for de involverte.

MEN, og det drukner selvsagt i de delikate «skandalene», disse idiotiske avsløringene kan sette menneskers liv i fare.

Et land som USA, som er, om jeg må få minne om det, et sivilisert, demokratisk land, har selvsagt en rekke personer ansatt som skaffer viktig informasjon til dem, og som er borgere og lever i stater som ikke kan kalles siviliserte, og som selvsagt er opptatt av helt andre saker i disse avsløringene, enn hva noen har sagt om Berlusconi. Nemlig det å finne disse personenes navn, og straffe eller drepe dem.

Disse menneskenes liv setter den motbydelige, voldtektstiltalte Assange i fare.

For hva? Litt publisitet? 5 minutter i rampelyset?Hva er hans agenda? Når legges resten av verdens lands hemmelige dokumenter ut? Eller er ikke det like viktig?

Hvorfor er det så lite kritikk å høre angående disse avsløringene, er det lillebor-komplekset som rammer oss igjen, det at det er litt kjekt når storebror havner i trøbbel?

Journalistene godter seg, enda en saftig avsløring, nå er man så vidt kommet nedpå etter den såkalte overvåkingsskandalen hvor USA var involvert, og så kommer dette. Yes, vi er i Paradis!

Så da trenger man ikke bruke tid på de gufne sakene. Som den jeg leste om i dag, hvordan unge engelske jenter i 13-16-års alderen, systematisk og gjennom mange år har blitt utsatt for overgrep fra gjenger med voksne, muslimske menn, ofte pakistanske. Dette er gjerne jenter som kommer fra oppløste hjem, de lokkes med oppmerksomhet, før den hyggelige oppmerksomheten plutselig ender i voldtekt og misbruk.

Og britiske myndigheter, kjemper de av alle krefter for å stoppe dette, som de tross alt har visst at har pågått i årevis, med stadig nye jenter? HUNDREVIS av dem!

Å nei, tenk hvilket rabalder det ville bli, om det kom ut at politiet gikk etter såkalte minoriteter, som bedriver systematiske overgrep mot engelske jenter. Nei her er det best å tie, så man slipper opptøyer fra menn som hevder seg rasistisk behandlet, fordi de ikke får voldta, fornedre og straffe hvite jenter i fred.

Hvite, unge jenter er blitt vår tids verdiløse lavkaste, og ingen kjemper deres sak, minst av alle feministene.

Om bjelker og fliser.

I serien «Ord og uttrykk man ikke helt forstår», som det er en stund siden jeg har kommet med nye bidrag til om jeg tenker meg om, kunne jeg kanskje tatt med uttrykket: "Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye blir du ikke var."

Men strengt tatt så skjønner jeg jo meningen bak dette uttrykket, det er bare dette med den bjelken som virker så voldsomt overdrevet..

For det var da liksom ikke måte på heller da. Med tanke på hvor ubehagelig det er bare med et lite rusk på øyet, hvor godt man merker et lite hår, så kunne man kanskje slått av litt for kjensfolk, og erstattet bjelke med kvist, eller noe litt mer sannsynlig enn en bjelke.

Og flis på øyet, går det an å leve med da? Det høres jo forferdelig ubehagelig ut..

Men nå begynner plutselig dette uttrykket å bli litt mer forståelig for meg.

Her en dag skulle jeg fyre i ovnen, og på mystisk vis fikk jeg noe inn på øyet mens jeg holdt på, men siden jeg samtidig hadde noe jeg ville få med meg på TV, ventet jeg med å sjekke øyet, det var ikke direkte vondt, bare litt ubehagelig.

Da jeg omsider sjekket, så jeg til min overraskelse en slags gulaktig blemme inne på øyet, litt ved siden av iris. Ikke noe man ville begynne å fikle med akkurat, og etter litt frem og tilbake neste dag ble jeg enig med meg selv om at det kanskje kunne være en ide' å ta en tur til legen, øyne er ikke akkurat noe man vil ta sjanser med, og det var snart helg og.

Og legen kikket, og fant ingenting, men jeg var litt rød, så jeg skulle få noen øyendråper.

Da jeg kom hjem kikket jeg i speilet igjen, og jeg kunne i alle fall se noe der, men tenkte at det var vel noe som kom til å forsvinne av seg selv med tid og stunder.

I dag fikk jeg min datter til å se etter, og hun kunne definitivt se noe som lignet på en treflis der...

Jeg har altså antagelig en treflis sittende fast i øyet. Det burde vel være vondt, men det er det faktisk ikke, jeg kjenner bare av og til at det er noen der. Er dette noe jeg bør kunne akseptere og leve med?

Men hva sier så dette om legen min?
Taler det til hans fordel at han ikke ser flisen i den andres øye, eller tyder det bare på dårlig syn?

Jeg føler jeg er kommet sånn cirka halvveis i å forstå den hele og fulle meningen med dette uttrykket, så får vi se om resten også detter på plass etterhvert.

Er dette med flis i øyet egentlig noe å satse på, eller bør jeg finne meg en annen hobby?

FN... supperådet

Jeg har lenge vært skeptisk til alt dette snakket om dialog i enhver sammenheng. Av og til er det ikke dialog som er det rette, av og til må man rett og slett diktere. «Sånn er det bare, take it or leave it!»
Denne setningen er det relativt mange politikere som bør øve seg på å klare å si utenat.

Om noen vil drepe de homofile, mens andre vil at de skal ha akkurat de samme rettighetene som alle oss andre, så nytter det ikke å møtes på midten gjennom dialog.

Hva vil et brukbart kompromiss i så fall bli? Ok, de får leve, men de får ikke vise seg blant andre mennesker? De får leve, men må sitte i fengsel til de endrer mening om sin påståtte legning? Vi kan kappe av dem en arm eller to? Terapi?

Helt håpløst alt sammen, vi kan ikke godta å fire en millimeter når det kommer til menneskerettigheter basert på dette med legning, kjønn, rase og andre medfødte egenskaper.

FN er ikke hva det en gang var. FN er de siste årene kuppet av noe som kalles G77, dvs. de muslimske landene og utviklingslandene, de er i flertall i FN og når de rotter seg sammen kan de da kuppe avstemninger så de siviliserte landene blir stående med luen i hånden og stirre fårete på hverandre.

Som nylig skjedde, da G77 fikk FN til å fjerne seksuell legning fra en resolusjon som fordømmer «diskriminerende årsaker til henrettelser og drap».

Disse landene stemte for å fjerne særbeskyttelsen overfor homofile:

Afghanistan, Algerie, Angola, Azerbaijan, Bahamas, Bahrain, Bangladesh, Belize, Benin, Botswana, Brunei Dar-Sala, Burkina Faso, Burundi, Kamerun, Kina, Komorene, Kongo, Elfenbenskysten, Cuba, Nord-Korea, D. R. Kongo, Djibouti, Egypt, Eritrea, Etiopia, Ghana, Grenada, Guyana, Haiti, Indonesia, Iran, Irak, Jamaica, Jordan, Kasakhstan, Kenya, Kuwait, Lebanon, Lesotho, Liberia, Libya, Madagaskar, Malawi, Malaysia, Maldivene, Mali, Marokko, Mosambik, Myanmar (Burma), Namibia, Niger, Nigeria, Oman, Pakistan, Qatar, Russland, Rwanda, Saint Kitts and Nevis, St. Lucia, St. Vincent and Grenadines, Saudi-Arabia, Senegal, Sierra Leone, Somalia, Sør-Afrika, Sudan, Suriname, Swaziland, Syria, Tajikistan, Tunisia, Uganda, Forente arabiske emirater, Tanzania, Usbekistan, Vietnam, Jemen, Zambia, Zimbabwe.

Så vet dere hvor dere IKKE trenger å reise på ferie i fremtiden. Boikott disse landene!

Jeg mener seriøst at de siviliserte landene i verden bør melde seg ut av FN før de ender opp med å bli enda mer latterliggjort i denne organisasjonen.

De kan danne en ny organisasjon, med strengere opptakskrav, og de kan kalle den «Forente og siviliserte nasjoner». Så kan det være noe å strekke seg etter det å få bli med, og ikke en selvfølge, som i dag hvor man tilsynelatende bare kan skrape sammen et landområde og kalle det en stat, og vips så er man med i FN, som vi alle har sååå stor tillit til.

For dette er ikke en enestående hendelse, dette faller inn i et mønster i FN de siste år, hvor OIC(de muslimske lands organisasjon) og andre udemokratiske land rotter seg sammen og kupper avstemninger i udemokratisk favør.

Nylig leste vi jo at Saudi-Arabia skulle inn i ledelsen for FNs nye organisasjon for ivaretakelse av kvinners rettigheter. Det er jo så tragikomisk at man nesten ikke klarer å bli sint, men bare nesten.

Tidligere har vi lest at Iran er valgt inn i kommisjonen for kvinners rettigheter.

Når bare 48 % av FNs medlemsland støtter den europeiske menneskerettighetspolitikken, sier det seg selv at vi er på ville veier og i særdeles dårlig selskap,

Og FN stopper ikke der. Det vedtas stadig nye resolusjoner som fordømmer religionskritikk, det vil i praksis si kritikk mot islam, sart og sårbar som den religionen er, vil den selvsagt gå totalt til grunne om noen skulle rette et kritisk ord mot den og dens medlemmer.

Jeg tror vi avslutter med noen visdomsord, prøv å ikke le alt for høyt da..:

“Vi ser med stor bekymring på den overordnede religionskritikk-kampanje, som omfatter muslimske minoriteter i kjølvannet av de tragiske hendelser 11. september 2001. Vi uttrykker også bekymring for at islam ofte og feilaktig blir forbundet med menneskerettighetskrenkelser og terror”.

Ut på tur... kjempesur.

Jeg har en mann som er ute på reise i ny og ne, og han har en egen evne til å alltid rote seg opp i det det går an å rote seg opp i.

For det første, 7 av 10 ganger forsvinner kofferten hans. Det er mer overraskende om den faktisk dukker opp, enn om den ikke gjør det. Når han reiser på jobbreise og har utstyr han trenger i kofferten er jo dette ekstra kjedelig, men slike smålige hensyn kan da ikke flyvesenet la styre hverdagen sin, så her er det nok ingen bedring i vente.
En gang vi dro på helgetur til Wien forsvant som vanlig hans koffert, men selvsagt ikke min. Det var nærmere 30 grader i Wien den helgen, og ikke særlig kjekt å ikke ha tilgang på reine klær, så den som endte opp i mine klær den første kvelden, det var han. Akk ja, godt vi ikke traff kjensfolk..

I går var det ut på tur igjen. Første step: Flesland. Og der stoppet det selvsagt opp. Noen hadde funnet en mistenkelig koffert, og flyplassen ble stengt, mens man ventet på personell fra forsvaret som kunne sjekke ut saken. Etter litt om og men, viste det seg at det var nettopp en i forsvaret som hadde kommet på den glupe ide'en å sende en bombelignende duppeditt i kofferten sin, så der røk legetimer, begravelser, sydenturer, og amerikafly for et ukjent antall mennesker.

Min mann klarte på mirakuløst vis å komme seg på et fly relativt rask, ved å bruke sine etterhvert mange erfaringer og smarte triks, han vandret elegant inn utgangen, mens alle andre stod i kø foran inngangen, og etter å vært nedom to flyplasser mer enn opprinnelig planlagt, ankom han endelig målet. Nesten.
Men kofferten, hvor var så den blitt av på veien?

Det var det ingen som visste. Så ble det en drosjetur, med en sjåfør som ikke snakket engelsk, og som heller ikke visste hvor hotellet hans lå, men hva gjør det, en 2,5 times drosjetur, uten å kunne føre en samtale, mot ukjent mål, er da ikke noe å henge seg opp i etter å ha brukt nærmere 18 timer på reisen.

I dag dukket omsider kofferten opp, ett døgn forsinket. Men det var strengt tatt ingen hast, han hadde nemlig fått låne seg en T-skjorte, fin og oransje, rein, men brukt, og jammen tror jeg ikke han hadde klart å kjøpe seg noen truser og sokker og.

Det er kjekt og eksotisk å være på tur du!
Og dette var på ingen måte den mest spesielle turen hans, bare en helt vanlig tur egentlig...

Vår venn Pat igjen.

Julegaver

Som et apropos til saken jeg skrev om under, vil jeg i dag komme med en anbefaling om julegaver.

Jeg kan virkelig anbefale produktene til Premier, som selges på stands på en del kjøpesentre i Norge.

Men om bermen skal fortsette å jage disse selgerne, spørs det om de våger å stå der lenger, og da har pøblene vunnet.

Men man kan jo handle på nettet.

Her får man kjøpt diverse Israelske varer.

Jeg har som nevnt kjøpt en del av Premier sine produkter, og de er gode.

Her er en del av dem.


Jeg kan anbefale ansiktsgele'en:


Håndkremen:


neglesettet:



Saltskrubb:



og mirakelmasken:



resten har jeg ikke prøvd, men vil nok tro at det er mye bra der og.

Mirakelmasken er veldig spesiell. Man smører på en svart maske (viktig å ikke bruke fingrene til å ta opp masken med, så ikke innholdet i krukken blir skittent)
Når man skal fjerne den, pakker man en medfølgende slags "magnet" inn i papir og stryker forsiktig over. Da får man vekk det svarte, men en slags olje blir igjen, og denne oljen kan man smøre inn i huden, også andre steder på kroppen.

Fantastiske produkter, anbefales på det varmeste, spesielt nå!

Og så har man jo dette sjalet da:




Som kan kjøpes her.

Å handle på nettet er virkelig måten å komme gjennom julekaoset uten å bli stresset på, selv far klarer dette! ;-)

Når man ikke eier oppdragelse..

..ikke respekterer demokratiet, ikke følger loven, ikke eier skam, men tror man eier verden....

....da gjør man slike ting som dette

Går amok på et kjøpesenter, så politiet må stenge dørene, fordi det finnes en jøde i lokalet, med israelsk statsborgerskap, som Gud forby, selger sine varer!

Har vi innført jødeparagrafen igjen, eller hva er det jeg ikke har fått med meg? Jeg prøver etter beste evne å holde meg oppdatert, men her må noe ha gått meg hus forbi.

Her står det et par stakkars mennesker og selger sine varer i fred og fordragelighet; høykvalitets hudpleieprodukter fra Israel basert på dødehavssalt og mudder, og så går en gjeng pøbler (som jeg vil tro den amerikanske ambassaden har mange fine bilder av i sine fotoalbum) amok så politiet må stenge og evakuere hele senteret?

Hallo? Er vi ved våre fulle fem eller ble det en overdose fleinsopp i dag??

Jeg har tidligere skrevet om da jeg traff to salgsrepresentanter for nettopp dette merket; Premier, på et kjøpesenter i Bergen. En hyggelig dame viste meg sine varer, og jeg handlet en god del. Jeg spurte henne faktisk om det hadde vært noen problemer med å selge israelske varer i Norge, men hun hadde ikke hatt noen dårlige erfaringer. Til nå vil jeg tro.

For når den røde bermen går amok, vil selv den tøffeste føle at han har møtt sin overmann, for mot jødehatet kjemper man forgjeves.

Kom gjengen rett fra den kinesiske ambassaden tro, og var så revet med av engasjementet at de bare måtte ta det ut på noen? Eller kan det ha vært den iranske ambassaden de nylig hadde besøkt, og i rein fortvilelse over urettferdigheten, og vår tafatte holdning når det kommer til kritikk av en av verdens verste stater, kan jo noen hver bli litt oppøst.

Men nei, jeg er stygt redd for at denne gjengen ikke har tenkt tanken en gang, på å demonstrere mot den virkelige uretten og undertrykkelsen.

For skal man demonstrere, er det ikke skikkelig gøy, om det ikke er en av våre to erkefiender som er målet.

De som virkelig vil oss vondt. De som truer oss, de som sender sine menn for å begå terror mot oss, som å ta bilder av oss og skrive ned navnene våre i den skumle boken sin. Eller de som prøver å påprakke oss sine gode kremer.

Og skal man demonstrere, er det ikke virkelig gøy om det ikke kommer til vold og bråk, så man selv kan bli antastet av "snuten" og syte og klage litt for det og.

Litt valuta må man da kunne vente for innsatsen.

Jammen bra at Rød ungdom, Sosialistisk ungdom og deres sympatiske kompiser tar ansvar. Når alle andre svikter tar de affære, og vi er alle svært beroliget og takknemlige for det.

Det er valg til neste år, jeg antar denne demonstrasjonen var en del av «kick off» til valgkampen

Og den må vi jo bare bøye oss i støvet for, dette kan vel bare gå en vei??

Vi som ennå lever i det gamle Norge

For en gangs skyld kan jeg i dag linke til mitt eget innlegg... ;-)

Som noen kanskje har registrert, linker jeg ofte til document.no, som jeg anser for å være Norges beste blogg, og faktisk også Norges beste nettavis.

Nå har jeg skrevet en liten sak for dem, som ble publisert i dag.
Det er en stor ære å få noe publisert der, så jeg setter stor pris på det.

Noen av bildene mine er også blitt publisert.

Vestlandet 1

Vestlandet 2

Hvem har behov for å skjule sin identitet?

Burkadebatten raser igjen, selv selveste Torbjørn Jagland er ute og mener. Han mener at siden det er så få som bruker burka, trenger man ikke ta stilling til det, og i alle fall ikke forby det, men hadde det vært mange, ja DA burde man ta det opp til diskusjon.

Prinsipper, hva er det?? Er det et helt ukjent begrep i de kretser?

Hvem skjuler sitt ansikt?

Skal vi se, vi nevner i fleng: bankranere, ku-klux-klanere, julenissen, voldelige demonstranter.. og nå også burkakvinner, som enten er kvinnelige islamister eller ekstremt undertrykte kvinner.

Er det egentlig noe problem å forby tildekking av ansikt på generelt grunnlag, det å skjule sin identitet?

Det er sånn man bør gripe problemet an. Det er ingen, med unntak av kanskje julenissen, som har noen god grunn til å skjule sin identitet for omverdenen, vi andre, som går med ansiktet fritt, har RETT til å vite hvem og hva vi har med å gjøre.

Hvorfor bruker man ikke dette argumentet? Da gjelder det alle som skjuler sin identitet, og man trenger ikke henge seg opp i et bestemt plagg, med alt det medfører av diskusjoner og mas og dårlige argumenter, atter en gang.

Det har med trygghet og sikkerhet å gjøre. Kriminelle og terrorister kan skjule seg bak en burka, som vel er det mest nærliggende å træ på seg, om man vanker gatelangs uten å ville bli gjenkjent. Vil tro ku-klux-klan-habitten vil pådra seg vel mye uønsket oppmerksomhet, bankraner-looken likeså.

Det kan ikke være en menneskerett å skjule sin identitet i det offentlige rom.
Og om det er, så får man endre loven for å beskytte alle oss andre.

«Antirasistisk» senters siste utspill lar jeg forbigå i stillhet. Så dum går det bare ikke an å være, vil man virkelig at verden skal oppfatte en som helt ute å kjøre, er dette akkurat rette måte å gå frem på.

Snakk om å ha sluppet opp for argumenter da! Kjære vene...

De radikale filatelistene

Man har filatelister, og man har radikale filatelister. De første har vi ingen problemer med, de siste derimot...

Ja hva med de radikale frimerkesamlerne? Kan en frimerkesamler bli radikal? Kan man ta noe som er bra, noe som er nøytralt, noe som ikke har noe ondt i seg, og gjøre det ondt ved å radikalisere det?

Nei selvsagt ikke. Om noe i utgangspunktet ikke er negativt, vil ikke en ekstremversjon av det heller være noe problem. Som vi alle vet: 1000 x 0 blir 0. Er det ikke noe, så blir det heller ikke noe.
Så hvorfor snakker man da stadig oftere om radikal islam, som om det er der, og bare der problemet ligger?

Jeg fant dette i et kommentarfelt på document.no:

«Store deler av koranen er i strid med Straffeloven § 135a, § 228, og § 231 det skal fokuseres på. Det er hevet over enhver tvil at koranens lære bringer bud om rasisme, trusler og oppfordringer til straffbare handlinger.

Koranens destruktive læresetninger.

Koranen pålegger "de troende" (muslimene) å delta i en hensynsløs krigføring mot alle mennesker som ikke bekjenner seg til koranens lære, jfr. kap. 2:187, 5:37, 8:12, 9:74, 17:16; 47:4-5, m.fl. (versnummereringen i de engelske oversettelsene kan avvike fra den norske).

Kap. 2:187. " Drep dem hvor dere påtreffer dem, og driv dem ut fra det sted (Mekka) som de har drevet dere ut fra. For prøvelser for troen og forfølgelse er verre enn drap. Men bekjemp dem ikke ved den hellige moské, før de angriper dere der. Men hvis de angriper, så drep dem. Det er de vantros lønn ",

Kap. 5:37. " Deres lønn, som bekjemper Gud og Hans sendebud og farter omkring og stifter ufred på jorden, skal være at de drepes eller korsfestes, at hender og føtter avhugges kryssvis, eller at de forvises fra landet. Dette vil være en skam i denne verden. I den kommende verden venter en svær straff ",

Kap: 8:12. " Og Herren inspirerte englene, Jeg er med dere! La de troende holde stand! I de vantros hjerter vil Jeg kaste skrekk! Gi dem et slag over nakken, og slå dem over fingrene deres! (Engelsk utgave oversatt til norsk: Halshugg dem, og skjær av dem alle fingrene !) ",

Kap. 9:74. " Hør, Profet! Strid mot de vantro og hyklerne! Vær hård mot dem! Helvete blir deres herberge. En sørgelig endeligt!", " Når Vi vil utslette en by, sender Vi påbud til dens folk i vellevnet, som fortsetter i synd. Så blir Ordet realitet for byen, og Vi ødelegger den fullstendig",

Kap. 17:16. " Når dere møter de vantro (i kamp), så gå løs på dem, til de er helt nedkjempet, og bind stramme bånd. Og etterpå frigivelse, eller løsepenger, så lenge krigen legger fra seg sin byrde. Slik er det. Om Gud ville, kunne Han selv ta seg tilrette overfor dem, men Han ønsker å sette noen av dere på prøve gjennom andre. De som kjemper og dør for Guds sak, - deres gjerninger lar Han aldri løpe ut i intet "
.
osv. Det finnes utallige andre vers. Dette skal vi lære oss å godta og innse at skal være en del av hverdagen.»

Oppfordring til drap, homofile skal dø, kun p.g.a. sin legning, hellig krig, kvinneundertrykkelse, jødehat.

Hvorfor sitter tilsynelatende oppegående personer som Marte Michelet og forsvarer denne ideologien, gang på gang? Jeg så henne på TV i dag, hun satt der, i kjent stil, og rakket ned på Ayaan Hirsi Alis siste bok, Nomade. Hirsi Ali, som i motsetning til MM vet hva hun snakker om. Hun har vokst opp med denne troen, kjent den på kroppen, har vært indoktrinert muslim, pugget koranen, men sakte men sikkert kjempet seg til overflaten, til hun klarte å se det utenfra, til hun klarte å se galskapen, til hun klarte å velge selv. Og hun valgte det bort.
Hun vet, Marte Michelet vet ingenting, forstår ingenting. Hun er en skam for sitt kjønn og en skam for feminismen.
At det fantes hyggelige tyskere gjorde ikke nazismen til en bedre ideologi. At det finnes sympatiske muslimer gjør ikke islam bedre. Ondskapen er der i utgangspunktet, i ideologien. At radikale ganger den opp og fokuserer utelukkende på det onde gjør den verre, men hadde ondskapen vært null hadde den forblitt null.
At noen ser bort fra ondskapen, lukker øynene for den, endrer ikke på noe.
For det er nok av dem som ikke gjør det.

Sonja Wigert

En av Norges, og Sveriges, største kvinnelige skuespillerinner før, under og etter 2. verdenskrig var Sonja Wigert, en kvinne man i dag sjelden høres omtalt i noen sammenhenger. Jeg har nettopp lest boken om hennes liv, som nylig kom ut, og er skrevet av den norske historikeren Iselin Theien.



Jeg hørte om Sonja Wigert første gang for et år eller to siden, via et radioinnslag som handlet om kvinner som jobbet som agenter under krigen, men som i motsetning til de mannlige heltene, aldri fikk anerkjennelse for sin innsats etter krigens slutt. Tvert imot, som i Sonjas tilfelle, opplevde hun at mange trodde hun hadde jobbet for tyskerne, fordi tyskerne selv hadde satt ut rykte om dette, som aldri ble skikkelig avkreftet av de som visste.

Men hun jobbet ikke for tyskerne, hun var dobbeltagent, som innyndet seg hos rikskommissær Josef Terboven, Hitlers øverste mann i Norge, for å få sin far fri fra Grini. Samtidig som svensk etterretning hadde instruert henne om å prøve å hente ut mest mulig informasjon fra den ganske så betatte og amorøse tyske rikskommissæren og hans hoff på Skaugum.
Terboven tror at Sonja vil jobbe for ham, og får oppdrag som hun skal sjekke ut for ham, angående situasjonen i Stockholm, kampånden i England og lignende, og hun rapporterer tilbake, etter avtale om hva hun skal si, med svensk etterretning. Hun benytter selvsagt også sin posisjon til å prøve å spørre ut sine tyske kontakter, men må gjøre det diskret, uten at det skal vekke mistanke.

Sonja Wigert jobbet altså for den svenske etterretningen, og det var hun som avslørte hvem som var Gestaposjefen i Stockholm og også hvem som var lederen for hele den tyske etterretningen i Sverige. Hun jobbet også for amerikanerne, det som seinere skulle bli CIA.

Sonja bodde stort sett i Sverige under krigen, siden hun giftet seg med en svensk mann, og derfor ble svensk statsborger. Men hennes mann viste seg snart å være en svært usympatisk person, det antydes i boken at han var sadist, så hun skilles fra denne mannen.

Samtidig har hun et svært aktivt liv som skuespiller, hun spiller både i filmer og på teater, listen over hennes deltagelser er lang, det er rart denne kvinnen ikke er bedre kjent, og mer anerkjent, både som skuespiller, og for sin krigsinnsats.

Da Sonja Wigert døde, ensom, avdanket, alkoholisert og antagelig ganske bitter i sitt hjem i Spania i 1980 bare 66 år gammel, reiser hennes to brødre ned for å rydde i hennes saker. Hennes bror Knut, som også var en kjent skuespiller, brant da alle hennes private papirer, brev o.l. Noe som nok gjorde det vanskelig for forfatteren som ville skive bok om henne å få et fullstendig bilde over hvem hun var som person. Det bærer boken kanskje litt preg av, det kan ikke være enkelt å skrive en bok om en person man aldri har møtt, og som man ikke har tilgang til så mye private papirer om, man kommer aldri helt under huden på Sonja, man vet ikke hva hennes tanker og følelser var, men forfatteren har helt klart gjort en stor innsats i å finne ut mest mulig om Sonja og hennes liv, og historisk er den nok ganske korrekt. Ikke minst er det viktig at man en gang for alle renvasker Sonjas navn.

Intervju med forfatteren og Sonjas bror, om boken, og om Sonja, kan man se her:

NETT-TV



Sonja Wigert var vakker og sjarmerende. At hun skulle ende opp som skuespiller var vel egentlig en tilfeldighet, hun meldte seg på i en konkurranse om å bli Norges Greta Garbo, og ble en av tre vinnere. Hun må ha hatt et naturtalent, og ble etterhvert tildelt stadig flere roller. Tyskerne gjorde det de kunne for å få norske skuespillere til å spille filmer og teater med pro-tysk innhold, men de norske skuespillerne gjorde ofte det de kunne av motstand mot å delta, selv om de nærmest ble tvunget til deltagelse.
Sonja hadde flere menn i sitt liv. Den første ektemannen varte som nevnt ikke lenge, hun hadde gjennom store deler av sitt liv kontakt med Anders Jahre, hun hadde et forhold til ungareren Andor Gellert, som hun også ble gravid med. Men Sonjas far var skeptisk til dette forholdet, Ungarn var i forbund med Tyskland, og selv om Gellert antagelig sympatiserte og jobbet for den andre siden, aksepterte ikke Sonjas far forholdet, og det endte med at Sonja tok abort, noe som antagelig førte til komplikasjoner, så hun aldri seinere ble gravid igjen.
Hun giftet seg også igjen, men heller ikke dette forholdet varer.

Etter krigen opplever Sonja at mennesker hun kjenner ikke vil hilse på henne på gaten. Rykter er ikke lett å kvitte seg med, og mange som visste at hun hadde hatt kontakt med tyskerne, og vært i selskaper hos Terboven på Skaugum, nekter å la seg overbevise om at hun faktisk jobbet mot tyskerne.

Så mye for å være kvinne og helt.

Pat Condell.. igjen.

Noen får bare sagt det, Pat Condell er en av dem.

Her er hans siste monolog, verdt å høre:



Vil man ha norsk oversettelse kan man finne det her.

Her er hele teksten:

"«Dagens Europa er et lysende eksempel for hele verden på hvordan man pisser i sitt eget drikkevann. Over hele kontinentet vedtas lover for å kvele ytringsfriheten og folk kriminaliseres for å si det de mener. Senere denne måneden vil Elisabeth Sabaditsch-Wolff stilles for retten anklaget for å ha rakket ned på religiøse lærdommer, en tiltale som kommer rett ut av inkvisisjonen. Hennes forbrytelse? Å peke på det avsnittet i Koranen som gir en mann lov til å slå sin kone. For dette risikerer hun tre års fengsel. Velkommen til et rettssystem av eurabeisk merke.


Ellers hører jeg at noen nederlandske politikere er bekymret for sitt lands internasjonale omdømme nå som Frihetspartiet er med og styrer. Vel, de burde ikke bekymre seg. Landets rykte kunne ikke være noe dårligere enn det er akkurat nå, takket være dem, og takket være den uloven som får landets mest populære politiker trukket for retten som en forbryter for å ha fortalt sannheten, fremfor et kollegium av klart partiske dommere som siden har vist seg ute av stand til å iscenesette en Stjernekammer-lignende rettssak fordi de ikke har tilstrekkelig klokskap eller selvdisiplin til å holde partiskheten deres for seg selv.

I samme øyeblikk som verdens øyne var rettet mot Nederlands rettssystem viste de skurkene av noen dommere i Amsterdam hva de var gode for, og gav en så strålende oppvisning i ynkelig inkompetanse og partiskhet at saken måtte stanses. Klart mer opptatt av ideologi enn rettferdighet som de er, har de vist seg uegnede til å dømme selv i et babyshow. En av dem var til og med så frekk å beskylde Wilders for å undergrave domstolene, men de trenger ærlig talt ikke hans hjelp når de selv er så flinke til å undergrave ikke bare hele det nederlandske rettssystemet, men den vestlige sivilisasjonens selve grunnvoller.

Aktoratet ønsker ikke å gå videre. De sier at det ikke finnes noen tiltalepunkter, men dommerne kjører likevel på med en ny sak fordi de er fast bestemte på å få has på denne fyren. For hensikten med denne saken var aldri å dømme upartisk, ei heller den i Østerrike. Hensikten er å bringe folk til taushet ved å statuere et eksempel, ved å vise alle andre at de også vil bli behandlet som simple forbrytere hvis de våger å uttrykke en negativ oppfatning om verdens mest tilbakestående, intolerante og voldelige religion. Så langt er vi kommet i dagens Europa. Det virker som en levning etter Sovjetunionen. Jeg er overrasket over at de ikke har prøvd å sperre Wilders inne i et mentalsykehus. Kanskje det kommer senere.

Hva verre er, ganske mye verre også, er at vi må nøye oss ikke bare med skurker som dommere og lovgivere uten ryggrad, men også med late og partiske journalister som ødelegger språket for å undertrykke sannheten, og som bakvasker enhver som står opp for vestlige verdier som «høyreekstrem», som en fascist, en hatspreder, en rasist - hvilket er det «høyreekstrem» betyr.

Sannheten er at venstresiden langt på vei er de nye høyreekstreme i dagens Europa. Og dette kommer mest brutalt til uttrykk her i Storbritannia med det oppsopet av antidemokratiske kulturelle selvhatere, relativister, kvisete studenter, islamister, antisemitter og ekstreme venstrefascister som utgjør organisasjonen med det ironiske navnet Unite Against Fascism hvis foretrukne taktikk er å øve vold mot fredelige demonstrasjoner de ikke er enige i som en gjeng støvelkledde nazi-forbrytere, fordi de er redd for ytringsfriheten og de vet at de forsvarer noe som ikke kan forsvares. Sammen mot fascismen, men ikke den religiøse fascismen, for det kunne fornærme fascistene. Best å ikke tenke på det en gang.

Men slapp av. Dere trenger ikke å skamme dere, som om dere visste hva det er, for vi andre er i ferd med å gjøre det for dere, med renter. Og disse tingene skjer over hele Europa nå. Enhver som arrangerer en fredelig demonstrasjon til støtte for demokratiet eller vestlige verdier kan forvente å bli fysisk angrepet av gjenger av disse voldelige, selvrettferdige nautene som skylder sin frihet til andre menneskers vilje til å forsvare den, men som selv ikke er i stand til å klare annet enn å undertrykke den legitime uenigheten. Du verden, så progressivt. Disse folkene er selvsagt ikke antifascister i det hele tatt, er de vel? De er imot friheten. Mot den frie tanken, mot ytringsfriheten, og mot alle andre friheter, bortsett fra friheten til penger fra staten. Venstrefolk og islamister har en felles sans for ytelser fra et samfunn de foregir å forakte, så de står sammen i hykleriet, foruten intoleransen, ignoransen, dumheten og hatet.

Multikulturalismen i Europa har grunnstøtt, noe alle nylige valgresultater har vist. Selv politikerne innrømmer det nå. Noen klamrer seg fortsatt fast til den, slik folk i Sovjet klamret seg til kommunismens illusjon, men det er slutt, og disse rettsfarsene og denne gatevolden er symptomer på dens dødsrykninger. Det er desperate handlinger fra desperate personer som har gått seg fullstendig vill. Å kriminalisere meninger er å innrømme åpent at lovgiverne har mistet kontrollen og skapt en situasjon de ikke kan hanskes med. Men det er sånn som skjer når folk aldri blir spurt om hva de mener, og de blir ignorert når de sier det likevel.

Vel, nå kan det ikke ignoreres lenger, og det vil ikke bli ignorert. Uansett hva som skjer under disse to rettssakene, er dette bare begynnelsen. Ånden er ute av flasken i Europa, og ingen multikulturell mangfoldsfascist vil klare å putte den tilbake igjen. Det er allerede tusenvis av mennesker som hever stemmen og sier sin mening rett ut i opposisjon til den ubarmhjertige islamiseringen av vårt samfunn, og snart kommer det til å bli millioner av dem. Folk som har fått nok av politisk korrekthet, av å bli fortalt hva de har lov til å tenke og si, av å bli fortalt at de må respektere en religion som ikke respekterer noen som helst.

Og etterhvert som de snakker finner de ut at de ikke er alene, og at de faktisk ikke er fascister eller hatspredere eller rasister i det hele tatt, til tross for det de gjentatte ganger er blitt fortalt av en feig og uhederlig presse. Og i likhet med mange av disse menneskene er jeg imot islam av den enkle grunn at islam er imot meg og alt jeg står for. Jeg bryr meg ikke om hva muslimer eller noen andre synes om det, ei heller bør jeg være nødt til det.

Etter min mening er islams avskyelige behandling av kvinner en forbrytelse mot menneskeheten, intet mindre. Det er ett tusen prosent galt, det finnes ingen gråsone, det er samvittighetsløst og utilgivelig, og det forgifter hele verden. Det er ikke annerledes eller relativt, det er tilbakestående og usivilisert. Det finnes ingen unnskyldning for det, og ingen unnskyldning for å forsvare det.

Dette er er min svært sterke mening, du kan være uenig, og du har rett til å være det, akkurat som jeg har rett til å si det jeg sier, og insisterer på retten til å si det så åpent, så ofte og så høyt jeg vil, og enhver som velger å la seg krenke kan dra til helvete for min del, med all respekt, særlig der borte i den islamske republikken Østerrike.

Å innskrenke ytringsfriheten er som å skattlegge luft. Ingen har rett til å gjøre det, uansett hvem de er eller tror at de er, hva slags fancy merke de bærer, eller hvilken hellig bok de holder i sine ekle små hender. Så de kan vedta så mange lover de har lyst til, og de kan feste dem alle til hverandre i en papirlenke hvis de vil, eller heise dem opp som flagg på alle moskeenes minareter.

Disse lovene vil bli bekjempet, og de vil bli omgjort fordi det er de ettergivende feigingenes lover hvis råtne multikulturelle løgn snart ikke vil være annet enn en pinlig historisk plett, og jo før jo bedre, hvis jeg får lov til å si det.

Fred. Det hadde vært noe.»

Dårlige venner og gode fiender.

For en ukes tid siden ble det stor ståhei, da TV2 «avslørte» at USA hadde drevet det man kalte «hemmelig overvåking»her til lands.
De hadde gjort det overgrepet det er, å prøve å finne ut hvem de var, personene som stod med hatske tilrop, kastet stein, eller på annen måte viste sin avsky eller sitt hat mot våre allierte, og redningsmenn under krigen, USA.

Skrekk og gru for noen uhyrligheter! Tenk at de tok bilde av demonstrantene på åpen gate, og registrerte hvem de var!

«Alle» (med unntak av meg tydeligvis) har reagert med sjokk og vantro på dette, kan man høre og lese. Man trives best i flokk må vite.

Så var det en reportasje på nrk sist lørdag, en «avsløring», angående imamer sendt fra Iran, og som oppfordrer til hat og vold mot vesten via moskeer i Norge.
Hvorfor er jeg ikke forundret over reaksjonene på denne avsløringen?
Selvsagt fordi vi alle må forstå at man ennå ikke er kommet over sjokket fra den forrige avsløringen, her kommer de på løpende bånd, i et tempo som gjør at man mister munn og mæle, og ikke gjenvinner det før neste store avsløring avdekkes.

For hvilke andre grunner kan det være til den store TAUSHETEN?

For å sitere Ragnar Ulstein:

«Av Oslo’s 73 ambassadar er det to som er mål for ein velkjent fredselskande flokk i Oslo. Dei to er ikkje ambassadane til Iran eller Sudan, ikkje Cuba og Sri Lanka, ikkje Kina og Russland. Eller Venezuela og Syria. Dei utvalde mål er ambassadane til to demokratiske statar, den amerikanske og den israelske ambassade.
Mellom ambassadane som det er fredfullt rundt, er dei som representerer ein aller annan type diktatur. Av grunnar som kan vere vanskeleg å forstå, marsjerer demonstrantar sjeldan mot ambassadar til land som Kina, der årets nobelprisvinnar sit i fengsel, eller mot Iran som praktiserer dødsstraff med steining, eller Egypt, der dei kristne kopterar blir forfølgde. Nei, den vanlege løypa går mot USA-ambassaden eller den israelske. Slik har protestflokken halde på i mange år.
Folkemordet i Sudan, som har gått føre seg i år etter år, har ikkje skapt trengsel framfor Sudans ambassade, okkupasjonen av Tibet heller ikkje framfor Kinas ambassade, ikkje den russiske framferd i Tsjetjenia, mot Russlands ambassade. Cubas overgrep i mannsaldrar mot opposisjonelle har ikkje drege protestungdommen til Cubas ambassade.
Verda er stor og her skjer hyppige overgrep i regi av despotiske styresmakter. At Iran held fram å dømme folk til døden ved steining, for at dei skal dø sakte, og at presidenten erklærer at staten Israel skal utslettast, fører ikkje til samanstimling framfor den iranske ambassade.
For demonstrasjonsgjengen er løypene til USA’s og Israels ambassader velbrukte. Det er så å seie normalen. Normalt også at NRK grundig dekker demonstrasjonane Det er ei slags symbiose. Ikkje slik at den eine – NRK – lever av den andre, men at NRK sørger for publisiteten for dei på gata, og held dei i live, og til gjengjeld får ferskt stoff til sendingane sine.

I 1930-åra, da Hitler og Stalin kvar for seg hadde planar for sitt Europa, vart Storbritannia sett på som den sterkaste hindring. Derfor demonstrerte forvirra fredselskande ungdom fram for britiske ambassadar. Der var dessverre ingen israelsk ambassade då, men der var jødar i Europa, som det også fanst planar for. Utan å ha staten Israels ”brotsverk” som påskot vart som alle veit, og mange har gløymt, 6 milllionar jødar til slutt drivne i døden.
I dag skjuler antisemitten seg som kritikar av Israel, derfor er løypa til Israels ambassade uvanleg hardtrakka
Det er betente tider.
Det kan tenkjast at midt i denne profesjonelt rasande protestflokken ved dei to ambassadane skjuler det seg ein og annan terrorist som vil observere sitt mål. Det er vel slike den amerikanske ambassaden gjennom sine lokalkjente norske expolitifolk ser etter. Ambassaden har god grunn. Al Quaidas folk sprengde i 7. august 1998 dei to amerikanske ambassadane i Kenya og Tanzania i lufta, med store tap av menneskeliv.
Oslo’s demonstrasjonsgjeng - er gamle kjente for amerikanarane og for oss, takka vere norsk fjernsyn..
Alle aviser veit kva folk ambassaden er på vakt mot., NRK’s dyktige medarbeidarar veit det. Utanriksminister Jonas Gahr Støre veit, NUPI-direktør Jan Egeland veit. Men alle let som dei ikkje veit, og er sjokkerte.
Dette er i sanning betente tider..
Som tidene var i 1930-åra. Ikkje så få av dei som då skulle vite, skapte tvert om mistru til Storbritannia, den makt som skulle berge oss om vi kom i ulykke. Nå er USA i førarstolen, og har lenge vore det fremste terrormål. Men USA, som ein flokk nordmenn elskar å hate, er den makt som skal berge oss, om landet vårt på nytt kjem i nød.
Ragnar Ulstein»

Nei ingen grunn til uro, har man bare styr på vennene sine, trenger man da ikke bekymre seg for hva ens fiender holder på med.

Og, før jeg glemmer det: Vi må jo huske å gratulere Saudi-Arabia med deres plass i ledelsen for FNs nye organisasjon for ivaretakelse av kvinners rettigheter.

Det var fortjent, nå er vi alle beroliget over at kvinners rettigheter vil bli ivaretatt som seg hør og bør verden over.

Lykke til med jobben, vi har tillit til dere!!

Når man har en hyggelig sjef....

..er det aldri trist å gå på jobb.

Jeg har en hyggelig sjef, og jeg har hatt den samme hyggelige sjefen i mange år.
Det er en utrolig viktig faktor for trivsel på jobben.
Min er ikke bare hyggelig, han er også faglig utrolig flink.

Her en dag hadde jeg, eller min PC, klart å rote til noe på det jeg jobbet med, så programleverandøren måtte inn i bildet for å rydde opp. Noe underlig hadde skjedd, på en eller annen måte hadde programmet en liten halvtime vært innom en eldre versjon av seg selv og gjort noe, som forårsaket at mye var klurt til og ødelagt.
Selvsagt veldig kjedelig.

Mens vi satt der på sjefen min sitt kontor, skulle jeg bøye meg frem for å vise noe på skjermen. Da klarte jeg, elegant nok, å velte den digre te-koppen min, som stod strategisk plassert og var nesten full.
Så plutselig lå musen hans og svømte, tastaturet stod til knes i te, og diverse tegninger og annet knask var behørig døpt i te.
Og hva sier så sjefen min?
Jo, hans reaksjon var et stort smil, mens han utbryter: «Så KOOOSELIG!!»

Han var bare glad til for at også andre hadde for vane å velte sine kopper, og skvette litt rundt omkring, for den slags driver han selv en del med, i ledige stunder.

Han fant ut at det var jo ganske praktisk og, for nå fikk han tørket vekk noen gamle kaffeflekker i samme slengen.

Så vil du blidgjøre sjefen, så hell en kopp te utover pulten hans og se hva som skjer.

Blir han sur, er ikke du like heldig med sjefen din som det jeg er.

Piano til besvær.

Da min nest eldste datter bestemte seg for å havne i det musikalske hjørnet her for et års tid siden, gikk vi til innkjøp av et lite elektronisk keyboard/piano. Når man ikke er helt sikker på om det bare er en flopp, eller om det er en interesse som vil vare og utvikle seg, investerer man ikke i utgangspunktet all verden i et instrument, så det varte ikke lenge før keyboardet (som ikke hadde nok tangenter i bredden, og manglet pedaler, og som ingen pianolærer med respekt for seg selv ville nedverdige seg til å kalle instrument) kom til kort.

Så da kom spørsmålet opp igjen: skal vi kjøpe et piano?

Et piano veier minst 300 kilo og trenger å stemmes, helst en gang i året. Det tar plass, og selv om det kan være et vakkert møbel, er det et stort skritt å gå til innkjøp av ett.
Risikoen for at man investerer i en 300 kilos diger og uhamselig støvsamler er definitivt til stede.

Et elektronisk piano er lettere å hanskes med, trenger ikke å stemmes, og tar litt mindre plass. I verste fall kan det pakkes ned igjen i esken, og stues vekk, eller selges, uten at alle naboene må innvolveres i flytteprosessen.

Så det ble til at vi bestemte oss for det, man trapper gradvis opp, til man en dag, kanskje..., får et flygel i huset.

Så far og datter drar av gårde til musikk-butikk, og kommer fornøyde hjem med elektronisk piano. Ved hjelp av verdens dårligste bærer, jeg, får vi omsider boksen i hus, bokser er alltid så uhåndterlige, hvorfor kommer de uten hank?

Etter diverse mask og styr står det et piano der, klar til innsats.
Men hva er den lyden?

Det viste seg at pianoet brakte med seg en irriterende høyfrekvent pipelyd, som i alle fall pianisten selv ble sterkt plaget av (den type lyd man ikke lenger hører med årene, men jeg hørte såpass at jeg skjønte at det var plagsomt) Så da var det å demontere pianoet, og returnere til butikken.

Søren og, rykk tilbake til start.

Så skulle jeg til Bergen en tur, og i den forbindelse fikk jeg oppdraget å sjekke ut noen pianoer som var annonsert på tilbud.

Vel, i butikken solgte de alskens instrumenter, butikken var dessuten full av håpefulle musikere, som testet det som testes kunne så det ikke var ørens lyd, og pianoet vi vurderte å kjøpe viste det seg (da vi langt om lenge omsider fikk tak i en ekspeditør) å ikke være flere igjen av på lager uansett, så da så.

Neste butikk, en skikkelig pianobutikk. Der gikk det faktisk an å høre pianoet man ønsket å prøve, og det ble til at vi fant et vi likte der.

Så var det bare å løpe gjennom halve byen, til der bilen var parkert, tråkle seg gjennom den bilkøen som brått og uventet oppstod helt ut av det blå, mens man ser på klokken, og håper man rekker frem før butikken stenger om 10 minutter.

Jo, det gikk det og, takket være et par gule lys, noen litt på kanten manøvere og en U-sving.

Så var det bare det at for å få plass til pianoet måtte man legge ned to seter, det betydde at en av ungene ikke ville få plass i bilen.

Alt skal man jo også måtte tenke på. Pianomannen hadde helt tydelig sagt at man måtte legge ned ETT sete, her var det en ligning som ikke helt gikk opp, men siden en av ungene var på besøk den dagen, var det et problem man ikke trengte å forholde seg til før dagen etter.

Så den som kjørte byen rundt resten av helgen med det dominerende pianoet sentralt plassert, det var jeg.

Og det ble en kabal som involverte en snill bestefar, og noen tilfeldige andre bekjente, å få hele flokken med seg hjem igjen etter helgen, men det gikk det og.

Så nå står det ett stykk elektronisk piano, helt uten ulyd, klar til dyst.

Og jeg er akkurat passelig lei av å kjøre rundt med et piano i bilen, måtte det bli veldig lenge til neste gang.


Piano... hvordan smaker det tro?

Jammen bra at noen passer på..

Det er visst en sensasjon, en skandale, et grusomt overgrep fra vår viktigste allierte, (den man ellers regner med vil stille opp neste gang en eller annen skrulling skulle finne på å innta vårt land, som noen gjorde for 70 år siden), at de har drevet det man kaller «overvåking» innenfor vårt lands grenser.

Jeg synes det føles betryggende jeg.

Hvem stoler egentlig på PST? Hva driver de med? Har de kontroll?
Jeg mister nattesøvnen hver gang jeg ser lederen fra PST uttale seg, det gjelder både den forrige og den nåværende, og jeg krysser fingrene for at andre innad i PST har mer troverdighet og peiling enn det deres leder ser ut til å ha, eller i alle fall prøver å gi inntrykk av.

Stadig avsløres det planer for terroraksjoner verden over, så langt har mange blitt avverget, men før eller siden smeller det igjen, det vet vi alle.
Hva er det som avverger dem?

Og er det da noe problem at flere passer på og følger med?

Ikke så lenge den det dreier seg om er vår viktigste allierte, vil nå jeg mene.

Men gjengen med marsjstøvler, palestinasjerf, lommene fulle av steiner, sekken stappet med amerikanske og israelske flagg, samt lighter, og med velutviklet arbeidsvegring, vil kanskje ikke være enig.

Dem om det.

De som på død og liv bare må ut og demonstrere hver gang amerikanske eller israelske statsrepresentanter besøker landet vårt (men som stort sett glimrer med sitt fravær hver gang en representant fra et undertrykkende diktatur er på besøk) føler seg kanskje en smule paranoid i disse tider.

Den følelsen unner jeg dem.

For hvilken trygghet ville resten av oss føle, om deres anarkistiske drømmesamfunn ville blitt realisert? Hvor «snuten» er fienden, og hvor totalt kaos ville råde, hvor volden ville blomstre, hvor annerledestenkende ville bli utsatt for vold og hvor demokrati ville være et fremmedord.

Venstreekstremister er ikke hakket bedre enn høyreekstremister, vi trenger å følge med på begge grupperinger, og at USA antagelig er behjelpelig med det synes jeg vi skal være takknemlig for.

Når venstreekstremister og islamister så slår seg ihop skal man ha takk. Demonstrasjonen under Gaza-krigen viste hvilken gjeng man har med å gjøre, det ble ropt «død over jødene» i Oslos gater, det sier i grunn alt.

At amerikanerne fotograferer demonstrasjoner er vel neppe heller ulovlig, så lenge fotografering på offentlig sted enn så lenge er tillatt, meg bekjent.


Fra document.no:

«Både TV 2 og Høyres Erna Solberg nevner som moment at amerikanerne kanskje ikke har vært fornøyd med informasjonen de har fått av norsk politi. Kan det tenkes at norsk politi ikke er effektivt nok? Kan det tenkes at forholdet mellom de to land ikke er så hjertelig som medier og politikere tar som en selvfølge?

Under utarbeidelsen av terrorloven advarte amerikanerne mot at det skulle være lov å være medlem av terrorgrupper og ha ekstreme synspunkter. Det er ikke forbudt å være medlem av Al Qaida i Norge. Det er først i det øyeblikk man forbereder voldshandlinger at politiet har lov å interessere seg. For å bli dømt må man ha inngått forbund, dvs. lagt planer sammen med minst en annen person.
Det er dette punkt professorer, forsvarsadvokater og medier har forsøkt å sannsynliggjøre er tilfelle for de tre terrortiltalte som ble pågrepet i juli. Det kan virke som om man ønsker å finne hjemmel for en lovanvendelse som gjør at de tiltalte må frifinnes. Den samme tendensen så vi i saken om en somaliers innsamling av penger til Al Shabaab.
Det toppet seg da amerikanerne og israelerne ikke ble varslet om at Arfan Bhatti og to andre planla å rette et terroranslag mot ambassadene. Bhatti ble kun dømt for grovt skadeverk, som var betegnelsen på skytingen mot synagogen. Først ble amerikanerne holdt uvitende om terrorplaner mot egen ambassade, og deretter ble tiltalen redusert til nesten ingenting.
I tillegg kommer mullah Krekar-saken. Norske myndigheter har konsekvent valgt å holde sin beskyttende hånd over Krekar. Det kom denne uken frem i Wikileaks-lekkasjen at Krekars gruppe Ansar al Islam hadde drept mange hundre mennesker, til dels på bestialsk vis. Men mediene stilte ikke det naturlige spørsmål: Dette er kjent informasjon, men den ble trukket i tvil under rettssaken mot Krekar.
Den røde tråden er at norske myndigheter kunne gjort mye mer: i lovgivningen, i Bhatti-saken og i Krekar-saken. I den siste terrorsaken har amerikanerne forsynt norsk politi med sterke kort. Likevel ser det ut til at det norske systemet kan komme til å frikjenne dem.
Denne unnfallenheten har ikke USA kunnet leve med. Derfor har man fått tillatelse på politinivå til å drive en form for forebyggende kartlegging. Trolig.»


Noen trenger å overvåkes, enten datatilsynet og tv2 liker det eller ikke.

Man er ikke skyldig i terror før man har utøvd terror, men da er det i grunn også for seint.

Og at den iranske ambassaden overvåker eksiliranere i Norge har visst tv2 ennå ikke avslørt, kanskje noen burde tipse dem?

Men så er vel heller ikke omvendte eksiliranere til noen fare for rikets eller noen andres sikkerhet, så da teller det vel kanskje ikke?

Når man blir avkledd, ved å bli påkledd.

Mine gode gamle helter er tilbake!
Bård og Harald, som jeg har fulgt siden den spede start med Lille Lørdag, er nå i gang med en ny runde humorprogram.

Etter en litt famlende start, slo de på stortrommen så det ljomet og sang, med et fantastisk skjult-kamera-liksomintervju med to av Norges selvutnevnte feminister; Brita Møystad Engseth og Martine Aurdal.

De trodde de skulle bli intervjuet av en arabisk TV-kanal, men i løpet av intervjuet blir kvinnene bedt om å kle mer på seg, først er det et sjal rundt halsen, så er det sjal over hodet, så blir man delvis skjult bak en plante, og til slutt bak en gardin!

Og de norske «feministene», hva gjør de?

Jo, de lar det skje!

Verst er Martine Aurdal, som tilsynelatende svært velvillig blir tildekket gradvis mer og mer.

Hvorfor lot de det skje?

Hvorfor lar man seg ydmyke og undertrykke bare det er eksotisk nok?

I følge VG var også Hege Storhaug invitert, vi så ikke snurten av henne under innslaget, hun har tydeligvis satt foten ned, og nektet seg ydmykelsen det må ha vært å bli bedt om å dekke seg til for å tekke den «egyptiske» tv-kanalen og deres kvinneundertrykkende krav.

Bård og Harald har med dette geniale lille innslaget sagt mer om norske feminister anno 2010 enn en forskningsrapport på 600 sider ville gjort. Om «feministene» var blitt intervjuet av en feministforsker fra samme miljø, f.eks UIO, hadde de med fine ord og vendinger antagelig klart å kamuflere sine meninger, og fremstå som det de selv ønsker å være, men altså beviselig ikke er.

Det understreker også mitt inntrykk, og hva jeg tidligere har skrevet, om de tradisjonelle feminister som navlebeskuende og selvopptatte, uten forståelse for hva kampen om kvinners rettigheter i dag faktisk går i.

De sitter på skjermen og forsvarer kvinners rett til å velge hijab, samtidig som de selv lar seg påkle, tydeligvis ikke frivillig, men uten å sette seg til motverge. Så totalt absurd som det faktisk kan bli, og uten at de selv ser ut til å skjønne det.

Og dette var bare et intervju. Det var ikke pappa, med makt og myndighet til å gjøre hva han vil med deg, som stod der med sjalet og truet seg til lydighet. Om norske «feminister» ikke klarer å stå imot presset, hvordan forventer de samme kvinnene da at en 7-8-14-15 år gammel jente skal kunne klare det, når familien og omgangskretsen krever at hun skal dekke seg til, for å vise sin underkastelse?

Det er de muslimske kvinnene som trenger vår fulle støtte og oppmerksomhet i dag. Det er de som må dekke seg til, om de selv ønsker det eller ikke, kun fordi de er født med et mindreverdig kjønn, i de miljøer. For tildekkingen skjer for å beskytte kvinnen mot overgrep og menns blikk. Alternativet å be menn se en annen vei om de ikke kan styre seg, har man visst ikke vurdert i de kretser. Man legger ansvaret på kvinnene for å hindre henne i å bli antastet og utsatt for overgrep, og da legger man samtidig skylden på henne om det faktisk skulle skje. Genialt, utspekulert, ondskapsfullt og noe enhver ekte feminist ville reagert på med den avsky det fortjener.

Hijaben er dessuten «Det muslimske brorskaps» politiske symbol, det er ikke bare et tøystykke som mange hevder, det er et svært viktig symbol, det er en uniformering.

Og hijaben er jo bare toppen av isfjellet, de virkelige problemene ligger under, som innebærer tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, det å aldri være «herre» over eget liv, det å alltid være overvåket, enten av egen familie, eller av andre som føler de har rett til å bestemme over deg og følge med deg, som i drosjemiljøet i Oslo.

Disse kvinnene snur norske «feminister» ryggen til, mens de forsvarer deres «rett» til å underkaste seg.

Harald Eia er en intelligent mann som skjønner hva som rører seg der ute og hva som ligger under. Han må ha fått seg både en og ti aha-opplevelser under og etter arbeidet med sin serie «Hjernevask», jeg håper det kommer flere slike geniale avsløringer, for dette er ikke bare humor, dette er noe langt mer. Dette er viktige innspill i samfunnsdebatten. Dette må få etterspill, dette bør få et par av de såkalte feministene til å tenke litt over sine holdninger, og hvor vanskelig det faktisk kan være å si nei, når det er noen man ikke ønsker å såre, eller våger å provosere.

Stå på Bård og Harald!

Og takk!

Såpe til folket - trekning.

Da har jeg hatt trekning i blogg-jubileum-såpelotteriet.

Noen kom inn på mail, og noen som kommentar, her er alt lov, og de heldige vinnerne er:

-M-
Bård
Ingrid

Som alle får en såpe hver.

Da håper jeg premien faller i smak, og at dere kommer til å fremstå som usedvanlig hygieniske og velduftende i tiden fremover. :-)

Gratulerer til vinnerne.