Piano til besvær.

Da min nest eldste datter bestemte seg for å havne i det musikalske hjørnet her for et års tid siden, gikk vi til innkjøp av et lite elektronisk keyboard/piano. Når man ikke er helt sikker på om det bare er en flopp, eller om det er en interesse som vil vare og utvikle seg, investerer man ikke i utgangspunktet all verden i et instrument, så det varte ikke lenge før keyboardet (som ikke hadde nok tangenter i bredden, og manglet pedaler, og som ingen pianolærer med respekt for seg selv ville nedverdige seg til å kalle instrument) kom til kort.

Så da kom spørsmålet opp igjen: skal vi kjøpe et piano?

Et piano veier minst 300 kilo og trenger å stemmes, helst en gang i året. Det tar plass, og selv om det kan være et vakkert møbel, er det et stort skritt å gå til innkjøp av ett.
Risikoen for at man investerer i en 300 kilos diger og uhamselig støvsamler er definitivt til stede.

Et elektronisk piano er lettere å hanskes med, trenger ikke å stemmes, og tar litt mindre plass. I verste fall kan det pakkes ned igjen i esken, og stues vekk, eller selges, uten at alle naboene må innvolveres i flytteprosessen.

Så det ble til at vi bestemte oss for det, man trapper gradvis opp, til man en dag, kanskje..., får et flygel i huset.

Så far og datter drar av gårde til musikk-butikk, og kommer fornøyde hjem med elektronisk piano. Ved hjelp av verdens dårligste bærer, jeg, får vi omsider boksen i hus, bokser er alltid så uhåndterlige, hvorfor kommer de uten hank?

Etter diverse mask og styr står det et piano der, klar til innsats.
Men hva er den lyden?

Det viste seg at pianoet brakte med seg en irriterende høyfrekvent pipelyd, som i alle fall pianisten selv ble sterkt plaget av (den type lyd man ikke lenger hører med årene, men jeg hørte såpass at jeg skjønte at det var plagsomt) Så da var det å demontere pianoet, og returnere til butikken.

Søren og, rykk tilbake til start.

Så skulle jeg til Bergen en tur, og i den forbindelse fikk jeg oppdraget å sjekke ut noen pianoer som var annonsert på tilbud.

Vel, i butikken solgte de alskens instrumenter, butikken var dessuten full av håpefulle musikere, som testet det som testes kunne så det ikke var ørens lyd, og pianoet vi vurderte å kjøpe viste det seg (da vi langt om lenge omsider fikk tak i en ekspeditør) å ikke være flere igjen av på lager uansett, så da så.

Neste butikk, en skikkelig pianobutikk. Der gikk det faktisk an å høre pianoet man ønsket å prøve, og det ble til at vi fant et vi likte der.

Så var det bare å løpe gjennom halve byen, til der bilen var parkert, tråkle seg gjennom den bilkøen som brått og uventet oppstod helt ut av det blå, mens man ser på klokken, og håper man rekker frem før butikken stenger om 10 minutter.

Jo, det gikk det og, takket være et par gule lys, noen litt på kanten manøvere og en U-sving.

Så var det bare det at for å få plass til pianoet måtte man legge ned to seter, det betydde at en av ungene ikke ville få plass i bilen.

Alt skal man jo også måtte tenke på. Pianomannen hadde helt tydelig sagt at man måtte legge ned ETT sete, her var det en ligning som ikke helt gikk opp, men siden en av ungene var på besøk den dagen, var det et problem man ikke trengte å forholde seg til før dagen etter.

Så den som kjørte byen rundt resten av helgen med det dominerende pianoet sentralt plassert, det var jeg.

Og det ble en kabal som involverte en snill bestefar, og noen tilfeldige andre bekjente, å få hele flokken med seg hjem igjen etter helgen, men det gikk det og.

Så nå står det ett stykk elektronisk piano, helt uten ulyd, klar til dyst.

Og jeg er akkurat passelig lei av å kjøre rundt med et piano i bilen, måtte det bli veldig lenge til neste gang.


Piano... hvordan smaker det tro?