Nå må man snart begynne å behandle terrormistenkte med litt respekt!

Vi vet da alle, at disse menneskene bare ønsker å vise sin misnøye mot landet som har tatt imot dem, gitt dem trygghet, penger, mat og husly, på en kanskje noe overdreven måte.

Hva galt er det vel i det? Følelsesmennesker skal man respektere, de mener ikke egentlig noe vondt i å ville sprenge kjøpesentere til himmels og drepe en masse mennesker, de blir bare litt ivrige til tider.

Og så dra dem nakne ut av sengen og sette kneet i ryggen på dem da! Kjære vene, hva driver politiet egentlig med i sin iver etter å redde livet til uskyldige mennesker, den slags gjør man altså bare ikke! Kunne de ikke ringt på forhånd så de terrormistenkte kunne få stått opp, kledd på seg, og kanskje fått i seg en liten matbit, før lovens lange og hårete arm, og kne, gjorde sin entre? Det er da det minste man må kunne forlange!

De terrormistenkte har tross alt bodd rundt 20 år i landet, og vet hvordan man oppfører seg, dette er langt over enhver akseptabel grense for oppførsel mot noen man bare mistenker for et lite terrorangrep.

Og når følelsesmenneskene så er så uheldige å havne bak lås og slå, tror dere det slutter der?

Nei da skal de psykes ut med å måtte spise akkurat den samme maten som alle de andre fangene som sitter der. De kriminelle, som simple tyver, voldtektsforbrytere, kan kanskje til og med mordere skal de måtte menge seg med, og dele mat med.

Nei der går altså grensen! Greit nok, de terrortiltalte får egne panner til å koke maten sin i, men egne komfyrer, egne kjøkken, mat bestilt fra det ønskede slakteriet, får de det tro?

Å nei du, her setter fengselsmyndighetene seg helt på bakbeina, her må man bare ta det man får.

Ikke rart en terrortiltalt har tatt kontakt med menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, vi håper de vil behandle saken RASKT, for dette er rett og slett ikke til å leve med, og vi vet vel alle hva utfallet av den saken må bli.

Hvordan skal det ende, når ikke engang mistenkte terrorister blir behandlet bedre enn simple kriminelle, er dette virkelig noe vi kan være bekjent av i «verdens beste del av verden»?

Skal de som planlegger å begå terror måtte slutte med dette, rett og slett fordi deres rettigheter ikke vil bli skikkelig ivaretatt om de skulle være så uheldige å bli fengslet?

Er det virkelig dette vi ønsker?

Memo igjen.

Jeg skrev for en stund siden om Memo-kurset jeg hadde vært på, men jeg skrev ikke så mye om metoden, for jeg visste ikke om «memo-mannen» Oddbjørn By ville ha sine metoder avslørt på nettet.

Nå viser det seg at det ligger en god del klipp fra Schrødingers katt med disse metodene, så da kan vel jeg også fortelle mer..

Jeg har nå nylig lært meg alle statene i USA, med hovedsteder. Da jeg skulle på helgebesøk, og i bilen til og fra, litt over en time hver vei (nei, det var ikke jeg som kjørte) satte jeg i gang å lage assosiasjoner til stater og hovedsteder. Washington, Olympia ble til Olav Tufte (olympisk mester) som står og vasker inngangsdøren (til huset jeg valgte å bruke) Inne i gangen er en emu med sal, som spiser oregano (Salem og Oregon) Sånn holder man på, finner ord som kan hjelpe en til å assosiere seg til rett sted, og plasserer dette i rom etter rom man passerer gjennom.

Så i løpet av en biltur man ikke kunne bruke til noe særlig fornuftig, lærte jeg meg 40 stater med hovedsteder, resten har jeg tatt i ettertid.

Metoden er utrolig effekiv.

Enhver kan jo prøve selv.

Velg et hus du kjenner godt, for eksempel ditt barndomshjem.
Vel en logisk rute gjennom huset, du kan gå gjennom vegger og golv, men ikke gå inn i samme rom flere ganger, som en gang for eksempel.

Så ser du for deg det første rommet, og i dette rommet skal du se for deg en russ. La gjerne russen gjøre noe så det blir ekstra lett å huske. Neste rom: gås, så Mikke Mus, kinakål, kaffe, kenguru, indianer, Maradonna, en kasse og supermann, alle i sitt eget rom. Prøv å se det klarest mulig for deg.

Repeter ruten med ordene noen ganger så du er sikker på at de sitter, du vil oppdage at det er veldig lett å huske når du ser for deg disse tingene eller personene plassert i rommene du kjenner godt fra før.

Disse ordene virker ganske meningløse, men husker du disse har du faktisk lært deg rekkefølgen på de ti største landene i verden, nemlig: Russland, Canada (gås), USA, Kina, Brasil, Australia, India, Argentina, Kasakhstan og Sudan.

Enkelt og effektivt.

Det neste vi gjorde var å lære morsealfabetet, her forklarer Oddbjørn By selv mer om dette.

Tenk ut ruten før du begynner med ordene, du bør ikke bruke samme hus til flere ting som skal huskes, da kan du lett begynne å blande, spesielt viktig om dette er noe du skal lære for å huske lenge.

Memosiden til nrk.


I løpet av i går kveld og i dag morges har jeg lært meg alle landene og hovedstedene i Amerika, Nord og Sør, inkludert alle småstater i mellom-Anerika, til sammen 37 stykker, noen med flere navn, og flere stater med ganske likelydende navn ( Den Dominikanske republikk, Dominica, Santo Domingo. Mye santo, san og st, i denne delen av verden...)Puh!

Men det gikk, det sitter stort sett bra, selv om det selvsagt er litt vanskelig å lage assosiasjoner til navn som Antigua, Basseterre, Castries, Tegucigalpa, Paramaribo og Asuncion...

Må nok repetere dette noen ganger før det sitter 100 %, men foreløbig går det uventet bra, og jeg er ikke en person som føler at jeg har spesielt god hukommelse, så dette kan faktisk alle klare.

Pinglemaster og monstermøller.

I Hardanger er folk rasende, fordi det planlegges store høyspentmaster gjennom bygden, som skal frakte strøm videre til Bergen og områdene der. At folk vil bevare sin flotte natur kan man godt forstå. Så spørs det om velgerne husker sin misnøye helt frem til neste valg.

Mastene i Hardanger skal være ca 45 meter høye, står helt i ro, og bråker vel neppe nevneverdig.

I går ble det vedtatt fra ENOVA å gi statsstøtte på ca 350 millioner til bygging av en stor vindmøllepark i det unike og uberørte fjellområdet i Fitjar; Midtfjellet. Midtfjellet er navnet på den opprinnelige plasseringen, men i løpet av prosessen er området kraftig utvidet, og omfatter nå store deler av fjellområdet i Fitjar. For å få støtte, måtte størrelsen på prosjektet igjen reduseres, men ingen vet vel nå hvor møllene er tenkt plassert.

Området som har fått konsesjon vil være plassert fra 600 meter fra nærmeste hus, og ca 1,5 km fra et av bygdens største byggefelt.

Møllene vil bli 142 meter høye til tuppen av bladet når det står rett opp.

Man vet at det vil bli støy som vil plage naboer fra en slik enorm møllepark, det er utarbeidet støysonekart som viser det.

Man vet at man vil rasere unik natur, fjellet der er på mange måter lik et høyfjellområde, det er svært populært som turområde, ikke bare lokalt, men også fra tilreisende.

Man vet at møllene vil bli svært synlige, også fra lang avstand, og de som ser møllene vil stadig ha roterende propeller i synsfeltet.


(trykk på bildet for større versjon)

Man vet også at det ikke svarer seg å produsere strøm fra vindmøller, som nevnt må man ha statsstøtte for å ha råd til å sette i gang, og strømmen som produseres blir dyrere enn annen strøm.
Det er også overkapasitet på strøm i dette området av landet, blant annet grunnet nedstengning av kraftkrevende industri.

Man vet at det er det store statlige selskapet Dong, som er største eier i vindkraftparken, man skal altså bruke våre skattepenger for å støtte danskene i å ødelegge vår natur, og så la dem tjene penger på det!

Man vet at Norge har eksportoverskudd på strøm, altså er vindmøllestrøm ikke nødvendig for befolkningen, men nødvendig for at strømprodusenter skal kunne putte enda noen kroner i sine allerede overfylte lommer.

Man vet at vindmøller ikke er et miljøvennlig alternativ, man raserer svært mye uberørt natur for å sette opp en møllepark, ( som tilbake gir svært lite strøm i forhold til hva man får av andre tiltak, som vannkraft) og at man reduserer det biologiske mangfoldet med det enorme inngrepet i naturen det faktisk er å sette opp en møllepark.

Man vet at om man hadde gitt støtte til oppgradering av eksisterende vannkraftverk ville man få mye mer strøm tilbake per investerte krone. Det er rundt 10 Twh å hente på oppgradering av eksisterende vannkraftverk, mens målsettingen for strøm fra vindkraftverk innen 2010 ligger på 3Twh, og det målet vil ikke bli nådd, man er knapt halvveis. Ikke nok med det, støtte til vannkraftverk ville ikke ført til store inngrep i naturen, det er snakk om oppgradering av turbiner ol.

Man vet at dette er politisk korrekt vedtatt idioti, og mot politisk korrekt vedtatt idioti kjemper den beste forgjeves, her nytter det ikke med argumenter og sunn fornuft.

Det er som å kjempe mot vindmøller, spør bare Don Quijote om hvordan det føles.

I Hardanger lager man altså en masse bråk "bare" på grunn av noen master, som selvsagt er skjemmende og uønsket for de som er glad i naturen i dette området.

Hva bør det ikke da bli, når fjellet i Fitjar skal raseres, og lokalbefolkningen utsettes for støy, samt får sitt flotte rekreasjonsområde omgjort til industriområde?

Blir verden et bedre sted av at det settes opp noen propeller, og ødelegges noe uberørt natur i Norge?
Kommer noen til å stenge ned et kullkraftverk i Europa av den grunn?

Ett eneste kullkraftverk i Sør-Afrika slipper ut omtrent like mye CO2 som hele Norge til sammen, er det noen som virkelig tror at noen vindmøller i lille Norge monner med tanke på klimaet?

Eller er det bare hyggelig å vite at nå har man bidratt, så nå kan man kjøre sin bil videre med god samvittighet?

Det absurde oppi det hele er at det utenfor Fitjar er en nydelig og spesiell skjærgård, med svært strenge regler for bygging av hytter, det vil si det er ikke lov å bygge hverken hytter, naust, brygger eller skur.

Fylkesmannen sine folk har jaktet på, og har også funnet, noen stakkarer som har satt opp noen små skur ulovlig, og som nå henges ut til spott og spe som kriminelle for sine udåder.

Men at den samme Fylkesmannen gir grønt lys til å rasere hele det flotte fjellet, uten så mye som å blunke, det skal man liksom forstå og akseptere, uten så mye som å blunke.

Å nei, her blunkes det, dette er rett og slett både skammelig og uakseptabelt, nå får vi håpe at lokalbefolkningen kjenner sin besøkelsestid, går sammen, og tar fjellet tilbake.

Menneskerettighetsdomstolen neste?

Av og til er verden et rettferdig sted.

Jeg skrev i februar en liten sak om artikkelen "Den usynlige" som stod i Dagbladet.

Det var en av få ganger jeg ble positivt overrasket over norsk journalistikk, som dessverre sjelden er mye å skryte av.

Nå har journalisten bak artikkelen, Bernt Jakob Oksnes fått "Den store journalistprisen" for artikkelen, vel fortjent.

Han brukte tre måneder på saken, han grov seg ned og fant frem informasjonen som var nødvendig for å fortelle om livet til en ensom mann, som levde sitt ensomme liv, og som ingen kom i begravelsen til. Han het Jan Erik Fosshaug.

En politimann lette seg frem til Fosshaugs leilighet ved hjelp av nøkkelknippet man fant på ham, han døde brått en dag han var ute og syklet, og det var ingen som etterlyste ham.

Den usynlige.

En gang bergenser...

...alltid bergenser.

For et par uker siden var jeg og mine tre døtre en tur i Bergen. Lørdagen ble brukt til shopping, som seg hør og bør, med tom lommebok og fulle shoppingposer som det naturlige resultaet.

Men søndag er også en dag, og mine søte små er ikke så kjent i den flotte byen som de burde være. Joda kjøpesentrene kjenner de relativt ut og inn, men hva med byens serverdigheter?

Akvariet? Jo der har en snill bestefar tatt dem med ganske mange ganger, museer og "Vil Vite" like så, men hva med Håkonshallen og Rosenkrantztårnet?

Nei der var det tynnere i besøksrekken, eldstemann hadde dog vært i Rosenkrantztårnet, men det ble et hyggelig gjensyn for meg, og en ny opplevelse for flere av ungene, å se disse flotte byggene fra innsiden.

For flotte er de! Jeg har alltid ønsket meg et hus i stein, sterkt inspirert av Håkonshallen, jeg fatter ikke hvorfor det ikke er mer vanlig å bygge hus på denne måten, tenk alt malearbeidet man ville blitt spart for!

Her er noen bilder fra seansen.

Håkonshallen, den store salen:





Utendørs:





Rosenkrantztårnet:






Og jammen fant vi vel noen åpne butikker innover langs Bryggen og, så var dagen komplett, med nyinnkjøpt elgform til den kommende julebaksten!

Hva skjer i Malmø?

ENDELIG er pressen begynt å interessere seg for hva som skjer i Malmø, vi har ventet på det.

Situasjonen i byen har lenge vært ille, situasjonen i enkelte bydeler er ekstremt ille. I bydelen Rosengård blant annet, kan ikke politi-, ambulanse- og brannmannskap gå inn uten beskyttelse.

Og brenner gjør det daglig. I løpet av ca. 4 måneder våren 2009 var det 250 branner i dette området.

I Tormod Strands reportasje fra Gøteborg kan man se hva beboerne der mener om politi og at de kommer og blander seg inni «deres områder». Det er vel grunn til å tro at mange av beboerne i Rosengård er av noenlunde samme oppfatning, med tanke på hvordan de oppfører seg.

I Sverige er det en ekstremsport å være ung og etnisk svensk kvinne, de utsettes for voldtekt og overfall i en skala som plasserer Sverige på andre plass i verden over anmeldte voldtekter med rundt 6000 per år, mot Danmarks ca 500.
Hadde kanskje fortjent litt spalteplass, og noen mediereaksjoner dette og?

Skoler brenner i enorme antall, mer enn en skole brant hver dag i fjor, tilsammen 457.

Jødene rømmer landet, og Malmø spesielt.

Og hva er så grunnen til alt dette?

Vel Malmø er blant Sveriges mest multikulturelle byer med en innvandrerandel på ca 40 %.

Det er nok også grunnen til at vi ikke hører mer om alt som skjer der, man prøver å skyve de mange problemene under teppet, for man vil ikke innrømme at den multikulturelle drømmen er blitt til det multikulturelle marerittet.

Men NÅ får vi altså høre hva som skjer i Malmø. For nå mistenker man at en person går rundt og skyter på tilfeldige mennesker med innvandrerbakgrunn. Selvsagt en forferdelig situasjon om antagelsene er riktige, men er de nå det?

Det har vært 50 skyteepisoder i Malmø hittil i år, men man tar «bare» med 15 av de i regnestykket, hva med alle de andre?

Nesten annenhver person i Malmø har innvandrerbakgrunn, så skyter man på en tilfeldig person er det statistisk ganske stor sjanse for at personen er innvandrer, spesielt i de deler av byen hvor de fleste bor, der er selvsagt sjansen mye høyere.

Nå er "bare" 5 av skyteepisodene utført med samme våpen, og av disse er samme mann blitt beskutt to ganger. I det ene tilfellet drepte skuddet hans etnisk svenske venninne, men mannen selv, som er tungt inne i khat-smugling, gikk altså klar. Så hvem er det «lasermannen» er etter, kan det rett og slett hende at dette er interne oppgjør i narko- og kriminelle miljøer, koker denne supen ned til ingenting? Er det rett og slett bare vanlig hverdagsskyting som man har lagt seg til i Malmø, takket være den nye kulturen man har importert?

Det kan selvsagt være en gal mann som går rundt og skyter, eller det kan være en person som har tatt statsminister Reinfeldts ord til seg.

Da en SD-politiker ble angrepet med kniv, mente Reinfeldt at den slags måtte man regne med, når man stod for den slags holdninger.

Så kanskje en svenske har konkludert med at om man ikke liker utviklingen i Sverige, så har deres egen statsminister gitt grønt lys for å ta affære på egenhånd?

Den slags må man altså regne med, når man fører Europas mest ansvarsløse innvandringspolitikk?

For å sitere Reinfeldt ordrett: «Jag vill gärna påpeka att de som lever på att driva upp ett vi- och dom-tänkande och ett i grunden hatfullt sätt att se på relationer mellan människor inte ska bli förvånade om sådant händer.»

Kloke ord, av en statsminister.

VG1 VG2 VG3 VG4 VG5

Siderhusreglene - boken.

For en måneds tid siden så jeg filmen "Siderhusreglene", og fikk lyst å lese boken, det har jeg nå gjort.

Det er vel ofte vanligere å lese boken først og så se filmen. Det har jeg gjort før, med andre bøker, og ofte blitt skuffet over at filmen er så annerledes enn boken.

Derfor er jeg glad jeg gjorde det i "feil" rekkefølge denne gangen, ved at jeg så filmen først.

For jeg likte filmen godt, men jeg er redd jeg ville sittet og irritert meg over alt som var annerledes enn i boken, det slapp jeg nå.

Og ikke kan jeg irritere meg over boken heller, den kom tross alt først, det er dette som er John Irvings egentlige historie.

Hovedhistorien er selvsagt den samme.
Homer Wells fødes og vokser opp på det kombinerte fødselssykehuset og barnehjemmet St. Clouds, plassert utfor allfarvei, et sted i Maine, USA.
Homer et en snill og rolig gutt, som Dr. Larch, fødselslege og barnehjemsbestyrer prøver å få adoptert bort hele 4 ganger, men hver gang forårsaker skjebnen at Homer vender tilbake til barnehjemmet, så han ender opp med å aldri bli bortadoptert, og blir Dr. Larchs øyensten, og på mange måter den sønnen han selv aldri får.

Barnehjemmet er nok en drøm av et barnehjem, om man vet hva som ofte var realiteten i tidligere tider, som før 2. verdenskrig, når denne historien begynner.

Stedet drives av den ene legen Wilbur Larch, to sykepleiere, Angela og Edna og bestyreren på jenteavdelingen, Mrs Grogan.

At disse fire personene kan drive en fødselsklinikk, hvor det også foretas illegale aborter, samt et helt barnehjem, hvor det vokser opp mange barn som også er født der, kan kanskje virke litt urealistisk, disse personene har ikke noe liv utenom dette stedet, og holder ut der år etter år, hvor de ofrer seg fullt og helt for jobben.

Mens Homer vokser opp til å bli en sympatisk ung mann, blir vi også kjent med den ikke like sympatiske Melony (som skulle hett Melody, men en som var en smule klønete på skrivemaskin forårsaket ofte skrivefeil på navnene ungene ble tildelt) Hun er full av sinne, og hater sin mor, som hun aldri har møtt, hun får Homer til å love å aldri forlate henne på barnehjemmet, og setter i gang en jakt på ham, da han til slutt reiser uten henne.

Homer læres opp til å bli fødselslege av Wilbur Larch, og hjelper til med behandling av pasientene.

Men en dag kommer et ungt par for å få utført en abort, og Homer benytter sjansen til å reise fra St. Clouds og blir med dem til deres hjemsted.

Der ender han opp på en eplefarm, hvor han blir som et medlem i familien, og gjør en god jobb.

Det er som nevnt mye av handlingen i boken som ikke er med i filmen, og mens Homers opphold på eplefarmen i filmen bare varer et år eller to, blir han der i en 15-20 år i boken.

"Siderhusreglene" er bokens tittel, og tittelen viser til en rekke regler som hvert år henges opp i huset hvor epleplukkerne bor. Der står det hva de ikke har lov til å gjøre, men de aller fleste arbeiderne kan ikke lese, og den ene som kan, lederen deres Mr. Rose, har sine egne regler.

Dette med regler går også igjen i spørsmålet om abort. Dr. Larch opplever at kvinner kommer til ham, med kropper som er ødelagt etter illegale aborter, noen dør av skadene. Abort er illegalt, men Dr. Larch følger sine egne regler, han mener det er bedre at han utfører en trygg abort, enn at en kvinne skader seg selv, eller tvinges til å føde et barn hun ikke ønsker.

Homer har en annen oppfatning av abort, også han mener at abort bør være et valg for kvinnen, selv om han selv ikke ønsker å drepe et foster, som han mener har rett til et liv.

Ofte lages det regler som skal gjelde for andre enn de som lager reglene. Hvorfor skal man måtte følge andres regler, og som man personlig mener strider imot hva som er riktig?

Noen hever seg over disse reglene, bryter dem og går sine egne veier. Noen lager sine egne alternative regler, det er lett å lage regler som ikke rammer en selv, og når man slipper å se konsekvensene av disse reglene er det lett å forsvare dem.

Siderhusreglene er en fantastisk bok, det er en lang bok, men det er en bok man håper aldri vil ta slutt.

Denne boken er blant de bedre jeg har lest på lang tid, det er ikke den type bok jeg leser mest av, men jeg skal ta for meg flere av John Irvings bøker, det fortjener han.

Hvem grafser?

Hadde ikke alle landets aviser, og landets TV-kanaler, vært så ivrige etter å fortelle meg det, så hadde jeg faktisk ikke visst at skattelistene ble lagt ut i dag.

Og hadde jeg visst det så hadde jeg ikke brydd meg.

Jeg bladde meg mer og mer sjokkert nedover Dagbladet.no i dag, det var intet annet enn «hvem tjener mest, hvem tjener hva, sjekk naboen...»

Kjære vene skjer det ikke ting i verden?
Jeg bryr meg overhodet ikke om hva mine bekjente tjener, jeg sjekker meg selv, og bruker ellers skattelistene av og til for å sjekke hvor gamle noen er, om jeg lurer på det, det er i det minste et litt mer interessant tall, som sier meg noe.

Media snakker om at folk grafser, men de som grafser mest er nettopp media selv.

De legger opp til grafsingen ved å legge alt til rette, øverst på siden og svært synlig, for at man kan skrive inn et navn og få opp all verdens info.

Akk ja, hvem bryr seg?

Folk flest mye mindre enn journalister, vil jeg håpe og tro.

Verden våkner sakte opp av dvalen.

Naiviteten og velviljen har vært uendelig når det kommer til aksept for islam, og tilhengerenes krav om tilpassinger som har fulgt i dens fotspor.

Mens man støtt og stadig ser oppfordringer om boikott av Midtøstens eneste skikkelige demokratiske stat, Israel, er det tyst og stille når det kommer til boikottkrav mot de virkelig elendige statene i området, hvor menneskerettigheter er et fremmedord eller en fornærmelse, og hvor kvinner er uten de mest elementære rettigheter.

Som i Saudi-Arabia, en av verdens mest motbydelige stater.

I SA praktiserer man wahabismen, den strengeste og mest inhumane versjonen av islam.
Hvor kvinner aldri, fra fødsel til død er sin egen herre, men sin fars, sin brors eller sin ektemanns eiendel. Kvinner kan aldri reise fritt, kjøre bil selv, velge ektefelle selv, eller på andre måter bestemme over sitt eget liv. De må gå tildekket fra topp til tå, og vil bli straffet om de blir voldtatt, om det ikke finnes flere mannlige vitner til stede, som kan bekrefte kvinnens uskyld.

SA er et søkkrikt land, takket være oljen, og kombinasjonen penger og undertrykkelse er ingen god miks.

Det uheldige er at denne kombinasjonen er vel egnet for spredning av budskapet.
Har man penger kan man kjøpe det man ønsker, og bygge det man ønsker, ikke reint få moskeer i den vestlige verden er bygget med midler fra SA, og de bygges ikke uten krav om motytelser.

Som hva som skal formidles av budskap innenfor husets vegger.
I en av 4 moskeer i London finner man hatlitteratur mot vesten.

Rights:
«Én fjerdedel av Storbritannias moskéer distribuerer litteratur som oppfordrer til vold, drap og forfølgelse av annerledes troende; kvinner, jøder, kristne og homofile i særdeleshet. De verste moskéene finansieres av saudi-arabiske myndigheter. Enkelte av dem har nære forbindelser til The Muslim Council of Britain.»

Vesten står blåøyd og ser på, og symbolikk skjønner man seg definitivt ikke på.

Som hvorfor det på død og liv må bygges et moske som er større enn den største og verdenskjente kirken i Köln, Kölnerdomen.
Som hvorfor det på død og liv må bygges en moske/islamsk kultursenter omtrent på beinrestene etter de 3000 som ble drept den 11. september 2001 i New York, og at den skal oppkalles etter Cordoba, og den symbolikken det innebærer.

Som det at noen på død og liv må bygge verdens nordligste moske i Tromsø, for å vise hvor langt man har klart å spre islam.

Sponset av Saudi-Arabia.

Som også nødvendigvis kommer til å bla opp for moskeen på Ground-zero.

Nå synes selv selveste Jonas Gahr Støre at det får være nok.

Nå setter han foten forsiktig ned, og sier at så lenge man ikke tillater kristne å bygge kirker i Saudi-Arabia, så lenge religionsfrihet er et fremmedord for dem, han kunne ha tilføyet; så lenge en ikke-muslim ikke har adgang til Mekka, og så lenge det er dødsstraff for frafall (konvertering fra islam) så får heller ikke moskeer i Norge tillatelse til å ta imot penger fra den slags land.

De klarer nok å lure inn pengene uansett, ingen grunn til bekymring.

Det er både bra, men samtidig kanskje også synd, at historiens desiderte drittsekk ; Adolf Hitler, ikke innførte en gudeskikkelse til sin motbydelige ideologi.
Hadde han det gjort, hadde vi hatt enda en religion vi måtte ha tatt hensyn til, som vi ikke kunne kritisere og som vi måtte respektere.
Hadde han det gjort, hadde vi på den annen side kanskje sluppet dette våset med at alle religioner skal taes hensyn til og respekteres, uavhengig av hva den står for av holdninger.
Jeg tror vi hadde hatt en smule mer nyansert forhold til denslags da, og bedre klart å skille det onde fra det gode, og ikke ment at alt skulle behandles likt.
Man gjør ikke det med ideologier, så hvorfor gjøre det med religioner?
Man gjør det for så vidt ikke med religioner heller, den latterlige varianten til Scientologene er det vel få utenfor som respekterer, men så har de vel enn så lenge heller ikke tydd til voldelige trusler for å oppnå respekt.

Religionsfrihet er blitt en hellig ku. Kan noe kalles religion skal det automatisk fredes, da kobles hjernen ut, og man knebler seg selv fra å kritisere.

Jeg tror det er der man må begynne, man kan ikke se seg blind på religionsfrihet, man må få tro hva man vil, men man må ikke få praktisere og forkynne hva man vil. Det er forskjell på trosfrihet og religionsfrihet, det første er det ikke mulig å nekte, det siste bør sees grundigere på.

Å oppfordre til drap på homofile bør bli straffbart, man må ikke tillatte kvinneundertrykkelse basert på religiøs overbevisning, dødstraff for å velge selv og tro hva man vil er aldeles uakseptabelt, loven må komme over religionen, skal noe vike må det bli religionen. Man må ikke stille seg selv i den situasjonen at man raserer det man møysommelig har bygd opp med hensyn til menneskerettigheter og likestilling basert på hva noen en gang har skrevet i en bok.

Man må slutte å tolerere intoleranse, man må slutte å respektere respektløshet, man må sette ned foten, og man må hindre ideologier som graderer mennesker etter medfødte egenskaper innpass i landet, og mulighet til å spre sitt dødelige og menneskefiendtlige budskap.

Saudi-Arabia må hindres i å oppnå innflytelse utover landets grenser, strengt tatt burde de ha vært hindret innenfor landets grenser og.

Sist men ikke minst må man slutte å straffeforfølge de få menneskene i Europa som faktisk setter livet på spill for å stanse galskapen. Rettsaken mot Wilders i Nederland er en farse, påtalemyndighetene fant ikke noe å dømme ham for, men denne rettssaken er politisk, så at han så langt er reinvasket for å snakke nedlatende om en bok er ingen garanti for at ikke galskapen kommer til å fortsette.

Tekanner, en oppfølger.

Jeg føler en viss forpliktelse til å følge opp te-kanne-tråden fra tidligere, som har vist seg å være en hit og få stadige nye og uventede besøk.

Men jeg tok den enkle vrien, det ble ikke intens tekanne-shopping, jeg har istedet tatt bilder av andres kanner, og kopper, det ble litt i overkant å investere i et utall nye kanner bare for å ta bilder syntes jeg.

Jeg kan begynne med mine foreldres tekanner.

Denne er av fabrikat Arabia, navnet er Ruska i følge en bekjent, serviset stammer fra 60-tallet, og har vært ganske populært. Ting kan tyde på at dette er kaffekannen, og at tekannen er litt lavere, men den slags får man bare leve med.



Denne tekannen er laget av en keramiker fra Bergen som heter Elisa eller Elsa eller noe lignende. Initialene er EA, det er i alle fall det den er stemplet med.

Denne kannen ble mye brukt i min oppvekst, jeg drakk mye te, og jeg likte godt denne kannen, i uglasert leire. Jeg liker godt fasongen på kannen også.



Denne koppen er laget av samme keramiker, denne koppen liker jeg også godt.




Denne tekannen kjøpte jeg til mine foreldre en gang vi var i Danmark. Jeg vet ikke navnet på keramikeren, det står ikke noe på kannen, den er kjøpt i Blokhus.



Hos min svigermor finnes to fine serviser som er kjøpt i Japan rundt 60-tallet.
Her er tekannen til det ene:



Jeg er ikke så stø i japansk, så jeg tok bilde av stempelet, som dere ser her.




Dette serviset er av porselen, og holder man koppen opp mot lyset, ser man konturene av en kvinne, som man ikke ser om man bare ser ned i koppen, det er tykkelsen på godset som får frem det fine bildet.






Her er koppen:



og her er fatet.



Dette er deler av et middagsservise også fra Japan på noenlunde samme tid.



Her er merket under



Her er koppen som hører til



Og her er fatet.



Da har dere noe å bryne dere på, mens jeg jakter videre på flere tekanner.

Såpe til folket

Bloggen nærmer seg 10 000 besøkende, utrolig men sant. :-)

I den forbindelse blir det et lite blogglotteri igjen.
De som vil være med å prøve å vinne min hjemmelagde såpe, send en mail til adressen:

hummer-kanari@hotmail.no

Trekning foretas 1. november kl 18.00

Lykke til!

Jeg og duppedittene.

Da har vi fått oss ny router, igjen. Neida, det er ikke lenge siden sist, jeg skrev vel om det da og.

Men hvorfor ikke skape seg hodebry helt frivillig, når man ellers har mer enn nok annet å ta seg til?

Vel, den forrige routeren, som vi helt plutselig måtte investere i, da lynet kom vår vei og tok affære med routeren før der igjen, viste seg å fungere akkurat sånn passelig lite bra.

Jo, den funket, på et vis, men plutselig så mistet man kontakten, og måtte inn og skru av og på routeren for atter å komme på nettet, og sånt er jo en smule irriterende i lengden.
Dessuten hadde routeren lagt seg til en irriterende høyfrekvent pipelyd, man føler man godt kunne være foruten.

Så da husets herre kom hjem fra utlendighet, hvor han hadde tatt en sjefsavgjørelse og lagt igjen mobilen i all sin godhet, noen i Polen ble sikkert glad da de fant den, måtte han jo skaffe seg ny mobil. Og i samme slengen tok jeg sjefsavgjørelsen om at vi like godt kunne kjøpe oss en skikkelig router og, når vi først var i handlemodus.

Joda, så langt alt vel.

Nå skal jo alt være så idiotsikkert i disse tider, så det var jo bare å sette sammen og følge bruksanvisningen, så skulle dette ordne seg helt selv.

Joda, routeren kom raskt i sving den, men da jeg satt på min vante plass i stuen, fikk jeg ikke kontakt med routeren.
Mye frem og tilbake, inn og fiklet med all verdens innstillinger jeg ikke ante hva var, og mye frustrasjon senere, var det rett før vår nye venn Jensen havnet tilbake i esken og ble bryskt returnert.

Men det var da et nederlag at man ikke skulle få til dette da. Alt skulle jo til og med ordne seg helt av seg selv, idiotsikkert som det var.

Jeg oppdaget dog at om jeg dro med meg laptopen inn i rommet der routeren stod, DA fikk jeg kontakt, som jeg stort sett mistet, når jeg kom inn i stuen igjen. Men dette skulle jo være en mye kraftigere router enn den forrige, så hvorfor skjedde dette? Ikke forstå!

OK, reset dingsen og prøv igjen fra start.

Nei, ingen bedring. Arghhh!!

Men så gjorde jeg en uventet oppdagelse. Da jeg prøvde å komme meg inn på nettet på kvelden var det ikke uventet ingen kontakt, så jeg dro med meg laptoppen inn der routeren stod, og så til min overraskelse at routeren var av, men at den likevel stod oppført i listen over tilgjengelige routere.

Det var bare å gå og legge seg og gruble over om det spøkte, eller hva i alle dager den teknikken nå utsatte meg for av slemme puss og uventede overraskelser.

En gang i løpet av natten må min hjerne ha hatt et lyst øyeblikk, for neste morgen hadde jeg planen klar, jeg måtte få gitt vår router et navn jeg valgte selv, men dette inngikk ikke i idiotsikker-installasjonen.

Jeg fikk plutselig en snikende mistanke om at en av naboene hadde akkurat samme mr. Jensen, som opererte i nabolaget med samme navn som vår router, og skapte totalt forvirring for en stakkars bærbar PC

Reset igjen, alt blir en vane, og etter å ha installert idiotinstallasjonen våget jeg meg inn på avanserte innstillinger.

Der, blant alle mulige rare valg jeg ikke ante hva var, fant jeg en mulighet til å endre navn, trodde jeg i alle fall, men slikt har jeg trodd før og, og under over alle under, det fungerte.

Nå står vår router med det klingende navnet QWERTYUIOP listet side ved side av naboens Airlink89300, som altså også var vår routers forrige alias.

Og vi bor på landet! Greit nok i byggefelt, men dog.

Hvem går inn og fikler med ting som skal være i orden av seg selv når man investerer i nye tekniske dingser man strengt tatt ikke forstår mye av?
Definitivt ikke jeg. Før jeg må.

Og jeg regner ikke med at jeg er alene om det, så hvorfor i alle dager er ikke det første man blir spurt om under installasjonen hva man vil kalle routeren sin?

For routere er vel neppe en sjeldenhet i disse dager, og man må da ha såpass håp om salg at man tar med i beregningen at to naboer kan komme til å kjøpe den samme, eller?

Skjerpings Mr. Jensen!

Født på ny

Nyhetene er oftest preget av tragedier, sorg, ulykker og katastrofer, om det da ikke er politikk og uenighet.

Men en sjelden gang er nyheter glede og samhold.

For over to måneder siden kom nyheten om en gruveulykke i Chile, over 2 uker seinere kom så nyheten om at de savnede 33 gruvearbeiderne var i live langt der nede i gruven, og håpet om å redde dem ble tent.

Men det er ingen enkel sak å skulle redde 33 mennesker opp i fra Dovregubbens hall. Der satt de bom fast. Sakte men sikkert klarte man å bore en tunnel ned de 700 meterne, i tillegg til den lille åpningen man allerede hadde, og som man kunne sende ned mat, vann og litt nødvendig utstyr i.

I dag var den store dagen hele verden etterhvert ventet på, de 33 mennene skulle fraktes opp og spenningen var stor.

Ville dette gå bra?

Det må nesten ha vært som en fødsel det de skulle gjennom. Der hadde de sittet i mørket, varmt og fuktig i lengre tid, og for å komme seg ut måtte de gjennom en strabasiøs tur gjennom en trang tunnel.
Nå så det ikke ut som turen opp ble så ille som først antatt, mennene kom smilende og lettet en etter en ut av kapselen, og så egentlig ut til å ha hatt det ganske bra.

Men for et mareritt de endelig har sluppet ut fra.

Presidenten stod smilende og tok i mot mennene en etter en, og det slo meg, for en reklameverdi dette må ha i dagens kapitalistiske verden.

Her arrangerer man OL, og betaler milliarder av kroner for dyre anlegg som skal brukes i et par uker, fordi man tror reklameverdien vil være verdt det.

Reklameverdien dette må ha for Chile må være uvurderlig.
Hele verden følger med, med tårer i øynene, etter som den ene ukjente mannen etter den andre fødes på ny. Dette er ikke sport, dette er blodig alvor, og kampen for å overleve.

Engasjementet og det enorme fokuset viser at verden ikke er så stor, det viser at menneskeskjebner gjør inntrykk uavhengig av landegrenser, man kan glede seg over helt ukjente menneskers skjebner, og man ser samholdet til chilenerne og hvordan et helt land er oppslukt i de 33 mennenes liv og fryder seg over at de nå endelig blir reddet.

Hurra for Chile!

At man bruker så mye ressurser for å redde menneskeliv er et eksempel til etterfølgelse for mange andre land, som neppe ville gjort det samme.

Hver dag dør det like mange gruverabeidere som det som i dag blir reddet, definitivt noe å tenke på.
Gruver er blant verdens farligste arbeidsplasser.

Men i dag kan vi i alle fall glede oss over de 33 som er i live, mot alle odds.

Frustrasjon omkring klær og denslags.

Av og til bli man en smule oppgitt.
Jeg har et særdeles anstrengt forhold til støvler.
Type gummistøvler, den slags man trer på for å holde føttene noenlunde tørre.

Jeg bruker det sjelden selv, jeg har vanntette joggesko og fjellsko som jeg bruker når jeg går tur.
Men opp igjennom årene har jeg jo kjøpt et par støvler og ti til ungene.
Minst to par til hver av ungene hvert år.

Fordi mine unger lider av kjempevekst og vokser ut av klær og sko hele tiden?

Neida. Kun fordi de som produserer støvler ikke aner hva de driver med, og lager så elendige produkter at 6 måneders bruk er maks før man kan kassere elendigheten.

Jeg tuller ikke.
Jeg har kjøpt dyre støvler og jeg har kjøpt billige støvler, det er ett fett, de varer ikke noen av de.

Noen morkner rett og slett opp oppover sidene, noen sprekker opp i sålen, de siste støvlene, som var innsatt med bivoks for å ikke morkne i stykker, man er da ikke amatør heller, ble det slitt hull i hælen på.
Ikke et stort hull, det burde ikke by på problemer, hadde det ikke vært for at støvelen var åpen helt fra denne tynne hælen og opp, da jeg tok ut innersålen kunne jeg se rett gjennom støvelen.

Type Viking, de som har laget støvler siden tidenes morgen.

Så nå må jeg på handel igjen, for det er vel for mye å håpe på at det skal bli en tørr vinter.

Det var en ting.

Så har man ting nummer to; knapper.

Hvem har jobben med å sy knapper i klær, og har noen vurdert å vise vedkommende hvordan dette bør gjøres?

På en uke nå har jeg sydd fast alle knappene på to nyinnkjøpte skjorter, fordi knappene rett og slett henger i en tynn tråd, og drar man så smått i denne tråden, så detter jammen santen hele knappen av.

Ungene kommer med den ene knappen etter den andre som jeg må sy på, så for å være føre var kan man like godt feste resten og, for det ser ut som knappesyerne konsekvent har en dårlig dag.

Så til siste punkt; lapper.
Hvilken sadist var det som fant på at lapper med vaskeanvisning og annen info, må lages av det stiveste og mest kløfremkallende man kan finne av syntetisk stoff?

Og ikke nok med det, de klarer å finne det mest sårbare og følsomme punktet for plassering av disse lappene, så man drives til vannvidd, helt til man klarer å finne en saks så man kan få klippet vekk elendigheten.

Så kan man stå der og klø seg i hodet, og lure på hvordan plagget skal vaskes, når den tid kommer.

Kanskje rett og slett en måte å unngå klage på? Har man ikke veskelapp så plagget ender opp med å bli vasket feil og blir ødelagt, kan man jo ikke akkurat klage heller.

Og så får man behov for å kjøpe et nytt plagg... vinn, vinn for lappesadistene.

Svenskevitser i praksis.

Vi som er oppvokst med svenskevitser har plutselig innsett at de ikke bygger på fordommer, som vi faktisk har trodd, svenskene viser seg nå å leve opp til fordommene på en måte man ikke i sin villeste fantasi ville trodd var mulig.

Det begynte under valgkampen, som jeg har skrevet om før, hvor man brukte det man hadde av skitne triks på å fryse ut politiske motstandere som våget å ta egne standpunkt.

En svensk avis har hatt en kampanje med det inkluderende navnet «Vi giller olika», uten at man har klart å overvinne egne fordommer, og man har drevet en mobbekampanje man ikke finner maken til i et sivilisert land, som jeg kjenner til.

På valgnatten nektet en svensk politiker fra V å dele sminkerom med en politiker fra SD.
Miljøpartiet og Vansterpartiet nektet så å sitte i samme riksdagsbygning som SD, noe som førte til flyttesjau og omorganisering i Riksdagen, for man vurderte visst ikke forespørselen som utidig nok til å avslå. Nå er man begynt å låse dører mellom korridorer, noe som fører til større samarbeidsproblemer og ikke minst til store praktiske problemer for en SD-politiker som sitter i rullestol.

Og som prikken over i-en, for virkelig å understreke lavmålet man har sunket til, for virkelig å smøre det inn; man krever et nytt køsystem i kantinen, så de rene politikerne skal slippe å stå i kø med en SD-politiker foran eller bak seg i køen.

Jo jommen gillar man olika.

Men kritikken, hvem retter så den seg mot?
Jo den retter man mot SD-politikerne som under åpningsgudstjenesten for riksdagen, måtte sitte og høre at biskopen hyllet demonstrasjonen som hadde foregått kvelden før, og som var rettet nettopp mot... SD. Da de reiste seg i protest og forlot kirken var det visst aldeles uholdbart at de ikke ville sitte der og la seg mobbes.
Ikke en gang kirken klarer å holde politikk og mobbekampanjer utenfor.

Hvor mye har man lov til å mobbe noen man er uenig med?
Finnes det ingen grenser i Sverige? Jeg sitter bare her og venter på neste utrolige utspill.

Og hva er så grunnen til alt dette?
Jo, SD er rasistisk får vi høre.

Ja er de nå det?
Har de som hevder dette lest SDs program?
Merkelig nok ser jeg aldri eksempler på den nevnte rasismen dokumentert med sitater fra programmet, som kan underbygge hvilke grusomme mennesker vi har med å gjøre.

Så kanskje bevisene ikke finnes?
Kanskje man rett og slett bare opplever et utslag av god gammaldags fremmedfrykt og fordommer her?

Det mest alvorlige i denne saken er kanskje at Sveriges statsminister i valgkampen legitimerte voldelige angrep på Sverigedemokratene ved sin uttalelse om at «man må ikke bli forundret om slik hender», da et medlem av SD ble utsatt for angrep med kniv.

Ved å ikke entydig ta avstand fra bruk av vold, mot alle, uansett, har Reinfeldt i praksis vist forståelse for å angripe de som ikke mener det som er rett å mene.

Den anledningen visste noen å benytte seg av, da den kristne syreren Issa Issa, som var medlem av SD, ble angrepet av 40 menn, stukket 18 ganger med kniv, og vil få men for livet. Ikke nok med det, de angrep like godt hans mor med det samme.

Issa er ikke lenger medlem av SD, sånn ordnet man effektivt og greit den saken. Da gjenstår vel bare angrep på alle de andre medlemmene av dette gufne partiet, en dugnad blant alle Sveriges gode borgere bør vel kunne fikse den saken rimelig rakst og greit?

Det er blitt legitimt å kutte ut gamle venner, om de viser seg å sympatisere med SD.
Man ofrer faktisk vennskap, for politisk korrekthet.
Men hvem trenger venner som det?
Fagforeninger mener de har rett til å utvise medlemmer som er aktive i SD.

Personer som mistenkes for å være medlem av SD blir stukket ned.

Kriminelle nettverk som har fått tak i medlemslister til SD lover å ta affære og skremme folk til å melde seg ut.

Hvem snakker om demokrati?
Hvem snakker om å «gilla olika»

Greit å være ulik, bare man ikke overdriver?

Document.no nå på YouTube

Document.no inviterte Lars Vilks til Oslo for å holde det foredraget han aldri fikk fullført på universitetet i Uppsala grunnet overfall fra rabiate islamister.

Her ligger første del ute, regner med at resten vil følge etterhvert.

Hva folk vil vite noe om.

Jeg har hatt bloggen min nå siden januar i år, og skrevet litt om det som har falt meg inn, opprørt meg, irritert meg og engasjert meg.
Det er etterhvert interessant å se hvilke blogginnlegg som er mest besøkte, basert på tilfeldige treff via søk.

Det er definitivt ikke nødvendigvis de saken jeg ville trodd var mest interessant for nettets lærelystne.
Jeg skrev en gang en liten epistel om tekannene mine, som jeg en gang bestemte meg for å begynne å samle på, men som jeg raskt endret mening om, da jeg ikke ville ende opp med å bli kjent som "hun skrullete kjerringen med de 347 tekannene". Så jeg stoppet før jeg kom til 10.

Jeg brukte litt tid på å ta bilder av kannene og noen av koppene mine, så i den forbindelse må jeg vel si at jeg setter pris på at dette, av mine etterhvert mange innlegg, er det som ser ut til å ha relativt mange og jevnlige besøk.

Hvem skulle trodd at tekanner var blant folkets største interesser?
Eller er det rett og slett for få der ute som skriver om det, så alle som søker etter tekanner havner hos meg??

Andre saker jeg ser er jevnlig besøkt er angående kornsirkler, og dette med ord og uttrykk.

Men tekanner folkens, ingenting slår det!

Skal jeg virkelig måtte kjøpe noen kanner til for å kunne lage en oppfølger av suksessen?

Vi som tirrer verden.

Da har vi gjort det igjen, vi har krenket noen.
Akk, at vi aldri kan lære.
Vi visste det ville bli reaksjoner, likevel kunne vi ikke dy oss, vi bare måtte gi fredsprisen til den kinesiske bråkmakeren Liu Xiaobo, og med det krenke de kinesiske myndigheter og pådra oss deres vrede.

Lærte vi ingenting av runden med Muhammed-tegningene? Må vi rett og slett bare provosere? Ikke engang Jonas Gahr Støre så ut til å mene at det er ille å provosere bråkmakere lenger, hva skjer? Sist gang gikk han knallhardt ut og plasserte ansvaret der det hørte hjemme, hos provokatøren Selbekk som alene måtte stå til ansvar for en hel verden, før han måtte krype til korset som seg hør og bør for den slags oppførsel.

Det kalles ironi ja.

I år er jeg faktisk fornøyd med fredsprisutdelingen, som i fjor var til å gremmes over, og mest virket som et desperat ønske fra Nobelkomiteen om å få håndhilse på Obama.

Jeg mener at fredsprisen bør gå til noen som lenge har kjempet, med fredelige midler, og gjerne med fare for eget liv, for menneskerettigheter og bedring av forhold i land som ikke følger demokratiske spilleregler.
Jeg vet ikke så alt for mye om årets vinner, men det jeg har hørt plasserer ham i denne kategorien.

Fredsprisen bør gies til noen som både trenger oppmerksomheten det gir på saken de kjemper for, og som har behov for pengene som følger med prisen. Å gi prisen til statsledere eller krigere som omsider tar seg en liten pustepause synes jeg blir feil, vi har denne unike muligheten, en gang i året, til å rette verdens fokus mot noen av de mange overgrep som foregår mot sivilbefolkning i mange land, da må vi ikke skusle bort den muligheten.

I år tror jeg ikke vi har skuslet.

Kina skjønner ikke forskjell på norske myndigheter og Nobelkomiteen, selvsagt gjør de ikke det, de som lever i et land hvor myndighetene bestemmer alt, og ikke vet om annet.

Det får bli deres problem.

Vi gratulerer med prisen til Liu Xiaobo, ønsker ham lykke til videre med demokratiseringsprosessen i et av verdens største land (det 4. etter det jeg lærte på Memo-kurset) godter oss over de surmulende kinesiske myndighetene, og deres få norske sympatisører, og vurderer å feire seieren med en liten tur på Kina-restaurant i morgen.

For det skal de i alle fall ha, mat har de greie på, kineserne!

Og HVA driver egentlig "Fritt ord" med?

Jeg har i flere år fulgt bloggen document.no daglig, det er etter min mening nettets kanskje viktigste blogg, og drives etter min mening av nettets kanskje dyktigste skribent; Hans Rustad.

Document skriver om mye av det som annen presse snur ryggen til. I motsetning til nesten all annen norsk presse, er ikke document venstrevridd, og er det noe man trenger for å få en viss balanse i dagens mediaverden, så er det nyheter presentert av noen med en annen bakgrunn og innfallsvinkel enn den tradisjonelle venstrevridde som så ensidig dominerer og påvirker befolkningen.

Så har man organisasjonen som så flott kaller seg «Fritt ord». Fritt ord deler ut penger til de som våger å ta modige og kontroversielle standpunkt og stå for disse, trodde jeg.

Men der tok jeg feil, gitt.

I fjor fikk ikke document.no støtte, da Fritt ord mente at blogg ikke passet helt inn i deres konsept. Men i år hadde Fritt ord satt av en egen sum, på hele 2.5 millioner kroner, som skulle gå til nettopp blogger, og document.no ble oppfordret til å søke igjen.

I dag kom juryens avgjørelse. Document.no fikk ikke ett øre.
Juryen fant å tildele en ikke ubetydelig sum, faktisk godt over halvparten, til blogger som ennå er på planleggingsstadidet. Hva i alle dager får man da? Det aner man selvsagt ikke, det kan være hva som helst. Hva er det som kvalifiserer en ide', som ikke er annet en gode intensjoner og fine ord, fremfor en eksisterende blogg man konkret vet hva er og som man kan forholde seg til på en helt annen måte?

Vegetarblogg, blogg om Kina, om Afghanistan, om klima..selvsagt, helse, satire, dataspill... kontroversielle saker alt sammen. Vel verdt fokus og penger selvsagt.

Jeg siterer Urnorsk sin kommentar:
«Med unntak av de usle 75.000 til Snoen's mediekritikk, går all annen støtte til blogger venstresiden liker meget godt. Og hvorfor AL-Kubaisi fikk støtte nok en gang er merkelig, han er allerede statsstipendiat og får dermed 400.000 kroner i året i statslønn resten av livet selv om han ikke skulle gjøre noe som helst for disse pengene. Nå skal han starte blogg, og blir kastet penger etter nok en gang.
Sven Egil Omdahl har som livsprosjekt å få forhåndssensur av massemedienes nettsteder, pga all den usensurerte rasismen som han der mener finnes i kommentarfeltene. Omdahl står dessuten langt ute på venstresiden, han mener feks det er amerikanerne som selv står bak 9-11.
Gisle Hannemyr er om mulig enda mer politisk korrekt enn Omdahl, husker ham blant annet for hans voldsomme antirasistiske tirader mot alle som kritiserte norsk innvandringspolitkk på gode gamle USENET for 10-15 år siden.
Så Document.no har ikke noe å hente fra Fritt Ord noensinne, fra en Gisle Hannemyr som blant annet skriver slikt:»

Omdahl og Hannemyr satt i juryen som Fritt ord hadde valgt ut til å dele ut disse 2.5 millionene. Der satt også Marika Lüders, medieforsker ved Avdeling for samvirkende og tiltrodde systemer, SINTEF og Jill Walker Rettberg, førsteamanuensis ved Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier, Universitetet i Bergen.

På Marika Lüders Twitter-konto kan man lese: "Research scientist at SINTEF in Oslo. Mom. Loves veggie-food. Bicycles. Green. Dreaming of a brighter, better future."

Så da vet man hvordan vegetarbloggen kom inn i bildet.


Hans Rustad er naturlig nok skuffet og overrasket, han ble faktisk to år på rad oppfordret til å søke, og tilbake har man ikke fått annet enn et slag i ansiktet.
Han fortjener definitivt støtte, på grunn av sitt mot, sin kunnskap, sitt fokus og sine skriveferdigheter, men når man har feile meninger og sier noe annet enn det eliten liker å høre, kan man være så dyktig man bare vil, man skal ties ihjel.

Så mye for det frie ord, det er bare fint snakk, man velger ut en jury man vet hva står for, og man får det man bestiller.

Document.no har månedlig rundt 37 000 lesere, bloggen holder høy kvalitet, bloggen har leserkommentarer av høy kvalitet, bloggen drives på hobbybasis, men fremstår som profesjonelt drevet.

Document.no trenger selvsagt også penger for å opprettholde og videreutvikle driften.
Det kan man som leser være med å bidra til. Man kan kjøpe aksjer, eller støtte med det beløpet man mener det er verdt. Det har jeg gjort i dag, og det kommer jeg til å fortsette å gjøre.
De pengene jeg sparer på å IKKE kjøpe VG og Dagbladet kommer til sin rett.

Og jeg oppfordrer alle andre til å gjøre det samme.

Dora Carrington

Historien er full av interessante personligheter, vi får ofte høre deres historie, men de interessante personlighetene er nesten alltid menn.

Fordi bare menn er interessante personligheter, eller fordi kvinnene alltid har måttet stå i skyggen?

Kvinner står ennå skyggen, ikke nok med det, vi beveger oss inn i en tid da kvinner atter skal skjules, bak gevanter av sort tøy, det er til å grine av.

Men heldigvis finnes det også interessante kvinnepersonligheter i historien, en av disse het Dora Carrington.



Jeg så en film om hennes spesielle liv for noen år siden, jeg har sett filmen flere ganger, og anbefaler den på det varmeste, den heter rett og slett Carrington.

Ikke bare er det en fengende historie, det er også en sann historie.

Dora Carrington, som gikk under navnet Carrington, var maler, og ganske eksentrisk.
Hun levde på begynnelsen av 1900-tallet, og kobles til Bloomsbury-gruppen, en kontroversiell gruppe som omfattet forfattere, kunstnere, intellektuelle og kritikere, som holdt uformelle diskusjoner, mange av gruppens medlemmer er blitt kjent hver for seg, som f.eks.Virginia Wolf.

Carrington gikk sine egne veier, klippet håret slik hun selv ville ha det, og kledde seg som hun selv ønsket. Hennes livs kjærlighet ble den like eksentriske forfatteren Lytton Strachey, som var homofil. Et underlig samliv fulgte, hvor hun levde sammen med mannen hun elsket, samtidig som de begge hadde sine kjærlighetshistorier hver for seg, og Carrington giftet seg også.

Men likevel var det Lytton Strachey hun delte mesteparten av sitt liv med.



Carrington malte, men gjorde lite for å gjøre sin kunst kjent, hun signerte knapt bildene sine, og er først i seinere år blitt anerkjent som en av de store kunstnerne fra denne tiden.

Hun må ha hatt et spesiell personlighet, for flere forfattere har brukt henne som modell i sine romaner, som D.H. Lawrences Women in Love (som Minette Darrington); Wyndham Lewis’ The Apes of God (som Betty Blythe); Rosamund Lehmanns The Weather in the Streets (som Anna Corey); og Aldous Huxley’s Chrome Yellow (som Mary Bracegirdle)



I 1931 ble Lytton Strachey alvorlig syk, men legene klarer ikke å finne en diagnose, det viser seg i ettertid at han dør av kreft.

Han dør etter 17 års samliv med Carrington.
Carrington er utrøstelig, og begår selvmord ved å skyte seg selv, bare 38 år gammel.



Man finner lite bilder av Carrington på nettet, her er et bilde fra filmen Carrington, hvor Emma Thompson spiller rollen som Carrington.

Skrotnisse på farten igjen.

Skrotnisse har hatt en aktiv helg. Mann og ett barn dro til svigermor for å male, og jeg og ett barn ble hjemme. For å slappe av?

Å nei du, her skulle det ikke slappes av, her skulle det ryddes.

Første post var vasking av sengetøy, og lufting av ulldyner og overmadrass. Som alle selvsagt husker, gikk vi til innkjøp av ull opp og i mente, altså dyner, puter, overmadrass og like godt nye madrasser, på vår ferietur i sommer. Ullen burde luftes i fuktig vær, og man kan vel si det var fuktig OG luftig vær denne helgen, så ut med det, og luftet ble det.

Men hvor kjekt er det å høre om skifting på senger?

Det må da være mye kjekkere å høre om rydding i matboden...?

Joda, her hviler man ikke på sine laurbær, den som gikk på med dødsforakt det var jeg, og i matboden har vi selvsagt ikke mye mat, men desto mere kopper man ikke lenger bruker, skjøteledninger og «padder», kakebokser og sesonglys i fargen lilla og gul, et ukjent antall lyspærer, innkjøpt grunnet det idiotiske forbudet mot glødepærer, gamle skolebøker, diverse pumper + en pilatesball, et ukjent antall baderinger og annet skrot man ikke vet hvor man ellers skal gjøre av.

Så noe ble hevet, annet ble satt i eske for å gi bort til Fretex, kan ikke forstå annet enn at verden er klar for våre avdankede kopper, og resten ble flyttet litt på, frem til neste opprydding..

Så gikk turen rett til matskapet. Her har vi faktisk mat, det er egentlig et klesskap, som brukes til oppbevaring av mel, te, spagetti, alle typer tørrproviant.. og nudler spesielt.

Viste det seg.

Det jeg IKKE visste var at ungene, på ett eller annet tidspunkt, gikk fra å elske nudler til å ikke elske nudler, så mens jeg på autopilot har fortsatt å kjøpe nudler, har det bare hopet seg opp i skapet, og på toppen hadde nudlene gått ut på dato, så da var det jo INGEN her som kunne spise dem.

Så jeg dro fram på nudler og jeg dro fram på nudler, jeg sprettet opp pakker, hev nudlene i komposten, krydderposen i restavfallet, og plasten i plastbosset, som seg hør og bør.

Og jeg overdriver IKKE om jeg hevder at det var minst 40 pakker.
Snakk om hamster.

Inspirert av suksessen gikk man rett på kjøkkenskapet, også her fant man halvtomme pakker med mel, kjeks og annet som var utgått på dato, og i bosset med det og.

Vi trenger neppe handle strø til kompostbingen på en stund.

Jeg er i ferd med å gå fra å være skrotnisse til å bli ryddenisse.
Tenk å bruke en hjemme-alene-helg til rydding!

Trøsten får være at all rydding til tross...så er det ingen som ser det..


Trivelige bidragsytere til verdens deiligste dyner!

IQ-test

Vil du teste din IQ?

Man finner mange tester på nettet, både gode og dårlige. Mensa er vel de som sannsynligivs har de beste testene, jeg fant denne danske, som var grei fordi man kan gå tilbake til oppgaver man har hoppet over, om man har mer tid igjen.. man har 40 minutter på 39 oppgaver.

Lykke til!

TEST DEG HER

Her er den norske.

Ord og utrykk man ikke helt forstår III

I serien "Ord og uttrykk man ikke helt forstår" er vi kommet til del 3

Vi kan jo begynne med det noe bisarre utrykket dans på roser.
Jeg er ingen utpreget danser, så dans har jeg ikke greie på, og skal ikke uttale meg så bastant om, men roser derimot, de har jeg relativt god greie på. Jeg har i alle fall stukket meg på et par..
Selv om roser er vakre, så har de sine dårlige egenskaper, også kalt torner, i alle fall fra et «dans på» synspunkt. Å danse på roser må være en usedvanlig smertefull opplevelse, så hvorfor i alle dager brukes dette uttrykket positivt og betyr noe sånt som sorgløs tilværelse?

Man kan visstnok skyte en hvit pil etter noe. Det betyr å gi noe opp, la det gå, man når det ikke.
Men hvor kommer den hvite pilen inn i bildet, hva er det med de hvite pilene, egner de seg ikke for å treffe målet med? Og om ikke, hvorfor bruker man så hvite piler?

Trøtt som en strømpe.
Et det slitsomt å være strømpe? Jo kanskje, man blir jo trødd på rimelig mye, det må jo være ganske deprimerende, innestengt mellom illeluktende tær og trange sko kan man også risikere å bli, men er det ikke enda verre å være sko tro?
De må gå på støvete veier, bli slitte og skitne, og vil tro de må bli enda trøttere enn strømpene som tross alt kan slappe litt mer av der på innsiden.
Men hva vet jeg, jeg har jo aldri vært en strømpe...

Ugler i mosen. Noe muffens visstnok, men hvorfor? Ugler er da sympatiske dyr, og hva de gjør i mosen, og hvorfor det er muffens er mer enn jeg kan fatte, men så er jeg tydeligvis også elendig til å tolke ordtak..

I mørket er alle katter grå.
Tja det er en påstand, en ganske drøy en og, for forandrer virkelig katter farge i mørket? Det tror jeg neppe, vår katt en svart og hvit, også i mørket, er det så mørkt at hun blir usynlig, så er hun i alle fall ikke synlig grå.

Det ligger en hund begravet. Det er noe som ikke er synlig, noe ligger under her og en ubehagelig overraskelse kan dukke opp.
Kanskje ikke helt uforståelig denne, men er nå hunden død, så må man nesten begrave den, og der den ligger gjør den vel ingen fortred. Så det er da ikke noe å lage oppstyr om?
Personlig har vi hagen «full» av begravde hamstere og akvariefisker, føler i alle fall ikke at det er et problem, men dette med hund har vi altså ikke testet ut, og tror vel strengt tatt ikke vi kommer til å gjøre det heller.. siden vi ikke har hund som kan komme til å dø.

Bedre med en fugl i hånden enn ti på taket.
Joda, det kan man jo si, om man er veldig opptatt av å fange fugler. Den ene fuglen har man, de ti på taket vil antagelig lette og fly før man får tak i dem.
Men hva skal man med fugler? Jeg foretrekker helt klart at de er ute i naturen og flyr der de selv ønsker, en fugl i hånden tyder på at den er død, fordi katten nettopp har drept den, eller skadet, fordi den har flydd på et vindu.

Nei takke meg til ti på taket...så lenge det ikke er skjærer, for de er en lidelse å høre på der de sitter, og mobber katten vår.

Irritere seg grønn. Man kan jo irritere seg grønn over alle disse ordtakene man ikke forstår, men hvorfor man blir grønn er jo også en gåte.

Rosinen i pølsen. For oss som ikke liker rosiner ( og nei, vi liker ikke sukat heller) er det ekstra uforståelig at dette liksom skal være en pølses høydepunkt. Aldri har jeg funnet en rosin i noen pølse, og takk for det! Den dagen jeg finner en, vil jeg definitivt ikke se positivt på det, og ikke tror jeg at jeg kjenner noen andre som ville det heller. Fysj!!

Smake pyton. Ja. Apropos forrige sitat; rosiner smaker pyton. Det bare vet jeg, selv om jeg aldri har smakt på pyton, men hvem har vel egentlig det tro?

Det får bli dagens dose, jeg er forvirret nok som det er, det er visst ikke ende på disse komplett uforståelige utrykkene, det er fare for at det blir en fjerde runde...


Hverken i hånden eller på taket, men akkurat der den bør være..

Irriterende ting

Når ting går en på nervene kjenner man irritasjonen nå nye høyder, her er det en som sliter med dette...men har funnet en kur. ;-)