Siderhusreglene - boken.

For en måneds tid siden så jeg filmen "Siderhusreglene", og fikk lyst å lese boken, det har jeg nå gjort.

Det er vel ofte vanligere å lese boken først og så se filmen. Det har jeg gjort før, med andre bøker, og ofte blitt skuffet over at filmen er så annerledes enn boken.

Derfor er jeg glad jeg gjorde det i "feil" rekkefølge denne gangen, ved at jeg så filmen først.

For jeg likte filmen godt, men jeg er redd jeg ville sittet og irritert meg over alt som var annerledes enn i boken, det slapp jeg nå.

Og ikke kan jeg irritere meg over boken heller, den kom tross alt først, det er dette som er John Irvings egentlige historie.

Hovedhistorien er selvsagt den samme.
Homer Wells fødes og vokser opp på det kombinerte fødselssykehuset og barnehjemmet St. Clouds, plassert utfor allfarvei, et sted i Maine, USA.
Homer et en snill og rolig gutt, som Dr. Larch, fødselslege og barnehjemsbestyrer prøver å få adoptert bort hele 4 ganger, men hver gang forårsaker skjebnen at Homer vender tilbake til barnehjemmet, så han ender opp med å aldri bli bortadoptert, og blir Dr. Larchs øyensten, og på mange måter den sønnen han selv aldri får.

Barnehjemmet er nok en drøm av et barnehjem, om man vet hva som ofte var realiteten i tidligere tider, som før 2. verdenskrig, når denne historien begynner.

Stedet drives av den ene legen Wilbur Larch, to sykepleiere, Angela og Edna og bestyreren på jenteavdelingen, Mrs Grogan.

At disse fire personene kan drive en fødselsklinikk, hvor det også foretas illegale aborter, samt et helt barnehjem, hvor det vokser opp mange barn som også er født der, kan kanskje virke litt urealistisk, disse personene har ikke noe liv utenom dette stedet, og holder ut der år etter år, hvor de ofrer seg fullt og helt for jobben.

Mens Homer vokser opp til å bli en sympatisk ung mann, blir vi også kjent med den ikke like sympatiske Melony (som skulle hett Melody, men en som var en smule klønete på skrivemaskin forårsaket ofte skrivefeil på navnene ungene ble tildelt) Hun er full av sinne, og hater sin mor, som hun aldri har møtt, hun får Homer til å love å aldri forlate henne på barnehjemmet, og setter i gang en jakt på ham, da han til slutt reiser uten henne.

Homer læres opp til å bli fødselslege av Wilbur Larch, og hjelper til med behandling av pasientene.

Men en dag kommer et ungt par for å få utført en abort, og Homer benytter sjansen til å reise fra St. Clouds og blir med dem til deres hjemsted.

Der ender han opp på en eplefarm, hvor han blir som et medlem i familien, og gjør en god jobb.

Det er som nevnt mye av handlingen i boken som ikke er med i filmen, og mens Homers opphold på eplefarmen i filmen bare varer et år eller to, blir han der i en 15-20 år i boken.

"Siderhusreglene" er bokens tittel, og tittelen viser til en rekke regler som hvert år henges opp i huset hvor epleplukkerne bor. Der står det hva de ikke har lov til å gjøre, men de aller fleste arbeiderne kan ikke lese, og den ene som kan, lederen deres Mr. Rose, har sine egne regler.

Dette med regler går også igjen i spørsmålet om abort. Dr. Larch opplever at kvinner kommer til ham, med kropper som er ødelagt etter illegale aborter, noen dør av skadene. Abort er illegalt, men Dr. Larch følger sine egne regler, han mener det er bedre at han utfører en trygg abort, enn at en kvinne skader seg selv, eller tvinges til å føde et barn hun ikke ønsker.

Homer har en annen oppfatning av abort, også han mener at abort bør være et valg for kvinnen, selv om han selv ikke ønsker å drepe et foster, som han mener har rett til et liv.

Ofte lages det regler som skal gjelde for andre enn de som lager reglene. Hvorfor skal man måtte følge andres regler, og som man personlig mener strider imot hva som er riktig?

Noen hever seg over disse reglene, bryter dem og går sine egne veier. Noen lager sine egne alternative regler, det er lett å lage regler som ikke rammer en selv, og når man slipper å se konsekvensene av disse reglene er det lett å forsvare dem.

Siderhusreglene er en fantastisk bok, det er en lang bok, men det er en bok man håper aldri vil ta slutt.

Denne boken er blant de bedre jeg har lest på lang tid, det er ikke den type bok jeg leser mest av, men jeg skal ta for meg flere av John Irvings bøker, det fortjener han.