Vi som tirrer verden.

Da har vi gjort det igjen, vi har krenket noen.
Akk, at vi aldri kan lære.
Vi visste det ville bli reaksjoner, likevel kunne vi ikke dy oss, vi bare måtte gi fredsprisen til den kinesiske bråkmakeren Liu Xiaobo, og med det krenke de kinesiske myndigheter og pådra oss deres vrede.

Lærte vi ingenting av runden med Muhammed-tegningene? Må vi rett og slett bare provosere? Ikke engang Jonas Gahr Støre så ut til å mene at det er ille å provosere bråkmakere lenger, hva skjer? Sist gang gikk han knallhardt ut og plasserte ansvaret der det hørte hjemme, hos provokatøren Selbekk som alene måtte stå til ansvar for en hel verden, før han måtte krype til korset som seg hør og bør for den slags oppførsel.

Det kalles ironi ja.

I år er jeg faktisk fornøyd med fredsprisutdelingen, som i fjor var til å gremmes over, og mest virket som et desperat ønske fra Nobelkomiteen om å få håndhilse på Obama.

Jeg mener at fredsprisen bør gå til noen som lenge har kjempet, med fredelige midler, og gjerne med fare for eget liv, for menneskerettigheter og bedring av forhold i land som ikke følger demokratiske spilleregler.
Jeg vet ikke så alt for mye om årets vinner, men det jeg har hørt plasserer ham i denne kategorien.

Fredsprisen bør gies til noen som både trenger oppmerksomheten det gir på saken de kjemper for, og som har behov for pengene som følger med prisen. Å gi prisen til statsledere eller krigere som omsider tar seg en liten pustepause synes jeg blir feil, vi har denne unike muligheten, en gang i året, til å rette verdens fokus mot noen av de mange overgrep som foregår mot sivilbefolkning i mange land, da må vi ikke skusle bort den muligheten.

I år tror jeg ikke vi har skuslet.

Kina skjønner ikke forskjell på norske myndigheter og Nobelkomiteen, selvsagt gjør de ikke det, de som lever i et land hvor myndighetene bestemmer alt, og ikke vet om annet.

Det får bli deres problem.

Vi gratulerer med prisen til Liu Xiaobo, ønsker ham lykke til videre med demokratiseringsprosessen i et av verdens største land (det 4. etter det jeg lærte på Memo-kurset) godter oss over de surmulende kinesiske myndighetene, og deres få norske sympatisører, og vurderer å feire seieren med en liten tur på Kina-restaurant i morgen.

For det skal de i alle fall ha, mat har de greie på, kineserne!