Det ble en svært hyggelig og ganske selsom opplevelse.
Vi var jo i utgangspunktet fordomsfullt forberedt på at iranere kunne være litt sære i kosten, det viste seg å være ganske så feil, disse karene hadde som filosofi at alt som rører seg kan spises. Men de bedyret at katten vår skulle de ikke prøve seg på..
Hva vet vi egentlig om Iran? Lite, fant vi ut når vi begynte å tenke oss om.
Vi har jo hørt om Ayatolla Khomeini og Ahmadjinejad, men er de representative for den typiske iraner?
Tydeligvis ikke og langt derifra. Da presidentens navn ble nevnt av den ene, brøt det ut noen voldsomme grimaser i ansiktet på en av de andre, det var ikke vanskelig å se at den mannen stod ikke høyt i kurs.
Synet deres på USA var mer moderat enn det man finner i en hvilken som helst norsk avis, på en god dag, og vi fikk ikke akkurat inntrykk av at de hadde som mål å utslette staten Israel heller.
Det kom tydelig fram at var det noe iranere flest var eksperter på, så var det å omgå diktatorenes mange påbud og regler. Sympati med lederskapet stakk ikke dypt hos den jevne iraner, de følte seg på ingen måte på linje med sine ledere, de er frihetselskende persere først og fremst, og svært stolte av sin kultur.
Nedturen begynte «da islam angrep dem» som de kalte det. Jeg har stor sympati med det iranske folket som lever under et regelverk de forakter, som ønsker seg demokrati uten blodbad, og som modig demonstrerer i hundretusenvis i gatene med livet som innsats, fordi de kjemper for den friheten vi tar som en selvfølge.
Vel den er ingen selvfølge. Iranerne ba ikke om å komme i den situasjonen de er, de har ikke ønsket eller valgt de lederne de har. Og vi kunne kanskje bruke litt mer energi på å sympatisere med mennesker som kjemper for sin frihet uten vold og terror, og vise litt mindre sympati og forståelse for de som krenkes av griser, tegninger, synlig hår og kvinners frihet.
Rød, hvit og grønn frihet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar