Turorientering.

Da har jeg hatt årets første runde med turorientering.

Dette er tingen for oss lett sedate,som liker å gjøre ting i vårt eget tempo. Har du aldri prøvd kan jeg anbefale det, det er en kjekk form for trim, man kommer seg ut i naturen, man lærer å bruke kart og kompass, man oppdager nye steder å gå tur, og det er jo litt spennende å lete etter postene.

Det er enkelt, hele familien kan delta om de ønsker det, uvisst av hvilken grunn går jeg stort sett alene, men det er kjekt det og..

Noen hyggelige ildsjeler har altså brukt tid og krefter på å plassere postene ut i naturen, og har markert av på kartet, med en enkel beskrivelse, hvor postene befinner seg. Har registrert at de som plasserer postene her i min kommune har en forkjærlighet for myrer, så skikkelige sko som tåler vann er et bra tips.

Enten er jeg blitt en bedre kartleser, eller så har de vært litt greiere i år, og ikke plassert alle postene inni de tetteste einerbuskene, jeg fant i alle fall alle 6 postene i dag rimelig greit, men så var det vel og det mest barnevennlige området jeg tok for meg og, får vel mer å bryne meg på etterhvert kjenner jeg de rett.



Du kan sjekke på turorientering.no om det er turorientering i din kommune, der kan du også legge inn kodene du finner på hver post på internett, og konkurrere med de andre om du vil om å bli først ferdig, men det er jo strengt tatt ikke noe mål. Ikke for oss lett sedate i alle fall.
Pakke med kart og registreringskort kjøpes for ca 130 kroner, vel verdt pengene, man får mye trim for pengene, tenk hva det koster på et treningssenter.



Jeg kan i alle fall anbefale dette på det varmeste. Å labbe rundt i lett kupert terreng er bra trim, godt for rygg og muskler er det definitivt etter en lang vinter med mye asfalttrakking.

Dyr i mange varianter

Mange skaffer seg dyr for glede og nytte.
Det enkleste er vel hamster og akvariefisk. Hamsterne styrer med sitt, man ser de sjelden, for de er oppe om natten og sover om dagen, så helt optimalt er jo ikke dette konseptet som kjæledyr. De er dessuten glad i å løpe i hjul, med påfølgende klapring i bur eller kvining i hjul, så det kan jo ta på nattesøvnen for en stakkars eier, men de er lettstelte og man kan reise fra de om man får naboen til å fylle på med vann og mat innimellom.

Vi har hatt flere typer hamster, de har alle vært dverghamster, og med unntak av den ene, ble de aldri tamme. De bet, og var strengt tatt ikke spesielt koselige. Den siste vi hadde ble plutselig til 9 over natten, noen uker etter at hun kom i hus lå hun der med 8 unger, og vi fikk et svare strev med omplassering. Det endte med at vi beholdt to av ungene og, den ene fordi den var så vill at ingen ville ha ham, og den andre fordi den tross alt var relativt tam og det gikk an å ha en viss form for sosialt samvær med den.

De litt mer avanserte går for katt eller hund. Katten går jo sine egne veier, men trenger en matskål og et fang i ny og ne, men har man gode naboer er det heller ikke noe problem å reise fra de noen dager, så lenge de har tilgang på mat og kan komme seg inn for å sove litt.
Hund har jeg aldri hatt, men der er det jo tydeligvis en del mer styr, de må gå i bånd og de må luftes flere ganger daglig. En fin måte å holde seg i form på sikkert, men sannsynligvis litt surt de dagene man har mye mer lyst til å slappe av i badekaret eller sitte foran ovnen med en bok fremfor å tre på seg regnklærne og kjempe i motvind.

Så er det noen som tar'an helt ut. De går for Skotsk høylandsfe. Noen venner av oss foretrekker den varianten. De har hatt to kyr, nå fikk begge nylig hver sin kalv, født i snøbyger ute på et jorde. De holder seg til hippiestilen, med lang pannelugg, og foretrekker å bo ute, året rundt. Flotte dyr, kunne nesten vurdert en selv, med tanke på den kommende gressklippe-sesongen...

Jeg tok noen bilder med mobilen, klarte på mystisk vis å ikke finne speilrefleksen da jeg trengte den.. sånn er det når man har orden i sakene.





Den som hadde hatt et pannebånd..sukk.

Vår og våraktiviteter.

Da var sommerdekkene på plass, og vårfølelsen øker for hver dag som går.
Det var ikke jeg som skiftet, denne gangen heller.

Jeg hadde strengt tatt ikke tenkt på noe dekkskifte heller ennå, det er bare dager siden siste snøfonn fordunstet utenfor her, så klok av erfaring vet jeg at det er ingen selvfølge at vinteren har gitt helt opp ennå. Men husets herre er tilsynelatende sjefen, han tok i alle fall en sjefsavgjørelse i dag, og skiftet dekk.
Og var veldig fornøyd da vi rygget ut av garasjen helt uten knitrelyder, han har visst et anstrengt forhold til denslags.

Min far lærte meg en gang å skifte dekk, men jeg har aldri fått praktisert det, og det er ikke min vilje det står på. For et par år siden, da husets herre var syk, eller dårlig i ryggen, husker ikke detaljene, men husker at jeg tilbød meg å skifte dekk, som sagt, dette hadde jeg jo lært av Pappa.
Men da ble jeg møtt av flakkende blikk og nervøse rykninger, dette var ikke helt optimalt forstod jeg. Det ble noe mumling om at jekken ikke var helt i orden, noe eller noen kunne komme til skade, jeg forstod aldri helt om han var mest redd for at bilen kunne bli skadet eller jeg. Sikkert like lurt å ikke insistere på å få dette utdypet, det kan være bedre å leve i uvitenhet enkelte ganger.

Men våren er her altså, og vi har sommerdekkene på. Våren, som vi har lengtet etter så lenge, og som vi ikke med vår beste vilje kunne huske noen ulemper med.. før i går. Da kom vi på at om våren er det mye lettere å se alt støvet på gulvet i stuen, det fremstod i all sin gru i det sterke ettermiddagslyset i går. Jøss hvor kom alt dette fra, det var jo ikke der i forgårs.

Stakk man nesen ut kunne man kjenne den friske duften av ku, forfriskende. Og ungene ble hyper, så det var jo bare å finne frem trampolinen, og prøve å sette den sammen. Hvordan var det nettet skulle monteres igjen? Selvsagt ikke sånn man først trodde.


Nei vi klager ikke, vi bare observerer. Og hvem bryr seg om støv om våren, da trenger man ikke være inne, det er tiden for utesysler.

Så i dag har jeg kjøpt meg kart til turorientering, lurer på hvor jeg la kompasset, og er klar som et egg til å besøke flåtten der ute i bushen på jakt etter poster. Dette blir bra!!


Øst.. vest..hvordan var det nå.. og hvor la jeg kartet??

Earth hour

Det er dagen man slukker lyset i morgen.
Istedenfor å slukke lyset 365 dager i året nøyer man seg med en. Jeg ser ærlig talt ikke poenget med det.
Greit nok, man ønsker å sette fokus på saken. Problemet er, og dette er ikke noe jeg finner på, dette er faktisk fakta jeg en gang hørte på radioen, men som jeg i farten ikke klarer å finne dokumentasjon på; de som er medlemmer av miljøorganisasjoner og mest opptatt av miljøet er de verste miljøsynderne, blant folk flest..
De får så god samvittighet av innsatsen, at de unner seg litt ekstra sløsing. Merkelig men sant. De reiser kanskje ikke på charterturer til syden, men å reise til indre Mongolia for å gå på fjelltur slipper ut mer co2 enn en sydentur, og det gamle vraket man kanskje kjører rundt i, slipper sannsynligvis ut mer uhumskheter enn en ny miljøvennlig bil. Det mange ikke tenker på er at EN flytur til syden for en familie i året slipper ut omtrent like mye co2 som den samme familiens bilkjøring gjør på et helt år.

Kommunen jeg bor i bestemte at de skulle slukke lyset på rådhuset. En lørdags kveld. Om det er sånn at lyset faktisk står på, og noen skal ned og slukke det, for så å slå det på igjen en time seinere, på en lørdags kveld, underbygger det bare mine påstander. Når man forlater rådhuset fredag kveld bør man slukke lyset, HVER HELG, og la det være av til mandag morgen, hva er vitsen med Earth Hour om de ellers har lyset på året rundt?

Og glem nå ikke, at for hver som slukker lyset, blir dagen enda mer travel for disse..:

Når frøken Rotehode roter seg i hop med herr Ordensmann...

...er det duket for mange frustrerende situasjoner.

Jeg vet, for jeg har prøvd.

Jeg har mine svake sider, ingen tvil om det, og en av dem er at jeg er et uforbederlig rotehode av gigantiske dimensjoner. Det er ikke det at jeg liker rot, eller foretrekker rot, det er bare det, at helt av seg selv, samler rotet seg rundt meg, eller i mine fotspor. Jeg aner ikke hvordan det skjer, men plutselig er det der.
Da er det ekstra ille å dele hus med en som klarer å holde det ryddig rundt seg, som liker at det er ryddig rundt seg, og som irriterer seg over at jeg ikke har det på samme måten.
Eller kanskje det rett og slett er tvingende nødvendig.

Jeg synes jeg rydder, i ett sett, men det hjelper ikke. Rotet roter seg til med en gang, det er bare snakk om minutter, kanskje ikke engang det, så er det der igjen.
Hvorfor hender dette bare meg, og ikke herr Ordensmann?
Og hva tror dere skjer da, når det plutselig er rot på alle kanter? Jo da begynner herr Ordensmann å mase. Rydde, nå må du rydde, nå må vi rydde, nå må ungene rydde.

«Hvorfor ha det fint når man kan ha det stygt?» som han sier.
Det er altså ironisk ment.

Man kan alltids bestemme seg for å endre seg, man kan prøvde å forbedre seg, men min erfaring er at man klarer ikke å forbedre seg, ikke over tid. Man kan ha en god ryddedag, hvor ting havner på sin plass, og man for en stakket stund føler at man har overtaket, men all erfaring tilsier at dette er forbigående. Før man vet ordet av er det er der igjen, rotet.

Sånn er det bare med den saken.

Dessverre er mine rotegener sterkere enn hans ordensgener, så for tiden er huset fylt av 4 rotehoder...pluss en litt rotete katt. Hun liker å gå opp på bordet og «hente» ting ned på gulvet som hun kan leke med, penner og denslags.
Det sier seg selv at badegulvet fylles med klær før man har fått sagt «morgenkåpe», at gangen fylles med sko på kryss og tvers før man får sagt «beksømstøvel» og stuebordet fylles med skolebøker før man får sagt «lysestake», kampen er tapt for herr Ordensmann.

Så får vi se hvor lenge han holder ut med oss. Til tider henger det i en veldig tynn tråd, og mens jeg har skrevet dette har jeg fått beskjed to ganger om å rydde, så jeg får vel gjøre en liten innsats nå, for husfredens skyld...

..men det jeg IKKE forstår, er hvorfor ungene sitt rot alltid er noe jeg skal ta ansvar for, det er tross alt ikke min skyld at han har så svake gener...


Spør du meg vil jeg hevde at Picasso også fremstår som litt rotete, eller hva?
(foto av veggmaleri i Istan, Spania)

Den ubehagelige og flytende sannheten.

Som jeg har vært inne på i det siste, vi har et problem i Europa, som vi ikke liker å snakke om. I landet hvor vi foretrekker å være politisk korrekte, til Dovre faller, hvor sannheten vedtaes, det er nok best sånn, er det få journalister med ryggrad, og pressen er sterkt politisk styrt, av den politiske venstresiden. Selv Aftenpostens redaktør er nå en gammel Akp-ml-er, mange av avisens journalister stammer fra lignende miljø.

Da sier det seg selv at man ikke klarer å forholde seg objektiv til sakene man skal presentere, man er tross alt bare mennesker, de er aldri objektive, uansett hva de selv måtte tro om det. Da er sterk politisk slagside med på å påvirke nyhetene og "sannheten" i beklagelig stor grad.

Det finnes likevel noen med ryggrad. Dene ene er Tormod Strand, som våger å gå sine egne veier, og sikkert får en del pepper for det, den andre er Kokkvold, som var en av få som kunne gå med hevet hode etter saken med karikaturtegningene.

Han har skrevet en bra oppsummering over situasjonen i dagens Europa, anbefaler å lese den.

Verden er ikke et optimalt sted.

Jeg leste en sak i dag som virkelig satte en støkk i meg. Selv ikke det å hjelpe mennesker i nød er hva man tror det er. I krigen, eller folkemordet er vel det riktige ordet, der hutuene slaktet ned 800 000 tutsier i løpet av svært kort tid, hjalp ikke hjelpeorganisasjonene tutsiene som var ofrene, men hutuene som var overgriperne :

«Det var ved grensa mellom Zaïre og Rwanda at fjernsynsteama som strøymde til, fann bileta. For der kom flyktningane – i titusenvis, berande på omnar, fjernsyn, hermetikk, stereoanlegg og motorsyklar. Noko måtte gjerast. FN, USA og EU hadde feila. Dei hadde late folkemordet henda. No måtte dei hjelpa. Ingen spurde rett nok kven det var dei hjelpte. Det var nemleg huturegjeringa og deira medhjelparar som var flyktningane, og det dei hadde med seg, hadde dei stole frå tutsiane. Dei same menneska som stod bak folkemordet, vart no framstilte som offer for folkemordet.
Leirane voks raskt, og dei var kontrollerte av huturegjeringa, som kravde skattar og avgifter frå både FN, EU og alle desse friviljuge hjelpeorganisasjonane, så kalla NGO-ar (Non Governmental Organisations).
Hutueliten skulle tena millionar av kroner på det omfemnande hjelpearbeidet. Dei fekk feita seg opp, og for hjelpepengane kjøpte dei seg våpen, våpen dei kvar natt tok med seg inn i Rwanda for å slakta endå fleire «kakerlakkar». Tutsiane inne i Rwanda fekk berre knappar og glansbilete. Fjernsynsstasjonane hadde fått bileta sine, NGO-ane reklamen som fylte kassene, og alle var såre nøgde.»

Hjelpeorganisasjonene visste hva som foregikk, men de så bare en annen vei!

LES HELE SAKEN HER

Hjernevask.

Min gamle helt, og etter min mening Norges morsomste mann; Harald Eia, har virkelig havnet i rampelyset de siste ukene. Best kjent som komiker, men med utdannelse innen sosiologi, har han tatt på seg å stille noen interessante spørsmål som virkelig trenger å blir stilt, og røske opp i påstandene til forskere som lever i sitt eget lille og snevre univers.

Er det vi er lært opp til å tro fakta, eller er det vedtatte sannheter?

Det spørsmålet kan man virkelig stille seg etter å ha sett de tre første programmene til Eia, hvor de norske forskerne som er intervjuet river ned sin egen troverdighet helt uten Eias hjelp, og åpenbarer total kunnskapsløshet.
På enkle spørsmål som hvilken forskning de baserer sine uttalelser på, kan de rett og slett ikke svare. De latterliggjør amerikansk forskning og ler hånlig av anerkjente forskere med grundig forskning bak seg, men når det kommer til egne prestasjoner er det så tynt at det ender opp med stamming og stotring som svar på de enkleste spørsmål.
Og det er ikke bare en forsker dette gjelder, det utrolige er at det gjelder den ene etter den andre, de norske forskerne fremstår rett og slett som like avkledd som keiseren uten klær.

Det er ganske sjokkerende når forskere, med den ene tittelen flottere enn den andre, fremstår som dummere og med mindre elementær kunnskap enn folk flest. Det hevdes fra dette miljøet at man fødes som blank ark, genene er så å si uten betydning, det er miljøet som påvirker oss til å bli den vi blir. At jenter foretrekker typiske jenteleker kommer altså i følge disse teoriene av at man gir jenter denne type leker, snakker til jenter i en annen tone enn til gutter, og kler dem opp som jenter. Jeg trodde ærlig talt ikke det jeg hørte fra det norske forskermiljøet, man får virkelig inntrykk av at de kun forsker i teori, og ikke i praksis.

Alle som har barn vet at de tar feil. Før man får barn vet man veldig godt hvordan barn skal oppdras. Etter det første barnet, med litt korreksjoner der teori ikke lar seg gjennomføre i praksis, vet man også relativt godt hvordan man skal oppdra barn, men når barn nummer to dukker opp faller alt sammen som et korthus, og man innser at man har tatt feil. Man fødes med sine egenskaper, de kommer svært tidlig til syne, og personligheten man fødes med tar man med seg gjennom livet. Dette har jeg selv sett utallige eksempler på, både blant egne og andres barn, disse forskjellene fremtrer ganske tidlig. Og som den ene forskeren som brukte som argument for sine påstander at hun selv hadde vært barn, og hadde venner som hadde barn, må vel mine observasjoner være like mye verdt som hennes, kanskje jeg skulle begynne å kalle meg forsker jeg og..

Det mest forunderlige var kanskje dette med homofili, der det bastant ble hevdet at man ikke kan se på noen om de er homofile, og der den ene forskeren (professor var han visst, og det tok meg omtrent tre sekunder å konstatere at han var nok homofil) hevdet at han hadde selv tatt valgt å bli homofil, han likte å være litt spesiell, det var ikke medfødt.

Da lurer man jo på hvorfor det er så vanskelig for mange å «komme ut av skapet», om det er de selv som har valgt å gå inn i det. Synes man det er et problem å være homofil, kan man jo da bare velge det bort, om professoren har rett. Noen bruker mye energi på å prøve å omvende seg til heterofile, uten suksess, hvordan forklarer egentlig forskerne det?
Og tjener det homosaken å komme med disse vedtatte sannhetene? Tvert imot bør det være i de homofiles interesse å bevise at de er født sånn, hvis de skal oppnå full aksept for sin legning, og ikke bare hevede øyenbryn fordi de på død og liv måtte velge å være annerledes.

Det var bra det ble en mann som Eia som grep fatt i dette. Han har sin tilhengerskare som sikrer høye seertall, han har samtidig relevant bakgrunn innen faget så man kan ikke bare le ham vekk denne gangen. Han er intelligent og stiller interessante spørsmål, som mange andre ikke våger å stille, fordi de ikke er politisk korrekte og stuereine, man latterliggjøres om man kommer med slikt i dette miljøet, heldigvis er Eia vant til å bli ledd av, så for hans del er vel ikke det så farlig.

Denne gangen er det ikke de som stiller spørsmål det les av, det er tvert imot de som i altfor mange år har hatt politisk makt til å villede med sin liksomforskning som bare «beviser» det man har bestemt skal bevises.

Det man føler er at disse forskerne er ikke vant til kritiske spørsmål, de kan aldri ha blitt møtt med motstand og skepsis, man kan virkelig lure på hvordan tilværelsen i dette miljøet arter seg.
Og hvordan begynte dette, hvordan kom man inn på dette sporet, og hvordan kan det ha seg at man forble der?

Det skal bli veldig interessant å se hvilke konsekvenser dette programmet vil få på sikt, noe må definitivt gjøres, mange har ikke gjort jobben sin, på den annen side, som med så mye annet i dette samfunnet, er det ikke fakta man ønsker å få frem, men det man ønsker skal være fakta. Kanskje kan dette programmet føre til at vedtatte sannheter på andre områder også vil bli sett på med et litt kritisk blikk.

Man kan jo alltids håpe....

Dagens fra Malmø

Jødehat...

Katter og dører.

Jeg vil på ingen måte påstå at katten vår er dum. Tvert imot, hun fremstår som en smart liten sak, i de fleste sammenhenger, men dette med dører, det forstår hun seg ikke helt på.

Dører er nok for katter kun en provokasjon, og et gnagsår i en ellers stort sett bekymringsfri hverdag.
Jeg har ikke tall på hvor mange timer vår pus har tilbrakt ventende utenfor døren, med ønske om å komme inn. Nå som våren ser ut til å ha bestemt seg for å trå frem, omsider, ble det med ett mye mer fristende for pus å være ute, men så er det jo kjekt inne og, og der befinner jo også maten seg, så i går tror jeg neppe jeg overdriver om jeg påstår at hun gikk ut og inn sånn cirka 20 ganger.

Men det var det med dører. Hun er dessverre avhengig av at noen åpner disse dørene, og selv om det ikke er viljen det står på, så er vi jo ikke alltid til stede og parat til å være døråpnere.

Men det gjelder utedøren. Når det kommer til dører inne i huset er det litt enklere. Står en dør på gløtt, er det mulig for en pus å åpne den. Men så var det det med at dører går begge veier, det byr på litt utfordringer.
At en dør kan skyves opp er greit nok, problemet er når døren må dras mot deg, der sliter pus. Hun er vant til at stikker man hodet inn gjennom åpningen så åpner døren seg, derfor prøver hun det uansett hvilken retning døren skal åpnes, med det resultat at hun heller skyver døren igjen om det er en dør av type «feil retning». Andre ganger stikker hun inn en labb, det er jo et skritt i riktig retning, problemet er at hun har ikke skjønt at hun må dra i døren med labben. Hun stikker bare inn poten og vifter frem og tilbake med den, det ser ganske komisk ut om man befinner seg på andre siden av døren, og har ingen påviselig effekt på døren.
Jeg har hatt andre katter før, og de har fint klart å åpne døren begge veier, men den nåværende pusen har altså en slags sperre der.

Det finnes faktisk noen katter som har lært seg å hoppe opp på dørhåndtaket og åpne døren selv, det er jo imponerende, jeg tror det er en stund til vår pus kommer til dette nivået.
Dog trodde ungene her i forrige uke at hun hadde lært seg det. De satte katten ned i kjellertrappen, og lukket døren ovenfor, men vips, der kom pus ut av døren. De prøvde en gang til, og pus kom atter en gang ut av døren. Jeg begynte å se litt mørkt på det, så for meg utgangsdøren stadig på vidt gap, pus på soverommet om natten og lignende.
Men det var ingen grunn til bekymring. Etter å ha undersøkt døren, viste det seg at selv om døren var lukket, så var det ett eller annet galt med lukkemekanismen, så det var bare å bruke det gamle trikset med å skyve på døren, så åpnet den seg, og takk og pris for det.

Det får være grenser for hvor smart katt man ønsker å ha også da.


Dører er jeg ikke så god på, men hvordan vasken skal brukes har da jeg forstått.

Hvordan gikk det med jødehatet?

Det gikk som det måtte gå, akkurat som forventet, etter avsløringene om utbredt jødehat blant muslimske skole-elever i Oslo-skolene.
Det ble ingen voldsomme demonstrasjoner, man gikk ikke mann av huse for å ta avstand fra dette, drosjene kjørte som de pleier.

Kunnskapministeren vår, Kristin Halvorsen, (som deltok i demonstrasjonen side ved side med demonstranter som ropte «død over jødene» i fjor) driver avledningsmanøvre i stor stil, dette er et norsk problem, dette er bare det man kaller mobbing, her skal man ikke se sammenhenger, litt mer fossroing nå, så legges problemet dødt, og man kan komme seg videre og håpe folket glemmer dette og. Og det gjør de nok.



For ikke bare jøder hetses, muslimer hetses og, må vite. Hevdes det. Men gjør de det? Og kan dette egentlig sammenlignes? Jøder hetses ikke på bakgrunn av sin tro, jøde er ikke utelukkende knyttet til religion, men til etnisk opphav. Det var ikke jødedommen Hitler hadde et anstrengt forhold til, det var «rasen» jøder han ønsket å utrydde, hadde man jødisk blod i årene skulle man taes, uavhengig av hvilken tro man forholdt seg til.
Man har ikke muslimsk blod i sine årer, ikke kristent heller, selv om det i eventyrene snakkes om kristenmannblod. Å kritisere islam på grunn av hva denne ideologien står for og hva dens tilhengere mener, er veldig langt i fra det samme som å hate jøder, fordi de har jødisk blod.

Man snakker om rasisme mot muslimer, dette er en avledning fra hva rasisme faktisk er, ens etniske opphav kan man ikke velge, og skal man selvsagt ikke dømmes for, noe annet er det hvilken ideologi man velger som sin rettesnor i livet.
Det er trosfrihet, og det er frihet til å mene hva man vil, men det er ikke frihet fra å måtte stå til rette for sine valg, det er ikke frihet fra kritikk mot ideologier og religioner.
Man er født indianer, same, sigøyner og jøde, man kan velge å være kristen, muslim, buddhist osv. Man kan konvertere til jødedommen, men man kan ikke konvertere til etnisk jøde like lite som man kan konvertere til same.

Jødedommens hellige by er Jerusalem, og deres hellige land er Israel. Men dette er ikke alt, Israel er også jødenes eneste fristed på jorden. Det er det eneste landet hvor jøder er i flertall og bestemmer, men det er et sekulært land, det er ikke religionen som styrer. Man skulle kunne ønske at det ikke var nødvendig, men dessverre er det det, historien viser det, jødene MÅ ha et fristed. De må ha et sted de kan rømme til, for de er stadig blitt forfulgt, tidenes mest groteske jødeforfølgelse skjedde for ca 70 år siden, men vi har lite lært, vi er der igjen. Jøder rømmer nå altså landet, og Europa, for å komme til et sted de enn så lenge ikke forfølges, så lenge de ennå er i flertall i sitt eget land.

Muslimene har også sine hellige steder, men mye vil ha mer. Muslimenes hellige by er Mekka. Det mange kanskje ikke vet er at Mekka er forbudt område for ikke-muslimer. Mens muslimer kan stå og kaste stein på jøder som ber ved klagemuren, restene av Jerusalems tempel, kan altså ikke ikke-muslimer engang komme inn i Mekka. Medina er også en hellig by for muslimer. Men de er ikke fornøyde med det.
Den siste uken er det kommet frem at det selges hatlitteratur om jøder i bokhandelen til en Oslo-moske', det samme er kjent fra London, hvor slik litteratur er utbredt.



I den forbindelse uttaler Basim Ghozlan, forstander i moskeen til det muslimske forbundet, noe om Jerusalem. Han hevder at Jerusalem er en av islams helligste byer, hvor ingen jøder bør bo. «Dette er en by for muslimer, på linje med Mekka og Medina» «Vi vil ikke at jøder som flytter til Palestina (som de kaller området der Israel befinner seg)skal like seg i landet og slå seg ned der.» Han har ellers støttet selvmordsaksjoner med sivile jøder som mål.

Så jøder bør optimalt sett ikke bo i sin hellige by, for også den bør fortrinnsvis forbeholdes muslimer og bare dem. Det kan jo nevnes at det i Israel bor over en million muslimer som israelske statborgere, hadde jødene i Israel levd etter samme tenkemåte som muslimer i Saudi-Arabia så hadde disse blitt forvist.

Muslimske skoleelever som hetser jøder, sier bla dette: "Det står i Koranen at du skal ta livet av jøder, alle riktige muslimer hater jøder. Jøder skal drepes hvis de kommer hit til denne skolen"

Kanskje på tide at man begynner å undersøke hva som er den virkelige bakgrunnen til jødehatet? Lese Koranen kanskje? Er det et «norsk» problem? Bør man respektere andres tro, uansett hva den innebærer av hets mot folkegrupper?
Hva om man snur det på hodet, hva om det var muslimer som ble omtalt på denne måten, hadde SOS-rasisme (svindelorganisasjon som er et skalkeskjul for kommunistene i Tjen folket) og antirasistisk senter kanskje våknet da?

Det hadde de nok, men jødene har de ikke medynk med. De kan kalle seg antirasister til de blir blå i trynet, men de har INGEN troverdighet.
For det er de "svake" gruppene de har sympati med, de som truer med vold og drap om de ikke får det som de vil. Jødene truer ingen.

Tur til fjells på nesten bare veier.

Det er vårjevndøgn, snøen har trukket seg tilbake, og jeg ser lyst på livet.
I dag var jeg og min eldste datter endelig en tur til fjells på nesten bare veier, til vannet ved enden av veien jeg ofte går til, en tur på rundt 8 km opp og ned.
Det var skodde, litt vind og regnet kom og gikk, men det var, som alltid, en flott tur. Det er noe eget med landskapet der oppe, det er alltid befriende å komme seg ut i (nesten) uberørt natur, det er en egen ro der, som man ikke finner andre steder. Så får vi håpe den uberørte naturen får forbli uberørt, så generasjoner etter oss kan få oppleve det samme, i en verden som i stadig større grad preges av stress, kav og det som verre er.
Jeg tok noen bilder med mobilen, isen var i ferd med å gi opp den og, det var disig og trolsk stemning.

Ser frem til neste tur.

Farger og denslags.

Når man har to døtre i ungdomsskolen er det ikke måte på hva man tilegner seg av kunnskap. Som den gode mor jeg er..kremt... har jeg tilbragt ikke så reint få ettermiddager med å høre de søte små i pensum til prøve dagen derpå. I løpet av de siste ukene har jeg fått en repetisjon på den kalde krigen, ymse om været, som lav- og høytrykk, cumulus-skyer, og den slags, buddhismen, matte på 8. trinn, og det siste temaet var lys, brytning, farger og syn.

Dette med farger er ganske interessant. De fleste ser farger, men noen er fargeblinde, da er det spesielt rødt og grønt de sliter med.
Et interessant spørsmål er jo om alle oppfatter fargene likt. Er det som er grønt for meg grønt for deg, eller ser du blått der jeg ser grønt? Vil vi noensinne finne svaret på det? Neppe, men det er vel heller ikke så viktig, uansett er jeg ganske fornøyd med de fargene jeg har fått tildelt, himmelen kler helt klart fargen sin, og gresset likeså.
Men det er mer som er interessant angående farger. Som favorittfarger. Hvorfor liker noen best rødt og andre blått? Vel det kommer selvsagt av at mennesker er forskjellige og smaken er jo så variabel, også når det kommer til andre ting, som musikk, humor, mat ol.
Men det er jo ikke sånn at fargene stiller likt. Kjenner du noen som har oransje som yndlingsfarge? Hvorfor går man ikke kledd i oransje i like stor grad som man kler seg i andre farger? Greit nok, det blir moderne sånn innimellom også med denne ganske sære fargen, sånn cirka hvert 30. år eller deromkring, men det har en tendens til å gå raskt over. Personlig har jeg kun et oransje håndkle, som jeg har vunnet, og det er så stygt at det er nok ikke lenge før det emigrerer fra badet og ned til håndklelageret i et kott i kjelleren.

Og hvorfor er blå en «guttefarge», mens rød og rosa er «jentefarger»? Når ble dette definert, og er dette likt i andre kulturer?
Svart er sørgefargen hos oss, mens hvitt er det enkelte andre steder, i Ghana er det rødt.
Samtidig kler vi oss gjerne i svart når vi skal pynte oss og gå på fest.

Personlig er blå min favoritt, men de siste år har jeg også beveget meg over på lilla. Foruten svart da, som av en eller annen grunn går til alt, unntatt kanskje mørkeblått.

Men da jeg var liten, før jeg kunne snakke, var det visst rødt. I alle fall i følge mine foreldre, for da jeg lå på stellebordet og de skulle kle på meg ga jeg sterkt uttrykk for uenighet da de prøvde å kle på meg en sparkedress, etterhvert fant de ut at jeg heller ville ha den røde som hang ved siden av...
Det er viktig å gi uttrykk for sine meninger..det lærte jeg tydeligvis tidlig.


For å komme tilbake til oransje, det er ett unntak hvor jeg synes oransje faktisk er fint, og det er når det kommer til blomster. Oransje roser, liljer, stueplanter og asalea er blant mine favoritter, DER kommer denne fargen til sin rett. Sammen med lilla er det faktisk en uslåelig kombinasjon, selv om jeg nok aldri ville funnet på å kle meg i oransje og lilla.


Konningin Emma, min yndlingsasalea.


Clivia, flott når den blomster.


Arboretet på Milde i Bergen, virkelig verdt et besøk!

Måtte bare..

Synes denne er genial, så jeg måtte bare legge ut denne.



Godt gjort å få med en person til å parodiere seg selv på denne måten..

Den evige vinteren

Det skulle visst ikke ta slutt på vinteren i år. Det nærmer seg tre måneder siden den første snøen falt, natt til 19. desember 2009, og vi lurte spent på om vi kom til å få en hvit jul.
Jo jammen sa jeg hvit jul. Det ble hvitt nyttår og. Og det ble hvit januar. Og hvem skulle vel tro det, men også februar ble hvit. Man gravde frem skøyter og ski, akebrett og vintertøy, her var det bare å benytte den sjeldne anledningen til å komme seg ut og kose seg i snøen..trodde vi, sånn i slutten av desember og begynnelsen av januar en gang. Vi trengte strengt tatt ikke å forhaste oss.

Jeg og min kjære mann var på aketur til fjells. Vi dro med oss akebrettet opp så langt vi kom, og hadde en usedvanlig morsom tur ned igjen. Aking er gøy, spesielt for oss i 40 års-krisen, eller hva man nå befinner seg i for tiden.
Jeg var oppe helg etter helg jeg og akebrettet. En dag blåste det så det var så vidt jeg kom meg over siste bakketoppen, og snøen blåste nesten av veien, men det ble jo ekstra fart ned igjen da. Noen ganger fikk jeg med meg en av mine døtre som alibi, men når man har passert 40 er man ikke så opptatt av hva andre tenker om en, så ofte gikk jeg alene. En av gangene traff jeg på en av bygdens leger og, med akebrett, så det var ikke bare jeg som led av akesyken.

Så langt har mars vært hvit og. Men nå håper og tror jeg at det synger på siste verset.. av tiddelibom og huttemegtu. Vi skimter det grønne gresset, der under snøhaugene et sted. I helgen var det riktig så vårlig, før det kom et tilbakefall da vi våknet opp til hvite bakker igjen søndag morgen.
Akk ja.
Men vår venn solen er stadig på farten og bidrar som best den kan, så snøen må vike litt mer for hver dag som går.

Og våren skal være hjertelig velkommen den dagen den våger å slippe seg skikkelig løs, da er det ingen vei tilbake, vi er klare for vår og sommer nå.


Snart er de her igjen..håper jeg!

Jødehatet lever.

Vi som følger med på blogger like mye som vi leser norske aviser, har lenge visst om det økende jødehatet i Europa. Det som ikke skal snakkes om. Ikke fordi man synes at jødehat er akseptabelt, men fordi man ikke vil si høyt hvem som i dag i størst grad er de «nye» jødehaterne.
Det er ikke lett å være konsekvent politisk korrekt, da har man den leie tendensen til å stadig møte seg selv i døren, og må bedrive utallige unnamanøvre med bortforklaringer og grave sitt hode stadig dypere ned i sanden. Slikt tar selvsagt på, bedre da å heller se en annen vei.

Vi har lenge nå hørt om at jøder i Sverige og ellers i Europa pakker kofferten og flytter fra landet, spesielt jøder i Malmø. Det ville vært en stor nyhet om det var nynazistene som drev jødene vekk fra sine hjem, nå er det ikke de som er synderne, da er det heller ikke så kjekt å snakke høyt om saken, for ikke alle gjerningsmenn er like akseptable å kritisere.
Noen liker å hevde at muslimene er Europas nye jøder, dessverre kan det i mange tilfeller heller hevdes at muslimene er Europas nye jødehatere. Da tier man heller, og ofrer jødene, en gang til.
Skammelig, det finnes ikke andre ord.!

En rapport om rasisme i Europa for noen år siden avdekket så sjokkerende nyheter at resultatet ble forsøkt hemmeligholdt. Det viste seg at de som i størst grad stod bak jødehat, forfølgelse og rasisme mot jøder var en av Europas nye minoriteter, muslimene, dette ble så problematisk å forholde seg til at man forsøkte altså å hemmeligholde resultatet.

Nå har omsider nrk våknet fra dvalen og valgt å fortelle litt om den begredelige sannheten. Lørdag hadde Tormod Strand (som tidligere også har våget å gå sine egne veier, det var han som stod bak den grusomme reportasjen om kjønnslemlestelse på norsk-somaliske jenter for et par år siden) en svært skremmende reportasje om forholdene for jødiske barn her i selveste Norge. De trues og skremmes så de får varige men, de må flytte for å komme seg unna de verste bøllene, de kan på ingen måte vise at de er jøder ved å f.eks bruke det religiøse plagget kippa. Det mest skremmende var kanskje uttalelsene til 4 norske lærere, som ikke våget å stå frem med navn, som fortalte hvordan Hitler ble hyllet, hvordan man lo av Holocaust, brukte jøde som skjellsord, og hevdet man var pålagt å drepe jøder i henhold til Koranen.

Dette stemmer for øvrig godt med det Ayaan Hirsi Ali forteller. Det verste skjellsordet de hadde i Somalia, der hun vokste opp, var jøde. Hun visste ikke hva «jøde» var, bare at det var noe forferdelig, så hun ble ganske forundret første gang hun møtte en jøde, og oppdaget at det var jo bare et vanlig menneske som henne selv. Det var først da hun kom til Europa hun fikk høre om jødeforfølgelsen som utryddet ca 6 millioner jøder.

Vi kan ikke for andre gang på 70 år la jødene i stikken. Eller er det ikke akkurat det vi legger opp til når vi ikke reagerer med massivt raseri og forferdelse overfor det som nå skjer?
Skal vi bare sitte med hendene i fanget denne gangen og?
I fjor ble det ropt «død over jødene» i Oslos gater, det ble ikke noe oppstyr av det.
Hva sier de såkalte «antirasistene»?

De vet om det, de ser bare en annen vei.

Klær

Hva er det med klær?
De er overalt. De ligger plutselig midt på golvet, de samler seg i hauger på badegulvet, de henger rundt til tørk i stuen, fordi det aldri er god nok tørk ute så siste fintørken må taes inne. De breier seg i klesskapet så hyllene raser ned, de fyller opp skittentøykurven, de henger på snorene, de henger på stolene, de ligger og venter i vaskemaskinen, forventningsfulle etter å henges opp...
Hvor kommer alle disse klærne fra?

Noe har jeg jo kjøpt, men jeg kan da ikke erindre å ha kjøpt alt dette. Det har jeg forsåvidt ikke heller, ungene er blitt så store at de handler litt klær på egenhånd, og minstemann arver, i bøtter og spann, fra søstre og kusiner. Man sparer jo mye på det, men det kan av og til bli litt nok. Så jeg fyller opp sekker og poser og gir bort til veldedige organisasjoner. Stadig vekk.

Men likevel er det så mye klær, det minker jo ikke, kan klær formere seg? Er hybelkaniner egentlig klær på larvestadiet som med tid og stunder blir til plagg om de ikke feies vekk i tide? Er støv en slags klærenes rogn?
Man kan tidvis lure.

«Hvem er denne trusen sin?» er et av de mer vanlige spørsmålene i vårt hjem. Det ligger 11 reine truser, 17 sokker, hvorav 12 blir til par, 3 t-skjorter, 2 bukser og diverse annet som kan defineres som klær og venter på å komme til sine respektive skap omtrent hver eneste dag. «Er denne din?» Nesten hver gang vi har hatt fordeling ligger det noe igjen, noe som ingen kan huske at de eier..

Jeg har begynt å samle enslige sokker i en pose i et skap, der havner 4-5 stykker hver eneste gang. Til tross for at jeg er forutseende og kjøper 15-20 par helt like sokker, så klarer alltid noen å dukke opp som single, i hver bidige klesvask. Så da havner de i posen, og sånn cirka annenhver måned tømmes posen, og av de rundt 80 sokkene ender da gjerne 50 opp som par. Glad og lykkelig (eller kanskje ikke?) havner de i sokkeskuffene, mens de resterende enslige må vente på sine partnere. Og hva vet jeg, kanskje trives de godt med det, det er jo ingen som maser på en enslig sokk.
Og når vet man for sikkert at «nei denne sokken må ha mistet partneren sin for godt»? Er dette den samme som sist eller er det den andre tro? For ikke har jeg lært meg ennå å skille venstre- og høyresokker.

Sokkene har det godt hos oss. De får leve pensjonisttilværelsen i posen i skapet år etter år før de til slutt, kanskje, kasseres for godt. Men sjansen for det er ytterst liten. Man vet jo heller aldri når en enslig sokk kan komme til nytte.

Og imens krangles det. Om hvem som skal legge sammen håndklærne. Om hvem som skal henge opp klærne fra maskinen. Om hvem som skal rydde vekk haugen med klær på ganggulvet, som tilhører husets krakilske og litt vrange tenåring, som ikke føler seg i ryddemodus for øyeblikket.
Og ikke minst, om hvem som skal forbarme seg over den hvite og blå t-skjorten som ligger igjen på stuebordet, og som ingen vil kjennes ved...


Men den røde kjolen er i alle fall min...

Kvinnedagen er over for denne gang.

Kvinnedagen er over for denne gang. Marsjstøvlene er lagt på hyllen, navlen er fin og nyvasket, og man er særdeles fornøyd med seg selv og egne prestasjoner. Som vanlig. Jammen fikk man markert seg som sure og selvopptatte kjerringer uten gangsyn og nestekjærlighet i år igjen.

Norske menn ønsker likestilte kvinner, de fleste norske menn undertrykker ikke, kan man ikke snart legge av seg den bitre masken og jobbe sammen videre for felles sak?

Og så var det parolene da. Joda lik lønn for likt arbeid og likelønn er jo viktig, men jeg får ofte inntrykk av at det er ikke greit nok at man selv kan velge, for det kan man faktisk i det norske samfunnet, problemet er at så mange rett og slett «velger feil».
«Kvinneyrker» betales dårligere enn tradisjonelle mannsyrker. Dette bør selvsagt gjøres noe med, men ting tar tid. Om kvinner virkelig er opptatt av å tjene bra, så kan man faktisk velge å utdanne seg til et bra betalt yrke, mens man venter på at verden skal bli et mer rettferdig sted. Så hvorfor gjør ikke kvinner det i større grad, er kanskje ikke lønn det viktigste? Er ikke karrière og det å karre seg opp og frem så viktig for alle kvinner, og kan det være grunnen til at det faktisk ennå er forskjeller, i et samfunn som på alle måter legger alt til rette for at kvinner skal kunne komme seg opp og frem?

Ikke uventet var det ikke medfølelse med våre virkelige undertrykte medsøstre som var i fokus i år heller, det begynner å bli en vane. Tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, patriarkalsk æreskultur, tildekking, går det virkelig an å fokusere på penger når kvinner midt i blant oss mangler den mest elementære frihet?

Norge ut av Afghanistan...
Ja selvsagt, la taliban komme tilbake til makten, det vil jo bidra til å bedre de afghanske kvinnenes situasjon betraktelig.

Boikott Israel.
Eh, akkurat, typisk kvinnekampsak. Gi hamas mer makt, så flere kvinner kan leve som under taliban, er det tanken? Og hva vil det egentlig si å boikotte Israel, er det Jaffa man skal holde seg unna kanskje? Nei skal man boikotte Israel, da får man jammen være konsekvent. Begynn med å hive ut PC'en og mobilen, den slags er befengt med Israelsk høyteknologi. Og pass deg om du blir syk, så du ikke helbredes av Israelsk medisinsk utstyr eller behandlingsmetoder, Israel er nemlig verdensledende både innen teknologi og medisin. Klart det må være viktig for norske kvinner å føre en konsekvent Israelboikottpolitikk, siden Israel er det eneste demokratiske landet i området og definitivt det mest likestilte.

Jeg skulle ønske jeg kunne kalle meg feminist, jeg føler meg som en feminist, men dessverre har ordet feminist pådratt seg særdeles dårlig assosiasjoner som gjør at alle vi som faktisk ønsker å kjempe for undertrykte kvinner, ikke finner en plass.

Jeg har gått min egen marsj. I dag 9. mars. 8.4 km, alene og uten paroler.
Og nå bør jeg vel passe meg, så jeg ikke fremstår som en sutrekjerring jeg og..

En hyggelig aften.

Tilfeldighetenes veier er uransakelige. Denne uken førte de til at vi, noe uventet, inviterte tre iranske herremenn på besøk på fredagskvelden, til pizza med noko attåt.

Det ble en svært hyggelig og ganske selsom opplevelse.
Vi var jo i utgangspunktet fordomsfullt forberedt på at iranere kunne være litt sære i kosten, det viste seg å være ganske så feil, disse karene hadde som filosofi at alt som rører seg kan spises. Men de bedyret at katten vår skulle de ikke prøve seg på..

Hva vet vi egentlig om Iran? Lite, fant vi ut når vi begynte å tenke oss om.
Vi har jo hørt om Ayatolla Khomeini og Ahmadjinejad, men er de representative for den typiske iraner?
Tydeligvis ikke og langt derifra. Da presidentens navn ble nevnt av den ene, brøt det ut noen voldsomme grimaser i ansiktet på en av de andre, det var ikke vanskelig å se at den mannen stod ikke høyt i kurs.
Synet deres på USA var mer moderat enn det man finner i en hvilken som helst norsk avis, på en god dag, og vi fikk ikke akkurat inntrykk av at de hadde som mål å utslette staten Israel heller.

Det kom tydelig fram at var det noe iranere flest var eksperter på, så var det å omgå diktatorenes mange påbud og regler. Sympati med lederskapet stakk ikke dypt hos den jevne iraner, de følte seg på ingen måte på linje med sine ledere, de er frihetselskende persere først og fremst, og svært stolte av sin kultur.

Nedturen begynte «da islam angrep dem» som de kalte det. Jeg har stor sympati med det iranske folket som lever under et regelverk de forakter, som ønsker seg demokrati uten blodbad, og som modig demonstrerer i hundretusenvis i gatene med livet som innsats, fordi de kjemper for den friheten vi tar som en selvfølge.

Vel den er ingen selvfølge. Iranerne ba ikke om å komme i den situasjonen de er, de har ikke ønsket eller valgt de lederne de har. Og vi kunne kanskje bruke litt mer energi på å sympatisere med mennesker som kjemper for sin frihet uten vold og terror, og vise litt mindre sympati og forståelse for de som krenkes av griser, tegninger, synlig hår og kvinners frihet.


Rød, hvit og grønn frihet.

Enkle og kjempegode fiskekaker.

Unger er ofte ikke så glad i fisk, så vi ble litt forundret da vår ganske kresne datter kom hjem fra skolen med en oppskrift på fiskekaker, som hun hadde lyst at vi skulle lage hjemme.
Det har vi gjort, mange ganger, og disse fiskekakene er kjempelette å lage og veldig gode, det synes både store og små.

350-400 g fisk (vi bruker en pakke frossen sei, 400 g)
2-2,5 dl melk
1,5 ts salt
1,25 ts muskat
Litt hakket purre (ca 10 cm lang bit)
1 ss potetmel

Bland alt i foodprosessor (spe med melken til passelig konsistens)
Stek kakene i smør til de er fine og brune, serveres med poteter.

Sunt og godt!

Dyr kan også gjøre seg til for fotografen..

Det brysomme plagget.

Hijabdebatten blusser opp med ujevne mellomrom, nå er de i gang igjen, denne gang er det hijab på småjenter som er temaet. Personlig mener jeg at hijab på kvinner er en uting, og hijab på småjenter er motbydelig, og har ingenting i skolen å gjøre.
Mange mener mye, og mange vet lite om bakgrunnen til dette kontroversielle plagget, og hva det symboliserer.
En del hevder at det er jo bare et skaut. Vel, tilsynelatende er det jo det, men om det bare er et skaut, hvorfor er det da så viktig å bruke det? Og hvorfor ble det sånt oppstyr i fjor, da Sara Azmeh Rasmussen brant en hijab?

Nei, dette er ikke bare et skaut, dette er et symbol, en uniform.

Hijab er et råttent kinderegg, tre ting på en gang, men tre ting man fint klarer seg uten i et likestilt, sivilisert land.

1. Plagget er kvinneundertrykkende og segregerende. Ethvert krav om at dine medfødte egenskaper skal pålegge deg noe som helst i forhold til andre, byr et fornuftig menneske sterkt imot, det er diskriminerende.
Plagget signaliserer at dette er en muslimsk kvinne. Hun er ikke fri, hun er ikke for deg (om du er en ikke-muslimsk mann), hun er rein, i motsetning til utildekkede kvinner. Islam har også retningslinjer for hvordan menn skal kle seg, hvorfor følger ikke da også muslimske menn og gutter disse kleskodene? (heklelue og kjole, som vår venn Mohammed fra Larvik bruker) Hvorfor gjelder «påbud» om religiøs bekledning bare kvinner? Hvorfor er hijab mye mer utbredt i vesten enn i muslimske land, og hvorfor går utviklingen i retningen av mer tildekking?

2. Hijab er ikke et tradisjonelt muslimsk plagg, det er en moderne oppfinnelse, skapt av den islamistiske organisasjonen «Det muslimske brorskapet». Det er deres uniform, plagget er faktisk ikke tillat i en del muslimske land, hva er grunnen til det tro, og hvorfor omfavner enkelte norske «feminister» dette plagget? Er det blitt feministenes oppgave å kjempe for retten til å underkaste seg, har de hørt om indoktrinering, har de hørt om Stockholmsyndromet?
Walid Al-Kubasi har skrevet noe lesverdig om dette.

Mange av de som bruker dette plagget er selvsagt ikke oppmerksom på det, men de er faktisk med på å fremme et politisk budskap ved sin påkledning. Islam er ikke bare en religion, men også en politisk ideologi, dette er det mange som ikke innser. Det er igrunn genialt å kamuflere politikk som religion, da er man mye mer beskyttet mot kritikk, som vi ser her til lands er man jo rasist før man er ferdig med setningen, om man sier noe kritisk om islam.
Men ingen ville finne på å kalle det stigmatiserende om man snakket nedlatende om ideologien til nazistene, kommunistene, eller Frp for den del. De kan man hetse og latterliggjøre så mye man orker.
Så hijab er et sterkt og tydelig politisk symbol som best kan kalles uniform, og uniformering er faktisk etter lov ikke tillat i dette landet.

3. Sist men ikke minst, den kanskje gufneste delen av kinderegget; man plasserer ansvaret for å hindre overgrep på kvinnen (eller jenten, med tanke på hvem som ofte får det påtredd)
Tanken bak tildekking av kvinner er å hindre menns blikk. Ved å dekke til kvinnen, prøver man å hindre menn i å forgripe seg på henne. Problemet med denne tankegangen er at det dermed også er kvinnens ansvar å hindre å bli angrepet, og det er kvinnens skyld om det skjer. Dette er et av poengene i filmen «Submission» av Ayan Hirsi Ali, filmen Theo Van Gogh ble drept for å ha regissert. En av kvinnene i filmen kler seg etter «forskriftene», og dekker seg til fra topp til tå. Men heller ikke dette er noen garanti for å ikke bli utsatt for overgrep, og det er kvinnen som får svi, ikke overgriperen.
Dette er plagg som hijab med på å legitimere.


Som KONSEKVENT feminist, altså en som er imot undertrykking på grunn av kjønn, uansett religiøs eller etnisk bakgrunn, skammer jeg meg på vegne av liksomfeministene som kun tenker på seg og sin egen navle, mens de bejubler forskjellsbehandling så lenge den er fremmedkulturelt betinget. Og nå skal de snart ut og marsjere igjen, hva blir parolene i år tro? Noe jeg kan stille meg bak? Neppe.

Selv hoppforbundet er i ferd med å passere liksomfeministene nå, en og annen etternøler finner man i rekkene, men det var faktisk Anette Sagen som ble plukket ut til å hoppe først i Holmenkollen, så får vi prøve å glemme at en snik jukset seg forbi på målstreken. Men han angrer nok nå, og Anette har folket på sin side.

En dag får kanskje også de muslimske kvinnene folket på sin side, også de som ikke vil gå tildekket, men som kjemper en ensom kamp mot en stadig større overmakt.



Et tørkle bør heller vaie fritt i vinden, en å kveile seg klamt rundt et jentehode.

Edit:

Dette innlegget skrev jeg for et år siden, men beklagelig nok er det dagsaktuelt også i mars 2011.

Konseptet snorking.

Jeg har lenge lurt på hva poenget med snorking egentlig er.
Er dette en naturens lille glipp, eller er det en plan her?
Det er jo unektelig merkelig, at i den situasjonen man er mest avslappet og skal ligge og samle nye krefter, setter kroppen i gang med intens buldring, som ikke bare forstyrrer eventuelle andre i nærmeste omgivelser, men også snorkeren selv. Jeg har observert snorkere våkne av sin egen snorking, de ser ganske rare ut når de våkner opp med et forundret uttrykk i ansiktet, mens de snur seg rundt, antagelig for å sjekke hvor den rare lyden kom fra..
En annen ting er jo at for en del snorkere hindres lufttilførselen, snorkingen fører til pustestopp, og hvor uthvilt kan man egentlig bli når man gjennom hele natten driver med forsøk på selvkveling?

Man kan jo tenke seg til at her er det noen steinalderfunksjoner som henger gjenstridig igjen.
Det er jo mulig at snorking kan ha en avskrekkende effekt på rovdyr, at det ligger en mann (for de er oftest menn) med en praktfull buldring og passer på familien mens han sover, kan kanskje redde dem fra å bli spist av sulte, snorkeredde dyr? Men lar virkelig dyr seg avskrekke på denne måten? Med tanke på hvor høyt mange dyr selv kan brøle, må selv den mest intense snorking fremstå en smule pinglete, og tvert imot heller trekke til seg sultne dyr, de kan jo bare gå etter lyden.
Så jeg tror man kan se bort fra den hypotesen.

Kanskje var det den som snorket høyest som ble stammens leder? Lite sannsynlig, for det er vanskelig å måle, man vet jo ikke hvor høyt man selv snorker, og hvem vil vel stole på at de andre sier at du, nei du snorker da nesten umerkelig, men Børre, han er det jammen lyd i? Vel, at det er lyd i Børre hører du jo, men du har også en liten mistanke om at også du kan ha en praktfull snorking på en god natt. Så du gir deg ikke... og stammens leder blir som alltid, den sterkeste, ikke den med den mest praktfulle snorkingen.

Egentlig er det litt rart at ikke snorkerne ble forvist fra hulen, sendt ut i skogen for å ikke forstyrre de andre, ble spist av rovdyr og døde ut med alle sine snorkegener. Det sier litt om storheten til alle oss andre, og våre forfedre ikke minst, at snorkerne ennå eksisterer. Vi er inkluderende og humane som finner oss i dette bulderet natt etter natt.

For vi, nei vi snorker da selvsagt ikke..



Pinglesnorking..pøh, som om det skremmer meg?...Latterlig!