Sannheten om Assange og Wikileaks

Wikileaks lekker bevisst til pressen, i doser som passer dem selv.

Men hva lekkes, og hvilken garanti har vi for at alt som lekkes er virkelige dokumenter og ikke er manipulert av gudene bak wikileaks?

For guder må de være, sånn som deres tilhengere behandler de to kvinnene som har anmeldt Assange for voldtekt, det begynner å minne om religiøs tilbedelse, sånn som disse menneskene tror at Assange er ufeilbarlig... Direkte kvalmende er det.

Man kan lese på document.no om hvem det er som lekker til VG, og det er svært betenkelig hvem dette er, og hvor ukritisk pressen logrer og formidler.

«Fra journalister får vi høre at Wikileaks ikke dumper dokumentene en bloc, de presenteres og fortolkes av kompetente journalister. Det skal sikre kvalitet og ivareta sikkerhetshensyn. Men hvem er disse kompetente? For Aftonbladet – og dermed VG – er det en viss Johannes Wahlström. Er han kompetent?
Wahlström skrev i 2005 en artikkel for bladet Ordfront: Israels regim styr svenska medier. Det er ikke bare en meget tendensiøs artikkel, selv etter venstreradikal målestokk. Det spesielle er bruken av kilder. Wahlström har “intervjuet” navngitte svenske Midtøsten-korrespondenter, som SVTs Peter Löfgren og Dagens Nyheters Lotta Schüllerqvist. Det er bare det at ingen av dem kjenner seg igjen i sitatene. Wahlström har ikke bare feilsitert, han har forvrengt deres ord og gjort dem til sine. Han tillegger dem meninger som de aldri ville vedkjenne seg, som går på deres profesjonelle ære løs. Begge protesterte kraftig, og Ordfront var nødt til å beklage på lederplass at artikkelen var antatt.
Dette gjaldt ikke et hvilket som helst tema. Det gjaldt Israels makt over svenske medier. Tonen er firkantet, militant og klart antijødisk. Wahlström tilhører det som i Sverige kalles brunvenstre. Han er sønn av den beryktede Israel Shamir som skriver i en antisemittisk tradisjon, med religiøse forankringer. Sønnen ser ut til å gå i farens fotspor.»

Så kan man lese litt om Assange og hans agenda.

«En bestemt politisk falang ønsker å gjøre Julian Assange til martyr for ytringsfrihet. Men han er no such thing. Assange er en politisk aktivist med et klart antiamerikansk program. Det har han selv beskrevet i artikler fra noen år tilbake.
Her fremgår det at Assange ikke ønsker åpenhet. Han ønsker tvert om å bruke lekkasjer til å få USA til å bli mer avstengt og lukket, slik at systemet ikke fungerer like godt. Det blir på en måte “blindt” og kan ikke lenger forholde seg til verden.
NRK bringer til torgs akademikere som presenterer Assange som en helt, en som ønsker åpenhet, som vil at makten skal avsløres, at sannheten skal frem. Selv dette er tøvete, for stater kan aldri si hele sannheten. Det er i strid med alle prinsipper for statsmannskunst. Politikk forutsetter hemmelighold. Å si noe annet er å kaste blår i øynene på folk.
Men folk som professor Olav Torven og Gisle Hannemyr snakker som om Assange er en slik ytringsfrihetshelt.
Artiklene han skrev i 2006 viser en helt annen agenda, og Assange har bekreftet den så sent som i forrige uke da han uttalte til Time:

Or as Mr. Assange told Time magazine last week, “It is not our goal to achieve a more transparent society; it’s our goal to achieve a more just society.” If leaks cause U.S. officials to “lock down internally and to balkanize,” they will “cease to be as efficient as they were.”

For en bestemt del av den venstreorienterte politisk korrekte journaliststanden og liberale opinionsdannere er Assange helten med stor H. Å kunne tvinge mektige USA i kne er selve drømmen. Den er selvsagt helt tøvete, men Assange prøver.
I stedet for en åpenhetsapostel minner han mer om Blofeld i James Bond-filmene: en stormannsgal mann med betydelig talent som ønsker å bli verdenshersker. Blofeld utfordrer systemet, og er clever. Men alle de tusenvis av telegrammene Wikileaks sitter på, vil garantere et helt annet resultat enn det postulerte.
For det første bruker Assange dokumentene som et utpressingsmiddel, og som middel til å få maksimal oppmerksomhet. Han holder en hel verden i age: hittil er bare en brøkdel av dokumentene offentliggjort, igår var det snakk om rundt 1.000 og det er altså 250.000 i alt. I dag sa den islandske talsmannen at de kom til å publisere avslørende info om store kommersielle selskaper en gang på nyåret.
Wikileaks spiller et så høyt spill at de er dømt til å tape.
Den langsiktige konsekvensen blir at systemet blir mer lukket, men det blir ikke mindre mektig eller effektivt av den grunn. Wikileaks-kuppet er av slike dimensjoner at det må få konsekvenser for hvordan info flyter innen systemet, og hvem som har tilgang.
I den venstreliberale optikken er det en motsetning mellom personvern og statens interesser. Venstresiden har laget et verdisystem der personvern henger sammen med åpenhet og størst mulig informasjonsfrihet. Men Assanges digitale kupp, som er på linje med Ocean 11-filmene, han stjeler banken foran øynene på eierne, er så dristig at det blir selfdefeating: han viser at sikkerhet og trygghet er avhengig av hemmelighold. Hvis alt blir offentlig blir mange eksponert og noen vil være i fare. Også enkeltpersoner.»

Ja nettopp enkeltpersoner havner i fare, når uansvarlige personer publiserer deres historier for en hel verden. Hvordan de flyktet til friheten, hvordan de kjempet mot overmakten, disse lekkasjene er en gavepakke til USAs fiender, og før man jubler over dette bør man spørre seg selv: Hvilken side står vi egentlig på?
Dr. Vahedi som omtales i saken er bare en av mange som risikerer problemer grunnet lekkasjene.

«Assange synes å være en stormannsgal person som hverken bryr seg om sikkerheten til mennesker eller stater.
Noe av den samme recklessness finnes i hacker- og fildelingsmiljøene. Pirate Bay og deres tilhengere i Norge har argumentert for åpenhet på noe av den samme nihilistiske måte: helt uten hensyn til folks levebrød og kunstneriske rettigheter. Da Pirate Bay stilte til valg i Sverige, gikk de inn for fri adgang til å oppbevare pedofilt materiale på datamaskiner. Dette ble såvidt referert i norske medier, men så ble det taust. Åpenhet betød åpenhet også for pedofile. Dette er en mørk side av anarkismen som ikke har noe med frihet å gjøre.
Så hva ligger egentlig under når folk utroper Assange til helt?»


"Herbert Snorrason (25) arbeidet for Wikileaks i noen måneder, men reagerte på Julian Assange sin autoritære lederstil. Kritikk ble ikke tålt. Sorrason fikk inntrykk av at Assange ønsket noe som minnet om et kommunistparti. Han er bare en av flere som har fått nok av en knallhard justis, som innebærer lydighet mot Assange.

- Jeg sluttet da Julian Assange sa til meg at om jeg kritiserte ham, eller hadde et problem med ham, kunne jeg bare «piss off», sier Wikileaks-utbryteren til VG Nett.
—
- Mitt inntrykk er at WikiLeaks styrte mot å bli et kommunistparti, sier Snorrason.

Lederdyrkelse og press utenfra fører lett til at en organisasjon får et kultpreg. Wikileaks’ tyske talsmann Daniel Domscheit-Berg sto tidligere i år frem og fortalte at Assange var helt uimottagelig for motforestillinger. Det var hans butikk, og den som ikke likte det kunne bare pigge av. Merket han opposisjon ble han ubehagelig.
Domscheit-Berg skal nå skrive bok om sine opplevelser.
Både dogmatikken og den autoritære lederstilen vil skade Wikileaks, både funksjonelt og dets renommé.
Snorrason forteller til VG Nett at de er en gruppe som planlegger et alternativ til Wikileaks. De skal imidlertid ikke publisere selv, men legge til rette for at andre kan gjøre det."

• WikiLeaks styrte mot å bli et kommunistparti 

Og når man så kan lese at en nær medarbeider av Russlands president ønsker å gi fredsprisen til Assange så detter liksom siste biten på plass... vil tro smilet stivner den dagen det er Russlands filer som spres for verden.

Som det står i en kommentar på document:

Ytringsfrihet betyr at alle har rett til å ytre sin mening, ikke andres.

VG

Det nærmer seg jul...

... og det er mye som skal gjøres.

Som å lage marsipan.

I vår familie er marsipanlaging er tradisjon, og her går man grundig til verks.

Kjøpemarsipan er selvsagt helt forbudt!

Og det å lage marsipan selv er faktisk ganske enkelt, her er oppskriften vi bruker:

Kok opp vann og skold mandlene, det vil si, legg de i det oppkokte vannet, la de ligge litt i vannet (som ikke lenger skal koke) og når det er litt avkjølt er også skallet løsnet fra mandlene, så det kan lett fjernes.

Legg mandlene til tørk på et kjøkkenhånkle.

Når mandlene er tørre veies de (kan selvsagt også veies før skolding)

Jeg pleier å bruke 600-700 gram mandler (men i år ble det visst over et kilo..)

Mandlene males, enten i mandelkvern, eller i kjøkkenmaskin med kniv. Mandlene skal bli ganske finmalte.

Ha i melis, jeg pleier å bruke halvparten så mye melis som mandler.

Skill et egg, og ha eggehviten i mandelmassen. Her er det viktig at man knar godt sammen, for det skal ikke så mye til, ett til to egg er vanligvis nok, for det er mye fett i mandlene. I år brukte jeg to egg (til 1 kilo mandler) så ett egg er gjerne nok om du har mindre mandler. Elt sammen til en jevn klump.

Da er marsipanen ferdig, og legges i en plastpose i kjøleskapet til neste dag.

Når man skal forme figurer, pleier jeg å dele massen i 5, en del hvit, en del blander jeg rød konditorfarge i, en med gul og en med grønn, den siste blander jeg kakao i, denne smaker ekstra godt!

Så former man figurer, her er noe av det vi har laget i år:

                                                     Far har vært flink....

                                              Ungene har vært flinke..

                                                      Mor har vært flink....

                                               Flere av ungene har vært flinke...

                                   

                                                   Alle har vært flinke!

Og fotografen er min nest eldste datter!

En hyllest til mannen.

Jeg tenkte jeg ville skrive en hyllest til den norske mannen.

Fordi han fortjener det.

Den norske mannen har gått fra å være husets herre, til å bli alles klovn. Og han har funnet seg i det.

Han er selvsagt mye mer en alles klovn, men han er også alles klovn. Han er den man kan le av, den man kan henge ut som syndebukk for alt som har gått galt i verden, den man kan fremstille som dust i reklamefilmer, hvor fruen ivrer etter å kjøpe nye møbler eller pusse opp eller male huset, mens en tydelig uvillig mann står ved siden av og rister på hodet. Kanskje fordi han vet at det er han som må gjøre jobben, alene?

Den hvite mann er havnet lavest på de såkalte intellektuelles rangstige, helt ufortjent.

Hva har den stakkars mannen gjort?

Han har akseptert kvinnen som likeverdig partner, og det burde vi være takknemlige for. Greit nok, det skulle selvsagt bare mangle, men det er likevel ikke en selvfølge i mange andre land i verden i dag. Den typiske norske mann troner på toppen over det å akseptere likestilling. Han tar seg av sine barn og han respekterer sin kone.

Mange barn verden over har respekt for sin far, men denne respekten bunner ofte i frykt. Barna er fremdeles kvinnens ansvar i de fleste land, far er gjerne en mer fjern figur man kanskje mest frykter. Men norske barn har stort sett fedre som stiller opp for dem. Fedrene er med helt fra fødselen, de bytter bleier, de tar ofte farspermisjon og oppnår på den måten en unik kontakt med sine egne barn som svært mange fedre i verden aldri opplever, og helt klart burde misunne dem.

Norske fedre har barn som elsker dem, fordi de fortjener det.

Mange prøver å fremstille menn som enkle. Jeg vil heller hevde at menn er ukompliserte.

Menn legger oftest ikke mer i en uttalelse enn akkurat det den er, de tolker sjelden en setning ut og inn på jakt etter et underliggende budskap, som kvinner gjerne gjør. Menn snakker ikke i gåter eller forventer at andre skal lese deres tanker. Menn er befriende avslappende å forholde seg til, man kan diskutere så fillene (nesten) fyker med dem, men når debatten er over er ingen sure, ingen er fornærmet, og alle er like gode venner som før. Jeg foretrekker helt klart menn som diskusjonpartnere, det er også først og fremst med menn man kan diskutere og filosofere over de merkeligste ting. Som hvilket dyr man ville vært om man måtte velge å leve som et dyr, og lignende viktige spørsmål..

Jeg har kanskje vært usedvanlig heldig, men jeg kan ikke komme på en negativ opplevelse hvor en mann har oppført seg dårlig mot meg. Og jeg er ikke helt uten erfaring, mine nærmeste kolleger de siste 18 år har utelukkende vært menn, jeg jobber i et mannsdominert yrke, og har tatt en mannsdominert utdanning, jeg omgås altså mange menn daglig, og trives aldeles utmerket med det.

Mens feministene hviler ut etter slagene, lenge og vel, og ikke evner å se hva som er den neste store kampen, ( tvert i mot, de omfavner jo helst dagens kvinneundertrykkere) registrerer jeg at det er svært mange menn som ser hva som skjer, og engasjerer seg, for kvinners rettigheter og for landets fremtid.

Jeg kunne kanskje kalle meg selv feminist, om ikke ordet hadde vært så belastet, for jeg er fullt og helt for at alle skal ha de samme rettighetene, at alle skal kunne velge selv.

Men da må man også akseptere valgene som tas. Kvinner og menn velger ikke alltid likt, selv om de får sjansen. Harald Eias «Hjernevask» viste oss det de fleste av oss allerede visste, det er medfødte forskjeller mellom kjønnene, det må vi rett og slett bare akseptere, men det skal selvsagt ikke frata noen muligheten til å velge akkurat det man har mest lyst til. Vi må bare slutte å tro at alle ulikheter vil bli utjevnet med tiden.

Ayaan Hirsi Ali hevder at de nye feministene er hvite menn. Det er jeg helt enig med henne i. Hun ramser opp navn etter navn på menn som kjemper for de undertrykte kvinners rettigheter, mens feministene helst er opptatt av golfklubber som ikke vil tillate kvinner som medlemmer, og kampen for 50/50 fordeling av husarbeidet.

«Jo mere jeg ser mig omkring for at finde ud af, hvem der støtter mig, des mere opdager jeg, at det er hvide mænd.» sier Ayaan Hirsi Ali i dette intervjuet:

At menn kjemper for kvinners rettigheter er fantastisk, det som ikke er like imponerende er i hvor stor grad de faktisk kjemper alene. For hvorfor står ikke de knallharde og rødflammede feministene ved deres side? Eller, mer naturlig, hvorfor leder de ikke an?

Hvor er de, hva gjør de frem til den 7., og fra og med den 9. mars hvert år? Hvorfor ser de ikke det som er tydelig for oss alle, hvem de undertrykte kvinnene faktisk er, hvilke alvorlige forbrytelser de utsettes for? Man begynner nesten å mistenke kvinner for å være dumme, eller er vi kanskje bare utrolig egoistiske, som lar våre virkelig undertrykte søstre i stikken, fremfor å hjelpe dem med all den kunnskapen man faktisk har opparbeidet seg når det gjelder å stå på kravene og kjempe for alle kvinners mest elementære rettigheter?

Når den norske mannen er ferdig med å male huset i den fargen vi ønsker, har båret i hus den nye sofaen vi følte at vi trengte, og kanskje hugget litt ved, så vi ikke skal fryse til vinteren, så kjemper han også kampen for oss.

For det fortjener han faktisk en hyllest, og en takk!

Det gåtefulle folket.

Hva har berømte personer som Albert Einstein, Leonardo da Vinci, Mozart, Michael Jackson, Steven Spielberg, Beethoven, Bill Gates, Henrik Ibsen, Arne Garborg, Michelangelo, Karl XII, Isac Newton, H.C. Andersen, Ludwig Wittgenstein, Glenn Gould, Thomas Edison , Stanley Kubrick og Knut Hamsun til felles?

Jo de er alle kjente personligheter innen kultur, kunst, musikk, litteratur eller vitenskap, med egenskaper og talenter helt utenom det vanlige.

OG de har, eller antas å ha eller ha hatt (mange er jo døde); Aspergers syndrom.(AS)

Jeg hørte et interessant lite radioinnslag en gang, hvor det var snakk om Silicon valley i USA, hvor det ble påstått at det var nesten mer vanlig enn uvanlig, at flertallet av elevene i enkelte klasser hadde AS. Syndromet finnes gjerne hos mennesker med høy intelligens, og er mer utbredt på steder hvor det samles mye vitenskapsfolk, som i Silicon valley. Når personer med AS så finner hverandre og får barn, ender man ofte opp med at svært mange av disse barna får AS, som er arvelig.

Jeg lette etter dette innslaget, men fant det ikke, i stedet fant jeg et annet, et intervju med forfatteren GroDahle, som selv har syndromet, og det samme har to av hennes barn.

Og et foredrag som intervjuet også spiller en del klipp fra.

Det var svært interessant å høre henne fortelle med egne ord hvordan det er å leve med dette syndromet, hva som er vanskelig og hva som er fordelene.

Nevrologen Are Brean som også er med i intervjuet sier bl.a. dette:

«Personer med Asperger syndrom har en helt spesiell originalitet i tenkning og anskuelse som ofte fører til eksepsjonelle prestasjoner seinere i livet»

Det kan man jo trygt skrive under på, med tanke på hva listen med ovennevnte navn har prestert av unike bidrag innen sine felt.

Aspergere er altså noe for seg selv, og har ofte spesielle evner og egenskaper vi andre bare kan misunne dem.

Her beskriver en jente med AS selv hva som er typiske trekk, i sin egen blogg.

Men det er selvsagt også en hake, det hadde jo ikke vært nødvendig å definere noe som et syndrom, om det kun innbefattet spesielle egenskaper.

For det å ha AS kan også ha sine mer vanskelige sider. Aspergere kan ha problemer med å tolke andres følelser gjennom kroppsspråk. Som det snakkes om i intervjuet, så er det en slags refleks hos de fleste mennesker som gjør at når noen f.eks. smiler til oss, så vet hjernen vår automatisk at dette er et smil, og hva et smil betyr, og man besvarer da naturlig smilet uten å måtte tenke. Men en med AS må kanskje lære seg hva disse uttrykkene faktisk betyr, før han vet hvordan han skal reagere.

Noen med dette syndromet har en litt spesiell måte å snakke på, med et litt uvanlig tonefall, og noen har også en litt klossete gange, men det er store individuelle forskjeller fra person til person, og langt fra alle har dette. Det er store gradsforskjeller, som det er på andre områder, som det at noen er litt nærsynte, mens andre knapt kan se.

Personer med AS er ofte ikke så begeistret for forandringer, det kan gjøre dem stresset og utrygge. Et ekstremt eksempel på dette ble  presentert i Brennpunkt for noen uker siden, hvor en udiagnostisert jente fikk alvorlige spiseproblemer i forbindelse med flytting, samtidig som det var et dødsfall i nærmeste familie, og reaksjonene til jenten ble av barnevernet oppfattet som tegn på omsorgssvikt, en misforståelse som dessverre av og til skjer, da reaksjonene til en stresset person med AS kan minne om dette. Enden på denne saken ble at jenten ble tatt fra foreldrene, noe som naturlig nok gjorde jenten enda mer stresset, og det endte med at foreldrene flyktet med jenten fra Norge, til morens hjemland Sveits, hvor jenten fikk diagnosen AS.

Noe av det som kanskje er mest problematisk for en person med AS, er dette med sosial kontakt. Det kan være veldig slitsomt for en med AS å være sammen med mange mennesker på en gang, man må virkelig jobbe for å få med seg alt som sies og kanskje tolke hva som menes. Mange sliter med det man kaller «smalltalk», det som betyr å snakke om alt og ingenting, meningsløse samtaler om vær og vind og den slags. Denne type ting ser gjerne ikke en med AS vitsen med, og tier kanskje fremfor å delta i samtalen. En med AS kan ha problemer med å ta kontakt med andre mennesker, når man ikke helt vet hva man skal si, er det nok ekstra vanskelig å være den som tar initiativet, men aspergere har selvsagt også ønske og behov for sosialt samvær, og kan nok føle seg litt utenfor og synes livet kan være vanskelig på det sosiale området.

Siden aspergere lever litt « i sin egen verden», kan de ha litt problemer med å oppfatte muntlige beskjeder og kanskje virke litt glemske. Selv om mange aspergere kan slite litt muntlig, kan de være svært dyktige skriftlig, noe listen med forfattere over kan bekrefte.

En med AS har ofte en eller flere interesser han er veldig opptatt av, og gjerne også veldig flink i.

Jeg fant en interessant artikkel her:

«Rod van Mechelen er selv en Asperger. I en svært lesverdig artikkel hvor han bruker seg selv som et levende eksempel, diskuterer han om aspergere virkelig er "funksjonshemmede". Han oppfordrer til en Robinson-inspirert tankelek: Hva om ti "normale" mennesker blir satt ut på en øde øy, og ti aspergere på en annen: Hvem av gruppene vil etter ti år anses å ha kommet best ut av det målt i levestandard?Han observerer at gjennom de siste 60 årene har antallet vitenskapsmenn, ingeniører, teknologer, oppfinnere og innovatører som har vist tegn til å være aspergere vært uforholdsmessig stort. Ved å se på historiske data kan vi slutte oss til at Isaac Newton og Albert Einstein hadde Asperger.

Det leder ham til å resonnere at i løpet av noen år på øya ville gruppen med aspergere antagelig organisere seg selv i et debattintensivt, men fredelig samfunn. De "normale" (eller "nevrotypiske" som enkelte aspergere ynder å omtale resten av oss) vil, etter å ha fått på plass en rudimentær samfunnsstruktur, fokusere på å lage kanoer og gå til krig og kanskje gjøre aspergerne på naboøya til slaver. Er det ingen å gå til krig mot i nærheten, vil de antagelig henfalle til å sloss seg imellom om hvem skal være sjefen på dynga.

  

"Eller kanskje ikke", fortsetter han. "Poenget er uansett at dersom alt annet er likt ... vil aspergerne ikke bare overleve, men blomstre, fordi de fokuserer med så stor intensitet på å lære, forstå, skape, innovere og få tingene gjort, heller enn å skape komplekse sosiale strukturer og regler." 

"Og med all respekt for dere normale folk", legger han til: "Komplekse sosiale spilleregler er i virkeligheten ganske primitivt."

En aspergers utfordring i forhold til å forstå sosiale spilleregler er blitt fremstilt som en mangel på oppfatningsevne, en manglende evne til å tolke stemninger, uttrykk, kroppsspråk.

Men kan det motsatte egentlig være tilfelle, at aspergere egentlig er langt mer sensitive til følelser og stemingsskiftninger enn andre?

Tenk deg en person med svært god hørsel omgitt av en gruppe mennesker med sterkt nedsatt hørsel. For vår lytter synes det som om de andre skriker og roper til hverandre, og musikken står ulidelig høyt på. Dersom du ikke kan komme deg bort derfra, er kakofonien av lyd så overveldende at du rett og slett gjemmer deg i en krok med hendene for ørene. De andre registrerer at du ikke synes å høre svært godt, og du stemples som hørselshemmet fordi du ikke har de lyddemperne, de filtrene som de andre har.Kanskje du til og med stemples som litt evneveik.Autister mangler andre typer filtre. Mens du fokuserer på én ting av gangen, for eksempel en dialog med en annen person, oppfatter han alt - alle følelsene som farer over ansiktet til motparten, luktene som driver forbi, flyet i luften, detaljene i vindushaspene, fargene og figurene på skjermspareren på PCen i hjørnet, blomsten, døra, hva de snakker om ute i korridoren.

Det vi anser som underfølsomhet er egentlig en overveldende overfølsomhet. Alt tas inn med samme styrke, og det er vanskelig å skille det vesentlige fra det uvesentlige.

Det er et liv uten filter.»

Asperger syndrom er ikke en sykdom, men en personlighetstype, det kan ikke medisineres, og det «går ikke over». Men man kan trene seg opp til hvordan takle forskjellige situasjoner, det er mye man kan bli bedre på med litt hjelp fra fagfolk med erfaring. Syndromet kan være vanskelig å oppdage, man har trodd at det er flest gutter som har AS, men antagelig er det store mørketall på jentesiden, da jenter lettere tilpasser seg og dermed skjuler tegnene på syndromet.

Og det er store gradsforskjeller. Mens noen er svært typiske og lette å oppdage, spesielt grunnet språk og gange, og kan ha en del store problemer i hverdagen, er andre vanskelig å se, og får kanskje aldri en diagnose. Deres problemer er naturlig nok mindre, men også de kan slite med sitt og lett bli misforstått, f.eks kan deres sosiale problemer føre til at man antas å være uinteressert eller til og med litt overlegen, rett og slett fordi de er så usikre på hvordan de skal oppføre seg, og av den grunn heller holder seg litt unna.

Nå er det selvsagt ikke noe mål i seg selv å få en diagnose om man ellers klarer seg fint, men samtidig kan det nok for mange være greit for egen del å vite at det er en grunn til at man er litt annerledes og har litt problemer på enkelte områder. Det er rett og slett av grunner man ikke selv kan noe for, man kan ikke bare «ta seg sammen», og blir omverdenen oppmerksom på dette, kan de ta hensyn, og det blir lettere å unngå misforståelser som ingen er tjent med.

Jeg synes dette er et fascinerende syndrom. En litt annen måte å tenke på, en annen måte å se verden på, og ikke minst alle de spesielle talentene som en del med AS har, og som vi andre bare kan misunne dem.

Ville man valgt å være litt annerledes om man fikk valget? Tja si det, det er jo ganske eksklusivt og unikt, det er jo noe fascinerende, mystisk og særegent med dette, noe som vi andre ikke helt skjønner oss på.

Man tilhører jo en utvalgt gruppe mennesker, man tilhører jo det gåtefulle folket.

Den vidunderlige kjærlighetens historie.

For et par uker siden kom jeg ved en tilfeldighet til å høre «Fortuna» av Alexander Kielland som lydbok. Jeg har aldri lest noe av Kielland, og hadde vel neppe kommet til å lese denne boken heller, så veldig innbydende virket den jo ikke akkurat, men det var egentlig en helt grei bok, som beskrev menneskenes forhold til penger svært bra, fra den tilsynelatende prektige prestens grådighet, til andre og mer «syndige» mennesker som var mer opptatt av de menneskelige verdier.

Konseptet lydbok er jo egentlig ganske genialt. Jeg føler tiden til å lese ikke strekker til, det er så mange bøker jeg har lyst å lese, men jeg får liksom ikke tid...

Men når jeg sitter foran PC'en på jobb, og ikke alltid trenger å bedrive så veldig stor hjerneaktivitet, kan jeg faktisk bli lest for, og jobbe på en gang.

Så jeg heiv meg over en totalt ukjent forfatter og en helt ukjent tittel, rett og slett fordi jeg likte tittelen: «Den vidunderlige kjærlighetens historie.»

Bokens hovedperson heter Hercule Barfuss, og fødes som et grusomt misfoster en tøff vinternatt på et bordell i byen Königsberg. Hans groteske fremtoning er et sjokk for alle involverte. Hans mor overlever ikke fødselen, kanskje på grunn av Hercules enorme hode, som ikke har et vanlig ansikt, men er så deformert av hareskår at han ikke har hverken munn eller nese. Han har ikke armer og hender, hans hud et skjellete og full av skorper og rare utvekster, han er dverg og han er døv.

Ingen tror han kommer til å overleve og leve opp, men mot alle odds så gjør han nettopp det.

Samme natt som Hercule blir født, fødes det en velskapt jente på naborommet. Hun får navnet Henriette og blir Hercules sjelevenn, og hans livs store kjærlighet.

Hercule har en svært spesiell evne, han kan lese andres tanker, han kan påvirke andres følelser telepatisk, og etterhvert også styre andre menneskers tanker og gjerninger. Selv om han ikke kan si et ord, og de fleste oppfatter ham som en tilbakestående krøpling, er han normalt begavet, og vel så det.

Men ondskapen gjør det den kan for å ødelegge for lykken for Hercule og Henriette, og da Hercule prøver å redde Henriette, fører en ond manns hevn til at bordellet de fortsatt bor på stenges, og beboerne spres brått og brutalt for alle vinder. Hercule havner på et asyl, hvor han tilbringer mange vonde og grusomme år, før tilfeldighetene fører ham til et kloster, hvor han lærer seg å spille orgel, med føttene, til tross for sin døvhet.

Hercule leter i årevis etter sin store kjærlighet, han opplever de mest forunderlige og forferdelige ting, kirkens menn utsetter ham for tortur, i det hele tatt er det mye dramatikk. Etter en periode med lykke rammer atter en gang ulykken ham, og hans omfattende kjærlighet erstattes med et enormt hat, og ønske om hevn mot de onde menneskene som har begått så mye urett mot ham.

Hevnen blir litt langdryg og ekstrem synes jeg, den delen av boken kunne med fordel blitt litt nedtonet, men tilslutt ender Hercule opp i USA, på Marthas Vineyard, hvor det bygges opp et stort samfunn for døve, og han får flere barn og ender sitt liv 101 år gammel som respektabel patriark.

Boken er praktfullt skrevet, og forfatteren vant også den prestisjefylte litteraturprisen; Augustprisen, i 2002.

Jeg anbefaler definitivt denne boken, gjerne som lydbok, den gjør et sterkt inntrykk. Boken er en særegen blanding mellom eventyr og historie, som innimellom minnet meg litt om de absurde bøkene til den japanske forfatteren Haruki Murakami.

Forfatteren heter Carl Johan Vallgren, han er svensk musikker og forfatter.

Frihet, likhet og det muslimske brorskap.

Walid al-Kubaisi har laget en svært interessant dokumentar om sløret og "det muslimske brorskap", som er en islamistisk organisasjon med sterkt ønske om å ta over Europa.
Og det er en sterk organisasjon som blir stadig sterkere.

Han viser i filmen hvordan hijabbruk har bredd om seg i løpet av de siste 30 år, bilder viser at for ca 30 års siden så man plagget sjeldent på kvinner på Universitet i Egypt, i dag ser man knapt et hårstrå.
Hijab er "Det muslimske brorskaps" uniform.

Walid intervjuer flere lærde og intellektuelle innen islam, og blant annet grunnleggeren av DMBs sin bror, hevder at det står ingenting i Koranen om at kvinner skal dekke sitt hår.

Påbud om dekking av hår er altså en stor løgn, en av mange.

Svært bra dokumentar jeg anbefaler alle å se!

Pat Condell om Sverige.

Ser ut som Pat og jeg er ganske enige om det som foregår i Sverige, han påpeker mye av det jeg har skrevet en del om før, og som vanlig sier han det på sin geniale, ironiske måte..