Ut på tur med Drum

Jeg, Fredric Drum og Helge Winther-Larsen har gått mye tur i det siste, og man kan ikke si annet enn at de er usedvanlig gode turkamerater. Gert Nygårdshaug er fremdeles på tapetet, han skriver disse bøkene, som jeg har fått stor sans for, og ikke minst har jeg sansen for Winther-Larsen som er min favoritt-oppleser for tiden. Kanskje noensinne, faktisk, nå har jeg etter hvert hørt en del. 

Jeg har lagt lydbøkene over på mobiltelefonen, og hører altså på bøkene mens jeg går tur, noe jeg prøver å gjøre minst en time hver dag, da er det kjekt å ha gode kompiser med seg.

Spesielt de bøkene som er å finne som mp3 er kjekke, for de er lette å legge over på mobilen, da alt er på en cd og tar liten plass.

Siden sist har det gått i «Honningkrukken», «Dødens codex», «Det niende prinsipp», «Den balsamerte ulven» og nå er jeg i gang med «Liljer fra Jerusalem». Alle disse bøkene handler om den ganske modige og kunnskapsrike Fredric Drum og etter hvert også hans noe sære slektning politietterforskeren Skarphedin Olsen. Bøkene er både spennende og morsomme, og forfatteren har tydeligvis mye kunnskap om alt fra vin til fluefiske og gamle kulturer, skriftspråk og han har en forkjærlighet for sære navn. Bøkene er fantasifulle, historiene ganske fantastiske til tider, men denne forfatteren burde helt klart være bedre kjent som krimforfatter, han er virkelig noe for seg selv. Som lydbøker med denne oppleser er de rett og slett genialt bra, mener nå jeg. Og lydbøker når man går tur er svært godt selskap, man kan gå lenge på denne måten!

Ellers har jeg lest 4 bøker av 4 av mine favorittforfattere på rekke og rad nå, og det var en litt spesiell opplevelse, for da fikk jeg virkelig sammenlignet de forskjellige forfatterne med de andre friskt i minne. Først ute var «De sørgende», den siste til Håkan Nesser, en av mine svenske favoritter. Boken var ganske «rolig» om man kan si det på den måten, ikke så mye action, og hovedpersonen Barbarotti har nettopp mistet sin kone, noe som setter sitt preg på historien. Men Nesser er Nesser, og han skriver som alltid bra, så boken er grei den, men kanskje litt mer stillferdig enn andre i denne sjangeren.

Neste ut var «Svik», den siste til Trude Teige. Jeg har likt godt hennes to første bøker, dette er så vidt jeg vet hennes tredje, men den klarte aldri helt å fenge meg. Der de andre til tider var svært spennende, synes jeg denne manglet dette og de stedene den kunne vært spennende ble det litt ødelagt av at man tenkte at nå handlet hovedpersonen totalt idiotisk. Historien er delvis fra krigen og delvis fra nåtiden, men dessverre fenger den ikke særlig, og skal du lese noe av denne forfatteren, som fortjener lesere for sine to første bøker, så velg heller en av dem.

Så var det Lars Kepler siste «Sandmannen» sin tur, og da ble det fart i sakene. Denne boken var svært spennende, selv om man kan kritisere den for å være en smule urealistisk, så er det en utrolig spennende og fengende historie, forfatterne har en enorm fantasi, og her er det ikke mange dødpunkter. Dette er en bok jeg kan anbefale om du liker krim.

Så kommer jeg til en av mine gamle favoritter Elizabeth George og hennes siste: «En løgn å tro på». Etter at hun «tok livet» av hovedpersonen Lynleys sympatiske kone Helen i en av de siste bøkene,er ikke ting helt som før, jeg forstår egentlig ikke hvorfor forfatteren kvitter seg med en av de bra hovedpersonene. Denne boken var tam, langdryg, kjedelig og til slutt viser den seg å være ganske meningsløs. Dessverre er det mest «koke suppe på en spiker», og også her reagerer man på noen av hovedpersonenes merkelige oppførsel. Jeg ble dessverre ganske skuffet over denne historien, og boken er alt for lang med tanke på dens innhold. Det er dessuten en del irriterende trykkfeil, så man får inntrykk at det har gått litt fort i svingene med å få denne på trykk. Les heller en annen bok av denne damen, det fortjener hun. Greit nok at hun skriver bra, men det er det mange som gjør, så innholdet bør også ha litt ved seg.