Det har noe med islam å gjøre

Det begynner å bli om ikke akkurat dagligdags, så i alle fall alt for vanlig, at islamister sprenger seg i luften, og tar så mange de klarer av uskyldige mennesker som befinner seg rundt dem med seg i elendigheten.

Det er ikke lenger med sjokk og vantro, men med sinne og avsky man mottar meldinger som de siste dagene, fra Brüssel og Pakistan. Selvmordsbombing er faktisk ikke en desperat handling, men en utspekulert egotripp. 

Hvorfor er det aldri noen som snakker om grunnen til at akkurat disse islamtilhengerne begår drap på denne måten? I dagens samfunn er det andre måter å drepe mange på, uten å selv måtte dø, så hvorfor er så mange, så villige til å ofre sitt eget liv for å få drept andre, som ikke engang er deres fiender, men tilfeldige mennesker, kvinner og barn.

For en del år siden leste jeg en troverdig forklaring på dette, som gjorde at ting datt på plass og jeg forstod hva som faktisk foregår. Den var enkelt og greit: Den eneste måten man som muslim er GARANTERT å få komme til himmelen er gjennom å dø i hellig, krig, altså å dø mens man dreper vantro. Man kan leve som en god muslim og komme til himmelen også på den måten, men hvem kan være HELT sikker på at han har levd som en god muslim? Da har man altså denne geniale muligheten, jihad, og strake veien til Paradis ligger foran en.

Det er ikke rart at det ikke er mangel på frivillige kandidater.

I Lindmo den 12. mars har Anne Lindmo en samtale med Pål Refsdal. Han er journalist og ble vel kanskje mest kjent da han ble tatt til fange av Taliban i 2009, men ble sluppet fri da han valgte å konvertere til islam. Man ville vel trodd dette var i rein desperasjon, men han hevder dette var noe han hadde tenkt på en stund, og han har valgt å forbli muslim. Om dette er taktikk for å ikke miste troverdigheten i de miljøene han velger å bevege seg i (islamistmiljøer som nå i Syria) eller at han faktisk mener det kan man bare spekulere i, men man kan jo håpe på det første.

Men poenget med å dra inn ham her er det han sier i dette intervjuet (30.45): «I Saudi-Arabia og en del andre gulf-land er det faktisk familiene noen ganger som utpeker en av medlemmene for å reise til Syria for å gjennomføre en sånn operasjon. Det har noe med islam å gjøre, hvor en martyr skal ha mulighet til å ta med seg 70 medlemmer av storfamilien til paradiset. De bruker et medlem, en sønn, som sin vei til Paradiset.»

Akkurat ja, der datt det enda mer på plass. Selvmordsbomberen redder ikke bare sitt eget usle skinn, men hele familien på kjøpet. Er det ikke genial ondskap? 

Det han snakker om i intervjuet er de som reiser til Syria for å kjempe mot Assad, (herunder befinner vel også IS seg) men det er jo akkurat det samme som skjer alle andre steder hvor en selvmordsbomber sprenger seg. Man definerer seg en fiende, og her i Vesten er vi vel gode nok fiender alle mann, eller som i Pakistan, kristne kvinner og barn. Og da er det fritt frem. Drep i vei, og Allah er fornøyd med deg.

Man forundrer seg virkelig over om dette er ukjent for norske journalister, eller om de rett og slett bevisst skjuler det. Det var mange spørsmål Lindmo kunne stilt, som hun ikke gjorde. Det burde kanskje ringt en bjelle og to i hodet på Refsdal og, men nei.

Alt vi hører er hver bidige gang at dette har ingenting med islam å gjøre.

Det er feil, feil, feil, det har ALT med islam å gjøre.

Ingen islam, ingen selvmordsaksjoner.

Eller som Refsdal sier det: «Det har noe med islam å gjøre..

Kom ikke her og snakk om islamofobi. Det må være en sykdom å ikke være livredd for en ideologi som dette.

Litt om bøker

Jeg har lest mange bøker opp igjennom årene, og de siste årene også hørt mange lydbøker. Jeg har tidligere skrevet en del om bøkene jeg har lest/hørt, men tenkte nå å ta en oppsummering på hvilke bøker jeg husker best, likte best, har lest igjen eller hørt om igjen, og gjerne anbefaler.

Den som helt klart peker seg ut er Mengele zoo av Gert Nygårdshaug. Nå holder jeg på å høre den for tredje gang, man går liksom aldri lei den historien. Jeg har aldri lest den som bok, bare hørt den som lydbok, og mye av æren for at den er så bra skal tillegges oppleseren, Helge Winther Larsen. Men selvsagt er det først og fremst en god historie. Boken er den første i en trilogi om indianergutten Mino, som opplever å være den eneste overlevende etter en massakre på landsbyen han bor i som liten gutt. Han er ute i skogen og fanger sommerfugler den dagen, og sommerfuglene er noe som følger ham videre gjennom livet. Han opplever mye i sitt unge liv, og lærer mye, blant annet av den omreisende magikeren som plukker ham opp og tar ham med seg.

Et av temaene som går igjen i flere av Nygårdshaugs bøker, er bekymringen for overbefolkning og hvordan menneskene utarmer og ødelegger jorden de lever på. Som her regnskogen. Og man får en viss forståelse for at terror kan være akseptabelt, når det er terror direkte rettet mot de som utnytter, misbruker og uten skrupler ødelegger.

Dette er som nevnt den første boken i en trilogi, der den neste heter «Himmelblomsttreet» og den siste «Afrodites basseng». Disse har jeg lest, da jeg ikke har funnet dem som lydbøker. Her møter man igjen Mino, men bøkene handler ikke, som i Mengele zoo først og fremst om ham, i den siste er han bare en biperson. Men det er en rød tråd gjennom bøkene, og alle tre er helt klart noe man burde få med seg.

De er nylig utgitt i nye utgaver, og kan kjøpes innbundet til under 200 kroner stykket.

En annen bok jeg har likt godt er «En langvarig forlovelse» av Jean Baptiste Rossi, eller Sebastien Japrisot som han kalte seg.  Denne har jeg både lest, hørt som lydbok, og sett filmen til. Det er en bok som krever litt konsentrasjon, fordi man blir presentert for opplysninger om hovedpersonene på en litt forvirrende måte, og må nærmest pusle sammen informasjonen. Derfor har jeg i et tidligere blogginnlegg samlet litt informasjon om hver enkelt for de som måtte være interessert. Handlingen foregår under 1. verdenskrig, da fem menn, som straff for forsøk på, eller antatt forsøk på å desertere, blir sendt inn i ingenmannsland mellom to skyttergraver, og forventes å bli drept der, til skrekk og advarsel. Men noen, som forloveden til den ene av disse, mistenker at noen likevel kan ha overlevd, og begynner å grave i saken. Det er en spennende og fascinerende historie, av en forfatter jeg en gang for lenge siden leste en bok av, og aldri helt glemte.

 "Meg eier ingen" er enda en bok jeg vil nevne. Det er biografien til Åsa Linderborg, hvor hun beskriver oppveksten med sin alkoholiserte alenepappa.  En rørende historie om en snill pappa, som dessverre har mye å slite med, men gjør så godt han kan. Jeg hørte lydboken, lest av Andrea Bræin Hovig.

Dagens feminister er i stor grad menn.

Den pågående strømmen av migranter fra store deler av Midtøsten, Nord-Afrika, Afghanistan osv., i tillegg til alle de som har kommet fra disse områdene tidligere, setter i stadig sterkere grad sitt preg på samfunnet vårt. Nyttårsaften 2015 førte til at det gikk hull på en byll som i lang tid har vokst, og omsider gikk det an å snakke, relativt åpent og fritt, om det elendige kvinnesynet enkelte kulturer bærer med seg. Enhver som har hatt et halvt øye åpent en gang i blant de siste 20 år har selvsagt visst og sett, men det har ikke vært særlig korrekt, blant dannede mennesker, å snakke om dette.

Men nå er det så ille fatt at det er vanskelig å tro, og umulig å tie om. At menn (som hevder å være forfulgte og tas imot og gis beskyttelse, trygghet og materielle goder) kan gå i flokk, enorme flokker, og bevisst og planlagt begå helt åpenlyse overgrep mot tilfeldige kvinner, til og med kvinner som er sammen med mannlige venner, har man litt problemer med å fatte at kan være mulig. I by etter by kommer det rapporter om lignende saker, dog ikke i så stor skala som i Køln, og etter hvert dukker det også opp informasjon om at svensk presse(bombe!) og politi, bevisst, og av politiske grunner, har holdt tilbake informasjon om at tilsvarende overgrep, mot til dels svært unge jenter, er blitt begått flere år på rad på festivaler i Stockholm. For ikke å nevne de systematiske overgrepene som skjedde mot unge, sårbare, engelske jenter i tusenvis over mange år…

Ikke bare har man i Sverige holdt skjult overgrepene, men selv om man da på kammerset må ha forstått sammenhengen mellom overgrepskulturer og at økende import av dette beviselig vil føre til enda mer av elendigheten, har man turt frem som om ingenting har hendt, og med jubel og pågangsmot sluppet inn enda flere.

Men hvem er mest bekymret nå? For å ta norske forhold, etter å ha lest en god del kommentarer og innlegg på facebook blant annet, sitter jeg helt klart igjen med inntrykket av at de som i dag er mest bekymret for norske kvinners og jenters rettigheter og trygghet på sikt, faktisk er menn. De som i størst grad bortforklarer, unnskylder, bagatelliserer og hevder at norske menn er like ille, det er norske kvinner.

Norske kvinner og menn er blant verdens mest likestilte. Norske menn respekterer i svært stor grad kvinner, unntak vil alltid forekomme, men om man ser på den typiske norske mannen, så er han hverken spesielt voldelig, spesielt kvinnehatende eller spesielt tilbøyelig til å forgripe seg på kvinner. Det er rett og slett ikke kultur for det, han mister enhver ære, og da snakker man om den positive varianten, om han blir avslørt. Det er ingen han kan gå i flokk med for å bedrive den slags aktiviteter, han blir sett på som en drittsekk og et utskudd av de aller fleste menn om han skulle finne på å gjøre noe slikt.

Jeg har de siste 20 år ventet på at kvinnefronten, Ottar, feministene eller hva man skal kalle dem, skulle løfte blikket og begynne å kjempe for de virkelig undertrykte kvinnenes rettigheter, som jeg også har skrevet om før. Jeg har ventet på parolene, men jeg har ventet forgjeves. I fjor kom det, absurd nok, paroler angående «kjønnslemlestelse», men hva klarte ikke disse kvinnene den gang å sette fokus på? Jo voksne, myndige kvinners egne valg om å operere seg basert på «skjønnhetsidealer». Ingen grunn til å forsvare dette, men man har faktisk lov og rett, hvor dumt det enn er, til å fikse på egen kropp. At man prioriterer denne saken fremfor de lemlestede småjentene som aldri får velge, er så kvalmt at man finner ikke ord, der heller.

Og de samme kvinnene, som ikke ser noen grunn til å prioritere kamp mot kjønnslemlestelse når man skal demonstrere mot inngrep og angrep på kvinnekropper, de ser tydeligvis heller ikke ut til å klare å engasjere seg nevneverdig mot at kvinnekropper utsettes for overgrep på åpen gate. For skams skyld må man selvsagt «fordømme», men det sitter langt inne, det kommer liksom ikke fra hjertet, det kommer gjerne med en twist, og det skal for Guds skyld fokuseres på at dette er først om fremst menn, det er tilsynelatende et manneproblem, ikke et kultur-, og for alt i verden IKKE et religionsproblem. For islam er, her som alltid, helt fri for skyld.

Menn er fedre, brødre, sønner, kjærester, ektemenn osv. De ønsker selvsagt ikke at noe skal ramme deres kjære, derfor kjemper de for sine kvinner. Men kvinner er også mødre, søstre, døtre, kjærester osv. så hvorfor kjemper de mindre, de som i tillegg også selv risikerer å bli utsatt for dette?

De stod på barrikadene og kjempet for sin egen likestilling, mot sine egne menn, hvorfor er det så mye vanskeligere å kjempe for andre kvinners likestilling, eller å engasjere seg når det er «andre» menn som er problemet.

Selvsagt finnes det mange hederlige, kvinnelige unntak. Vi har flinke kvinner som kjemper, men det føles feil at man sitter igjen med inntrykket av at flere menn engasjerer seg, og at de til dels kjemper mer.

Nå er det på tide vi går i samlet flokk, og hjelper mennene, i å kjempe for vår sak.

Våre døtre fortjener det.

De for evig krenkede

En stakket stund. En dag, kanskje to, var fokuset og sympatien fra så godt som alle, i alle fall de med et noenlunde demokratisk sinnelag, rettet mot de 17 som så rått og brutalt mistet livet i Paris i forrige uke.

Men så kommer de evig krenkede atter en gang på banen, og fokuset flyttes.

De ubeskrivelig ufølsomme og frekke navlebeskuerne var raskt på banen og akk så krenket igjen. Noen er bare så utrolig utsatte altså, også så helt ufortjent da..

Noen har dog våknet siden sist runde med karikaturer, deriblant flere avisredaktører, nrk og TV2. De viser nå, som den naturligste ting i verden, (noe det også er, og som siste gang fremstod som veldig rart at de ikke gjorde), tegningene opp og i mente. 

Men de krenkede, de lider og lider. De støtter ytringsfrihet, MEN det gjelder ikke islam og deres såkalte profet. De krenker gjerne selv på den mest usmakelige måte, ofte ved å drive gjøn med Holocaust eller ved et aldeles perverst språkbruk, men ingen skal kunne krenke dem. De mener tydeligvis at det å gjøre narr av, eller ikke engang nødvendigvis det, men faktisk bare tegne, en mann som har vært død i 1400 år, er verre enn å drepe 17 mennesker. Om man da ikke skal ta med alle de andre tusenvis som drepes årlig i islams navn. Og hva mobiliserer de demonstrasjoner for? Ikke drepte mennesker, men fornærmede profeter. Eller det stemmer vel ikke helt, fornærmede muslimer, på vegne av en forlengst avdød mann. 

Raseriet er aldri så intenst og voldsomt som når noen har fornærmet islam.

Og samtidig kaller de opp sine sønner etter samme mann man ikke kan tegne. Om ungen vokser opp til et krapyl, en kriminell eller en drittsekk bærer han fremdeles Muhammeds navn, hvor krenkende er ikke det for den avdøde? 

Det er ingen logikk i denne påtatte krenketheten, annet enn at de er vant med, og har som mål, å være offer, og få spesialbehandling. Som noen sa, man blir ikke krenket, man lar seg krenke. Det går an å heve seg over ting, det går an å fnyse og gå videre om man blir snurt og fornærmet. Det går ikke an å kreve, forvente å få, og attpåtil få spesialbehandling, som de faktisk har som mål. Dette kalles diskriminering, det er rasisme, det er helt uholdbart. Det tristeste er at også mange nordmenn mener at muslimene må få spesialbehandling, fordi de blir så sinte av en tegning.

Vel, Theo van Gogh ble drept for å ha laget en film om kvinneundertrykkingen i islam, skal man ikke kunne kritisere kvinneundertrykkelse fra grupper som kan komme til å ty til vold?

Og om man føyer dem i dette, hva blir det neste de kan finne på å føle seg krenket for? Lettkledde kvinner, homofile som leier på gaten, at din datter går med utildekket hår? Når skal vi sette foten ned, SKAL vi sette foten ned?

Noen skjønner overhodet ikke symbolikk, hvor viktig det er for noen å ha makt over andre, hva en slik seier gir dem og at man ikke kan underkaste seg for å få fred, for den freden er uansett bare midlertidig. Man er med på å skyve en grense for å få fred, men problemet er at grensen skyves feil vei, og freden er over neste gang noen blir snurt, sur og krenket.

For all del, tenk deg om. Freden og friheten kommer ikke rekende på en fjøl. For rundt 70 år siden ofret millioner av mennesker livene sine for friheten vi nå nyter godt av, og den kan ikke vi naive, sedate pyser skusle bort til fordel for krenkede, selvopptatte sytepaver uten empati.

Man hører ofte at man ikke skal hive bensin på bålet. Hvorfor ikke, det er en effektiv måte å brenne opp bålet på, det blusser opp en stund, så er det borte. Bålet er der, det er en samling med skrot, like greit å bli kvitt det.

En krigserklæring presterer denne mannen å si. Som om ikke den som dreper allerede har startet krigen, som om noen kan ta dette på alvor.

Bah, hvor er de 70 jomfruene? Sammen med gjengen til Charlie, tapere!

Og fremdeles driver den ene etter den andre av våre selvutnevnte intellektuelle og hevder, hardnakket, intenst og med pågangsmot, at islam er en fredelig religion, eller at man ikke må såre muslimer. Islam, som har dødsstraff for frafall og homofili, og hvor en av deres mange unge menn nylig sa: «Å fornærme profeten (fred være med ham) er en av de verste og mest forbudte handlinger, det er en vantro handling og innebærer frafall fra islam. De lærde er enige om at dette gjelder, spøk eller ei. Den som gjør dette skal henrettes, også om han angrer, og uansett om han er muslim eller vantro.»

Hva i dette utsagnet er mest fredelig, hva tiltaler de såkalte intellektuelle mest, er det slikt man skal strekke seg langt for ikke å såre?

Hvorfor må man i det uendelige, og uten å løfte hodet opp av sanden og se seg omkring, så påståelig hevde at denne grusomme ideologien er fredelig, kan man ikke lese, kan man ikke tenke, kan man ikke koble, kan man ikke se og kan man ikke høre?

Når jeg leser kommentarer på nett som sier man ikke må tegne og at islam er fredelig tenker jeg ofte at vi er et folk som ikke fortjener bedre, de dumme ser ut til å være i flertall, de feige og naive leder og bestemmer. 

Vi andre får skaffe oss en hobby, så vi kan få tankene over på noe annet, før frustrasjonen og hjerteinfarktet tar oss for godt.

Lars, Kurt og Charlie, de virkelige heltene.

Man skulle kanskje ikke tro at i år 2015 er det karikaturtegnere som går fremst i krigen for et fritt og demokratisk Europa, men sånn er det blitt.

Det grusomme som skjedde i Paris i går har nok mange forventet kunne skje, dog ikke i så stor skala. Tegnere som Kurt Westergaard og Lars Wilks har begge vært utsatte for drapsforsøk, i tillegg til brannforsøk mot Charlie Hebdo, så at noen av terroristene en gang skulle lykkes i sitt syke forsett var vel dessverre å frykte. At de skulle klare å drepe 12 personer og skade enda flere, kom derimot som et stort sjokk. Selv om man kanskje ikke lenger burde la seg sjokkere over islams tilhengeres råskap, ondskap og barbarisme, etter å ha sett så mange forferdelige eksempler på hvor grenseløse deres gjerninger og hat kan være.

Siden første runde med Muhammed-karikaturer og bråket rundt disse for snart 10 år siden, har dette vært noe av det som har engasjert og provosert meg sterkest. Feigheten, unnfallenheten og den totalt manglende evnen mange hadde til å se hvor symbolsk viktig dette var. Igjen og igjen hørte man «Vi TRENGER jo ikke å tegne, det er jo ikke nødvendig å provosere» 

Jo det er det, og det var det. Man må luke ut uvesenet med en gang man merker at det er der, før det får vokse seg sterkere, før det får troen på at her er man velkommen og akseptert, og før man venner seg til at det er der og glemmer at det var en tid før. Hadde man tatt kampen da, hadde man stått sammen da, kunne kanskje dette som nå skjedde vært unngått. Hadde alle tatt sin del, hadde alle aviser og blader publisert sin tegning, ville man spredd ansvaret og «skylden» så vidt og bredt at det ikke var noen få å legge skylden på, og en umulig oppgave å straffe alle de ulydige. Så kunne vi stått med rak rygg i dag, og dette ville kanskje ikke ha skjedd.

Men vi lot Kurt Westergaard, Jyllandsposten, Selbekk, Magazinet, Lars Wilks, Charlie Hebdo og de få modige andre stå alene. Ikke nok med det, vi (eller våre «ansvarlige» politikere og pressen) la til dels skylden på ofrene og mente de ba om det. Så godt som ingen kunstnere forsvarte eller støttet sine drapstruede kolleger. Fy for en skam!! Det har tatt meg snart 10 år å roe meg sånn noenlunde ned etter det som da skjedde, jeg var ennå ikke helt i mål, og så skjer dette.

Feige, feige Støre krøp, løy og skrapte. Jens viste sitt sanne jeg. Offeret ansvarlig for voldelige represalier?  Virkelig? Stakkars Selbekk måtte stå skolerett og unnskylde seg overfor barbarene, med biskoper, imamer og ministre i flokk rundt. Her hadde man reddet situasjonen gitt, her kunne man lulle seg videre inn i fredens religion-boblen, mens alle med litt gangsyn forstod at her skyver man bare problemene foran seg, og får de i fanget 10-doblet seinere. Å ikke plukke ut det råtne eplet fra kassen fører bare til at råten får spre seg.

Kun ved å provosere alt man er god for vil man få en oversikt over hva som ulmer, det var skremmende å se sinnet den gang, også fra såkalte moderate muslimer, hva skjuler seg vel ikke da i hodet på de mer ekstreme?

Det er vanskelig å være elsket av slike idioter

Holdningene må man få opp og frem i lyset og slå i hjel. Ikke menneskene, men det de bærer i seg av hat, og klarer man ikke dette, må man for guds skyld stoppe elven av flere med samme holdninger som strømmer inn i blant oss. 

Man hører og leser hele tiden at islamistene ikke følger den sanne islam. Kanskje bør de såkalte moderate muslimene heller gå i seg selv og spørre seg om det er DE som ikke følger den sanne islam? Kanskje bør de studere Muhammeds liv og levesett. I stedet for å se bort fra de verste tingene han sa og gjorde, bør de tenke over at han faktisk gjorde det, og om det er rett å følge en sånn mann. Er han det beste mennesket som noensinne har levd, når hans budskap i så ekstrem grad kan tolkes til å begå massedrap, voldtekter og straffe mennesker kun for å leve sine liv som de selv ønsker? Dødsstraff for frafall, hva sier det deg, minner det mye om fred, er det en god mann som befaler dette? 

Er Muhammed og hans Allah noe å samle på, når så mye blod flyter i denne religionens fotspor, den gang som i dag? Finnes det et bedre alternativ? Finnes det en snillere Gud man kan tro på, eller kan man rett og slett vurdere å bli ateist, som Ayaan Hirsi Ali? Jeg kan ikke annet enn å trygle og be om at dagens muslimer, alle som en, setter seg ned og tenker grundig gjennom hvilken tro de faktisk tilhører, og om den er verdt å holde seg til. Det er, enn så lenge, ikke dødsstraff for frafall her i landet i alle fall.

Strømmen går uavlatelig fra muslimske land til vestlige, aldri andre veien. Et frihetselskende menneske har ingenting å hente i et muslimsk land, unntatt kanskje litt sol og varme, og det finner man like godt mange andre steder. Den muslimske verden har tilsynelatende ingenting å bidra med, den river i stor grad ned det andre bygger opp, den truer, dreper og undertrykker, men de som flytter vekk legger dessverre stort sett ikke holdningene sine bak seg når de emigrerer. De tar holdningene og levesettet med seg. Noen, ikke alle, men for mange ønsker ikke virkelig frihet, bare materielle goder, pengene våre, verdiene våre. Verdier vi har fordi vi har bygget opp, fremfor å rive ned. Norge var et fattig land, etter krigen bygget våre besteforeldre landet. Så fant vi olje og ting eskalerte, men vi har i oss dette med å jobbe, dele, leve i trygghet og fred med våre naboer. Tenke godt om andre og gi dem en sjanse. Norge var et trygt samfunn hvor man kunne stole på hverandre og si hva man mente. Ingen ble så krenket at de gikk inn for å drepe deg for dine meninger. Få gikk inn for å rive ned det andre hadde bygget. 

Nå er tryggheten borte. Sist jeg var i Oslo var det plastposer over boss-spannene og politiet gikk rundt og så etter terrorister. 

Islam er og blir problemet. Ingen stiller spørsmål ved om det finnes grader av nazisme, ingen babler om at det var de ekstreme nazistene, som ikke forstod ideologien rett, som utryddet jødene. Det fantes en masse "moderate" nazister som aldri gjorde noen fortred. So what, frikjenner det deres onde ideologi? Man trenger ikke studere islam særlig grundig og lenge for å se at jo, problemet ER islam, det er der de finner alt de tror på, disse såkalte islamistene. Hvor ellers skulle de hente det i fra?

Når skal man våge å be muslimene ta et valg, islam eller demokrati og et sivilisert samfunn? For det ser dessverre ikke ut til at islam og siviliserte samfunn går særlig godt sammen. 

Atter en gang kom terroristene fra en flokk, atter en gang er islam involvert i terror. NÅR skal vi sette foten ned og våge å si høyt og tydelig at jo, islam ER problemet. Et problem vi ikke ønsker mer av i dette landet.

Og om noen skulle ønske å drepe meg for å si dette, bekrefter det bedre enn noe annet at JO, jeg har rett.

Vi har nettopp flyttet, og så langt er ingen bilder hengt opp på veggene.

For å aldri glemme  at det finnes mennesker i Europa i dag som er drapstruet for sine meninger og sine tegninger, kjøpte jeg for flere år siden et signert bilde av Kurt Westergaard og av Lars Wilks sine karikaturer.

I går dro jeg frem disse, de står nå plassert godt synlig i stuen.

Og der skal de stå. 

Jeg skal aldri glemme at mennesker i Europa i dag må ofre sine liv for ytringsfriheten.

Hvorfor må alt pipe 2

En gang skrev jeg et blogginnlegg om hvorfor alt må pipe, sukk, hva jeg ikke visste da…

Vi har nylig bygd oss nytt hus, og i den forbindelse ble det en god del nye hvitevarer. Man kan lure på om det er den samme halvintelligente eller helsadistiske konstruktøren de har involvert alle sammen, selv om merkene varierer fra Siemens, via Asko, til Liebherr og Witt.

Komfyren vår, en Siemens, er for så vidt grei. Den piper bare når den skal, dvs. når man har satt på alarmen, og det kan man jo ikke klandre den for akkurat, men kom igjen med microen, også en Siemens. Den piper noe helt intenst når den er ferdig, helt uten noen logisk grunn. Ferdig, OK, slått seg av, helt greit, men hva er dette med intens piping i etterkant? Ingenting skummelt kan skje, men man må hive seg rundt og skru microen av, selv om den for så vidt allerede er av, men enda mer av skal den altså, for å bli kvitt denne pipingen. Har lurt på hvor lengde den faktisk vil holde det gående om man ikke gjør noe, men har ennå ikke motet meg opp til å teste det ut.

Oppvaskmaskinen, en Asko, er jeg veldig fornøyd med, men den piper.. Ekstremt romslig er den, tre skuffer, høydejustering, har lys inni, man hører nesten ikke at den er i bruk, men det er noe pip når man åpner og lukker den, som om man ikke aner hva man holder på med liksom, og den føler for å varsle med noen lange pip når den er ferdig. Trenger den det? Det er lys som indikerer om den er i gang eller ferdig, til og med lys som indikerer om den er kommet så langt i programmet at man ikke bør sette inn flere ting. Og jeg har stort sett sjelden et akutt behov for å tømme oppvaskmaskinen straks den er ferdig. Så strengt tatt trenger jeg ikke denne lyden… heller.

Koketoppen. Akk ja, dette visste jeg jo, for sånn ER de visst liksom, de må pipe hver gang man justerer effekten eller i det hele tatt berører en knapp. Er visst en slags naturlov dette, men hvem kom på dette sånn helt i den spede begynnelsen tro? Og hvorfor klarer de ikke å lage lyden mer behagelig, om den på død og liv må være der? Hvordan klarer døve å lage mat, som bare kan se på displayet hvilken effekt man har, men går helt glipp av alle pipene når den justeres. Vil tro den maten må bli smakløs, eller noe..

Kjøleskapet, Liebherr, veldig kjekt, tre romslige skuffer og mye bra å si om skapet, men det piper. Det ER en slags logikk bak denne pipingen, for den begynner først etter at døren har vært åpen i ett minutt, men virker dog en smule overformyndersk. Man kan skru pipingen av med å trykke på en knapp, men neste gang man åpner døren er man tilbake til start.

Kan jeg ikke selv få bestemme om jeg vil ha alle disse pipene? Mulig man kan skru noen av dem av, om man finleser bruksanvisningen, men det er i alle fall ingen lett tilgjengelige knapper som sier «her kan du enkelt og greit skru pipene av, og de blir av!»

Eller jo, fryseskapet, det har en sånn knapp. Oppdaget nylig en knapp på det som kunne skrues PÅ, og som viste en lydalarm. DER kan man altså velge, uvisst hva den piper for, men man kan VELGE! Samsung, dere har skjønt det!

Og fjernsynet, det føler for å spille en trudelutt hver gang man skrur det av og på, totalt meningsløst det også.

Som om det ikke er nok bråk i verden.

En gang sendte jeg faktisk mail til flere produsenter og opplyste om min irritasjon om dette med piping, og spurte om det var mulig å få svar på hvilke produkter de hadde som ikke piper.

Jeg fikk aldri svar.

Eneste Pip jeg kan leve med.

Når man ikke kommer fra en flokk

Skal si det har skjedd ting i rekordfart dette året. 

Vi er blitt belemret med isis, eller isil, eller is eller hva de kaller seg denne uken. Kjært barn har mange navn, det har visst drittsekkene og. Makan til motbydelig gjeng skal man lete lenge etter, det er ikke til å tro hvordan denne gjengen har klart å bygge seg opp og ta makten over et så stort område på svært kort tid. Hvordan dette skal ende er vanskelig å tenke seg, men at det blir et blodbad og uendelige tragedier er det vel ingen tvil om, man er jo allerede godt i gang. Bildene man finner på nettet av disse umenneskenes ugjerninger er så groteske at man ikke kan dele dem.

Det som provoserer mest her til lands er kanskje at så mange hardnakket hevder at dette ikke har noe med islam å gjøre. Virkelig? Hvorfor er det så ufattelig mange muslimer som bedriver denne type ekstreme uhyrligheter verden over? Helt tilfeldig liksom? Hvem tror man at man lurer? Og hvorfor er det så mange konvertitter som rammes av denne galskapen? Hva er det de alle misforstår? Muhammeds ord, hans levesett, hans jihad, hans blodtørstighet? 

Det var så mye snakk om ABB og om han kom «fra en flokk». Han gjorde ikke det, han var en ensom ulv, et utskudd, en forvirret person som ikke samarbeidet med noen. Men islamistene, de kommer fra en flokk, en kjempeflokk, en flokk man ikke våger å kritisere, i alle fall ikke knytte til all den terroren den helt klart er koblet til. Terroristene blir radikalisert i norske moskeer, sponset av våre skattepenger, religionsfrihet må vite.

Brennpunkt hadde nylig en dokumentar om den «norske» terroristen som var med på terroren på kjøpesenteret i Kenya, hvor 67 mennesker ble drept. Lite snakk om ham og hans flokk i ettertid. Var han ikke norsk nok, eller var flokken feil? Antallet drepte var jo mistenkelig lik en annen sak det kan være naturlig å sammenlikne med, men i motsetning til ABB er det vel knapt en eneste nordmann som vet hva denne terroristen faktisk het. Snodige greier i grunn, regner man ham ikke som god nok nordmann, eller er det ikke like ille å drepe folk i Afrika, og hva kaller man i så fall dem som mener dette?

Hassan Dhuhulow het han forøvrig.

Og selvsagt avsluttet man programmet med at en muslimsk representant i Norge fikk stå og holde monolog helt uten et eneste kritisk spørsmål, eller ha med noen som kunne komme med et annet syn på saken. Han fikk legge ut om at dette hadde ikke noe med islam å gjøre, og nå var han faktisk lei av å måtte ta avstand fra den slags. Kanskje det er på tide at noen setter seg ned og grubler over om dette faktisk KAN ha noe med islam å gjøre, som man grublet over de mest utrolige koblinger og teorier da ABB utførte sine grusomme gjerninger. Man ga forfatterne av ABBs lesestoff svært mye skyld og ansvar for hans gjerninger. 

Det er EN svært viktig bok de muslimske terroristene leser alle som en, og den er blitt en kjempeelefant som ingen våger å nevne i denne sammenheng. Det har faktisk kommet seriøse(?) forslag om å «gi ungdommen en koran før ekstremistene tar dem», og det blir ikke engang slått hardt ned på og latterliggjort som det elendige forslaget det faktisk er. Man kan vel like gjerne gi nazistene «Mein kamp» og tro at det vil hjelpe mot deres ekstremisme.

Tilsynelatende oppegående folk, og en god del litt mer tvilsomme, ser ut til å ha bestemt seg for at islam er fredet, uansett hva som måtte skje. Så kan man lure på hva grunnen til det er. Hvilken annen ideologi kan feile gang på gang og kobles til så mye elendighet, og likevel beholde sitt «gode navn og rykte» blant så mange? I min verden sliter jeg med å finne EN positiv ting å si om denne ideologien, mens andre sliter visst mer med å se EN negativ. 

Og når en islamist rakker ned på islamister som er noen hakk verre, så hylles denne ene islamisten, og kåres til både det ene og det andre av æresbevisninger og nomineres som «årets Osloborger» og hva de nå finner på å kalle det. Snakker meg om å hvitvaske ekstremistene, bare fordi det finnes noen som er verre.

Det er selvsagt ikke så ekstremt å forsvare kapping av hender, når andre gjennomfører kapping av hoder, skal si grenser skyves, men i 2014 burde det heller ikke være mulig inngangsbillett til tittelen «årets Osloborger». Ikke engang Oslo kan vel ha sunket så dypt??

For ikke mange dager siden ledet Faten, i dag kan man lese at «Stemmejuks har blitt oppdaget. Falske stemmer er slettet.»