On the edge.

Vi nordmenn har tradisjonelt vært en svært lovlydig folkeferd.

Det er normalt en god egenskap, og det er dessverre en egenskap vi sakte men sikkert ser ut til å miste. Det blir stadig mer av tankegangen «det er lov å prøve seg»

Jeg betaler for meg i butikken, og har aldri en eneste gang stukket noe i lommen uten å betale for det. Jeg har heller ikke drept noen. Det man juridisk vil mene ligger imellom disse to ytterpunktene har jeg vel heller ikke bedrevet. Strengt tatt er det vel ikke mye å nevne av straffbare handlinger i mitt kjølvann, foruten at jeg har trødd litt for hardt på gassen i ny og ne, og en gang fikk jeg faktisk en parkeringsbot.

Men ett sted går grensen for meg. Etter å ha betalt årsavgiften for bil, som man vet at bare 1/3 av faktisk går til vei etter hva vi er blitt fortalt. Etter å ha betalt bompenger for undersjøiske tunneler, betalt stive priser på fergen for å krysse en fjord der veien brått slutter, bompenger inn i byen, og på den ødeste landevei står det gjerne også en bom, nei man slipper ikke unna, så skal man atpåtil måtte betale avgift for å bruke piggdekk også.

DER setter jeg foten ned. Der slutter min lovlydighet, der begynner jeg å leve «om the edge», og trassig passerer jeg køen av biler som stopper opp for å få lov til å betale 30 kroner dagen for å kjøre med piggdekk på inn i Bergen.

Jeg har kjørt piggfritt, og jeg har bestemt meg for at det gjør jeg ikke igjen. Mine foreldre bor det stedet veivesenet har nederst på sin liste for strøing og brøyting, og jeg har nok ganger trillet ned veien med hjertet i halsen og håpet på en dose tildelt flaks, på grunn av glatte og isete veier, som ikke er forsvarlig strødd så man trygt kan kjøre der uten pigger.

DA betaler jeg heller ikke penger til de som har ansvaret for at veiene er kjørbare.

Så der har dere meg, halvkriminell og helt på grensen, hva blir det neste?

Epleslang?