Vi kjenner vel alle H.C. Andersens geniale lille eventyr om keiserens nye klær.
Kort fortalt handler eventyret om hvordan vi alle tier, om noe vi vet er feil, fordi vi er redde for å stemples som dumme om vi sier noe, vi er redde for hva andre vil tenke eller si om oss. Derfor tier vi kollektivt, mens vi kikker på hverandre og lurer på om noen våger å åpne munnen..
Når noen så omsider våger å si det vi alle tenker, flommer lettelsen inn over oss, og plutselig kan vi alle si det samme høyt, for noen gikk i forveien.
I eventyret var det en liten gutt som sa de forløsende ord, en unge som ikke visste bedre, som ikke følte den kollektive fordømmelsen hengende over seg. I det virkelige livet må personen som våger være en som er respektert, en som i utgangspunktet har de riktige meningene, den rette bakgrunnen, ellers er det nytteløst.
Thilo Sarrazin er en sånn person. Høyt respektert økonom, sosialdemokrat og med i styret for Bundesbank i Tyskland var han, men så åpnet han munnen. Sjokket var til å ta og føle på, hva var dette? Hva var det fyren fikk seg til å si? Snakket han negativt om den multikulturell drømmen? Sa han en sannhetens ord om hva som hadde gått galt med dagens innvandringspolitikk? Han ble mobbet vekk fra jobben, og Angela Merkel og mange andre dømte ham nord og ned. Mannen falt fra de høyeste tinder, og var nå en man ikke ville ha noe med å gjøre.
Men så skjedde det noe. Han ga ut en bok, en bok som ble omtalt i svært sterke fordømmende ordelag, av mennesker som ikke hadde lest den. Men boken begynte å selge over all forventning, for Sarrazin hadde sagt de forløsende ord, han hadde påpekt det alle visste, at keiseren var uten klær og i elendig forfatning.
Man kan ikke si sånt her:«Sarrazin hadde i den forbindelse gitt noen intervjuer, og det ble sagt helsprø ting om ham i aviskronikker. Han gjorde eugenikk til noe respektabelt. Han var rasist. Han drev innfødte tyskere til xenofobi, islamofobi eller andre o-fobier. Han hadde kort sagt skrevet en Mein Kampf for vår tid. Bundesbank og statsminister Angela Merkel mobbet ham bort fra jobben sin. Det sosialdemokratiske partiet ekskluderte ham. Og selv om boken med intervjuer av paven skjøv ham ned fra toppen av bestselgerlistene noen dager i november, og en kriminalroman kalt Snehvit må dø gjorde det samme denne uken, er boken hans hele tiden nær toppen. Den har solgt i 1,2 millioner eksemplarer, og er den viktigste bokutgivelsen i Tyskland siden krigen.
Sarrazins bok er ingen pamflett. Den er derimot en skarpsindig og veldokumentert drøftelse, nesten en litterær sådan, av den tyske velferdsstatens defekter, skrevet av en sosialdemokratisk økonom i toppklassen. Den er også et uunngåelig angrep på den politiske korrektheten som har innskrenket tysk offentlig debatt i årtier.»
Dette kunne gått riktig ille for Sarrazin, men han ble reddet av folket. Der politikerne var klare til å kappe og servere hans hode på et fat, der stilte folket opp og snudde trenden, selv politikere skjønner når det brenner under føttene på dem, og her brant det lystig.
Plutselig kunne man lese at Angela Merkel, som hadde vært så sterk motstander av hans bok før hun hadde lest den, hevdet av multikulturen var død.
Siden den tid har både Frankrikes Nikolas Sarcosy og Englands David Cameron hevdet seg på bølgen. Plutselig kan man ta bladet fra munnen og si det totalt uakseptable, for noen har sagt det før.
Særlig heltemodig er det jo ikke, men man tar hva man får, og dette har vi ventet på lenge.
Multikultur fungerer ikke, multikultur er ikke noe vi har bedt om å få tredd ned over hodet på oss. Multikultur kan de teste ut de som selv ønsker det, hjemme hos seg selv og med frivillige involverte, men ikke her, for vi ønsker det ikke, og ikke med oss som prøvekaniner. Vi har en kultur som vi er svært fornøyd med, vi trenger ikke å få den ispedd kvinneundertrykkelse, jødehat og homohets. Vi ser ikke at den type kulturelle innslag vil gjøre totalpakken noe bedre, så hva i alle dager skal vi med multikultur?
Da venter vi bare på at statminister Jonas Gahr Støre skal si det samme.
Ha, ha, ja da må vi nok vente lenge. For enn så lenge er heldigvis ikke Gahr Støre statminister, det bare virker sånn, og den dagen han gir opp «det nye vi» er vel den dagen ungene hans får kjenne multikulturen på kroppen, og det slipper de nok, på
privatskolen de går på, på beste hvite vest.
Men han har sett trenden, og for å redde stumpene, altså partiets stumper, ikke våre, så har de nok innsett at noe må gjøres. Så noen små steg er man begynt å ta. Man ønsker for eksempel at for å kunne få statsborgerskap må man kunne
snakke norsk og kjenne til hvordan samfunnet vårt fungerer. En selvfølge ville vel mange hevde. Og man ønsker å nekte de som får opphold i landet grunnet beskyttelse, altså de er flyktninger fordi det er livsfarlig for dem i deres hjemland, å reise hjem på ferie de første 5 årene. Burde ikke engang være en aktuell problemstilling, men det er det.
Heldigvis kjenner
Antirasistisk senter og NOAS atter sin besøkelsestid og protesterer heftig mot dette. Det er FRYKTELIG stigmatiserende dette forbudet, det insinuerer jo at noen av de som kommer til Norge som «flyktninger», det vil stort sett si asylsøkere, ikke har et reelt behov for beskyttelse, men bare er ute etter penger.
Og det vet vi jo alle at ikke er, aldri har vært, og helt sikkert ikke kommer til å bli et problem.
