Katt og traktor

Vi har som tidligere nevnt en katt. Katten er snill og grei den, men egner seg dårlig for transport. Bur har vi, og tidligere erfaring med andre katter tilsier at de er greie å frakte med seg i bil om man har egnet bur, men denne gang ei.

Etter omtrent 50 meters kjøring i bil begynner katten vår å mjaue. Eller man kan vel kalle det skrike. Det er i alle fall helt klart et uttrykk for misnøye, først blir katten misfornøyd, så ganske snart etter blir bilens sjåfør misfornøyd... og så begynner katten å skite.

Da skjer to ting. ALLE i bilen blir misfornøyde, og jeg, av en eller annen grunn alltid jeg, må etter beste evne rydde opp i problemet.
Ut med buret, ut med katten, og klok av skade ligger katten på en stabel med håndklær, så øverste håndkle må enten kasseres eller i alle fall fjernes fra buret.

Sånn fortsetter turen, vi har hatt noen av disse, og innen turen er til endes er stressnivået høyt hos katt og sjåfør, og håndklehaugen stadig synkende.

Vi har prøvd med reisesyketablett ja, og nei, det funker ikke.

En av turene ble riktig så absurd, finsk fjernsynsteater kunne ikke gjort det bedre.
Etter at katten hadde hatt sin fjerde skiterunde, eller deromkring, ble den oppkavede sjåfør, nå med mord i blikket, oppringt av lokalavisen.

Han fikk parkert ved en avkjørsel til en skogsvei, tumlet ut av bilen, og der satt jeg med buret på fanget, og så frem til at turen skulle ta slutt.

Så kommer det en traktor kjørende fra sideveien. Vi stod helt fremme i et T-kryss, så det var god plass til å kjøre forbi oss bak bilen, men ikke foran.

Det brydde ikke Herr Traktormann seg nevneverdig om. Han kom opp på siden av bilen vår og kilte seg inn på skrå, så det var ikke så veldig vanskelig å forstå at her pleide han å kjøre, og det aktet han å gjøre i dag også, uavhengig av hva annet som måtte befinne seg der. Og der satt altså jeg, med en stykk bilsyk katt på fanget, og lurte på hva jeg skulle gjøre. Jeg konkluderte ganske raskt med at Herr Traktormann måtte være såpass forskrudd i topplokket at han kunne finne på å presse seg forbi, det ville i så fall ramme bilen vår, mer enn hans falleferdige vrak av en traktor.

Så jeg fikk da karret meg ut av bilen, plassert katten i buret noenlunde trygt, og rygget noen meter, så traktordusten kunne kjøre forbi, og vi kunne starte på den trivelige siste delen av hjemturen.

Etter dette har ikke pus vært med på kjøretur.
Det setter i grunn både katten og resten av familien pris på.



Skal jeg være helt ærlig...liker jeg meg best i hagen.