Den frustrerende barneoppdragelsen.

Som ung og barnløs er det vel en ting de fleste bestemmer seg for; man skal ikke pådra seg like bortskjemte, grinete, sutrete og kresne unger som alle andre har.

I teorien en svært enkel avgjørelse, i praksis....vel!

Man går høyt ut. Leser masse bøker, og vet svært godt hvordan dette skal gjøres.
Det viktige er å få ungene til å spise det de blir servert. Det er bare å introdusere maten for dem det, en unge er uten fordommer, og vil med glede spise det dens elskede foreldre varter opp med.
Liksom!

Hvem stod vel ikke og kokte på poteter og gulerøtter etter oppskrift i babyboken, som skulle bli den lekreste og sunneste hjemmelagde babymat?
Jeg ja. Og hvordan smakte det? Pyton selvsagt, for det skulle jo ikke tilsettes noe mer smak, salt f.eks, for slikt er ikke bra for en liten babykropp.

Nei, man endte jo raskt opp med middagsglassene til Nestle', de smaker i det minste ikke tapetklister.

Og 6-månedsglassene var ikke så verst. Maten fint moset, og det gled relativt greit ned det. Men så kom den store utfordringen; 8-månedsglassene. Hva var forskjellen der? Jo, mat med klumper.

Tror dere min førstefødte likte klumper i maten? Å nei, du. Det var fascinerende å se hvordan klumpene effektiv og elegant ble sortert ut av den ene munnviken, mens den mykere delen av maten gled ned i magen.
Så den som endte opp med å måtte mose maten med gaffel før servering det var selvsagt meg. Og ungen var ennå ikke ett år, men visste utmerket godt hvordan hun ønsket tingene servert. Og hvilke av de mange smaksvariantene hun ikke likte..som var de fleste. Men spagetti var godt!

Stor var derfor undringen, da jeg noen år seinere, med datter nummer to, opplevde den uventede, men akk så gledelige overraskelsen, da 8-måneds-klumpematen gled rett ned. Hun gapte som en fugleunge og slukte hele glasset, og plutselig føler man at man ikke er helt bortreist som barneoppdrager likevel. Ikke det at jeg hadde gjort noe annerledes... men man tar da til seg det man kan karre til seg.

Sånn gikk jo årene. Nummer en var mer enn middels kresen, nummer to spiste det meste...og nummer tre var mer enn middels kresen. Hadde ikke nummer to kommet som en liten avviker, hadde jeg selvsagt trodd at det var jeg som var helt håpløs, men er det min skyld at den ene avskyr klumper, mens den andre liker dem? At den ene smaker på alt, og svelger det, mens den andre nekter?
Tror egentlig ikke det.

Som tidligere, og strengt tatt litt nåværende, kresen selv, vet jeg hvor motbydelig det er å bli presset til å spise noe man blir kvalm bare ved tanken på. I min verden er ikke dette rette måten å få en unge til å spise på, jeg har selv ikke smakt roquefort siden den gang vi ble tvunget til å smake på den i 7. klasse...

Så min kjære førstefødte har kommet seg gjennom oppveksten uten å spise brød etter 5 års-alderen, og med et svært begrenset kosthold, og har for en stor del overlevd på havregryn og melk..og pølser. Det har ikke alltid vært like enkelt, spesielt med tanke på skolemat.

Men hva skjer så, når man passerer 15?
I løpet av det siste året har hun, fordi hun bestemte seg for det selv, sluttet å spise snop, og begynt å spise ALT.

Fra å spise nesten ingenting, spiser hun nå altså nesten hva som helst. Til middag er det hun som maser om at vi må ha grønnsaker, alle mulige varianter, som hun før knapt har villet ha på tallerkenen. Hun vil ha fisk til middag, som hun selvsagt ikke har likt særlig før, det har rett og slett skjedd en revolusjon rett foran øynene mine...og jeg kan nok ikke ta æren for den heller.

Så har jeg da lykkes eller mislykkes som barneoppdrager?
Ikke vet jeg. Kanskje kunne mer press fått henne inn på dette sporet for lenge siden, eller kanskje hadde mer press tidligere for å få henne til å spise alle disse tingene, gitt henne sånn avsmak for maten at hun ikke hadde villet prøve igjen.

Jeg vil jo tro at det er en fysisk endring i smaksoppfatning inne i bildet her og, og at ikke alt er viljestyrt. For hun HAR selvsagt fått servert grønnsaker og smakt på dem før, men det er NÅ hun hiver innpå, og det er NÅ hun faktisk synes det smaker så godt at hun kan gå og momse i seg restene etter middagen utover ettermiddagen.

Så hva blir konklusjonen her?
Vet ikke.
Men man får trøste seg med at det er håp, selv for den mest håpløse.