Da må man jo innrømme for seg selv, selv om det sitter langt inne, at man kanskje selv også er blitt ...i alle fall en halvgammel dame.
Akk ja.
Nå sies det jo fra ymse hold at fysisk aktivitet skal være bra. Man skal jo ikke tro på alt man blir fortalt, sunn skepsis er viktig, men hylet om dette er såpass unisont, at man får vel innse at det er muligens noe i det.
Dessuten er ikke fysisk aktivitet å forakte, når man bare er kommet i gang.
Turen fra sofaen og ut i gangen kan være hardere enn de neste 8 kilometrene er min erfaring. Har man bare fått tredd på seg lue, hansker, sjal, jakke, sko, ipod med skritteller, pulsklokke med skritteller, og funnet frem mobilen med skritteller, er i grunn det meste gjort spør du meg. Da er man klar til å bedrive fysisk fostring, med god mulighet for dokumentasjon av prestasjonene.
For noen år siden bestemte jeg meg for at nå skulle kondisen til pers, så jeg heiv på meg joggesko og begynte å løpe. Men hva syntes mine sære knær om det tro?
Begeistringen var ikke til å ta og føle på, tvert imot ble de ganske vrange, dette hadde de rett og slett ikke sansen for, spesielt ikke det høyre. Søren og, der gikk det gode forsettet i vasken.
Men man gir da ikke opp heller. Kan man ikke løpe kan man saktens gå. Så da ble det alternativet knærne mine aller nådigst kunne akseptere. Så jeg gikk og jeg gikk, jeg gikk rundt og jeg gikk opp, og den som går opp må også gå ned, akkurat det kunne knærne også styre sin begeistring for, men det får de jammen finne seg i, fysikkens lover kan man ikke så lett sette seg opp imot.
I fjor heiv jeg meg dessuten på både turorientering, topptrim, idrettsmerke og Fitjardalt, foruten en dagstur på tvers over øyen.
For å toppe dette, har jeg i år (og det angrer jeg allerede på) sagt ja til å bli med på 7-fjellsturen. Kunne liksom ikke si nei til en venninne som ville komme hele veien fra Oslo for å gå. Så nå er jeg i oppkjøringsfasen, ikke vet jeg helt hvordan man kjører opp til dette, men teorien er enkel, man går, går og atter går.
Men hva skal jeg gjøre med all denne snøen som bare ligger og ligger?
Man har tross alt lårhalsene å tenke på. Så det ble å bite i den sure snøen og grave frem broddene noen var så elskverdige å forære meg for noen år siden, de som ble pent lagt på øverste hylle, i påvente av pensjonsalderen. Jammen kom de til sin rett, såpass at de allerede har fått nedslitte tupper, og jeg må vurdere å gå til innkjøp av mitt andre par brodder.
Så mens jeg venter på at vinteren skal innse at slaget er tapt, tusler jeg langs veiene, og prøver å trø der det er mest snø, så ikke broddene mine skal bli helt utslitte. Jeg har vært noen turer til fjells og, men det har helst vært i helgene når det tross alt er lyst,(det er bedre nå, det merkes på ettermiddagene) og jeg har gått opp langs veien, og akt ned på akebrett. Det siste kan anbefales på det varmeste, i år har det faktisk vært morsomt med snø, men alt med måte synes jeg, DET ER NOK NÅ.
Fordelen med å ha blitt en eldre dame er man har sluttet å bry seg om hva folk tenker om deg. Om jeg tusler rundt med broddene mine på, eller om jeg går til fjells med akebrettet på slep, helt uten unger som alibi, så har jeg akseptert at folk får tenke hva de vil, for jeg bryr meg faktisk ikke.
Om noen tenker de ser en gammel dame den ene dagen, og om andre tenker de ser en barnslig dame den neste, så vil uansett snittet være bra.
Det hyggelige med statistikk er at det kan brukes til å få frem akkurat den sannheten man ønsker.
I snitt er jeg akkurat sånn passe gammel, mentalt er jeg evig ung.
De ser avslappet ut her ja.. de aner nok ikke hva de har i vente..
(Skulle egentlig legge ut et bilde av den flotte utsikten fra fjellene rett bak huset vårt, men fant det ikke i farten.)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar