De for evig krenkede

En stakket stund. En dag, kanskje to, var fokuset og sympatien fra så godt som alle, i alle fall de med et noenlunde demokratisk sinnelag, rettet mot de 17 som så rått og brutalt mistet livet i Paris i forrige uke.

Men så kommer de evig krenkede atter en gang på banen, og fokuset flyttes.

De ubeskrivelig ufølsomme og frekke navlebeskuerne var raskt på banen og akk så krenket igjen. Noen er bare så utrolig utsatte altså, også så helt ufortjent da..

Noen har dog våknet siden sist runde med karikaturer, deriblant flere avisredaktører, nrk og TV2. De viser nå, som den naturligste ting i verden, (noe det også er, og som siste gang fremstod som veldig rart at de ikke gjorde), tegningene opp og i mente. 

Men de krenkede, de lider og lider. De støtter ytringsfrihet, MEN det gjelder ikke islam og deres såkalte profet. De krenker gjerne selv på den mest usmakelige måte, ofte ved å drive gjøn med Holocaust eller ved et aldeles perverst språkbruk, men ingen skal kunne krenke dem. De mener tydeligvis at det å gjøre narr av, eller ikke engang nødvendigvis det, men faktisk bare tegne, en mann som har vært død i 1400 år, er verre enn å drepe 17 mennesker. Om man da ikke skal ta med alle de andre tusenvis som drepes årlig i islams navn. Og hva mobiliserer de demonstrasjoner for? Ikke drepte mennesker, men fornærmede profeter. Eller det stemmer vel ikke helt, fornærmede muslimer, på vegne av en forlengst avdød mann. 

Raseriet er aldri så intenst og voldsomt som når noen har fornærmet islam.

Og samtidig kaller de opp sine sønner etter samme mann man ikke kan tegne. Om ungen vokser opp til et krapyl, en kriminell eller en drittsekk bærer han fremdeles Muhammeds navn, hvor krenkende er ikke det for den avdøde? 

Det er ingen logikk i denne påtatte krenketheten, annet enn at de er vant med, og har som mål, å være offer, og få spesialbehandling. Som noen sa, man blir ikke krenket, man lar seg krenke. Det går an å heve seg over ting, det går an å fnyse og gå videre om man blir snurt og fornærmet. Det går ikke an å kreve, forvente å få, og attpåtil få spesialbehandling, som de faktisk har som mål. Dette kalles diskriminering, det er rasisme, det er helt uholdbart. Det tristeste er at også mange nordmenn mener at muslimene må få spesialbehandling, fordi de blir så sinte av en tegning.

Vel, Theo van Gogh ble drept for å ha laget en film om kvinneundertrykkingen i islam, skal man ikke kunne kritisere kvinneundertrykkelse fra grupper som kan komme til å ty til vold?

Og om man føyer dem i dette, hva blir det neste de kan finne på å føle seg krenket for? Lettkledde kvinner, homofile som leier på gaten, at din datter går med utildekket hår? Når skal vi sette foten ned, SKAL vi sette foten ned?

Noen skjønner overhodet ikke symbolikk, hvor viktig det er for noen å ha makt over andre, hva en slik seier gir dem og at man ikke kan underkaste seg for å få fred, for den freden er uansett bare midlertidig. Man er med på å skyve en grense for å få fred, men problemet er at grensen skyves feil vei, og freden er over neste gang noen blir snurt, sur og krenket.

For all del, tenk deg om. Freden og friheten kommer ikke rekende på en fjøl. For rundt 70 år siden ofret millioner av mennesker livene sine for friheten vi nå nyter godt av, og den kan ikke vi naive, sedate pyser skusle bort til fordel for krenkede, selvopptatte sytepaver uten empati.

Man hører ofte at man ikke skal hive bensin på bålet. Hvorfor ikke, det er en effektiv måte å brenne opp bålet på, det blusser opp en stund, så er det borte. Bålet er der, det er en samling med skrot, like greit å bli kvitt det.

En krigserklæring presterer denne mannen å si. Som om ikke den som dreper allerede har startet krigen, som om noen kan ta dette på alvor.

Bah, hvor er de 70 jomfruene? Sammen med gjengen til Charlie, tapere!

Og fremdeles driver den ene etter den andre av våre selvutnevnte intellektuelle og hevder, hardnakket, intenst og med pågangsmot, at islam er en fredelig religion, eller at man ikke må såre muslimer. Islam, som har dødsstraff for frafall og homofili, og hvor en av deres mange unge menn nylig sa: «Å fornærme profeten (fred være med ham) er en av de verste og mest forbudte handlinger, det er en vantro handling og innebærer frafall fra islam. De lærde er enige om at dette gjelder, spøk eller ei. Den som gjør dette skal henrettes, også om han angrer, og uansett om han er muslim eller vantro.»

Hva i dette utsagnet er mest fredelig, hva tiltaler de såkalte intellektuelle mest, er det slikt man skal strekke seg langt for ikke å såre?

Hvorfor må man i det uendelige, og uten å løfte hodet opp av sanden og se seg omkring, så påståelig hevde at denne grusomme ideologien er fredelig, kan man ikke lese, kan man ikke tenke, kan man ikke koble, kan man ikke se og kan man ikke høre?

Når jeg leser kommentarer på nett som sier man ikke må tegne og at islam er fredelig tenker jeg ofte at vi er et folk som ikke fortjener bedre, de dumme ser ut til å være i flertall, de feige og naive leder og bestemmer. 

Vi andre får skaffe oss en hobby, så vi kan få tankene over på noe annet, før frustrasjonen og hjerteinfarktet tar oss for godt.