Vårt lille land

TV2 har nylig startet en ny serie, kalt «Vårt lille land». Konseptet går ut på å fortelle historier om hverdagsmennesker, men kanskje historier som ikke er helt typiske. To av TV2s beste journalister er programledere, nemlig Gerhard Helskog og Tonje Steinsland. 

I første episode møtte vi på blant annet en liten kinesisk-adoptert jente, Adriana. Hun hadde en tøff start, da hennes norske adoptivforeldre kom for å hente henne, oppdaget de at hun hadde deformerte føtter, i følge den kinesiske legen ville hun aldri bli bra, aldri kunne gå. Men foreldrene nølte ikke, tok med seg Adriana til Norge, og ga henne kjærlighet og omsorg. Etter noen få år døde faren derimot uventet, og moren ble sittende igjen med datteren alene, og store økonomiske problemer. 

En av farens bekjente ville gjøre noe for den lille familien, og hun sa til moren at hun ville betale for at jenten kunne begynne på riding, eller hva annet hun måtte ønske seg. Det ble til at de valgte tennis, og under over alle under, lille Adriana med det som ble påstått å være deformerte føtter, viser seg å være et tennistalent helt utenom det vanlige, og føttene fungerer utmerket, dette vil kanskje bli en kommende tennisstjerne.

Rett og slett en liten solskinnshistorie.

Så var det en annen historie, om en far på rømmen fra barnevernet, han kidnapper rett og slett sin egen datter, holder seg i skjul såpass lenge at barnevernet innser at det vil være en større belastning for datteren å bli flyttet enda en gang, enn å bli boende hos faren. Vi møter den nå voksne datteren, som forteller sin historie, og det viser seg at det var en riktig beslutning å la datteren vokse opp hos sin far, som elsker sin datter og gir henne et godt liv.

Sist uke handlet det blant annet om en skole i Oslo, som helt uventet gjør det best i landet på nasjonale prøver i norsk, til tross for at de har en svært høy andel av innvandrere som ikke behersker norsk særlig bra når de begynner på skolen. De har elever med lærevansker som alle andre skoler, og mens skoler i innvandrertette områder opplever flukt av etnisk norske, opplever denne skolen tvert imot at både norske, men også all slags andre etniske og religiøse minoriteter, søker seg til skolen. Det viser seg å være den private katolske skolen St. Sunniva. Her må alle elever, muslimer, hinduer, ateister, jøder og alle andre delta på daglig morgenbønn og månedlig messe. Og det går helt utmerket, man ber til den guden man selv tror på, men man respekterer reglene til skolen. Det man får tilbake må vel sies å være en miniatyr av et fargerikt og kulturelt fellesskap som multikulturistene bare kan drømme om, da er det en smule absurd at dette er den type skole som utdanningsminister Halvorsen ikke ønsker, en privat, kristen skole.

Det man legger merke til er hvordan lærerne virkelig bryr seg, hvordan de ser ut til å elske både jobben og elevene, samtidig som de våger å være strenge, kreve og forvente, så er de der for elevene, og hver enkelt elev blir sett, og gitt det han/hun trenger av ekstra hjelp. Hadde bare alle skoler vært som dette, hadde nok mange problemer vært totalt fraværende.

Rett og slett enda en solskinnshistorie.

Tror mange ikke har fått med seg denne serien, jeg vil anbefale det, og noen av klippene ligger på nett, så man kan se dem der.

Av og til trenger man solskinnshistorier, en hver dag burde i grunn være et minimum.