Vi hører stadig om at vi er så heldige i dette landet, for
vi har sånn et flott helsevesen, og det kan man jo ledes til å tro, helt til
man får personlig befatning med det.
Greit nok, det er gratis, det er selvsagt svært viktig at
alle har rett på lik behandling, den skal de ha.
Men man føler vel av og til at
det at helsevesenet er gratis, betyr at man selv er lite eller ingenting verdt, det er i alle fall den
følelsen man sitter igjen med om man har vært i nærkontakt med vesenet.
Nå har ikke jeg så langt personlig vært borti alvorlig
sykdom, og takk for det, men jeg og / eller ungene har nå hatt våre opplevelser
med helsevesenet, og venner og familie likeså, og merkelig er det å stadig høre
de samme historiene og registrere at folk har hatt de samme opplevelsene som en
selv har hatt.
En ting er tid, det virker som om tid og klokkeslett er
ukjente begrep når man entrer et sykehus. Kom klokken 14 får man beskjed om,
man kommer i tide, selvsagt, setter seg for å vente, og der blir man sittende.
Leeeenge. Har de glemt oss, har de ikke
sett oss? Det kan gå en time, det kan gå flere, og når man så omsider slipper
til så er det ingen beklagelse, eller kanskje en halvhjertet en i beste fall, for at man har blitt sittende å
vente i det uendelige.
Så er det arrogante eller ufølsomme leger. Jeg har vært med
på både egen og min datters ultralydundersøkelse, hvor legen som foretok
undersøkelsen satt med et gravalvorlig uttrykk i ansiktet, omtrent som om alt
var galt på en gang, og man var døden nær, men uten en eneste kommentar til hva
han så. Først etter å ha blitt beordret om å snu seg i diverse stillinger og
etter at undersøkelsen var over, får man høre at alt så bra ut, før legen så
stimer ut av rommet. Er det nødvendig å oppføre seg sånn?
En venn som nylig ble alvorlig syk, fikk rett og slett
beskjed om at her var det ingenting å gjøre, han kunne få et rom han kunne få
dø på, men det var det. Antagelig var det spredning, de tok noen bilder for å
få bekreftet det, men da han dagen etterpå kom for å snakke med legene var det
ingen info om disse bildene. Til slutt måtte han spørre selv, og da var det
ikke lenger så interessant dette ( som burde være en gledelig kjempenyhet)
angående spredningen, de hadde tatt feil, det var visst bortimot et nederlag for
dem at han ikke hadde spredning som de hadde antatt. Pasientens interesser og
følelser klarer de rett og slett ikke forholde seg til. Det hører med til
historien at det slett ikke var så ille som pasienten først ble fortalt, det
var muligheter, det var behandling, det var ikke engang sikkert at det var det
de trodde det var først, så hvorfor slenger de det verst tenkelige senario i
ansiktet på en pasient, uten å gi ham et spor av håp?
Det er så inhumant at man rett og slett burde vurdere å melde legene til ledelsen til tider.
Først når pasienten selv oppsøkte en privat klinikk ble han
virkelig tatt på alvor, først da traff han noen som lytter og bryr seg. Jeg har
selv vært innom privatklinikker, og det som først og fremst slår en der er at
her eksisterer faktisk tid, her har de faktisk system, orden og oversikt, interesse og tid.
Så er det den evinnelige fortell om ditt liv, til de 10
forskjellige legene du treffer på en dag på sykehuset. Hver gang må du fortelle
fra A til Å, hver gang sitter legen og nikker, skriver og noterer, hver gang en
ny lege dukker opp, for det er jo ny lege hele tiden, ser det ikke ut som om
forrige legen husket å trykke på «lagre», for da er det på’an igjen. Det blir
samtidig en voldsom ansvarsfraskrivelse, ingen har virkelig ansvaret for en
pasient, du detter mellom alle stoler, ingen har ansvaret for å informere deg
om din situasjon, man håper bare at en eller annen gjør det, men det er neimen
ikke sikkert. En annen jeg kjenner var veldig slapp og dårlig etter en
operasjon, det viste seg at hun hadde mistet så mye blod under operasjonen at
hun rett og slett hadde blodmangel, men ingen opplyste henne om det før hun
reiste hjem. Så gikk hun noen måneder i svime før det ble oppdaget..
Så har man selvsagt dette med at man blir plassert på
4-mannsrom, om man ikke havner på gangen da, og der skal man prøve å slappe av
og sove. Når man langt på natten omsider faller i søvn, blir man brått vekket
klokken 7 neste dag, når en ny dag begynner på sykehuset. Man skal jammen være
frisk for å holde ut noen dager på et sykehus.
Man skulle kanskje tro, eller i alle fall håpe, at denne
typen opplevelser var unntaket, men så mange historier man hører føler man
nesten at det er regelen.
Er det penger det står på? Jeg har mer inntrykk av at det er
systemet som svikter, og det at man ser ut til å totalt overse at det er
levende mennesker man har med å gjøre.
Selvsagt finnes det mange flinke og sympatiske leger der ute,
ingen tvil om det, men det er ikke disse man husker, man husker de andre, de
som ikke behandler deg som et menneske, de som gir deg de frykteligste
beskjeder uten et snev av håp, de som aldri skulle vært leger. Det finnes vel
ikke verre situasjoner å bli behandlet med umenneskelighet enn i den sårbare
situasjonen hvor du er syk og trenger omtanke og noen som bryr seg, er dette et
utelatt tema i legeutdanningen, eller hva er det som gjør at det er så lite
fokus på dette?
Man skulle faktisk tro at dette var et instinkt, helt
selvsagt og ikke engang trengte å læres, men det ser neimen ikke alltid sånn
ut.
Det blir ikke bedre med mer penger, det må en holdningsendring til, man må se på pasientene som en kunde, et medmenneske, ikke som en plage.
(Hadde skrevet en lang kommentar, men PCen slo seg av, så jeg kommer tilbake, men er fullstendig enig i sluttkommentaren din om at man må sees på som en kunde!)
SvarSlettDet er store variasjoner på de som jobber der. Jeg var innlagt i 10 dager på sykehus, siste del av august. Noen var veldig profesjonelle og andre ikke.
SvarSlettDagen etter min 2. operasjon(5 timer), skulle jeg ta av gipsen og få en Laske(skålformet type gips), for så å reise hjem.
Men sykepleieren var så uforsiktig og voldsom, at hjemreisen ble utatt et døgn.
Odd-Egil
Ja det er store variasjoner, helt enig i det, noen (sikkert de fleste) er fantastiske mennesker, og de skal ha all skryt for det. Alle kan gjøre feil, og de som gjør det tar det nok ofte ille opp, men når man har feile holdninger gjør man unødvendige feil som enkelt kunne vært unngått og man gjør det så mye verre for pasienten. Det å vise medmenneskelighet er så utrolig viktig, og kan være med på å å gi livsmot til syke mennesker, fremfor å ta det fra dem. Og det koster jo så lite, det er faktisk gratis.
SvarSlettIngen å miste...!
SvarSlettÅnei....det er i trafikken, det. Koste hva det koste vil.
"Stortinget vedtok i forbindelse med behandlingen av Nasjonal transportplan for 2002–2011 "en visjon om et transportsystem som ikke fører til tap av liv eller varig skade" – Nullvisjonen."
- Kos deg, mens du kan
Kreftmedisinen kan redde Arne, men systemet vil ikke gi ham nødvendig behandling
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10045378
Ja det har du rett i, den aldeles absurde prioriteringen hvor man ikke vil betale for et noen skal få leve lenger, mens man pøser ut med penger på alskens tull og fjas..
SvarSlett