Litt om espresso og uforklarlige mysterier..

Jeg og pus er i ferd med å bli voksne, vi har begynt å drikke espresso.. 

Jeg har aldri likt kaffe, og har holdt meg til te, i mange og store kopper, men nå har omsider noen fått meg inn på kaffe-sporet, nærmere bestemt espresso. Sammen med noe søtt smaker det faktisk riktig så godt.

Så her en dag gikk jeg til innkjøp av en espressokanne, jeg har nemlig lest på nettet at en slik en trenger man for å få til den rette smaken, denne type kaffe må lages under trykk for å bli bra.

Så grov jeg fram en mokkakopp vi har arvet, fra bakerst i skapet, og var klar for å smake på den første koppen. Men hva skjer da? Jo, selvsagt ringer telefonen, og ikke mobilen, men den gode gamle antikvariske fasttelefonen som jeg nesten trodde hadde gitt opp og lagt ned så sjelden som det er lyd å høre fra den. Jeg bykser rundt, og i forfjamselsen og iveren velter jeg selvsagt den lille koppen, som visst ikke var så liten når det kom til stykket, det ble i alle fall mye kaffe på duken, og selvsagt var det en som skulle spørre om strøm og strømleverandører som ringte, hvem ellers…

Sur som jeg var blitt etter det noe uheldige firspranget, fikk min i utgangspunktet upopulære nettleverandør ikke akkurat stjerne i boken..

Duken samlet jeg sammen og la ut på badet, mens jeg gikk på med ny frisk med espressoen..

Så kommer jeg ut på badet seinere på kvelden, og hva skuer mitt øye? Midt på duken ligger katten, selvsagt, det var jo strengt tatt ingen bombe, men det som var noe mer overraskende var å se henne ivrig slikke på duken, for å få i seg restene av espressoen.. ikke visste jeg at katter drakk kaffe.

Neste morgen var hun i gang igjen, denne gang drev hun og bet i duken, den kaffen var visst riktig så god. 

Nam, nam, godt med duk...

Siden sommeren på merkelig vis dunstet ubemerket bort og forsvant, og vi sitter fortumlet og forlatt tilbake med en sur og våt høst, må man jo se seg om etter noen hyggelige innesysler, så jeg har gått til innkjøp av akrylmaling, pensler og diverse utstyr. Siden jeg overhodet ikke kan male, har jeg slått meg på moderne kunst, alle kan jo klatte farger sammen og se hva det blir, riktig så kjekt er det faktisk. Så jeg og min yngste datter har tilbrakt noen timer med maling på kjøkkenet. Her en dag jeg kom ut på kjøkkenet etter å ha tatt en pause mens malingen fikk tørke litt, ser jeg noen merkelige hvite spor rundt om på gulvet. Sporene kan følges ut i gangen, ned trappen og ned i kjellerstuen, merkelige greier i grunn. 

Hva i alle dager kan dette være? 

Det var bare oss to og katten som var hjemme, ingen av oss hadde sett noe, man kunne nesten tro det spøkte i huset. Med det store påskemysteriet friskt i minne kan man nesten bli en smule engstelig. Pus har jo ikke lov til å gå opp på bordet, så henne kan det jo selvsagt ikke være. Dessverre hadde hun ikke observert noe hun heller, var antagelig opptatt med skjønnhetssøvnen sin i det kritiske øyeblikket. Man kan jo kanskje konkludere med at en overdose espresso eventuelt kombinert med gassene fra malingen kan ha gjort at jeg så syner, men min datter så de og, og malingen forsvant ved hjelp av en våt klut, så jeg tviler egentlig på at det kan være årsaken. 

Det store påskemysteriret er i ferd med å utarte til det store høstmysteriet, dette må vi bare komme til bunns i, når det begynner å skje denne type mystiske ting i ens eget hjem synes jeg at det blir i overkant spennende etter min smak.. vi får be pus holde øyne og ører åpne fremover, hun er nok den mest observante av oss.

Apropos katter synes jeg jo denne var av den sjarmerende og interessante typen...