Jeg tenker nok du skjønner det sjøl.

Noen har etterlyst bokanmeldelsene mine, jeg har på ingen måte sluttet å lese bøker, jeg har bare ikke vært særlig flink til å skrive om dem.

En av bøkene jeg leste i sommer var Jon Gangdals bok «Jeg tenker nok du skjønner det sjøl», om den stakkars gutten Christoffer Kihle Gjerstad som ble mishandlet til døde av sin stefar. De fleste har nok hørt den sørgelige historien, i boken får man litt flere detaljer, fortalt av bestemoren, om hvordan Christoffers liv var, han var en glad gutt som var elsket av sine besteforeldre, men dessverre forstod de ikke hva som skjedde innenfor hjemmets fire vegger, selv om de reagerte på ganske mange episoder, det er vel en grense for hva man faktisk tror at ens egen datter stilltiende kan finne seg i.

 

Man får jo ikke vite hva som faktisk skjedde da gutten døde, for det vet jo bare gjerningsmannen, men noe som sjokkerte meg kanskje vel så mye som selve den tragiske saken var måten man håndterer saker hvor et barn dør under mystiske omstendigheter. Det viser seg at barn ikke har det samme rettsvernet som voksne har. Da Christoffer var død, ble ikke rommet han døde i behandlet som et åsted, en av Vestfolds eksperter på åstedsundersøkelser sørger for at alle tekniske bevis forspilles, han er mest opptatt av å beskrive husets arkitektur.

Gutten ble funnet med papir i munnen og nesen, samt kroppen full av hevelser, sår og blåmerker, dette vakte tydeligvis ikke nok interesse til å se mer på saken i denne mannens hode.

Fordi en del foreldre hadde følt seg mistenkeliggjort i saker der barn hadde dødd, hadde man i 1991 laget en instruks som sa at man ikke skulle gjøre obligatoriske dødsstedundersøkelser ved såkalt «plutselig uventet død i sped- og småbarnsalder.»

Mange mente at dette var feil praksis, da man vanskelig kunne oppklare barnedødssfall grunnet omsorgssvikt eller kriminalitet uten dødsstedundersøkelser, naturlig nok.

Det har vært en lang tautrekking angående dette temaet, og ennå (når boken utgis) er det ikke endelig vedtatt, men det er i alle fall omsider kommet forslag om obligatorisk dødsstedsundersøkelse for barn, i 20 år har dette vært diskutert, det er nesten ikke til å tro.

Personalet på sykehuset, som tar i mot Christoffer og også har behandlet ham tidligere når han har kommet inn med skader, reagerer på stefarens og morens oppførsel etter guttens død, men varsler ikke, de er veldig bekymret for taushetsplikten, men tydeligvis ikke så bekymret for at en liten gutt kan ha blitt slått i hjel og kvalt.

Politiet anser saken som mistenkelig dødsfall, men de lar moren og stefaren dra hjem til stedet gutten døde, hvor de to så benytter anledningen til å vaske ned Christoffers rom, og kvitte seg med det som måtte være av bevis.

Stefar og mor gjør det de kan for å få folk rundt seg til å tro at Christoffer har tatt sitt eget liv. Mormor fnyser av dette, det har hun overhodet ingen tror på.

Rettsmedisinerne som undersøker Christoffer oppdager at her har det skjedd noe kriminelt og slår alarm. Først to døgn etter dødsfallet kommer rettsmedisinerne for å undersøke leiligheten, men da er jo rommet rengjort, og alle spor fjernet. Faktisk så omhyggelig rengjort at det vekker mistanke. En av de få tingene de har mulighet til å kontrollere er mønsteret i tapetet, de sjekker avtrykk, for å se om det kan passe med avtrykk på Christoffers kropp. 

Christoffer har et 17 cm langt brudd i skallen, noe som tilsvarer en kraft tilsvarende 50-90 km/t da han traff veggen. Naboen som var på badet den kvelden hadde hørt et kraftig dunk, moren til Christoffer som var hjemme sammen med stefaren hadde derimot ikke lagt merke til noe, selv om Christoffer lå til sengs og var dårlig, og man skulle tro hun ville følge ekstra godt med. Kroppen var dessuten full av en rekke nye og gamle sår, og blå og gule merker, brannsår, og merkelige sår. I følge legen som obduserte ham så han ut som folk har gjort når de faller ned fra et fjell, og faller langt!

Politiet etterforsker saken nærmest i hemmelighet noen måneder, før saken så blir henlagt, man klarer ikke å finne ut om dødsårsaken er grunnet hodeskadene eller kvelning av papiret han hadde i nese og munn.

Besteforeldrene og Christoffers far påklager henleggelsen, og saken tas opp igjen. 

Christoffer døde 2. februar 2005, først i mai året etter kalles moren og stefaren inn til nye avhør. August samme år innstilles det atter en gang til henleggelse av saken, det skal også nevnes at det er de de samme personene i politiet og hos statsadvokaten som har saken denne gang, kanskje ikke så rart at man ikke da finner noe feil begått i første runde?

Nå engasjerer derimot riksadvokaten seg, og man går grundig gjennom saken på nytt.

Politiet og statsadvokaten i Vestfold og Telemark ønsker å henlegge saken for tredje gang!

I mellomtiden er jo saken blitt kjent og mye omtalt i pressen, ikke like lett å overse den da.

4.mars 2008, to år etter at Christoffers død, beordres tiltale mot stefaren, man kan vel si at ting tar tid. Først i oktober starter rettsaken. Omsider dømmes stefaren til 6 års fengsel, for det man må kunne kalle langvarig tortur og drap på 8 år gammel gutt, i hans eget hjem, som skulle vært det stedet han skulle kunne følt seg mest trygg.

Saken ankes, og anken fører til at stefaren dømmes til 8 års fengsel.

1. januar 2009 står mor og stefar frem i avisen med årets nyttårsbarrn. 

Bildet kan sjekkes mot denne saken. For øvrig er faren også mistenkt for å ha mishandlet sin egen sønn på besøk i fengselet.

Det som har skjedd etter at boken ble trykket er at moren også nå er dømt til 2 og et halvt års fengsel  for passiv medvirkning til dødsfallet. Hun er fratatt omsorgen for de to barna hun har fått med Christoffers stefar.

En så alvorlig og opplagt sak, med så mange, langvarige og alvorlige skader, et svært mistenkelig dødsfall, og offeret er et forsvarsløst barn. Hadde det ikke vært for at mormoren stod på og kjempet, hadde antagelig drapsmannen vært en fri mann, norsk rettsvesen har virkelig ingenting å være stolt av når det kommer til deres behandling av vold og drap på barn.

Dette ble mer en omtale av saken enn av boken. Boken er vel verdt å lese for å sette seg inn i hva som foregikk, man blir litt bedre kjent med Christoffer etter mormorens beskrivelser, en mormor som virkelig elsket sitt barnebarn, og som kommer til å slite resten av sitt liv med at hun ikke så hva som foregikk før det var for seint.

Så får vi virkelig håpe at Christoffer ikke døde forgjeves, og at man i fremtiden også anser et barns liv som like verdifullt som en voksens.

I følge VG er 33 barn drept og dødelig mishandlet av sine foreldre de siste årene, det er ikke til å tro at man ikke har klart å endre reglene for etterforskning av barnedrap tidligere.

Og man kan virkelig spørre seg hvor mange drap som ikke har vært undersøkt og oppklart.

Christoffer var svært nær på å bli en dem.