Kjærlighetens historie

Da har jeg hørt lydbok igjen. Denne gangen var tittelen «Kjærlighetens historie».

Nå vil vel kanskje de mest observante der ute mene at «nei nå har hun begynt å rote, denne boken har hun jo allerede skrevet om»

Men neida, det var faktisk «Kjærlighetens vidunderlige historie» det, dette er en helt annen bok.

«Kjærlighetens historie» skrevet av Nicole Krauss er på en måte tre historier i en, og sånn fortelles den også som lydbok, der tre forskjellige personer bytter på å lese, avhengig av hvem sin historie det er som fortelles. At de to damestemmene var såpass like at jeg ikke klarte å høre forskjell la ikke noen demper på det, og alle leser bra.

Historiene flettes sammen, for fellesnevneren for alle tre er en bok ved navn «Kjærlighetens historie» skrevet av Leo Gursky i sin ungdom, om og til sin barndomsvenn og ungdomskjæreste Alma. De er begge jøder og vokser opp i Polen før krigen, men mens Almas foreldre er forutseende nok til å sende henne til USA før krigen, er ikke Leo like heldig. Ved å gjemme seg i kjellere, trær, huler og lignende steder, kommer han seg likevel unna i live, men må livnære seg på det han finner, om det så er rotter.

Etter krigen reiser han til USA for å oppsøke sin store kjærlighet, bare for å finne ut at hun har giftet seg med en annen, fordi hun trodde at Leo var død. Men han får vite at hun har født hans sønn og gitt ham navnet Isak.

Vi møter Leo som en ensom, gammel mann som venter på å dø. Men mens han ennå lever vil han gjerne bli sett, så for å tiltrekke seg oppmerksomhet «mister» han gjerne pengene utover gulvet når han er og handler, eller går på butikken for å prøve sko han ikke har tenkt å kjøpe, eller stiller opp som nakenmodell for en gruppe malere. Man får stor sympati med Leo, og hans historie er langt fra bare trist, men også ganske morsom.

Samtidig får vi høre historien om den unge jenten Alma, oppkalt etter Alma i boken, og hennes familie. Hennes far er død, men han kjøpte en gang boken «Kjærlighetens historie» til sin kjæreste, unge Almas mor, og boken kommer til å få betydning for deres liv. Almas mor får et brev fra en mann som ønsker at hun skal oversette boken fra spansk, som er språket den en gang kom ut på, og kapitlene sendes til mannen i posten. Alma lever seg inn i historien, og setter seg fore å finne ut hvem Alma i boken er.

Den tredje delen av boken handler om Leos barndomsvenn Zvi Litvinoff, som fikk Leos manuskript med seg for å ta vare på det, men later overfor sin kjæreste Rosa som om det er han som har skrevet den, for han tror at Leo er død. Boken oversettes til spansk og utgis under Zvis navn.

Alt i alt en svært bra bok jeg gjerne anbefaler. Jeg ble litt overrasket da jeg oppdaget at boken var skrevet av en kvinne, for i mine ører virket den til å være skrevet av en mann, jeg kan ikke forklare hvorfor jeg trodde det, kanskje fordi jeg av en eller annen grunn oftest lese bøker skrevet av menn?

Som lydbok kan jeg i alle fall anbefale den.

Boikott meg her...

... og boikott meg der.

Det er den store boikottdagen i dag. Er det Iran som skal boikottes tro? Saudi-Arabia? Nord Korea? Kina?

Nei selvsagt ikke, det er ... bombe!! Israel som skal boikottes i dag.

Det er lite originalitet i valg av land for boikotting må jeg si, det er jo Israel HVER GANG, eier man ikke fantasi i de kretser?

Og siden jeg er så uenig i denne rasistiske boikotten som jeg kan få blitt, i en verden full av kvinneundertrykkende muslimske diktaturer skal man konsekvent mobbe den ene jødiske staten, har jeg tvert imot tenkt å handle israelske varer. Nå var jeg så heldig at jeg kom til å kjøpe israelske poteter på butikken i dag, uten å vite om denne boikottaksjonen, og i går kjøpte jeg digre flotte paprika fra Israel.

Kanskje jeg skal smøre meg inn med min supre Premier-ansiktsmaske i kveld bare for å markere?

Eller handle litt varer på nettet?

Ja det tror jeg jammen jeg må, for å markere min anti-boikott.


Ellers har du kanskje fått meg deg saken om de norske universitetene som takket nei til å la en av verdens mest annerkjente forsvarere og eksperter på jus få slippe til for å holde foredrag på norske universiteter. Grunnen er selvsagt ikke at de ikke har noe å lære av denne mannen, men at han også forsvarer Israel. Ytringsfriheten gjelder ikke for sånne.

Takket være engasjerte studenter som selv tok affære, fikk han likevel holde foredrag et par steder, og les gjerne her hvordan han refser tøyseuniversitetet NTNU i Trondheim for deres useriøsitet og påpeker hva de nå er mest kjent for der ute i den store verden.

Fornuften er en ensom ting

Hege Storhaug i HRS skriver mye bra, og her har hun skrevet et leserinnlegg som ble publisert i BT.

Jeg synes det var så bra at jeg legger ut hele teksten:


"Fornuften er en ensom ting    Av Hege Storhaug 

 

Du må forstå at islam er en grunnleggende voldelig religion i motsetning til kristendommen.”  Ordene falt i Islamabad i 1994, formulert av en frafallen professor hvis navn åpenbart ikke kan nevnes, da frafall fra troen er ensbetydende med dødsstraff i tradisjonell islam. Han la til følgende: ”Min påstand kan bevitnes ved å studere profetene Muhammed og Jesus.”

På dette tidspunktet var min kunnskap om islam begrenset.  Disse to setningene stod dessuten i sterk motstrid til hva en annen pakistaner i Islamabad hadde formildet om islam, en venninne som jeg først senere forstod hadde forfektet verdier fra den tidligste tiden etter at Muhammed  påstod at han hadde fått åpenbaringer via engelen Gabriel, altså den gang islamstifteren Muhammed ikke hadde makt og derav naturlig nok var mild, barmhjertig og ydmyk. I tidens løp forstod jeg at min venninne hadde forsynt seg av ”de søte bitene” i den ”islamske godteposen”. ”De sure bitene” var vraket. I islam har like fullt maktpersonen Muhammeds siste ord og handlinger forrang, derom strides ikke de lærde. 

I overkant av 10 år senere leste jeg dette sitatet fra den danske filosofen Kai Sørlander: ”Se for deg Buddha, Jesus, Muhammed og Sokrates. Hvem andre enn Muhammed kan du forestille deg vil ta til orde for å steine en kvinne til døde for sex utenfor ekteskapet?”  Barske ord, dog basert på realiteter. For hvem husker ikke fortellingen om Jesus som ba dem som ikke hadde syndet om å kaste den første steinen? Mindre kjent er historien om kvinnen som ble gravid utenfor ekteskap og som spurte Muhammed til råds. Han ba henne føde barnet og deretter amme det, for så å ta barnet fra henne og sørge for at kvinnen ble steinet i hjel.

Jesus avskaffet barbariske Moselover, Muhammed – som skal være det beste mennesket som noensinne har levd, det såkalt fremste eksemplet – befestet barbari.

I disse dager presenteres Norge for en dyptpløyende biografi om Muhammed, forfattet av Aftenpostens journalist og historiker Halvor Tjønn. En etterlengtet biografi om en av verdenshistoriens mest innflytelsesrike personer. En makt som følges av frykt. Frykt for voldelige represalier dersom man skulle våge å følge denne ensomme tingen: fornuften. Det så vi da norske og danske flagg og ambassader ble stukket i brann i 2006. Nær sagt på autopilot gjorde vår regjering knefall for Muhammed og kastet ytringsfriheten på båten.  Den samme frykten synes å kunne spores hos det politisk korrekte Norge. To uker før utgivelsen sørget Aage Borchgrevink og Tjønns egen avis å presentere en drepende slakt av boken (Aftenposten 9.mars). Vi skulle endog vite at temaet Muhammed som eksempel for dagens muslimer er en utdatert problemstilling. Altså finnes det visstnok ingen bombe i Muhammeds turban.

Mitt besøk i Pakistan denne måneden vitner om en annen virkelighet. ”Pakistan er ikke det Pakistan du besøkte sist i 2004,” advarte venner før avreise. Ved ankomsten i Islamabad, inntil for få år siden ansett som en ”fri, vestlig enklave”, var instruksen fra venner blant annet denne: ”Ikke si ett ord i det offentlige rommet om Muhammed eller islam.” Terrorfrykten lå som et lammende teppe over hovedstaden. Møtet med Norges ambassade, en bygningen jeg tidligere fritt har gått ut og inn av, var et regelrett sjokk: to bomsperringer i gatene med væpnede vakter, identitetskontroll og bombesøk, før bilen fikk runde et hjørne inn mot en ugjenkjennelig bygning: ambassaden var fullstendig polstret inn.

Jeg vitnet altså Muhammeds fotavtrykk etter krisen i 2006.

De samme fotavtrykkene ses på verdensledende nettsteder, der skriftlærde anbefaler ekteskap med jentebarn som ikke er nådd puberteten – i tråd med Muhammeds ekteskap med ni år gamle Aisha. De samme nettstedene foreskriver således også koranens skilsmisseregler for barn som ikke ennå har menstruert. Konsekvensen ”spotteren” Theo van Gogh ble møtt med – strupen skåret over av Muhammed B i Amsterdam – var den samme som diktere på Muhammeds tid ble møtt med hvis de kritiserte Muhammed på verselinjene.

Muhammeds innflytelse gjennom sine ord og handlinger er en tragedie for menneskeheten. Vi ser det nå i det brennende Midtøsten, der kanskje det eneste som i dag kan sies om et mulig utfall av det politiske kaoset, er at islamistene er de som er best organisert, islamistene som slavisk følger ubarmhjertige sharialover. I et land som Egypt har de bred støtte for å innføre sharia på alle nivå. En ny undersøkelse fra Pew Research Center viser at 82 prosent av egypterne vil ha steining som straff for utroskap og 84 prosent vil ha dødsstraff for frafall fra islam. I tråd med juristen og politikeren Muhammed.

Mangelen på sosial og økonomisk utvikling i Den arabiske ligaen er så alarmerende at FN har produsert fem rapporter i dette årtusenet (Arab Human Development Reports), forfattet av arabere i håp om å nå hodene og hjertene i ligaen. FN-rapportørene har ikke minst pekt på at modernitet og utvikling ikke skapes ved å blande politikk og juss med religion, slik Muhammed gjorde. Men det er nettopp denne sammenblandingen som preger den muslimske verden den dag i dag, kraftig understreket av paraplyorganisasjon Organization of Islamic Conference (OIC). I Kairo i 1990 la nemlig OIC hele FNs menneskerettighetserklæring under sharia, en erklæring som står like fast i dag. Her fastslås drap som legalt, amputasjoner som straff, muslimer må ikke gifte seg med ikke-muslimer, kvinner underlegges menn.

Kvinnenes magre kår i den islamske verden må også ses i lys av Muhammeds liv. Muhammeds første kone Khadija, som han ektet før han fikk det første påståtte besøket av engelen Gabriel, illustrerer i klartekst hva FN-rapportene også viser: Med Muhammeds islam ble kvinnene parkert på samfunnets sidelinje. For hvem var Khadija da hun traff Muhammed? Hun levde alene og var en av de rikeste forretningskvinnene i Mekka. Det var endog Khadija som fridde til Muhammed. Kan noen se for seg en slik kvinne i dagens Mekka? Med Muhammed kom kvinnens lydighetsplikt overfor mannen, flerkoneri ble lovfestet, kvinnens vitnemål ble bestemt til å telle halvparten av en manns vitnemål, og hennes del av arv ble lovsatt til halvparten av en manns arv: ”Guddommelig” juss, evig til all tid, og som har konsekvenser for muslimer i dagens Norge.

Vi trenger en konstruktiv og faktuell debatt om Muhammeds liv og betydningen for samfunnet vårt i dag. I humanismens ånd.  Og ikke minst med tanke på at Muhammed er det mest populære navnet på nyfødte guttebarn i Oslo."

Søtt og sunt, men ikke for godt til å være sant.

For en stund siden skrev jeg om stevia, som et alternativ til sukker. Jeg hadde lest om stevia, men ikke smakt stevia... det har jeg gjort siden, og vel, skal man være så ærlig som man faktisk bør, så likte jeg ikke smaken noe særlig, det var en ganske sterk bismak som det tok lang tid før man ble kvitt.

Men siden den gang har jeg oppdaget sukrin.

Sukrin smaker mye mer som sukker, ser ut som sukker, og i følge reklamen :

* Null kalorier
* Skader ikke tennene
* Smaker og ser ut som sukker
* 100% naturlig - finnes i bl.a. frukt
* Gir ingen blodsukkerstigning (null GI)
* Virker som antioksidant i kroppen

Sukrin har jeg altså prøvd, og som strøsukker på youghurt naturell f.eks smaker det akkurat som sukker. Det eneste negative vil jeg vel si er prisen, som er 69 kroner for en pose på 500 g. Men om man ønsker å leve sunt og holde seg unna sukker så er dette er svært bra alternativ.

Her er mer info om sukrin:

"Sukrin inneholder ingen karbohydrater eller kalorier som tas opp av kroppen, og er derfor et godt valg for de som vil passe vekten. Sukrin er faktisk det eneste volumgivende søtningstoffet som har null kalorier. Andre naturlige sukkererstatninger som fruktose, maltitol og xylitol (bjørkesøt) har mellom 2.4 og 4 kalorier per gram.

Studier viser at Sukrin ikke påvirker blodsukker- eller insulinnivået i kroppen. Det betyr at Sukrin trygt kan brukes av diabetikere. Det er også gunstig ved ADHD, lavkarbohydratkosthold og ved candidadiett.
Ved å kombinere Sukrin med Hi-maize og mandelmel kan du oppnå enda lavere blodsukkerbelastning på maten du spiser. Sukrin står på Norges Diabetesforbunds liste over søtningsstoffer som ikke gir blodsukkerstigning.

Sukrin finnes i naturen, og er ikke satt sammen i laboratorier.
Sukrin blir produsert av naturlige råstoffer gjennom en naturlig fermenteringsprosess.

Sukrin er tannvennlig, det reduserer hull i tennene på tre ulike måter:

* Gjør det vanskeligere for bakteriene å feste seg på tennene.
* Demper veksten av bakterier i munnhulen som fører til karies.
* Utbytting av sukker med Sukrin vil gi mindre mat for kariesfremkallende bakterier.

Sukrin har evnen til å uskadeliggjøre frie radikaler i kroppen, og virker dermed som en antioksidant.

Noen søtstoffer kan gi fordøyelsesbesvær ved inntak av større mengder. Sukrin har ikke denne negative egenskapen. Over 90% blir raskt absorbert i tynntarmen, og skilt ut uforandret i urinen."

Kyssing og sånn.

Jeg kom over denne sjarmerende, lille snutten, angående kyssing av kjekke menn, som de fleste av oss dog har et anstrengt forhold til.



Gadaffi må være en god kysser, siden Libya fikk tildelt det ærefulle oppdraget å lede FNs Menneskerettighetsråd. No kidding!
Ikke rart da kanskje, at de stort sett kun beskjeftiger seg med å skrive resolusjoner om Israel,  men hva annet skal de vel gjøre i gutteklubben bestående av et flertall av udemokratiske land , de kan jo ikke akkurat rakke ned på hverandre heller, når de ikke er hakket bedre selv, bedre da å ta den ene venneløse, den evige hakkekyllingen.

Litt synd at supperådet nå er uten leder, siden de kastet Libya ut av det såkalte menneskerettighetsrådet sitt, men ingen grunn til bekymring, det er da nok av andre usympatsike, menneskerettighetsbrytende despoter å ta av.
 

Meg eier ingen.

Leif Boris Andersson het en mann som først ble kjent for omverden nærmere 10 år etter sin død. Det var hans datters historie om deres liv som plutselig plasserte denne mannen i søkelyset, noe han neppe hadde forventet, da han levde sitt enkle liv.

Åsa Linderborg har skrevet en gripende bok om sin oppvekst på begynnelsen av 70-tallet, sammen med sin far, som var alenepappa, metallarbeider og alkoholiker.

Da Åsa var 3-4 år, kom hennes mor en dag hjem, pakket sine saker og dro, fra Åsa og mannen Leif.

Det var ikke vanlig i de tider at en far oppdro et barn alene, og det var heller ikke så enkelt for Leif Andersson å kombinere det å ha et tungt og krevende yrke med å skulle ha ansvar for en liten datter, når han selv slet med sitt, og ikke klarte å kontrollere sitt alkoholforbruk. Om morgenen ble Åsa gjerne plassert utenfor barnehagen før personalet var kommet på jobb, fordi faren måtte så tidlig på arbeid, middagen ble oftest spist hos farmoren og farfaren, som faren stadig måtte «låne» penger hos, siden hans egne ikke strekker til. Ikke fordi han tjener for dårlig, men fordi han drikker for mye.

Samtidig som han er en mann som er opptatt av stil og eleganse, som stadig kjøper pyntegjenstander til leiligheten, og er svært opptatt av at alle som går forbi og ser inn vinduet deres skal få inntrykk av at «her bor det et grepa kvinnfolk», så vasker de seg så og si aldri, har ikke tannkost og håndkler på badet, eller sengetøy på sengen.

Så kan man spørre seg hvorfor en mor etterlater en datter med en slik mann. Hennes forklaring er rett og slett at hun syntes så synd på mannen sin, at hun ville gi ham det beste hun hadde, datteren Åsa.

Åsa får en oppvekst ulik mange andre, men det er en oppvekst hun aldri ville unnvært, sammen med en far, som på tross av sine svake sider, elsker sin datter over alt på jord, og gjør alt han kan for at hun skal ha det bra. Og Åsa elsker sin far. Sliten etter den harde jobben har han ikke så mye overskudd, han reiser aldri på ferie, den tilbringer han hjemme i en stol, men han bruker den tiden han har på Åsa og sammen med Åsa, om han er sint på andre er han aldri sint på Åsa, hun er hans øyenstein, hun skal alltid ha det beste.

Når Åsa nærmer seg tenårene blir Leif sitt alkoholmisbruk verre, og Åsa er begynt å skamme seg over sin far, hun flytter til moren, og mister mye av kontakten med faren i en del år, noe som er hennes valg, som hun på en måte er lei for, men samtidig ikke orker å gjøre noe med. Faren ber henne komme, hun lover å gjøre det, men dukker ikke opp.

Samtidig som man undrer seg over hvordan en mor kan etterlate sitt eneste barn hos en alkoholisert mann, innser man at hun gjør det kanskje rett og slett for å redde ham, så han ikke forlates av alle han elsker, noe som antagelig ville knekket ham helt. For han er en ensom mann, som savner sin kone og elsker sin datter så høyt at han neppe hadde klart seg om de begge forlot ham, dette må hans eks-kone kanskje ha ant. Og han ER en god far, kanskje ikke etter barnevernets definisjon, men Åsa får så mye kjærlighet at det veier opp for mye annet.

Leif Andersson er kommunist, men livredd for at noen skal få vite det, så redd at han ikke en gang våger å signere med rødt blekk. Han er politisk interessert, men aldri politisk aktiv, til det er han for redd for konsekvensene, hva kan han komme til å tape?

Det er lenge siden jeg har lest en så rørende bok som dette, som samtidig får en til å tenke og forstå, at mennesker aldri er så enkle som man kan få inntrykk av ved første øyekast. Bak et sjuskete utseende er det også et menneske med følelser, som ikke takler alle livets nedturer og ensomme stunder.

Jeg anbefaler boken «Meg eier ingen» av Åsa Linderborg på det varmeste.

Om kasting av klær.

Jeg er generelt imot kasting av klær, det bærer klesskapene mine preg av...

Har jeg en utvasket T-skjorte eller en litt sliten joggebukse, tenker jeg alltid at den kan jeg jo male i, eller bruke når jeg skal ut og jobbe i hagen, problemet er bare at jeg ikke maler, (siden husets herre er mye flinkere til det enn jeg er, og dessuten liker at den type jobb gjøres grundig og skikkelig, altså sånn som han gjør det....dessuten er det jo veldig kjedelig...), og når jeg skal jobbe i hagen tar jeg på meg det som for tiden er favoritt-joggebuksen, og glemmer alle de jeg har lagt av til formålet.

Men de siste årene har jeg begynt å gi vekk klær som så sendes til Øst-Europa, og da kan man selvsagt kvitte seg med brukbare klær, som man en gang har kjøpt, men av en eller annen grunn aldri tar på seg, fordi man ikke liker de så godt som man først trodde. Eller fordi man på merkelig vis har gått opp i vekt, eller fordi man etter mye kamp har gått ned i vekt...

Det var en form for kasting av klær, så har man den andre.

Stadig vekk, år etter år, kommer nye unge kvinner på den geniale ideen, som ingen noensinne kan ha tenkt på før, at om de bare kler av seg, og så lar en eller annen småluguber fotograf ta bilder, for så å publisere bildene i det som finnes av dårlige manneblad, se det, veien til suksess er bare rett rundt hjørnet, hvorfor har virkelig ingen tenkt på dette før tro?

Så går det en tid, jubelen og den forventede responsen og  respekten for det geniale stuntet uteblir, og etterhvert innser disse dumme damene hva de har gjort, hva de for all fremtid vil huskes for, det må være litt av et slag i trynet, livet er ikke enkelt nei.

Hvorfor skjer dette stadig vekk, er det så vanskelig å forstå at veien til suksess ikke er så enkel, og at man faktisk ikke oppnår respekt på denne måten, men tvert imot latterliggjøres? Men noe skal jo naboene ha å snakke om også da..

Det merkelige er at nå har også endel kjendisdamer hevet seg på denne trenden. Kvinner som allerede har oppnådd suksess, er blitt kjente og burde ha mer enn nok av både ønsket og uønsket oppmerksomhet, føler også dette kallet om å stille opp for de mest lavpannede av manneblader, som FHM og lignende. Og ja, jeg har lest dette bladet, og ja, jeg vet at lavpannet, det er faktisk bare forbokstavene.

Jeg begynner å bli DRITTLEI av å lese overskriftene på Se&Hør og denslags blader som med store bokstaver stadig vekk proklamerer at den og den c-kjendisen har kastet klærne. Gjesp hvor kjedelig, gjesp hvor uinteressant, har damen en arm som stikker ut bak på ryggen, 3 bein, en skulder på kneet eller noe vi faktisk ikke har sett før, eller er det bare det samme gamle?

Stygt redd for at det er det ja, gi meg noe nytt da folkens, denne evinnelige reprisen må dere være så snill å spare meg for, prøv, PRØV å tenke litt nytt!

Årets bilde i Sverige

To av vinnerne av årets bilde i Sverige får en til å tenke.

Det ene bildet vinner klassen humor, det andre bildet vinner klassen hverdagsliv.

På mange måter er bildene svært like, og noen vil vel kunne mene at klassene like gjerne kunne vært forbyttet, i alle fall ser man det absurde når bildene plasseres ved siden av hverandre.

Men mens det ene bildet viser en person som er på jobb og kan ta av seg bekledningen og gå hjem og leve et normalt liv, viser det andre et bilde av en som antagelig ikke kan få seg jobb, på grunn av måten man har valgt å leve på....vel, om hun da ikke søker jobb som Mummi-mamma selvsagt, der kan kanskje denne måten å foretrekke å kle seg på komme til sin rett, for man er jo allerede vant til ulempene, varmen og det å snuble rundt uten å kunne se skikkelig.

Så kan man jo la det sige inn over seg at i klassen for "Hverdagsliv" i Sverige i 2011 mener juryen at et bilde av en niqab-kledd kvinne er treffende.

Det sier kanskje litt om hvor "langt" de faktisk har kommet der borte.

Drapene som ikke ryster verden.

Lørdag i forrige uke ble en familie nesten utslettet. I sin egen seng ble de myrdet, foreldrene og tre av deres barn, som var 10 og 4 år... og den yngste jenten som var 3 måneder. To andre sovende barn ble ikke oppdaget av morderne, og den siste, en datter, var ikke hjemme.
De ble drept av knivstikk i hjertet, og de fikk strupen skåret over.

Naturlig nok ble det et ramaskrik, hvor verden fordømte de groteske drapene...

Nei.
Det ble det ikke.

For drapene skjedde i Israel, og grunnen til stillheten kan ha en sammenheng med at det var sovende jødiske barn som ble slaktet kaldblodig til døde.
Og at det ikke var jødiske «barbarer», men antagelig palestinske terrorister som slaktet familien med kaldt blod.

Og ungene bodde på «okkupert jord», derfor har de ikke livets rett, på samme måte som andre unger. Jord «okkupert» fra Jordan, det vil si vunnet i forsvarskrig, er det man snakker om her.

Leser man kommentarfeltet på dagbladets sak, ser man at folk flest er mer opptatt av å fordømme Israel, som vanlig, enn å ta inn over seg hva saken gjelder.

Det er guffent å se det jødehatet mange ikke klarer å skjule i sin iver etter å bortforklare grusomheten, noen ser ut til å mene at man har seg selv å takke. Hvordan en baby kan ha seg selv å takke går over min forstand.

Man kan altså finne en unnskyldning for å skjære strupen over et sovende 3 måneder gammelt barn.
Greit å vite, men jeg håper dette er kunnskap jeg aldri vil få bruk for.

Israel opplever aldri rettferdighet. Når det kommer til fordømmelse av landet er det doble standarder, Israel er syndebukken uansett, man ser aldri på dem med nøytrale briller. De har ondskapens stempel på seg og det at de som alle andre har rett til selvforsvar ser man stort sett bort fra. Når det kommer til å oppnå sympati er det på samme måte, det er ikke like synd på deres befolkning om de utsettes for brutalitet, man får nærmest inntrykk av at de fortjener det.

Greit å vite for Israel. De vet hvor de har oss nå, de vet at de kan ikke regne med oss, for vi er ikke ute og fordømmer terroristene, barnemorderne, de som med vitende og vilje dreper sovende barn, de kunne latt være, men morderne viste sitt sanne jeg. Vi fordømmer bare Israel, ikke deres fiender.

Hva ville reaksjonen vært om det var israelere som myrdet palestinske barn på denne bestialske måten?

Sissel Wold hadde vært i fistel på 6. dagen, svært nær et hjerteinfarkt og jordskjelvet i Japan hadde vært sak nummer 2 på prioriteringslisten.

Jammen bra det bare var jødiske barn som ble drept denne gang da, så vi faktisk får vite hva som skjer i Japan i disse dager.

VG har så vidt jeg kan se ikke engang nevnt denne saken.

Bilder av den drepte familien er lagt ut på nettet, så man kan se med egne øyne hvor grusom mennesker kan være.

Så kan man samtidig tenke litt over at jødiskeid jord i landene rundt Israel er fratatt dem, uten at verden ser ut til å ville fordømme noen av den grunn, og at ingen kjemper for at de skal få sin jord igjen.
Det finnes vel heller ikke et normalt menneske som mener at barn som bor på denne jorden skal drepes, for sine foreldres synder.

Mens jødene sørger over sitt tap, jubles det i Gaza over drapene, man deler ut snop for å virkelig markere hvor glade man er over udåden. Og palestinerne har tradisjon for å kalle opp gater, skoler og fotballturneringer etter terrorister, selvmordsbombere og den slags, så snart får vel også disse barnemorderne sin egen fotballturnering vil jeg tro.

Så kan man lese en notis på MIFF:

«IDF og bosettere reddet arabisk spedbarn
IDF og bosettere i Itamar hjalp onsdag til med å redde livet til en palestinsk kvinne og hennes nyfødte barn. Det er den samme bosetningen hvor fem medlemmer av Fogel-familien ble brutalt slaktet ned med kniv natt til lørdag.
I det forsvarssjef Benny Gantz ankom bosetningen for å vise sin sympati med de gjenlevende, stanset en palestinsk drosje rett utenfor porten til Itamar. Soldatene fant fort ut at en palestinsk kvinne i 20-årene var i livsfare, ettersom hun allerede var godt i gang med en fødsel. Navlestrengen hadde i tillegg festet seg rundt halsen på den lille jenta, noe som utsatte både henne selv og moren for stor fare.»

Øye for øye? Nei, ikke den veien.

Elad ble 4 år

Japan, vi tenker på dere.

De siste dagene har verden sittet sjokkert og sett de grusomme og uvirkelige bildene fra naturkreftenes herjinger med Japan.

Det er så man tror man ser på en dommedagsfilm. Fredag da det nettopp var skjedd satt vi på jobb og så hvordan blandingen av vann og mudder pløyde seg inn over de flate landområdene, og rev med seg alt på sin vei. Hus, båter, veier, jorder, alt ble effektivt fjernet av de enorme kreftene.

Og bilene lå der og duppet som om det var små lekebiler, de ble føyset av gårde som om de var laget av papir. Vi så bilene som kjørte på veiene, og tsunamien som nærmet seg, vi så mennesker som i rein fortvilelse stoppet bilen og begynte å løpe, eller prøvde å kjøre tvers over jordet, men de slapp ikke unna, bølgen pløyde videre i samme tempo, og omringet dem fra flere kanter. Og man kunne bare ane den panikken disse menneskene følte der de innså at dette kunne de umulig slippe unna.

Det var som et mareritt man ønsket å våkne fra snarest mulig, men det var ikke så vel, denne gang var det ikke bare en i overkant realistisk film, men den grusomme virkeligheten.

Det er noen bilder som kommer til å sitte på netthinnen til evig tid. Sammen med bildene av tårnene i New York den 11. september, bildene av tsunamien i 2004, jordskjelvet på Haiti, orkanen Katharina og andre lignende katastrofer kommer bildene fra Japan den 11. mars til å bli sittende.

Stakkars Japan. Dette hadde de forberedt seg på, dette visste de ville komme, men hvordan kan man forberede seg på noe som dette? Hvordan kan man temme slike krefter?

Og ulykken fortsetter, nå med atomkraftverk som går i luften, og oppvåknende vulkaner, samtidig som man prøver å få et overblikk over antall savnede og døde.

Når man har sett tsunamiens herjinger tviler man ikke på at det blir høyt, de hadde bare minutter på å komme seg unna, og mange steder hadde de heller ikke noe sted å rømme til, ingen høyde å komme seg opp på.

Stakkars Japan og stakkars japanerne. Vi tenker på dere, og vet at dere vil klare dere, denne gangen også. Noen utsettes for verre prøvelser enn andre, og noen takler det bedre enn andre. Jeg tviler ikke på at dere kommer dere på beina igjen, hvor tøft det enn må være mens det står på.

Det er kommet en mørk sky foran solen i soloppgangens land.

Da var vi på farten igjen.

Våre venner i Blitz har vært på vift igjen.

Deres lovlige demonstrasjon utartet merkelig nok denne gangen og. Det må være frustrerende å ikke klare å formidle sitt budskap uten at man tyr til vold, hva er det med disse stakkars forvirrede "ungdommene"?

Det er en fin ting å uttrykke sine meninger, dette er tross alt det som er den viktige ytringsfriheten mange av oss kjemper for å beholde.

Men det er to ting som skurrer litt i denne saken.
Punkt 1, man ønsker ikke at ytringsfriheten skal gjelde mennesker med avvikende meninger fra ens egne.
Punkt 2, man er så trygg på sin egen fortreffelighet, at man velger å ty til vold, dvs. hive stein og angripe politiet, i sin iver etter å formidle sitt budskap.

Da ødelegger man liksom en smule for sin egen troverdighet, merkelig at dette aldri slår blitzerne, bokstavelig talt.

Sympatiserer jeg med mannen som antagelig er nynynazist og som var målet for Blitzernes harme?

LANGT ifra.
MEN, har jeg noe mer sympati med mennesker som velger å gå løs med vold og brostein for å vise sin avsky mot nynazisten?

Nei, jeg gjør nok ikke det. Den ene drittsekken er ikke bedre enn den andre drittsekken, den ene voldsmannen er ikke bedre enn den andre voldsmannen, den ene fascisten er ikke bedre enn den andre fascisten, enhver som velger å bruke vold for å kneble andre mennesker fra å fremføre sitt budskap er ikke hakket bedre selv, antagelig tvert imot.

Og her var det 100 drittsekker mot en drittsekk, er det rart at politiet måtte trø til, hva hadde skjedd om de ikke var der, er det greit at blitzere lynsjer mennesker de ikke liker? Hvordan føles det egentlig å få en brostein i hodet? Er man kommet så "langt" i dette landet allerede at steining er blitt en del av akseptable aksjonsformer?

Hadde de stoppet mens det ennå var liv i mannen?
Jeg er neimen ikke så sikker på det.

Og hva er man da, når man har lynsjet en mann man ikke liker meningene til?

Jeg har et råd til Blitz: Hold dere mest mulig i ro innedørs dere, det blir bare tull hver gang dere roter dere ut i gatene. Før dere har lært dere elementær folkeskikk og en viss respekt for andre mennesker, også de dere ikke tåler trynet på, bør dere drive med mer rolige syssler.

Vi vil ikke ha nynazister i dette landet, det er jeg helt enig i, men vi vil faktisk ikke ha blitzere heller...

Svindel i stor stil

Jeg lurer på om jeg må kvitte meg med husets herre.
Synd i grunn, for han er en hyggelig fyr. Jeg er ikke lei av ham, tvert imot har jeg mest lyst til å beholde ham, men jeg taper så utrolig mye penger på ham...

45 000 per måned, for å være nøyaktig, i følge tallene som kom frem denne uken.

Som noen kanskje fikk med seg i en reportasje på Dagsrevyen på onsdag, pågår det systematisk svindel i stor stil i det somaliske miljøet i Norge. Minst 100 kvinner har fortsatt å få barn med sine «eks-menn» etter at de ble «skilt», tallene er antagelig mye høyere.
Dette var i seg selv ingen nyhet, dette har HRS skrevet om og prøvd å fokusere på lenge, den enorme svindelen, og den ufattelige godtroheten er så man knapt kan tro det er sant.

Kvinnene skiller seg etter norsk lov, men er like fullt gift etter muslimsk lov, som er den de velger å følge selvsagt. Da er det bare å gå til NAV og man håver inn på penger.

Gjennomsnittlig får disse kvinnene 15 000 per måned per barn!
Dette var det som sjokkerte meg mest, disse kvinnene får litt under 4 barn i snitt, det vil si omtrent 60 000 per måned, det er ikke til å tro. Aldri har jeg tjent så mye, 3 unger til tross, eller kanskje på grunn av, derimot har jeg bidratt til statskassen ved å jobbe og betale skatt, hvor mye frister dette lenger nå, om jeg så enkelt kan kassere inn mye mer ved å ikke gjøre noe, annet enn å skille meg?

Hvordan føles det for saksbehandlerne på NAV, og vite at personen på andre siden av bordet mest sannsynlig lyger om statusen som alenemor, antagelig bor sammen med faren til ungene, men får likevel utbetalt mer per måned enn den NAV-ansatte får utbetalt, for å være på jobb hver dag?

Og det stopper ikke der, somaliske menn har gjerne flere koner, både 3 og 4, så disse mennene pendler rundt mellom sine koner, som vi altså da holder med penger og hus, og han kan importere kone etter kone, «skille» seg og leve godt på våre surt innbetalte skattekroner.

Omtrent halvparten av de somaliske ungene i Norge er født utenfor ekteskap, dette rimer dårlig med de strenge muslimske reglene for utukt, og bør virkelig få det til å ringe mange bjeller.

Og disse personene opererer ofte med flere identiteter og er registrert i andre Europeiske land under andre navn, og får også støtte der, her kan du lese hvordan svindelen foregår.

Som Amal Aden sier i reportasjen på nrk, disse personene trenger aldri å få forklart for seg de norske reglene for støtte, for de kan de allerede ved ankomst til landet, dette er rett og slett organisert kriminalitet fra A til Å, også i mange tilfeller identitet og måten man får opphold er en del av svindelen.

Så hva skal så jeg gjøre?

Jeg kommer selvsagt til å beholde min mann, jobbe videre og betale skatt som før, der har dere meg, helt håpløs gammeldags og totalt uegnet som svindler.

Litt kjedelig kanskje, men jeg sover i alle fall godt om nettene, en viss ergrelse til tross.

Så kan man jo leve i det ikke særlig sannsynlige håpet om at myndighetene nå vil sette en effektiv stopper for dette, men med tanke på hvor lenge dette har pågått og samtidig vært kjent er vel ikke sjansen særlig stor for det.

Jeg er klar over at jeg setter ting litt på spissen, og at det ikke er så enkelt som at man kan gange opp antall barn med 15 000, men det sier ganske mye at snittet per barn er på 15 000 kroner. Og når man tenker på at disse pengene ikke brukes slik de er ment, altså til å hjelpe en enslig mor og hennes barn, men rett og slett sponser et ektepar som selv kan fø seg, som alle vi andre må, er det ufattelig at ikke myndighetene har klart å sette en stopper for dette. Familiene som nå er tatt har svindlet staten for ca 800 000 hver!

Vi krysser fingrene, og håper på et mirakel.

Det forhatte sløret.

Jeg leste en historie på bloggen Kabylia, som bør få en til å tenke.

Den handler om hvordan islamistene på 1990-tallet vant frem, herjet, voldtok og drepte, og truet kvinnene som bodde i området til å ta på seg slør, eller dø.

Hva ville du gjort, eller hva vil du gjøre, om det samme skulle skje her?

Noen modige og tøffe kvinner stod imot, en av dem var Katia Bengana, knapt 17 år gammel.
Hun ville forsette å være fri, hun ville bestemme selv hvordan hun skulle kle seg, hun ville ikke underkaste seg. For det måtte hun dø, på vei hjem fra skolen ble hun brutalt skutt ned og drept, hennes slørkledde venninne ble skjøvet tilside, det var bare Katia de var ute etter, kvinnen som ikke ville underkaste seg islam og dekke seg til.





Urbefolkningen i Algerie, og hele det nordlige Afrika, berberne, er i stor grad blitt islamisert mot sin vilje. Mange kjemper iherdig imot, men mot en makt av det kaliber skal man være tøff for å overleve.
Mange har ikke våget annet enn å la seg omvende, hva gjør man ikke for husfreden?

Kanskje noe for norske "feminister" å ha i bakhodet, neste gang de varmt forsvarer tildekking av kvinner?

Følg gjerne med på bloggen Kabylia for å vite mer om situasjonen til berberne.

Telefonterror

I dag skremte jeg visst nesten vettet av en svenske..

For noen uker siden ble jeg oppringt av et firma som ville selge meg piller. Omega 3 eller Krill eller hva det nå enn var. Det burde vært valium eller blodtrykkssenkende, for jeg kjenner aggresjonsnivået stige til uante høyder når den kunstig glade og totalt ukjente stemmen, som merkelig nok er på fornavn med meg, begynner å legge frem sitt budskap.
De kommer sjelden i mål, jeg forklarer, (tålmodig?, nei!) mitt syn på å bli oppringt fra den slags firma med den slags budskap, på et ALLTID ubeleilig tidspunkt, når jeg faktisk, for uendelig mange år siden, har RESERVERT MEG MOT TELEFONSALG!!!!

Men tror dere damen ville gi seg? I dag hadde de et ekstra bra tilbud, jeg måtte rett og slett legge på for å bli kvitt henne, selv om det bød mitt veloppdragne vesen imot. ;-)
Jeg sjekket nummeret hun ringte fra, og fant det på en liste hos telefonterror.no over nummer telefonselgere ringer fra.
Så i forrige uke begynte det igjen, telefonen ringer, jeg er på jobb, inne på sjefen sitt kontor og diskuterer noe, så må jeg altså springe for å ta telefonen. Da skjer det som ofte skjer når man ringes opp fra en telefonselger, det begynner å ringe i den andre enden, og så brytes samtalen. Luringene ringer nemlig opp til flere personer på en gang for å spare tid, og den som først tar telefonen «får» samtalen, de andre har sprunget forgjeves, og får bare en kraftig irritasjon.

Jeg sjekket nummeret igjen, og også dette dukket opp hos telefonterror.no, så jeg la det inn med det navnet på telefonen, om de nå skulle finne på å ringe igjen. Og det gjorde de, ettermiddag, dag, noen ganger tok jeg ikke telefonen, andre ganger avviste jeg samtalen, til slutt ble jeg så irritert at jeg tok telefonen og brølte inn i den «Nå er jeg møkk lei av at dere ringer og plager meg hele tiden, jeg vil ikke ha pillene deres...»

«Jammen..... jag ringer fra Redd barna» sa en forsiktig og engstelig svensk stemme... «støtter ikke du oss da? Jeg ville bare stille deg noen spørsmål om medlemskapet ditt»

Åh... jaha. Jo det stilte jo saken i et LITT annet lys, så jeg roet meg da delvis ned, men forklarte utførlig den spake svensken hva jeg syntes om deres måte å plage folk som hadde reservert seg mot telefonsalg på, hadde man reservert seg så var det fordi man IKKE ønsket å bli oppringt, om de vil ha kontakt kan de sende meg et brev eller en mail. Og ikke minst, det at de ringer, men lar samtalene bli brutt gang på gang om man ikke er usedvanlig kjapp med å svare er totalt uakseptabelt.

Joda han skjønte meg utrolig godt, han ville bare stille meg tre spørsmål om medlemskapet.

Fikk jeg brev fra dem, og ville jeg ha info også på mail.. og kunne jeg tenke meg å øke det månedlige beløpet litt, siden jeg gjorde det i fjor pga. jordskjelvet på Haiti, med tanke på det som nå skjedde i Libya?

Det kunne jeg aldeles IKKE nei, er det en ting som er sikkert, så er det at INGEN skal belønnes for å drive telefonterror mot meg.

Tvert imot vurderer jeg nå å si opp medlemskapet mitt. Det hjelper ikke at organisasjoner eller firma man er kunde hos har lov til å ringe meg, jeg reserverte meg fordi jeg ikke vil bli oppringt av noen, og da kan de jammen respektere dette, og sjekke om jeg har reservert meg før de ringer.

Eller før de hyrer inn et firma for å ringe meg, for mannen som ringte er bare en kynisk telefonselger, hvor forskremt han enn hørtes ut i dag, som bruker sin arbeidsdag til å forstyrre og plage andre.

Jeg antar at telefonselgere er en utdøende rase, og jeg skal ikke gjøre mitt til at det drøyer.

Få dere en JOBB folkens, og slutt å invadere andre menneskers privatliv.

Hvor ble det av feministene, igjen?

På 70-tallet stod kvinnene på barrikadene og kjempet for sine rettigheter. Her skulle man opp og fram, her skulle man likestilles med menn både på hjemmebane og i arbeidslivet. Undertrykkelse med bakgrunn i religion ble det fnyst og frest av, og enkelte menn ble antagelig vettskremt av å se hva som faktisk kunne bo i kvinner, for når det kom til å kjempe for sine rettigheter og likestilling, gikk mange av kvinnene på med dødsforakt. Og de fikk resultater, Norge er antagelig verdens mest likestilte land.

Vi som kom etter og nyter godt av det man har kjempet frem er takknemlige for at de tok kampen. Vi setter pris på likestillingen, at kvinner har de samme mulighetene som menn og at vi står fritt til å bestemme over vårt eget liv, tjene våre egne penger, være vår egen «herre» og blir respektert på linje med menn.

Men så skjedde det noe. Omtrent samtidig som feministene la seg til å hvile på sine laurbær, med et relativt fornøyd smil om munnen, dukket det opp en ny kvinneundertrykkende religion midt i blant oss. Mennesker fra fremmede land tok med seg kulturen og religionen sin og bosatte seg i landet vårt, som frem til da hadde vært en liten, homogen utpost.

Man tar jo imot gjester så høflig man kan, derfor fikk man seg ikke til å påpeke at man ikke hadde helt sansen for den mangelen på likestilling og respekt for kvinner man så blant noen av de nyankomne. Man tenkte at dette går seg vel til, med tid og stunder vil de vel se hvor bra vi har det, og bli som oss.
Men man tok i stor grad feil.

Tiden har gått, innvandrere kommer i stadig større antall, og en del av dem vil aldeles ikke tilpasse seg vårt samfunn, tvert imot mener de at vårt samfunn må tilpasse seg dem... og hvor absurd det enn må høres, er det nok av innbyggere i dette landet som også synes at dette faktisk er en god ide'.

Man har funnet på flotte, nye ord som multikultur, flerkultur og islamofobi, og pompøse uttrykk som «det nye vi», man prøver å fremstille alt dette som noe eksotisk og positivt, men under alt det fine så finner man mye grums om man letter litt på sløret.

Jeg kan jo nevne tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og æresdrap, som er de verste tilfellene av overgrep som begås i den nye flerkulturen, disse groteske forbrytelsene burde få enhver feminist på beina og marsjklar på under 5 minutter, men hvor i alle dager er de?

Hvor utrolig det enn kan høres, kan det virke som om islamister og feminister nå tildels er på samme lag, for hvem er det som forsvarer tildekking av kvinner, om ikke nettopp mange av de såkalte feministene. De må ha glemt at de, eller kan det ha vært deres mødre, brant BH'er som symbol på kampen for likestilling, for når noen i sitt lille forsøk på å kjempe mot tildekking av kvinner i vår tid brenner en hijab, får hun ikke støtte, men avsky, fra dagens feminister. Nei dette blir virkelig å gå for langt altså!

Og hijaben er jo bare et stykke tøy, må vite. Et stykke tøy det altså blir et voldsomt rabalder om man setter fyr på, eller ikke tar på seg, i enkelte kretser. Et plagg man skal ha respekt for. Uvisst av hvilken grunn, siden det bare er et tøystykke. Symbolikk er visst et fremmedord for enkelte, eller det er vel kanskje heller sånn at de ikke liker at noen gjennomskuer symbolene.

Og selv dagens selvutnevnte feminister, som Martine Aurdal, trer hijaben på seg når hun blir bedt om det, mens hun sitter foran kamera og forklarer hvor viktig det er at kvinner selv får velge. Få har vel blitt mer avkledd enn nettopp henne, der hun tillater å dekkes stadig mer til. For å tekkes en kvinnefiendtlig ideologis krav om at det er kvinnens ansvar å hindre at hun blir utsatt for overgrep, for det er det hun gjør ved å dekke seg til, så ikke noen skal blir fristet til å forgripe seg på henne. Det feministene ikke forstår i sitt forsvar av «kvinners rett til å dekke seg til» er at det også da er kvinnens ansvar om hun blir utsatt for overgrep, hun har ikke oppført og kledd seg tekkelig nok, den stakkars overgriperen må da ikke lastes, dette er utenfor hans kontroll.

Når temaet kjønnslemlestelse kommer på banen og det snakkes om at man bør foreta undersøkelser for å avdekke eventuelle overgrep, er man raskt ute med å hevde at problemet er så lite og belastningen ved en undersøkelse så stor, at nei denslags bør man da ikke bedrive. At man kan hevde at antallet er lite, når man faktisk aldri har undersøkt jentene og ikke aner hva tallet er, er jo en gåte. Men man finner en velvillig «forsker» som intervjuer kvinnene i disse miljøene, (som også er de som sørger for at denne uskikken går i arv) og blir beroliget når disse sier at nei dette er da ikke noe problem, dette har man da sluttet med. Så da er den saken ute av verden, helt uten konkrete bevis for noe som helst.

HVOR er feministene, hva holder de på med? Hva står på parolene når de taktfast marsjerer sin litt slitne marsj gjennom Oslos gater den 8. mars hvert år? Det er ikke dagens virkelige undertrykte kvinner som er i fokus, det er lønn, det er «ut av Afghanistan» og «boikott Israel». Det eneste landet i Midtøsten med en likestilling verdt å snakke om.
År etter år har jeg ventet på at de skal ta opp de viktige sakene, at de skal kjempe for de muslimske jentene som tvinges inn i ekteskap, blir skåret opp sydd igjen og ødelagt, eller rett og slett drepes eller må leve resten av livet i frykt, fordi noen i familien føler at æren deres er besudlet.

Nei den kampen hverken vil eller makter de såkalte feministene å ta. De lytter heller til den gruppen muslimske kvinner som selv velger undertrykkelse, de som sitter der med hijaben hardt strammet, og strenge blikk og ilske replikker, og kjemper en innbitt kamp for å ha rett til å arve halvparten av menn og lignende absurditeter. Feministene bekymrer seg tilsynelatende ikke for hvem som skal kjempe for dem som ikke hverken kan eller makter å ta kampen for å komme seg ut av undertrykkelsen, de som faktisk ikke synes at det å være undertrykket er toppen av lykke. De som står der unge og ynkelig alene, med hele storfamilien mot seg, som er villige til å gå langt for å sørge for lydighet.

Det er ikke først og fremst kvinnene som kjemper kvinnenes sak i dag, det er menn. Det er svært betenkelig, det er rett og slett en skam . Ayaan Hirsi Ali sier det samme, hun sier faktisk at dagens feminister er hvite menn. Hun sier: «Jo mere jeg ser mig omkring for at finde ud af, hvem der støtter mig, des mere opdager jeg, at det er hvide mænd.»

Kan vi kvinner være bekjent av dette? Har vi mistet gnisten, er vi blitt for selvopptatte, er vi dumme, er vi late, er vi uopplyste, er vi konfliktsky eller har vi så mye respekt for mennesker med en annen kulturell, religiøs og etnisk bakgrunn at vi ikke våger å si hva vi mener?

En annen uheldig konsekvens av den nye multikulturen er de stadig økende voldtektstallene. I Sverige er situasjonen ekstrem, men også i vårt land ser man tendensene, og hvem som er offer og hvem som er overgriper. Heller ikke dette ser ut til å plage feministene i nevneverdig grad.

Partier som på den ene siden hevdes å være opptatt av likestilling, er samtidig de mest ivrige forkjempere for andre kulturers innpass og påvirkning, de må da kollidere med seg selv i døren dagstøtt, får de ikke problemer med seg selv og sin egen samvittighet? Ser de ikke hva som ofres?

Jeg får ofte det inntrykket at det er ikke hva som sies, men hvem som sier det som er det viktigste. Om «feil type mennesker», altså politiske motstandere, påpeker et problem, føler mange tydeligvis en så sterk plikt til å være uenig, uavhengig av hva som faktisk påpekes, at budskapet drukner i iveren etter å finne motargumenter. Er det på tide å bli voksen? Kan vi ikke alle bli enige om at dette må vi gjøre noe med, og så faktisk også gjøre noe?

Ordet feminist er blitt belastet, man forbinder det nå mest med selvopptatte, humørløse, grinete, akterutseilte kvinner som også kan mistenkes sterkt for å hate norske menn. Kvinner som ikke tåler kritikk, og som ikke kan tenke nytt eller følge med på utviklingen.
Men det å kjempe for kvinners rettigheter er viktigere i dag enn noen gang, aldri før i moderne tid har grupper av kvinner i Norge hatt større behov for beskyttelse, hjelp og støtte mot en kultur som knebler dem og stjeler deres frihet og deres liv. Etter min mening er dette en alvorlig form for rasisme i landet vårt i dag, det at man aksepterer det som skjer med jenter med annet etnisk opphav, for det er jo i bunn og grunn det man gjør, når man ikke på en bedre måte klarer å forhindre det.

Der sviktes det totalt. Vi er et land med særdeles mange oppegående, velutdannede, engasjerte, ressurssterke, velorganiserte kvinner, og det er vårt ansvar å ta fatt i disse sakene. Vi burde hjelpe våre medsøstre opp og frem til den samme friheten som vi selv har. Vi skal samarbeide med mennene, men vi kan ikke la de kjempe kampen for oss alene, dette kan vi ikke være bekjent av!

Ha en fin kvinnedag, både kvinner og menn!

Og vi gratulerer....

IRAN!

med plassen i FNs panel for kvinners rettigheter.

Vel fortjent kan Iran nå, dagen før kvinnedagen, (kunne det ha klaffet bedre?), stolt innta sin plass i dette viktige kvinnepanelet.

Nå regner vi med at det skal bli fart i sakene, Iran er landet sitt som vet å kjempe for kvinners rettigheter, så det er ytterst fortjent at de nå kan få vise hva de kan få til, forventningene er skyhøye, men vi regner ikke med å bli skuffet.

Fra før kjenner vi til at Saudi-Arabia allerede er valgt inn i ledelsen for FNs nye organisasjon for ivaretakelse av kvinners rettigheter. Der får Iran en flott partner de kan samarbeide med, vi setter utrolig stor pris på at FN vet å finne slike gode bidragsytere til dette viktige panelet.

Verdens kvinner har mye å være taknemlig for, og vi kan nå tre inn i kvinndagen vel vitende om at våre interesser vil bli ivaretatt.

Det er rett og slett en deilig dag.

Og kan jeg få tipse om en sak man kan begynne med som en liten start?

Hva med å finne ut hvor de 200 millioner manglende kvinnene ble av?

Skulle vel ikke være for mye bry å nøste opp i dette vel?

Ny veske

Jeg har kjøpt meg ny veske.
I den forbindelse kom jeg til å tenke på det underlige forholdet en del kvinner har til håndvesker. Noen kjøper omtrent like mange vesker som de kjøper sko, og de er ofte villige til å betale utrolige summer for disse veskene.

Av og til føler jeg meg nesten som en mann som sliter med å forstå kvinner.

Veske? Et middel for oppbevaring av ting man drasser med seg, hva er det som gir slike sterke følelser overfor dette transportmiddelet?

Jeg har lest at f.eks i Japan er dette med vesker helt sykelig for enkelte, noen lar omtrent være å spise, sparer hver krone... eller der heter det vel yen, og bruker kanskje en hel månedslønn på en veske.

Og for hva da? Snur menn seg på gaten etter kvinner med de flotteste og dyreste veskene?
Finner man mobilen eller lommeboken sin raskere i en dyr veske? Blir man en bedre person med en dyr veske, eller blir verden et bedre sted om flest mulig har dyrest mulig vesker?

Tror neppe det nei. Jeg hørte et innslag på radio (eller kan det ha vært TV?) om dette en gang, hvor de spurte menn om deres syn på håndvesker, og den gjengse mening (helt til de traff på en som var homofil..) var at de la ikke engang merke til veskene, langt mindre ante de hva de kostet og hvilke merker som var eksklusive.

Så om du ikke er ute etter homofile menn kan du spare deg bryet, og pengene.

Og grunnen til at jeg da måtte ha meg ny veske var..?

Vel, den jeg hadde var gammel og slitt, med ødelagt glidelås. Dessuten ville jeg ha en med eget rom for mobiltelefonen, så min nye mobil skulle slippe å ligge og slenge sammen med de omtrent 15 pennene som viste seg å befinne seg i vesken, og foruten slippe å tilsauses av den store ansamlingen med støvete tyggis jeg fant i bunnen da jeg ryddet opp og våget meg helt til bunns.

Jeg måtte tråle to butikker for å finne en som var grei nok, for det jeg faktisk lette etter fant jeg jo ikke, jeg ville ha en som kunne brukes både som veske og som sekk (det hadde jeg nemlig fra før) og jeg ville ha en med flere rom, men jeg tror mine veskekriterier ikke er helt på linje med veskedesignerenes sine, eller så får jeg vel kanskje tro damene i butikken på at de faktisk var utsolgt for denne typen..

Så nå har jeg spandert den svimlende sum av 300 kroner (jammen hadde de avslag på 100 kroner der i butikken du) på min nye veske, og regner med at det skal bli lenge til neste gang.

Tror jeg satser på å bruke resten av pengene mine på helt andre ting..

Rare dyr.

Katter er morsomme dyr. Her er en film hvor noen har samlet mange små klipp av katter i en film, syntes den var så morsom at den var verdt å dele:

Vi som ikke er født med ski på hjernen...

Det er normalt ikke spesielt sympatisk å være nasjonalistisk får man inntrykk av. Det å være glad i landet sitt, kulturen sin, språket sitt, samfunnet man er en del av og alt som følger med er ikke noe man bør dyrke, tvert imot.

Bortsett fra under VM. Da er visst alt lov.

Jeg som er ganske nasjonalistisk til vanlig, blir riktig så antinasjonalaistisk den eller de ukene dette pågår, det får da være måte på.

Nå unngår jeg VM etter beste evne, det tilsier at jeg ikke kan skru på fjernsynet mellom 00 og 23.59, ikke bør bruke internet eller skru på radioen. Ikke bør jeg spise lunsj med mine kolleger heller.

Men det glipper jo litt innimellom.

I dag kom jeg til å skru på TV midt under VM-sendingen. Det var da ikke måte på klisjeer. Der satt gullvinnere og programleder i en slags tømmerstue, med fyr på peisen, og ikledd strikkegensere med selbumønster (det er nesten, men bare nesten, så man foretrekker de grusomt stygge gulljakkene), flagg på bordet og hyllet seg selv og egne prestasjoner. Kjære vene hvor kvalmt.

Så kan man lese en eller annen forstå-seg-påer uttale at nå må vi slutte å vinne, for om de nordiske landene vinner alt, vil andre land helt miste interessen for skisport.

Vel, mister nordmenn fotballinteressen fordi Brasil, Argentina, Italia, Spania, Tyskland eller hvem det nå er som er på toppen for tiden, det er i alle fall ikke oss, for det er det ALDRI, knuser oss og holder oss nede?

Eh, nei. Jeg får IKKE inntrykk av det.

Men for all del, følg gjerne rådet, vi har vel vunnet nok nå, og er klar for hva som helst annet.. det er f.eks svært lenge siden vi har fått se finsk fjernsynsteater. Og hvor er forresten Pompel og Pilt når man trenger dem??

Og dagens viktigste begivenhet, det alle snakker om, hisser seg opp over, ler av eller raser over er noe så utrolig trivielt som at Petter Northug (joda, jeg har faktisk hørt om ham, hvordan kunne jeg ha unngått det?) stoppet opp og gikk sidelengs over mål.

Kjære vene, skjer det ikke noe i verden man heller kan skrive om?

Navlebeskuelsen må være så ille at den har ført til kronisk kink i nakken.

Og der så jeg visst akkurat VM-maskotten for første gang på TV og... Snømann med oransje lue...? Og hvem er det som jager ham, pappaen til Albert Åberg??

Å nei, det kunne altså bli verre...

Jeg går og legger meg jeg nå..

Det er dårlige tider for diktatorer..

Det er ikke bare bare å være diktator i disse dager. Mange av disse kyniske despotene, som har stjålet makt og skruppelløst undertrykket befolkningen i landet de hersker over, har tøffe tider.

Vi unner dem det.

Først ute var Tunisia, der stakk landets leder med halen mellom beina så raskt at vi rakk ikke engang å få med oss navnet, men han het visstnok Zine El Abidine Ben Ali. Nestemann ut til å svette og slite med nattesøvnen var Hosni Mobarak i Egypt. Han var standhaftig og holdt ut en stund, men til slutt slengte han inn håndkleet, og trakk seg tilbake med alle milliardene sine, som han hadde lurt unna i sin tid som selvutnevnt leder for landet.

Nå er det vår gamle venn Muammar Ghadaffi som sliter. Mannen med de fjonge kjolene, og de snodige hattene, han prøver å overbevise folket om at han er elsket, men han tror det vel knapt selv, i så fall er han ganske alene om det.

Det er merkelig å se Vgs oversikt over landene hvor det er begynnende opprør. Jemen, Iran, Bahrain, Algerie, Jordan og Kuwait er landene det nå er mest motstand i, men men også i Marokko, Sudan, Syria, Libanon og Irak har det begynt å ulme.

Alle disse landene har noe til felles, de er muslimske land som ikke er demokratiske.

Det er ett bitte lite land midt inni alt dette som ikke opplever opptøyer og bråk. Det er ett land som allerede er det vi håper at de andre skal bli, nemlig et fritt, velfungerende demokrati, og det er ett land i dette området både media og mange av våre landsmenn elsker å hate, og ikke minst demonstrere hyppig imot, nemlig Israel.

For det er det eneste velfungerende landet i Midtøsten som får all vår pepper, all vår oppmerksomhet, alt vårt sinne og all vår kritikk, mens det begås grusomme og groteske overgrep mot befolkningen i mange av de andre landene i området, som vi aldri har leet på et øyenbryn eller løftet en fingeren for å protestere på, for ikke snakke om aldri marsjerer mannsterke i demonstrasjoner for å vise vår avsky imot.

Hvor underlig det enn kan virke. Hvor er Blitz når man trenger dem??

Hvordan dette skal ende er dog et åpent spørsmål. Det er lett å rive ned, men så skal det bygges opp igjen, og helst bli stødig og stabilt, og demokratisk, DET er langt fra like enkelt.

Spesielt er jeg bekymret for hva resultatet vil bli i det relativt moderate Egypt, som har det sterke «muslimske brorskap» å hanskes med, som helt klart er lysten på makt, og langt ifra er lysten på demokrati.

Iran derimot kan ikke bli så mye verre. Folket der levde i et et relativt vestlig demokrati frem til deres revolusjon da de kvittet seg med den da forhatte sjahen, som jeg vil tro mange angrer på nå, når man ser hva de endte opp med, så om de nå klarer å kvitte seg med sin lille despot og prestestyret, kan de neppe få det annet enn bedre.

Midt oppi alt dette er det litt komikk og. Noe uventet vil jeg tro for OL-komiteen i London 2012, som syntes de hadde gjort en flott jobb med å lage en logo, spør du meg var den grusom, men det er nå meg. Billig var den ikke heller, 4 millioner kostet det å «utvikle» dette merkelige symbolet.

Men tror du ikke sjefen for Irans olympiske komité, Mohammad Aliabadi klarte å lese et genialt budskap ut av den logoen?

Jepp! Dette er et sionistisk symbol!! Jødene er frempå igjen altså, de sniker seg inn overalt. Tar man fantasien, og antagelig en rekke fargerike og morsomme tabletter til hjelp, klarer man visst å lese SION ut av denne:

«Dessverre er vi vitne til at den kommende olympiaden står overfor en alvorlig utfordring. Dette er gjort av rasistisk ånd, har Aliabadi uttrykt i et brev til leder av Den internasjonale olympiske komité, Jacques Rogge.

Iraneren mener logoen staver ordet «ZION», et bibelsk begrep som ofte referer til byen Jerusalem.

Bruken av ordet Zion av OL-logoens designer, er en ekkel handling, fortsetter Aliabadi. Han mener logoen kan påvirke deltakelsen til flere land og at Rogge må agere raskt.»

Joda, det ER lov til å le..