Det er dårlige tider for diktatorer..

Det er ikke bare bare å være diktator i disse dager. Mange av disse kyniske despotene, som har stjålet makt og skruppelløst undertrykket befolkningen i landet de hersker over, har tøffe tider.

Vi unner dem det.

Først ute var Tunisia, der stakk landets leder med halen mellom beina så raskt at vi rakk ikke engang å få med oss navnet, men han het visstnok Zine El Abidine Ben Ali. Nestemann ut til å svette og slite med nattesøvnen var Hosni Mobarak i Egypt. Han var standhaftig og holdt ut en stund, men til slutt slengte han inn håndkleet, og trakk seg tilbake med alle milliardene sine, som han hadde lurt unna i sin tid som selvutnevnt leder for landet.

Nå er det vår gamle venn Muammar Ghadaffi som sliter. Mannen med de fjonge kjolene, og de snodige hattene, han prøver å overbevise folket om at han er elsket, men han tror det vel knapt selv, i så fall er han ganske alene om det.

Det er merkelig å se Vgs oversikt over landene hvor det er begynnende opprør. Jemen, Iran, Bahrain, Algerie, Jordan og Kuwait er landene det nå er mest motstand i, men men også i Marokko, Sudan, Syria, Libanon og Irak har det begynt å ulme.

Alle disse landene har noe til felles, de er muslimske land som ikke er demokratiske.

Det er ett bitte lite land midt inni alt dette som ikke opplever opptøyer og bråk. Det er ett land som allerede er det vi håper at de andre skal bli, nemlig et fritt, velfungerende demokrati, og det er ett land i dette området både media og mange av våre landsmenn elsker å hate, og ikke minst demonstrere hyppig imot, nemlig Israel.

For det er det eneste velfungerende landet i Midtøsten som får all vår pepper, all vår oppmerksomhet, alt vårt sinne og all vår kritikk, mens det begås grusomme og groteske overgrep mot befolkningen i mange av de andre landene i området, som vi aldri har leet på et øyenbryn eller løftet en fingeren for å protestere på, for ikke snakke om aldri marsjerer mannsterke i demonstrasjoner for å vise vår avsky imot.

Hvor underlig det enn kan virke. Hvor er Blitz når man trenger dem??

Hvordan dette skal ende er dog et åpent spørsmål. Det er lett å rive ned, men så skal det bygges opp igjen, og helst bli stødig og stabilt, og demokratisk, DET er langt fra like enkelt.

Spesielt er jeg bekymret for hva resultatet vil bli i det relativt moderate Egypt, som har det sterke «muslimske brorskap» å hanskes med, som helt klart er lysten på makt, og langt ifra er lysten på demokrati.

Iran derimot kan ikke bli så mye verre. Folket der levde i et et relativt vestlig demokrati frem til deres revolusjon da de kvittet seg med den da forhatte sjahen, som jeg vil tro mange angrer på nå, når man ser hva de endte opp med, så om de nå klarer å kvitte seg med sin lille despot og prestestyret, kan de neppe få det annet enn bedre.

Midt oppi alt dette er det litt komikk og. Noe uventet vil jeg tro for OL-komiteen i London 2012, som syntes de hadde gjort en flott jobb med å lage en logo, spør du meg var den grusom, men det er nå meg. Billig var den ikke heller, 4 millioner kostet det å «utvikle» dette merkelige symbolet.

Men tror du ikke sjefen for Irans olympiske komité, Mohammad Aliabadi klarte å lese et genialt budskap ut av den logoen?

Jepp! Dette er et sionistisk symbol!! Jødene er frempå igjen altså, de sniker seg inn overalt. Tar man fantasien, og antagelig en rekke fargerike og morsomme tabletter til hjelp, klarer man visst å lese SION ut av denne:

«Dessverre er vi vitne til at den kommende olympiaden står overfor en alvorlig utfordring. Dette er gjort av rasistisk ånd, har Aliabadi uttrykt i et brev til leder av Den internasjonale olympiske komité, Jacques Rogge.

Iraneren mener logoen staver ordet «ZION», et bibelsk begrep som ofte referer til byen Jerusalem.

Bruken av ordet Zion av OL-logoens designer, er en ekkel handling, fortsetter Aliabadi. Han mener logoen kan påvirke deltakelsen til flere land og at Rogge må agere raskt.»

Joda, det ER lov til å le..