Den nye heksejakten

Det foregår i disse dager flere merkelige og uhyggelige rettssaker i forskjellige land i Europa.

Her til lands dreier saken seg om en 13 år gammel irakisk jente, som ved onkel, fetter, tante og muligens også egne foreldres hjelp er blitt tvangsgiftet, her i Norge, til tidligere omtalte fetter, som hevdes å ha mishandlet og voldtatt henne. Som seg hør og bør innen disse miljøene, i følge Unni Wikan.

Samtidig pågår det en absurd rettssak i Danmark, mot Lars Hedegaard, som står tiltalt for nettopp....  å ha påpekt at svært mange muslimske jenter utsettes for overgrep, også av medlemmer i sin egen familie.

Hans uttalelser kunne kanskje vært formulert litt annerledes, men han sa det han sa under en privat samtale, hjemme i sitt eget hus (som ble tatt opp og lagt ut som et «intervju»), han stod ikke på torget og skrek det ut, og det han sa er dessverre også svært ofte sannheten, hvor mye man enn måtte mislike den.

Så det Unni Wikan kan stå og si i en rettssal i Norge, det kan man samtidig tiltale en mann for å si i Danmark, det er en smule forvirrende.

Er det en ting som har slått meg i de mange bøkene jeg har lest, hvor muslimske kvinner selv forteller om sitt liv og om sin oppvekst, så er det hvor mye overgrep det er innen disse miljøene. Til tross for sin tilsynelatende enorme opptatthet av moral på dette området er det bare et skalkeskjul, eller som jeg før har hevdet, siden det er kvinnenes ansvar å forhindre overgrep, er det tydeligvis ikke mennenes ansvar å la være å prøve seg. Dette bør norske støttespillere ha i bakhodet i sin voldsomme iver etter å støtte tildekking av muslimske kvinner, de vet ikke hva de støtter, de aner tydeligvis ikke at det de gjør er å bygge opp under tanken om at det er kvinnens ansvar å forhindre at hun utsettes for overgrep. Og dette kan hun bare gjør ved å dekke seg til, oppføre seg sømmelig, holde seg hjemme... og ofte er ikke en gang dette nok. Ikke når man selges som en hest til en vordende ektemann, som så kan gjøre som han vil med deg.

Men Hedegaard skal straffes, for å påpeke det unevnelige, for tenk hvor krenkende det må være for de stakkars overgriperne å bli fremstilt som de drittsekkene de faktisk er.

Men det stopper ikke der, i Nederland er Geert Wilders snart i gang med neste runde, han har jo vært så ufin å påpeke feil og mangler ved «fredens religion», og slikt gjør man da ikke ustraffet. At feilene og manglene kan dokumenteres svart på hvitt i deres egne skrifter betyr ingenting, for noen blir støtt av å høre sannheten, og slikt skal man da ikke måtte leve med, ikke om man kan påberope seg å tilhøre en minoritet. Dette er trumfkortet, for en minoritet er visst per definisjon noe som skal og må taes på med silkehansker. Under ingen omstendigheter må de likebehandles med andre, at man fra nevnte minoritet stadig mottar ønske og oppfordringer om drap på homofile, syndige kvinner og menn, frafalne fra minoriteten og den slags, er da ikke noe VI har rett til å føle oss krenket over. Nei rett til krenkelse tilhører minoritetene, eller for å si det på den rette måten: MINORITETEN.

At nevnte minoritet på verdensbasis har rundt 1,6 milliarder frivillige og ufrivillige medlemmer trenger man ikke snakke så høyt om, det tar seg liksom ikke så bra ut, det rokker liksom litt ved minoritetsbegrepet..

Og når minoriteten en dag blir majoritet, tror vi at VI da skal behandles med samme respekt? Tanken er ikke engang latterlig, den er utopisk.

Så har man Elisabeth Sabaditsch-Wolff i Østerrike, som har videreformidlet imamers og koranens egne utsagn, som HRS skriver : « Sabaditsch-Wolff har eksempelvis pekt på og sitert hva muslimske lærde selv forfekter om islams teologi/ideologi. Hun har gitt eksempler på hvordan terrorister legitimerer sine handlinger gjennom sin tro. Når hun nå er tiltalt for hatefulle ytringer, må man kunne spørre seg: skal muslimer som fremstiller islam som voldsforherligende og hatefull mot ikke-muslimer, også settes på tiltalebenken for å gi islam et dårlig image? Og: skal den østerrikske domstolen nå klargjøre hva som er den riktige fortolkningen av islam, slik at borgerne vet hvilke lærde og hvilke deler av Koranen og hadith som man innen for lovens rammer kan henvise til?»

Ja man kan saktens spørre.. et fornuftig svar får man neppe..

Er det faktisk sånn at om man med henvisning til koranen forsvarer å drepe homofile så kommer man unna med det, men om man bare sier at man ønsker å drepe homofile, helt uten en "grunn" liksom, så skal man straffes? For det er da vitterlig oppfordring til hat mot en (folke)gruppe? Det samme gjelder frafalne muslimer, man ser stadig uttalte ønsker om å drepe dem, med henvisning til islams lære, men det står vel ingen «akseptable» steder at man oppfordrer til å drepe ekte muslimer, så om man hevder dette, da er man virkelig ute å kjøre, for man har ingen hellige steder å vise til, som støtter ens syke, blodtørstige og bestialsk hatefulle tankegang.

Verden ER virkelig et absurd sted. Og det verste er at den siviliserte delen av verden ser ut til å ønske å bli en del av den usiviliserte, tankepoliti og ytringspoliti skal slå ned på meninger og uttalelser som er basert på fakta og virkelighet. Takket være de «intellektuelle» i vesten som har rotet seg inn i en slags merkelig labyrint inne i sitt eget hode som de ikke ser ut til å klare å komme seg ut av igjen, ser vi galskapen utspille seg rundt oss i rettssal etter rettssal.

Det er nok en grunn til at norske aviser skriver lite eller ingenting om dette.

Som i Middelalderen skal man nå dømme mennesker for innbilte og oppdiktede forbrytelser, og som i Middelalderen er det ikke logikken og den sunne fornuften som styrer hvem som blir tiltalt, hvem som blir dømt og ikke minst hvem som slipper tiltale. Vi er godt i gang med den nye heksejakten, la oss for guds skyld få has på kjetterne.

Burde vi satt oss opp imot dette, protestert bittelitt kanskje, sagt i fra at vi misliker dette en smule, eller er det ikke så viktig, så lenge vi selv klarer å holde vår sti rein og vår munn lukket?

Frøken Smillas fornemmelse for snø.

Jeg skrev nylig om at jeg hørte på «Frøken Smillas fornemmelse for snø» som lydbok.

Nå er jeg ferdig med den, så da begynte jeg like godt forfra igjen, på samme lydboken.

Det er rett og slett en veldig bra bok.

Jeg er veldig usikker på om jeg generelt ville likt bøker på samme måte om jeg hadde lest de selv, for noen bøker er veldig bra lest av en stemme som passer, mens andre orker man rett og slett ikke å høre, fordi stemmen har noe ved seg som man ikke liker.

Men Ine Jansen som leser denne boken er perfekt for oppgaven.

Og noen deler av noen bøker kan være i overkant utmalende og detaljerte om ting som kanskje ikke har så mye med den egentlige handlingen å gjøre, da kan man slite litt med konsentrasjonen når man leser selv, men det glir lettere inn når man får det opplest.

Grunnen til at jeg begynte forfra igjen var at det var en god del personer å forholde seg til, som gikk litt i surr etterhvert. Når man sitter med andre ting mens man hører, er man ikke alltid helt 100 % konsentrert om boken, og noen navn mistet jeg litt oversikten over. Ikke verre enn at jeg fikk med meg handlingen, men nå har jeg fulgt et råd som jeg vet noen andre bruker, notere et par ord om hver person som dukker opp i boken etterhvert, så nå skal jeg ha full kontroll.

Handlingen i boken dreier seg om Smilla Jaspersen. Hennes mor Ane var fanger (jeger) på Grønland, hennes far Moritz er en lege fra Danmark, som har tjent gode penger på pengesterke klienter. Da Smillas mor forsvinner under en kajakktur, blir Smilla mot sin vilje tatt med til Danmark, hvor hun ikke føler seg spesielt hjemme. Det blir en evig kamp mot faren, hun rømmer og vil hjem, og dette preger hennes forhold til omgivelsene, som hun generelt nærer en skepsis imot.

Som voksen blir Smilla kjent med nabogutten Esajas, som også kommer fra Grønland. Hans far er død og hans mor er alkoholiker, så Smilla blir en slags reservemor og venn av Esajas.

Så en dag blir Esajas funnet død, han har falt eller hoppet ned fra taket. Smilla reagerer på «ulykken», hva gjorde Esajas, med sin ekstreme høydeskrekk, på taket, og hvorfor er sporene hans i snøen som de er?

Smilla er glasiolog og vet alt som er å vite om snø og is. Hun har også en svært velutviklet stedsans, som har gitt henne flere oppdrag som navigatør på ekspedisjoner til Grønland. Ellers er hun en bråkmaker som går sine egne veier, og ikke lar seg styre av andre, hun er en kvinne med pågangsmot.

Og med pågangsmotet sitt setter hun seg fore å finne ut hva som kan ha skjedd med Esajas. Med på laget får hun etterhvert en mekaniker som bor i samme hus, og som også var en venn av Esaja, en mann med mange sider.

Hun finner ut at Kryolittselskapet i Danmark har hatt flere ekspedisjoner til Grønland, og det har skjedd uhell på disse ekspedisjonene som har ført til dødsfall, blant annet døde Esajas far på en av disse turene.

Smilla graver og leter, finner rapporter, pådrar seg myndighetspersoners vrede fordi hun roter i dette, får venner og fiender, og ender til slutt ut på en spennende tur, hvor hun får flere motstandere å bryne seg på.

Det er en spennende og fengslende bok, man får samtidig sympati med grønlenderne og får en viss anelse om hvordan deres liv er blitt drastisk forandret, de sliter med en enorm alkoholisme og er eller har vært på verdenstoppen i selvmord, det er trist når et naturfolk ender opp sånn...

Nå har jeg også kjøpt filmen, så snart skal jeg se den.

Regner med å kunne bli skuffet, man blir gjerne det....

Ikke mobb kameraten min..

Det å mobbe andre er ikke noe sympatisk personlighetstrekk. Hva får oss til å gjøre dette, er det et slags primitivt instinkt vi ikke klarer å legge av oss? Føler man seg bedre ved å påpeke feil og mangler hos andre, feil og mangler som kanskje ikke engang er der, men som man gjerne får offeret til å innbille seg at han har? Man kan jo lese at de som mobber ofte selv føler seg underlegen, tror det kan være mye sant i det, for en som føler seg vel med seg selv har neppe noe behov for å gjøre livet surt hos andre.

Men i dyreverden hvordan er det der, er det utbredt med mobbing?

Har du hørt den velkjente skvatrelyden til skjærene når de ser en katt i nærheten? Hva annet enn mobbing er det egentlig de driver med, de samler seg i store flokker, og sitter og lager disse irriterende og typiske lydene som kan drive en til vannvidd, mens de stadig kommer nærmere katten, som til slutt pleier å finne ut at det beste er å stikke. Det er nå så om de gjør det for å beskytte reir og unger, men dette er langt mer enn det, dette er regelrett mobbing, og at på til av en annen art, det er ikke så vanlig.

Høns hakker jo på hverandre, og blant flokkdyr er det ofte rangordninger hvor alle kjenner sin plass, og det er gjerne kamp om lederjobben, men da gjelder det innen samme dyreart.

I dag opplevde jeg en annen type mobbing. En havørn fikk det for seg at den skulle ta seg en pause, i et litt pinglete lerketre på baksiden av huset jeg jobber i. Der satt den, stor, stolt og majestetisk, i dette latterlige lerketreet... lenge. Greinen stod på halv åtte på grunn av vekten på fuglen, vi virret rundt på jakt etter et kamera for å ta bilde av fuglen, og endte opp med et speilrefleks med en beskjeden zoom-linse, som ikke helt svarte til forventningene.

Så bildene ble ikke mye å skryte av.

Vi gikk til lunsj, og da lunsjen var over satt den der ennå.

Men da oppdaget vi at to kråker hadde inntatt arenaen, de våget seg nærmere og nærmere ørnen, til slutt satt den ene så tett at den nesten var borti ørnen, da lettet ørnen og forsvant, med kråkene på slep..

Man ser ofte at ørn forfølges av kråker, vet ikke om det kan kalles mobbing, eller om det mer kommer inn under stalking, men snodig er det. Hva føler kråkene de oppnår ved dette? Ørnen flakser jo bare uberørt, dog muligens en smule irritert, videre, den får seg neppe en psykisk knekk av de små plageåndene.

Hvorfor kan man ikke rett og slett la andre få være i fred?

Et lite jubileum

I dag er det faktisk akkurat ett år siden jeg begynte denne bloggen. Tiden flyr, og jeg har skriblet ned 277 innlegg, inkludert dette, i løpet av dette året.

Det var ikke helt enkelt å bestemme seg for hva man skulle kalle bloggen, det var ikke helt enkelt å bestemme seg for hva man skulle skrive om, så jeg valgte alt... eller det som faller meg inn.

Det ble ikke en rosablogg (gud bedre, hva i alle dager skulle jeg ha skrevet om der..?) eller en mammablogg, som mødre tydeligvis ofte lander på ( det får da være måte på, den lille tiden man som mamma har for seg selv,  kan man da for guds skyld bruke til noe annet enn å snakke om unger eller om det å være mamma)

Så jeg har skrevet om det som opptar meg, små og stor problemer eller opplevelser fra hverdagen, og ellers det som engasjerer meg, hvordan jeg oppfatter samfunnet, hvor vi er på vei, hvor vi er på feil vei, og hva som bekymrer meg for fremtiden.

Og hvem har vært innom? Tja, en del folk som er opptatt av tekanner har jeg observert, en del som er interessert i kakeoppskrifter tydeligvis, i det siste mange som vil lese om Atkins eller lavkarbo, og ellers folk som har blitt geleidet her via linker på nyhetsartikler fra VG og lignende. Det er flott at man kan linke sine blogginnlegg til disse artiklene.

Og en del trofaste lesere, noen kjente, noen ukjente,  jeg setter stor pris på dere som dukker opp her jevnt og trutt og som bidrar til at man føler at den tiden man bruker på å sitte og skrive ned sine sorger, gleder og frustrasjoner ikke er helt bortkastet. :-) 

Så hjertelig takk til dere, jeg har ikke tenkt å gi meg, her går man på med krum hals, over 18 000 treff på et år (ikke inkludert mine egne) får jeg være fornøyd med, spesielt siden det naturlig nok gikk litt tregt i starten.

Det har gått litt trått med bilder i det siste, jeg har rett og slett tatt lite bilder, jeg har rett og slett vært litt lat og ikke lett godt nok etter et passende bilde, jeg kan ikke love forbedring, men jeg kan love å prøve.

Nå er jeg dessuten begynt et nytt og bedre liv, jeg er begynte å trene. Så før dere aner det kommer det vel til å bli lange innlegg om intervalltrening (optimal 4x4 min. i følge en kollega som har studert forskningen, men jeg holder meg foreløbig til 1/2 min x 8..) og styrke, masse å si om styrketrening sikkert, så blir det vel antagelig noen innlegg om idrettsskader, før innleggene om overtrening dukker opp rundt pinse en gang...

Jeg kom på noe lurt å skrive om før i dag, men så glemte jeg helt ut hva det var, så antagelig kommer det noen innlegg om Alzheimer snart, ...uff dårlig reklame for det hukommelseskurset jeg skrev om dette...

I det hele tatt: følg med, følg med, det er HER  det skjer. :-)

Litt om bøker igjen.

For tiden holder jeg på med en lydbok og en bok som jeg leser selv, det går uventet bra, kanskje fordi historiene er så forskjellige.

Jeg har fått sansen for lydbøker, i alle fall noen. Man er mer avhengig av at både manuskriptet OG stemmen til den som leser faller i smak, men de gangene det gjør dette er det BRA.

For et par uker siden leste jeg den siste boken til Morten Harry Olsen. Han er en av mine norske favorittforfattere, han er nok ukjent for mange, men han skriver som oftest bra. Men denne siste, som heter «Adrian Marconis store sorg» var en nedtur. Det var en historie uten innhold, jeg forstod rett og slett ikke poenget med å skrive denne boken. Kanskje er den en smule selvbiografisk, den handlet om en forfatter som slet med å skrive, den handlet om en mann på samme alder som forfatteren, og den handlet om hans ikke spesielt spennende liv. Den begynte med at han mottar en kasse med bilder og papirer fra en gammel tante som nettopp er død, en kasse som hans egen far hadde tenkt å sende ham rett før han selv døde, man forventer at det skal åpenbare seg noe interessant fra denne kassen, at noe skal skje, men intet skjer...

Les gjerne bøkene til Morten Harry Olsen, men begynn i alle fall ikke med denne boken, for da kommer du neppe til å lese de andre, og da vil du gå glipp av gode bøker.

Du kan jo f.eks starte med «Tilfeldig utvalg»

Så hørte jeg «Før jeg brenner ned» av Gaute Heivoll på lydbok. Denne boken har fått gode kritikker, men for min del kan jeg ikke si at jeg synes den var mer enn middels. Boken er vel mer eller mindre dokumentarisk, hovedhistorien dreier seg om en ung gutt som endte opp som pyroman i sitt eget nærmiljø en gang på slutten av 70-tallet, på samme tid som forfatteren selv ble født. Men den handler også om forfatterens eget liv, hans valg om å bli forfatter og om hans far som døde.

Personlig synes jeg rett og slett det ble vel mye veibeskrivelser. Så kjørte han opp den veien, forbi det huset, for alle oss om ikke er lokalkjent i dette miljøet var dette helt bortkastet informasjon, og jeg synes det ble veldig mye av den.. Boken grep ikke meg spesielt, jeg hørte den som lydbok, samtidig som min manne leste den, men han likte den godt, så dette er ikke en dårlig bok, men det er en bok som ikke helt passet min smak.

Nå hører jeg på «Frøken Smillas fornemmelse for snø». DEN liker jeg. Boken handler om den halvt grønlandske glasiologen Smilla, en kvinne med både fornemmelser, bein i nesen og slagkraft så det holder , hun setter seg fore å komme til bunns i det hun mener er drapet på en ung gutt hun kjenner og er blitt glad i, og man må vel si at hennes valg fører til stor dramatikk.

Det som imponerer, foruten en spennende historie, og en svært velskrevet bok, er forfatterens enorme kunnskaper. Om Grønnland, om is og snø, om skip, det er ikke måte på hva den mannen må ha satt seg inn i før han skrev denne boken, og den er mesterlig lest av Ine Jansen.

Selv uten å ha hørt den helt ferdig vil jeg anbefale den, spesielt som lydbok.

Dagen med de gode sitater.

I dag har jeg lest mye «bra» i avisene, jeg kan jo begynne med denne:

«Jeg oppfatter ikke en øks som truende»

Nå snakker man ikke tømmerhugger her, men krakilsk somalier på vei inn gjennom den lukkede og låste døren til Kurt Westergaard...med øks.

Nei det var selvsagt en overreaksjon av den stadig drapstruede Westergaard å oppfatte denne vennligsinnede, men kanskje noe overivrige gjesten som truende, noen er bare altså så full av fordommer.

Så kan man lese om travle, på grensen til hyperaktive, rovdyr i nord, (antagelig også med en smule bulemi?) Rein er altså SÅ godt at både ørn og gaupe og jerv fråtser uhemmet i dette, se bare her:

«Ørna tok 18 000 rein»

«I Troms er det nå meldt inn tap på nesten 18.000 rein de siste fem årene. Fylkesmannen har erstattet halvparten. Totalt i de to nordligste fylkene skal ørna ha forsynt seg med minst 60.000 rein.»

«Hevder at gaupa spiste 47 424 rein i fjor»

"Vi sier ikke at gaupe og jerv spiste over 47 000 dyr, men de kan ha drept så mange. Heller ikke mennesker spiser alt kjøttet som er i kjøttdiskene, sier Nils Henrik Sara, leder for Norske Reindriftssamers Landsforbund til Dagbladet.

Kun 542 drepte dyr kunne dokumenteres."

"Gaupebestanden i Norge er på i underkant av 500 dyr. Flest gauper finner man i Midt-Norge, ifølge Norsk institutt for naturforskning (NINA). Jervebestanden er noe lavere, i overkant av 300 dyr.

Nå trodde jeg at jeg visste hvordan reinsdyr ser ut, men jeg begynner å lure, kan jeg ha kommet til å forveksle det med lemen?

Det må jo være livsfarlig å bevege seg rundt i dette området med alle disse morderiske dyrene springende og flyende rundt. Gud forby om de skulle slå seg sammen i gjenger, og synkronisere sine angrep både fra luften og fra bakken... eller er det kanskje nettopp det de alt  har gjort?

Man skulle nesten tro det, med tanke på hvilken effektiv drapsmaskin de fremstår som, 130 rein drept hver dag, av jerv og gaupe, noen få hundre rovdyr til sammen, i tillegg kommer ørnenes bidrag.

Hvordan i alle dager kan man sitte på et kontor og få dette lagt foran seg og akseptere slike åpenlyse forsøk på rein svindel med skattepenger?

Det blir bare for dumt. Men dette har pågått i årevis, og det er vel ingen grunn til å bryte gode tradisjoner og stramme inn i år heller.

Plutselig begynner man jo å lure på om man har duppet av et øyeblikk og allerede er kommet til april, det hadde ikke vært meg imot, jeg er klar for våren nå, men man blir jo skuffet og må bare innse at ikke så reint sjeldent overgår virkeligheten fantasien.

Vel, vel, plutselig glad jeg bare har en katt, vi er så langt fulltallige, men jeg begynner å bli en smule bekymret, i alle fall for de yngste av ungene..

Lemen...  eller rein, begynner jammen å bli litt usikker...

Vern om domstolenes nøytralitet

Document.no har tatt initiativ til et opprop mot bruk av religiøst og politisk betingede plagg og symboler i  rettssalen.
Domstoladministrasjonen snudde 180 grader i fjor sommer og vedtok å tillate hijab på dommere.
Justisminister Knut Storberget har nektet å instruere DA til å omgjøre vedtaket, og Stortinget har sagt det ikke er deres bord.
Fremskrittspartiet har lagt frem et Dok 8-forslag som rett og slett forbyr religiøse og politiske symboler i rettssalen.
Det er kunngjort høring 1. februar. Saken skal være ferdigbehandlet i mars.

Det er siste sjanse til å stanse en politisering av rettsvesenet.

Les oppropet Vern om domstolenes nøytralitet og signer hvis du er enig.

Underskriftene vil bli overrakt justiskomiteen på høringsdagen.

Et velkomment virus

I august 2010 startet Iran opp sine atomreaktorer, med russernes hjelp.

Verden lurte på hva Israel ville gjøre for å hindre dette, ville de prøve å bombe som de gjorde i Irak, og som hindret Saddam i å få atomvåpen?

Noen droner traff reaktorene, men det helt store skjedde ikke, trodde vi.

Men hjernekraft er ofte bedre enn muskelkraft, israelerne er som alltid ellers et hakk eller ti foran de fleste andre, for det viste seg etterhvert at Irans atomprogram var blitt utsatt for tidenes mest avanserte datavirus, Stuxnet.

Man antar at viruset er produsert av Unit 8200 innenfor Israels militære etteretningstjeneste. Denne enheten har de siste 20 år rekruttert et stort antall datahackere, som har fått bruke sine evner til noe kreativt.

Viruset er så avansert at man har aldri sett maken. 

Det er bekreftet at viruset har ødelagt over 1000 sentrifuger ved et atomanlegg i Natanz og det har ført til utsettelser ved atomreaktoren i Busher. Viruset får uransentrifugene til å øke og redusere omdreiningshastigheten, som fører til overopphetinger og av og til også eksplosjoner.

Det er også ting som tyder på at viruset har infiltrert det iranske flyvåpenets radaranlegg, så operatørene ser falske ekko. Det er dessuten påført skade på andre militære dataanlegg.

Høstøvelsen til revolusjonsgarden ble nærmest en katastrofe, med den ene militære fiaskoen etter den andre, og stadig oppdages nye typer skader som Stuxnet har forårsaket.

Israel må ha hatt hemmelige agenter inne i Irans anlegg for å plante dette viruset. Viruset sprer seg av seg selv, sletter sine spor så maskinen virker virusfri, og tar seg med ujevne mellomrom en lengre pause, så virusbekjemperne får en følelse av at nå er viruset borte.

Men så gjenoppstår viruset i en ny variant, og retter sine angrep mot nye områder.

Det har vært spekulert i hvem som står bak viruset, selv om Israel var sterkt mistenkt.

Men nå må man vel kunne si at det er bekreftet, da Israels visestatsminister uttalte: «Israel har nylig vunnet en formidabel delseier over den iranske atombomben. I en topphemmelig «krig».

Iran er for tiden ikke i stand til å bygge noen atombombe på egen hånd. Når det gjelder Irans fremtidige muligheter til å bygge sin egen atombombe, snakker vi nå om en tidsramme innenfor omtrent de tre kommende årene»

Inntil nylig var det snakk om tre måneder.

Så nå er det bare å hindre at Iran får kjøpt atombomber av andre, som f.eks Nord-Korea.

Kilde: Dagenmagazinet 14.01.2011

vg

Hvem skal ut?

For tredje gang på kort tid skal myndighetene hive ut en velintegrert ung kvinne, som ikke hverken er voldelig eller har brutt loven på annen måte enn når det kommer til regler for opphold.

Den første var en velutdannet russisk kvinnelig forsker, en av de fremste i landet på satellittnavigasjon, hun jobbet med doktorgrad på NTNU. På grunn av at hun pendlet på grunn av studier og jobb, oppfylte hun ikke krav til opphold, siden hun var kommet til landet på familiegjenforening, hun visste ikke at pendling var ulovlig.

Så selv om hun var et svært positivt bidrag til Norge ble hun hevet ut.

Hun fikk dog komme tilbake etter å ha anlagt sak mot staten som hun vant.

Så var det saken med den filippinske kvinnen Laila Naverud som kom til Norge som au-pair og giftet seg så med en norsk mann og fikk en sønn. På grunn av noen uforståelige koder i passet, som betydde at hun bare kunne jobbe som au-pair, skulle hun kastes ut, for hun hadde jo faktisk jobbet på en cafe', siden hun ikke visste at dette var ulovlig.

Nå er det Maria Amelie som skal sendes ut. Hun kom til landet sammen med sin familie i 2002 og har siden gått på skole og tatt utdanning i Norge, uten personnummer eller oppholdstillatelse. Hun har også gitt ut en bok om sitt liv.

Da saken med Laila Naverud kom opp var det så dumt at jeg tenkte at dette bruker myndighetene rett og slett for en unnskyldning for å endre loven for å få lettere opphold. For de kunne ikke gjøre et unntak for henne, her måtte loven endres. Og ganske riktig, loven ble endret.

Og dette var første tanke som slo meg da jeg leste om at nå hadde politiet gått til pågripelse av Maria Amelie, for å sende henne ut av landet.

Her ber man jo rett og slett om folkets engasjement, man ikke bare ber, man brøler.

Selvsagt kommer folket på banen nå for å hindre at en velintegrert, ung, kvinnelig ressursperson sendes ut av landet nok en gang, jeg mistenker rett og slett statsministeren og hele hans følge for å spekulere i dette.

For må de endre loven for å la henne bli, som de gjorde i Naverudsaken, så får også andre med ulovlig opphold bli, kriminelle eller ikke, ressurspersoner eller ikke, sånt må man jo ikke ta med i beregningen, man må jo ikke gjøre et unntak om det er en person man har spesiell nytte av, som den russiske forskeren, og som vil være et positiv bidrag til landet...

Så får vi se hvordan dette ender, hvilke lover som må endres for at Maria Amelie skal få bli. Det er ikke meg imot at hun får bli, for hun har sikkert mye å bidra med, og hun er velintegrert på alle måter, men jeg er skeptisk til en lovendring som vil gjøre det lettere for illegale innvandrere generelt å få bli i landet.

Og min tillit til politikerne som styrer i dette landet tilsier at dette meget vel kan være hele planen.

Stevia

Har du hørt om sukker?

Selvsagt har du det, vi stapper jo i oss uhorvelige mengder sukker hvert år, både bevisst, og ubevisst, gjennom ferdigmat og snop som er proppet med sukker.

Men Aspartam, Sakkarin, Xylitol og Sorbitol da?

Jo folk flest har vel hørt om dette og, det er det man erstatter sukker med for å få frem den søte smaken, disse stoffene er oftest kunstige, noen av dem er energirike (som sukker) og noen er energifattige og kan brukes av mennesker med diabetes.

Men hva med Stevia, har du hørt om det?

Vel inntil nylig var det i alle fall helt ukjent for meg, og jeg tror ikke det er spesielt utbredt kunnskap om dette stoffet blant det norske folk..

Stevia er helt naturlig, og ekstremt mye søtere enn sukker. Det finnes forskjellige typer av planten, men noen typer er 300-400 ganger søtere enn sukker, noe som vil tilsi at 1 ts stevia tilsvarer ½ kg sukker.

Hva vet man så om stevia?

Det er 100% naturlig, og inneholder 0 kalorier og 0 karbohydrater.

Det gir ikke hull i tennene, tvert imot ser det ut til å beskytte tennene.

Det har ingen dokumenterte bivirkninger, tvert imot mener man det er bra for en del plager:

«For personer som lider av diabetes, for lavt blodsukker, høyt blodtrykk, overvekt eller kronisk soppinfeksjon vil stevia være det ideelle søtningsmidlet. Det har alle de gode egenskapene til de andre søtningsmidlene, men ingen av de negative. Det kan hjelpe med å stille søthungeren uten å forandre blodsukkerverdiene eller tilføre ekstra kilo til kroppsvekten.

De innfødt i Paraguay bruker tradisjonelt stevia-te til å regulere blodsukkeret. Avkok av stevia for diabetes er vanlig og lages vanligvis ved å koke eller trekke bladene i vann. Kliniske tester, sammen med erfaringer fra brukere, kan tyde på at stevia faktisk kan hjelpe til å normalisere blodsukkeret. Av den grunn blir urten, eller ekstrakt av den, i noen land anbefalt som en aktuell medisin for personer som lider av diabetes eller for lavt blodsukker. Nylige undersøkelser har vist at stevia kan øke glukose-toleransen samtidig som det reduserer blodsukkerverdiene.»

Man har ikke kunnet påvise noen negative effekter av stevia, hverken kreft, allergi eller andre sykdommer eller bivirkninger, og stevia har vært brukt i deler av verden i mange år. I Paraguay har det vært brukt som prevensjon, men denne effekten er ikke påvist, og en familie med 11 barn ble omtalt på nrk som storforbrukere av stevia, noe som burde tilsi at man bør benytte seg av andre midler om barnebegrensing er målet.

Det er altså for godt til å være sant dette stoffet, derfor er det også forbudt solgt som næringsmiddel i EU, og Norge. Det selges derimot mye av stoffet i andre land, som Japan, og det har tradisjonelt vært brukt lenge i Sør-Amerika.

«Stevia blir brukt av millioner av mennesker som et naturlig søtningsmiddel daglig. I Japan består 40 % av søtningsmiddelmarkedet av stevia og steviosid og det er ikke rapportert en bivirkning av bruken. Aspartam er i tillegg forbudt i Japan. Mange mener det er et overgrep mot folks helse at stevia ikke er allment tilgjengelig og at det er sterke markedsinteresser og ikke fornuft som har resultert i denne situasjonen.»

Så kan man spørre seg hvorfor stoffet er forbudt her som erstatning for sukker og kunstig søtning. Kan det ha noe med sukkermafiaen eller de mektige næringsmiddelprodusentene å gjøre?

Man får derimot kjøpt stoffet i Norge, fordi det tillates solgt som munnpleieprodukt. Man oppfordres derfor til å bruke det til munnskyll..  enhver annen bruk er på eget ansvar.

I motsetning til godstoffene aspartam og lignende kunstig graps, som man får i seg gjennom diverse lettprodukter, som EU og Norge i all sin godhet unner oss å pådra oss det det enn måtte forårsake av kreft og allergier av.

Jeg har i dag bestilt en boks med stevia, og er spent på å prøve dette produktet.

VG

En dårlig start..

Jeg hadde et lite håp om et godt nytt år.

Jeg tenkte at om jeg gjorde mitt, så kunne andre gjøre sitt, så kunne vi kanskje ta et skritt i riktig retning.

Men det strandet på startstreken, allerede ved midnattsmessen nyttårsaften var blodbadet i gang, det er kopterne som skal få gjennomgå nå, en koptisk kirke i Egypt ble utsatt for et terrorangrep, og over 20 mennesker døde.

Kopterne er nå lagt for hat av Al Quaida, uvisst av hvilken grunn, annet enn at de er kristne, men det er tydeligvis nok.

Vi kunne før jul lese om at de var truet i Sverige, nå er de også truet i andre land, som Italia.

Og i Danmark blir kristne irakere nå truet til å konvertere til islam.

Så ble den pakistanske guvernøren Salman Taseer drept av sin egen livvakt. Hans forbrytelse var å ønske å gjøre noe med de horrible blasfemilovene i Paksitan, som ville føre til dødsstraff over den kristne kvinnen Aisia Bibi.

Og morderen er stolt over sin ugjerning, og han hylles som den helten man tydeligvis blir i den slags land av den slags handlinger.

Et annet absurd utslag av Pakistans blasfemilov er en lege som ble tiltalt for blasfemi for å ha hevet et visittkort i bosset, fordi navnet som stod på kortet og tilhørte en agent for et legemiddelfirma, var Muhammed.

Nei, det er faktisk ikke en spøk.

Pakistan er et land som stadig oftere utpeker seg i negativ retning, både landet, men også landets utflyttede innbyggere i vesten.

Systematiske og planlagte overgrep mot engelske jenter er et problem i England som man prøver å legge lokk på, fordi gjerningsmennene nesten utelukkende er av utenlansk opprinnelse, og ofte fra land som Pakistan.

"Bare siden august 2010 er 22 pakistanske menn funnet skyldig og dømt for systematisk grooming og seksuelt misbruk av mindreårige jenter, men eksperter hevder at de kjente sakene bare representerer en brøkdel av det siste tiårets “tidevannsbølge” av lignende saker i Midt- og Nordengland"

Den svenske skribenten Julia Cæsar har skrevet en lang kronikk, hvor hun henviser til noen utsagn som jeg mener er verdt å merke seg.

Det hjelper ikke at den store tause majoriteten er fredelige, når de ikke markerer sitt syn, og våger å stå opp for sine meninger.

”Vi trodde att nazisterna bara var en samling dårar. Så majoriteten lutade sig bara tillbaka och lät allting hända. Innan vi visste ordet av ägde de oss, vi hade förlorat kontrollen, och världen störtade samman. Min familj förlorade allt vi ägde. Jag hamnade i ett koncentrationsläger, och de allierade förstörde mina fabriker.
I dag får vi höra om och om igen att islam är fredens religion, och att den stora majoriteten muslimer vill leva i fred. Det kanske är sant, men det är fullständigt irrelevant. Det är meningslöst fluff, avsett att få oss att må bättre och förminska bilden av de fanatiker som härjar i världen i islams namn. Det är ett faktum att det är fanatikerna som styr islam. Det är fanatikerna som marscherar. Det är fanatikerna som för vart och ett av de 50 väpnade krig och konflikter som pågår i världen. Den ”fredsälskande” majoriteten tiger.”

”Historiska lärdomar är ofta ofattbart enkla och burdusa. Ändå missar vi ofta det mest grundläggande i dem. Fredsälskande muslimer har gjorts irrelevanta av fanatikerna. Fredsälskande muslimer blir våra fiender om de inte höjer sina röster och säger ifrån. Annars kommer de, precis som i Tyskland att vakna en dag och upptäcka att fanatikerna äger dem och att världens sammanbrott har börjat. Fredsälskande tyskar, japaner, kineser, ryssar, rwandier, bosnier, afghaner, irakier, palestinier, somalier, nigerianer, algerier och många andra har dött på grund av att den fredsälskande majoriteten inte öppnade munnen förrän det var för sent. När vi får det avslöjat för oss måste vi se den enda grupp som räknas: fanatikerna som hotar vårt sätt att leva.”(Why the Peaceful Majority is Irrelevant, Israel National News 18 mars 2007.)

Hege Storhaug har skrevet en svært bra kronikk som hun har fått usedvanlig gode tilbakemeldinger på i Aftenposten.

Her skriver hun blant annet dette:

«Men det er ikke terror som er vårt samfunns største trussel. Terroristene er få. Islamistene er ikke få. Islamistene er en stor voksende gruppe som søker en verdimessig omveltning av samfunnet vårt. De organiserte islamistene vinner særlig terreng blant de yngre. Tre undersøkelser er verdt å nevne her: blant tyske muslimer i 15-årsalderen mener 40 prosent at islam er viktigere enn demokrati, mens 37 prosent vil at sharialover skal gjelde for Europas muslimer. I Storbritannia mener 28 prosent av samtlige muslimer at de britiske øyene skal underlegges sharia. Dette er dog mer alvorlig: ”Bare” 17 prosent av de over 55 år har sharia som mål, mens hele 37 prosent av britiske muslimer i alderen 16 – 24 år omfavner sharia, Så til det aller mest skremmende, og som leder tankene tilbake til Islam Net ved HiO: blant muslimske britiske universitetsstudenter ønsker 40 prosent ”sterkt eller rimelig meget” at sharia innføres. En av tre mener det er legitimt å drepe i islams navn.

Fremdeles er det politiske lederskapet i Norge låst fast i antakelsen om at utdanning og arbeid skaper integrering. Bildet er heller tvert om: det er blant de velutdannede man særlig finner radikale holdninger. Ja, utdanning er bra, men ingen integreringsgaranti, vitterlig en dyster erkjennelse. De velutdannede er ofte meget bevisste sin muslimske annerledes identitet, og de jobber aktivt for å utsondre muslimer ytterligere fra det nasjonale verdifellesskapet.»

Når det kommer til det elskelige og sjarmerende ordet islamofobi, som enkelte i sin iver etter å bevise sin mesterlighet i hersketeknikk strør om seg med, som brødsmuler fra en pensjonist til duene, så leste jeg noe interessant om opphavet til dette ordet.:

«På slutten av 1970-tallet oppfant iranske fundamentalister begrepet «islamofobi», et ord konstruert som en analogi til «xenofobi», altså fremmedfrykt. Hensikten med dette ordet var å erklære islam for ukrenkelig. Enhver som krysser denne grensen anses for å være rasist.»

«Men en trosbekjennelse har ikke mer til felles med rase enn med sekulær ideologi. I likhet med kristne kommer muslimer fra den arabiske verden, fra Afrika, Asia og Europa, akkurat som marxister, liberale og anarkister kommer allestedsfra. I et demokrati er ingen forpliktet til å like religion, og inntil det motsatte er bevist har de rett til å betrakte den som bakstreversk og villedende. Hva enten du finner det legitimt eller absurd at noen betrakter islam med mistenksomhet — slik de en gang gjorde med katolisismen — og avviser dens aggressive omvendelsesiver og krav på å besitte den totale sannheten, har dette ingenting med rasisme å gjøre.
Snakker vi om «liberalfobi» eller «sosialistfobi» hvis noen tar til motmæle mot fordeling av rikdom eller markedsdominans?»

Så neste gang noen prøver å kneble debatten ved å dra frem dette ordet uten mening, så kan du fortelle vedkommende hvem det er som fant det opp, og ønsker de likevel å niholde på det, så finner du sikkert noen andre du kan diskutere videre med, for islamofob-entusiastene er rett og slett ikke verdt å bruke mer tid på.

 Sånn er det rett og slett med den saken.

..og noe blått...

Jeg vet ikke om støvsugere kan gå under betegnelsen duppeditter, antagelig ikke, men jeg plasserer de der likevel.

Spesielt støvsugere som ikke virker. 

Som jeg skrev om en gang i sommer, så gikk husets herre grundig til verks og prøvde alle støvsugerne i butikken, før han landet på en konklusjon, og investerte i en Elektrolux. Og glad og fornøyd var han, det tok ikke lang tid før de to ble bestevenner, og har holdt trofast sammen siden.

Men nå føler jeg at forholdet er begynt å skrante, for tror dere ikke at den bejublede støvsugeren vår er inne i en alvorlig depressiv periode? SÅ ille er det at den nekter å snakke med noen av oss, den er helt, helt stille, det kommer ikke et knyst fra den, ikke et livstegn faktisk.

Jeg innser også at jeg helt har forsømt meg når det kommer til å fortelle om boksene våre.

Boks, som i betydning TV-boks, den boksen man er avhengig av for å se TV. For vi har Riks-TVs digitale bakkenett må vite, dette hersens mølet vi ble påtvunget da de fjernet det gamle systemet, og gjett tre ganger hva jeg synes om det jeg i mitt stille sinn, og muligens også i en mail eller to til riks-tv, har døpt om til «det digitale marerittet»?

Vi hadde først en boks. Så hadde vi en ny boks, tror dere ikke vi hadde en tredje boks, og så en fjerde boks og? Joda, og siden alle disse boksene hadde hver sin særegenhet og altså ikke virket som de skulle, så ble det også en boks nummer fem gitt, men da slo vi på stortrommen og endte opp med en boks med harddisk som man kan spille inn på. Den hadde vi faktisk helt i fra mai til nå, men så gjorde riks-tv det geniale å sende ut en oppdatering, og tror dere ikke at den oppdatering tok livet av harddisken i boksen vår (nummer fem) da?

Joda, det gjorde den, alle opptakene våre forsvant, og det ble umulig å spille inn. ARGHHH!

Så hva gjorde jeg i dag tro? Jo jeg tok med meg ett stykk survrang støvsuger, og ett stykk defekt boks, altså nummer fem, og dro av gårde til Elkjøp.

Der brukte jeg bare 50 minutter på å tilegne meg en ny boks, jada, den heter nummer 6, og avlevere den rebelske støvsugeren.

Puh! Hva skal man si? Bør vel ikke si så mye egentlig, for det ville ikke blitt noe pent snakk.

Men tar man så skrekken når det kommer til innkjøp av elektrisk utstyr, som har en tendens til å gjøre livet surt for en og ikke virke?

Neida!

Vi kjøpte en vannkoker til noen til jul. Jeg har jo min gamle Alessi-kanne, så JEG trenger ingen vannkoker, jeg elsker jo bokstavelig talt min gamle Alessi, som har fulgt meg trofast og kokt min te mange ganger daglig de siste 18 år, uten å streike en eneste gang.

Men så var det den vannkokeren vi kjøpte i gave til noen til jul, det viste seg at når den er i gang, så lyser den med et fantastisk flott blått lys...

Og jeg som elsker blått, tror dere ikke jeg bare måtte gå til innkjøp av en sånn vannkoker i dag, kun på grunn av det blå lyset?

Der har dere meg, helt skrullete, fremdeles litt irritert, og veldig glad i blått.

.....og så må man jo spørre seg hvorfor i alle dager de tar bilde av vannkokeren, uten at det fine blå lyset er på...

Scrabble

Driver du med scrabble?

Har du vridd hjernen din i lett fortvilelse eller felt dine modige tårer over å ha fått bokstaven C eller W?
Har du sittet der med fanget fullt av konsonanter og drømt om en vokal eller to?

Vi børstet støvet at scrabble i julen, og det ble noen runder, men det er enklere sagt en gjort å få de 7 bokstavene til å bli et forståelig ord , og så få det plassert sammen med det som allerede finnes på brettet av kryssende ord, og at på til få noen brukbare poeng utav det.

En viss usikkerhet angående ordet hæ fikk meg til å søke på nettet, da kom jeg over en liten scrabble-blogg, og jammen finnes det flere lovlige ord der ute enn man skulle tro, selv på bare to bokstaver.

Navn og forkortelser er jo ikke lov, men listen over to-bokstavers ord er denne:

AD AG AH AI AK AL AM AN AP AR AS AT AU AV
BA BE BI BO BU BY BÆ BØ
DA DE DI DO DU DY DØ DÅ
EA ED EI EL EN ER ES ET EV EX
FA FE FY FØ FÅ
GA GI GÅ
HA HE HI HM HO HU HY HÆ HØ HÅ
ID IL IN IR IS IT
JA JO
KU KØ KÅ
LA LE LI LO LU LY LØ LÅ
MI MO MY MØ MÅ
NE NI NU NY NØ NÅ
OG OI OK OL OM OR OS
PI PØ PÅ
RA RE RI RO RU RY RÅ
SA SE SI SU SY SÅ
TA TE TI TO TU TY TØ TÅ
UL UR UT
VA VE VI VY VÅ
YL YR YT
ÆR
ØD ØK ØL ØM ØR ØS ØV ØY
ÅA ÅE ÅK ÅL ÅR ÅS ÅT

Og ord med w, er det helt umulig?

Å neida, den listen finner man her.

Så har visst ikke scrabble-bloggerne kommet seg lenger, kunne godt tenkt meg å se den c-listen og, med tid og stunder dukker den kanskje opp?

Så nå er det bare å pugge..

Godt nytt år.

Det er den dagen i året hvor vi alle ønsker hverandre Godt nytt år.

Nyttårsforsettene sitter løst, DETTE året skal man jammen bli et nytt og bedre menneske, NÅ skal man klare å gjennomføre planene om røykekutt, slanking, trening og andre ting man burde burde, men sliter med å komme igang med.

Men vi vet jo at det skjærer seg for de aller flest av oss...hver gang, for vi blir ikke et bedre og mer standhaftig menneske, basert på tall og datoer og litt fyrverkeri.

Men så var det dette med GODT NYTT ÅR.

Er det bare et tomt ønske, eller er det noe man selv er villig til å bidra til? Man hevder jo å ønske hverandre et godt nytt år, hva kan man så selv gjøre for å hjelpe til med å faktisk oppnå akkurat det?

Hva om vi alle hadde snudd det andre kinnet til, og nektet å kaste den første stein?

Hva om vi alle kunne innse at størst av alt er kjærligheten?
Hva om vi alle våget å stole på vår rettferdighetssans og sunne fornuft, fremfor vedtatte sannheter, hva om vi våget å tenke mer selv?

Ser man seg om i verden så er menneskelig ondskap, grådighet og egoisme den viktigste grunnen til at mange ikke får oppleve et godt nytt år, dette året heller.

Alt for mange er opptatt av å passe på hva alle andre gjør. Noen føler de har rett til å straffe eller undertrykke andre mennesker for å elske feil person, for å tenke feile tanker, for å tilhøre et bestemt kjønn, en spesiell legning eller et spesielt etnisk opphav. Eller for å si, tegne eller skrive noe man selv ikke liker.

Det blir ikke et godt nytt år før alle legger denne type tanker bak seg, og det er intet som tyder på at det er spesielt store planer om det, dette året heller dessverre.

Men håpe på et skritt i riktig retning kan man alltids, og jeg mener det når jeg sier det, at jeg ønsker dere alle sammen et riktig godt nytt år.