Litt om bøker igjen.

For tiden holder jeg på med en lydbok og en bok som jeg leser selv, det går uventet bra, kanskje fordi historiene er så forskjellige.

Jeg har fått sansen for lydbøker, i alle fall noen. Man er mer avhengig av at både manuskriptet OG stemmen til den som leser faller i smak, men de gangene det gjør dette er det BRA.

For et par uker siden leste jeg den siste boken til Morten Harry Olsen. Han er en av mine norske favorittforfattere, han er nok ukjent for mange, men han skriver som oftest bra. Men denne siste, som heter «Adrian Marconis store sorg» var en nedtur. Det var en historie uten innhold, jeg forstod rett og slett ikke poenget med å skrive denne boken. Kanskje er den en smule selvbiografisk, den handlet om en forfatter som slet med å skrive, den handlet om en mann på samme alder som forfatteren, og den handlet om hans ikke spesielt spennende liv. Den begynte med at han mottar en kasse med bilder og papirer fra en gammel tante som nettopp er død, en kasse som hans egen far hadde tenkt å sende ham rett før han selv døde, man forventer at det skal åpenbare seg noe interessant fra denne kassen, at noe skal skje, men intet skjer...

Les gjerne bøkene til Morten Harry Olsen, men begynn i alle fall ikke med denne boken, for da kommer du neppe til å lese de andre, og da vil du gå glipp av gode bøker.

Du kan jo f.eks starte med «Tilfeldig utvalg»

Så hørte jeg «Før jeg brenner ned» av Gaute Heivoll på lydbok. Denne boken har fått gode kritikker, men for min del kan jeg ikke si at jeg synes den var mer enn middels. Boken er vel mer eller mindre dokumentarisk, hovedhistorien dreier seg om en ung gutt som endte opp som pyroman i sitt eget nærmiljø en gang på slutten av 70-tallet, på samme tid som forfatteren selv ble født. Men den handler også om forfatterens eget liv, hans valg om å bli forfatter og om hans far som døde.

Personlig synes jeg rett og slett det ble vel mye veibeskrivelser. Så kjørte han opp den veien, forbi det huset, for alle oss om ikke er lokalkjent i dette miljøet var dette helt bortkastet informasjon, og jeg synes det ble veldig mye av den.. Boken grep ikke meg spesielt, jeg hørte den som lydbok, samtidig som min manne leste den, men han likte den godt, så dette er ikke en dårlig bok, men det er en bok som ikke helt passet min smak.

Nå hører jeg på «Frøken Smillas fornemmelse for snø». DEN liker jeg. Boken handler om den halvt grønlandske glasiologen Smilla, en kvinne med både fornemmelser, bein i nesen og slagkraft så det holder , hun setter seg fore å komme til bunns i det hun mener er drapet på en ung gutt hun kjenner og er blitt glad i, og man må vel si at hennes valg fører til stor dramatikk.

Det som imponerer, foruten en spennende historie, og en svært velskrevet bok, er forfatterens enorme kunnskaper. Om Grønnland, om is og snø, om skip, det er ikke måte på hva den mannen må ha satt seg inn i før han skrev denne boken, og den er mesterlig lest av Ine Jansen.

Selv uten å ha hørt den helt ferdig vil jeg anbefale den, spesielt som lydbok.