Kor e' Harry?

Dette spørsmålet dukket plutselig opp innenfor husets 4 vegger her en dag i julen. Min yngste datter var tydelig bekymret over hvor det var blitt av Harry. Vi andre så lett forvirret på hverandre, vi kunne da virkelig ikke huske en bortkommen sønn, spesielt ikke med det navnet.

Men forklaringen var like rundt hjørnet, Harry var en blåmeis, den med en tust bakpå hodet, som gjør den lett å kjenne igjen.

For all snøen gjør livet vanskelig for småfuglene, og de ser ut til å sette stor pris på forsyningene vi bidrar med på terrassen utenfor kjøkkenet. Der henger fuglepeanøtter som blåmeisene og kjøttmeisene ser ut til å elske, og i en skål under ligger det havregryn, solsikkefrø og litt nøtter, som rødstrupen og svarttrosten koser seg med, da de ser ut til å ha litt problemer med å få fotfeste på nøttekulen.

Meiseboller har vi droppet, navnet til tross så er det ingen suksess blant våre kresne kamerater.

Som altså bærer navn som Harry, Hildegard, Knut, Benny, Hildegunn og Sofie.

Og hva synes pus?

Forsmedelig å sitte der på innsiden av vinduet og se på fristelsene rett der ute. Så nær, men likevel så fjern. Av og til glemmer man seg litt, og prøver å bykse gjennom vinduet, skrekk og gru for en følelse, først knallen i hodet, og så skammen... tror du ikke de ler høyt og lenge av den skamfulle pusen også...?

Men hevnen er tidvis søt. Her en dag kom pus hjem med en liten blåmeis i munnen, stolt og kry, men hun fikk ikke den rosen hun syntes hun fortjente...

Og heldigvis, det var ikke Harry!