Den vidunderlige kjærlighetens historie.

For et par uker siden kom jeg ved en tilfeldighet til å høre «Fortuna» av Alexander Kielland som lydbok. Jeg har aldri lest noe av Kielland, og hadde vel neppe kommet til å lese denne boken heller, så veldig innbydende virket den jo ikke akkurat, men det var egentlig en helt grei bok, som beskrev menneskenes forhold til penger svært bra, fra den tilsynelatende prektige prestens grådighet, til andre og mer «syndige» mennesker som var mer opptatt av de menneskelige verdier.

Konseptet lydbok er jo egentlig ganske genialt. Jeg føler tiden til å lese ikke strekker til, det er så mange bøker jeg har lyst å lese, men jeg får liksom ikke tid...

Men når jeg sitter foran PC'en på jobb, og ikke alltid trenger å bedrive så veldig stor hjerneaktivitet, kan jeg faktisk bli lest for, og jobbe på en gang.

Så jeg heiv meg over en totalt ukjent forfatter og en helt ukjent tittel, rett og slett fordi jeg likte tittelen: «Den vidunderlige kjærlighetens historie.»

Bokens hovedperson heter Hercule Barfuss, og fødes som et grusomt misfoster en tøff vinternatt på et bordell i byen Königsberg. Hans groteske fremtoning er et sjokk for alle involverte. Hans mor overlever ikke fødselen, kanskje på grunn av Hercules enorme hode, som ikke har et vanlig ansikt, men er så deformert av hareskår at han ikke har hverken munn eller nese. Han har ikke armer og hender, hans hud et skjellete og full av skorper og rare utvekster, han er dverg og han er døv.

Ingen tror han kommer til å overleve og leve opp, men mot alle odds så gjør han nettopp det.

Samme natt som Hercule blir født, fødes det en velskapt jente på naborommet. Hun får navnet Henriette og blir Hercules sjelevenn, og hans livs store kjærlighet.

Hercule har en svært spesiell evne, han kan lese andres tanker, han kan påvirke andres følelser telepatisk, og etterhvert også styre andre menneskers tanker og gjerninger. Selv om han ikke kan si et ord, og de fleste oppfatter ham som en tilbakestående krøpling, er han normalt begavet, og vel så det.

Men ondskapen gjør det den kan for å ødelegge for lykken for Hercule og Henriette, og da Hercule prøver å redde Henriette, fører en ond manns hevn til at bordellet de fortsatt bor på stenges, og beboerne spres brått og brutalt for alle vinder. Hercule havner på et asyl, hvor han tilbringer mange vonde og grusomme år, før tilfeldighetene fører ham til et kloster, hvor han lærer seg å spille orgel, med føttene, til tross for sin døvhet.

Hercule leter i årevis etter sin store kjærlighet, han opplever de mest forunderlige og forferdelige ting, kirkens menn utsetter ham for tortur, i det hele tatt er det mye dramatikk. Etter en periode med lykke rammer atter en gang ulykken ham, og hans omfattende kjærlighet erstattes med et enormt hat, og ønske om hevn mot de onde menneskene som har begått så mye urett mot ham.

Hevnen blir litt langdryg og ekstrem synes jeg, den delen av boken kunne med fordel blitt litt nedtonet, men tilslutt ender Hercule opp i USA, på Marthas Vineyard, hvor det bygges opp et stort samfunn for døve, og han får flere barn og ender sitt liv 101 år gammel som respektabel patriark.

Boken er praktfullt skrevet, og forfatteren vant også den prestisjefylte litteraturprisen; Augustprisen, i 2002.

Jeg anbefaler definitivt denne boken, gjerne som lydbok, den gjør et sterkt inntrykk. Boken er en særegen blanding mellom eventyr og historie, som innimellom minnet meg litt om de absurde bøkene til den japanske forfatteren Haruki Murakami.

Forfatteren heter Carl Johan Vallgren, han er svensk musikker og forfatter.